Etterlev budene Eldste David B. Haight i De tolv apostlers quorum Benytt dere av denne store anledning i livet til å leve et godt liv, til å være gode, til å gjøre gode gjerninger og til å påvirke andre til det gode. Mine kjære brødre og søstre. For en fantastisk anledning, for en vakker dag, for en enestående tid dette er, og spesielt det at jeg får stå her etter dette gripende budskapet og vitnesbyrdet fra Guds profet her på jorden. Da han holdt opp dette eksemplaret av førsteutgaven av Mormons bok, tenkte jeg på en opplevelse vi hadde for noen år siden da vi var til stede på et seminar for misjonspresidenter. Ved avslutningen av det to dager lange seminaret i Palmyra-Fayette-området, hadde vi en middag i Peter Whitmers rekonstruerte våningshus, denne vakre lille bygningen der Kirken ble organisert for 168 år siden denne helgen. Det var en meget gripende anledning. Det eneste de hadde til matlaging i denne lille tømmerhytten, var ildstedet. Vi så på ildstedet, der det hang en gryte som de kokte maten i. De hadde selvfølgelig ikke noen av vår tids bekvemmeligheter. Vannet hentet de i en brønn utenfor. Mot slutten av dette meget åndelige møtet med disse misjonspresidentene gikk jeg opp trappen og så på de to små soverommene. Peter Whitmer og hans familie bodde der. Men de overlot et av disse rommene til profeten Joseph Smith, og der gjorde han noe av oversettelsesarbeidet på Mormons bok. Oliver Cowdery arbeidet sammen med ham under disse beskjedne omstendighetene. Mitt hjerte brant av den vidunderlige følelsen jeg fikk bare ved å være i dette lille huset og forestille meg hva som fant sted og hvilke velsignelser fra himmelen som ble utøst over dem. Da vi gikk fra møtet den kvelden og gikk fra det lille huset, skinte fullmånen ned gjennom trærne. Jeg sa til Ruby: "Jeg kan se for meg kvelden 6. april 1830, etter at den lille gruppen hadde kommet sammen, Kirken var blitt organisert og seks menn som var enige i at den skulle organiseres, var til stede ­ i samsvar med lovene i delstaten New York. Jeg kan tenke meg hva som ble sagt, hva som ble profetert om Kirkens fremtid, og hvilke vitnesbyrd som må ha blitt båret." Deretter sa jeg: "Jeg kan tenke meg at det om kvelden 6. april 1830 var fullmåne, noe som viste at vår Frelser så med velvilje på denne anledningen og over disse omstendighetene." Senere ga jeg uttrykk for denne tanke til en gruppe der bror Chamberlain, som da var leder for Hansen Planetarium i Salt Lake, hørte meg si det. Han var omtenksom nok til å ta kontakt med marineobservatoriet for å finne ut hva som kunne ha skjedd 6. april 1830. De hadde ingen opptegnelser som gikk så langt tilbake, så han var omtenksom nok til å kontakte Det kongelige observatorium i Greenwich i England for å få tak i eventuelle opptegnelser der. Senere sendte han meg noen dokumenter som viste hva som skjedde over horisonten den uken 6. april falt på i 1830. De viste at det var fullmåne eller vakkert måneskinn disse dagene før og etter 6. april. Herrens herlighet ble utøst ved denne anledning. Det er en ære for meg i dag, når vi hører president Hinckley minnes disse enestående hendelsene, at jeg gjennom livet har fått anledning til å lære, har fått oppleve begivenheter over hele verden og i templet, og har fått være på møter i Kirken der jeg har følt Herrens ånd lede dette verk, og jeg vitner for dere om at det er sant. Etter hvert som årene går, er det en ære for meg å få anledning til bare å føye mitt vitnesbyrd til vår store profets vitnesbyrd. For noen dager siden fikk jeg et brev fra en ung mann på nitten år. Han heter Kevin Campbell og er fra Juniper i Idaho, og jeg vil ikke forsøke å fortelle dere hvor det er, men dere kan tenke dere det. Bror Kevin skrev til meg: "Jeg har fått vite at du begynner å bli ganske gammel av år, og jeg ville gjerne skrive til deg før du går over til den andre siden. Hvordan er livet i din høye alder? Jeg har ofte lurt på det, så jeg stiller deg spørsmålet: 'Hvordan er livet?', så jeg vet hva jeg kan vente meg når jeg blir så gammel som deg." Jeg vil si til Kevin Campbell, Gud velsigne ham, livet er herlig. Og den eneste måten jeg kan beskrive det på, er at jeg har blitt velsignet hele mitt liv, og jeg har blitt velsignet med utfordringer og anledninger, spørsmål og problemer som er en del av livet. Men livet er herlig hvis vi etterlever de enkle prinsipper som vi har lært og hvis vi lever slik som vi vet at vi skulle leve. En av de fantastiske velsignelser vi har i vår høye alder, er den velsignelse å ha mer tid til å være sammen med våre barn og deres barn og barnebarn, å få anledning til å samles og være sammen med dem. Her om kvelden fikk vi anledning til å være til stede på et dåpsmøte i wardets møtehus der Rachel, et oldebarn, ble døpt. Noen kvelder før det ble Richard, et annet oldebarn, døpt. Jeg fikk anledning til å se på dem, snakke med dem, gi dem en klem og se gnisten i øynene deres og evangeliets lys som syntes å fylle deres hjerte og sjel. De var så spente ved tanken på at de skulle bli døpt for å bli offisielle medlemmer av Kirken. Familiene hadde lært dem sanne prinsipper i evangeliet. Jeg husker da jeg sa: "Richard," mens vi tok hverandre i hånden, "gi meg et virkelig misjonær-håndtrykk." Og med en 8-årings lille hånd klemte han nesten fingrene av meg. Mens han gjorde det, sa jeg: "Richard, du kommer til å bli en god misjonær, akkurat som lille Rachel vil bli et godt medlem av Kirken." Ved samme tilfelle fikk vi anledning til å stå i kretsen og la den unge Peter jr. motta Det aronske prestedømme og høre hans far gi ham prestedømmets velsignelser. Og de av oss som var eldre, fikk stå i kretsen og føle hvor betydningsfull denne handlingen var, og også føle betydningen av den kjensgjerning at alle som var der, tilhørte vår familie. Jeg vil gjerne at vår familie, mens den fortsetter å vokse og utvides, skal kjenne til sine fedre. Jeg bruker dette ordet i flertall, som Helaman brukte det ­ den store profeten Helaman i Mormons bok ­ da han lærte sine sønner om deres fedre, deriblant Nephi og Lehi, og om at de fulgte Guds ord og holdt budene og hvordan de dro fra Jerusalem og ut i villmarken, slik det er åpenbart i Mormons bok. Helaman lærte sine barn at deres fedre hadde gjort mange gjerninger, og at disse gjerninger var gode. Derfor vil jeg håpe at våre egne barn, etter hvert som generasjonene går, må vite om sin arv, for å vite hvem de er og for å vite at de har fedre som trodde, og for å vite at de har fedre som fikk utfordringer, at de har fedre som undersøkte evangeliet og som var ute i verden og forkynte sannheten ­ ikke ved bare å sitere Skriften ­ men ved å føle i hjertet og sjelen at det vi gjør, er riktig. Vi har fått anledning til å få tilbake vårt gamle hus oppe i Oakley i Idaho og restaurere det, så våre barn kan vite om sine forfedre og vite at deres fedre og deres gjerninger også var gode. Jeg har anledning til å ta vare på et gullur som min far fikk av Oakley 1. ward mens han var deres biskop. Han fikk det i 1905, året før jeg ble født. Vi har en del, litt av arven, en påminnelse om at våre foreldres gjerninger var gode og at de var med på å få dette fantastiske verk til å rulle frem. I første kapittel av Lære og pakter sier Herren at dette er "mitt forord til boken med mine bud" (v. 6). Brødrene som kom sammen der i Hyrum i Ohio 18 måneder etter at Kirken ble organisert, skulle samle disse åpenbaringene og trykke dem og ha budene som profeten Joseph hadde fått, tilgjengelig for folket. Som en del av dette første kapitlet forklarte Herren hvordan han hadde gitt Joseph Smith kraft, inspirasjon og veiledning fra himmelen til å oversette Mormons bok og til å bringe Kirken "frem, ut av mulm og ut av mørke" (se v. 29-30). Tenk bare over hva som skjer med president Hinckley når han reiser rundt i verden og når han drar ut for å møte folket. Når vi snakker om å bringe Kirken ut av mulm og ut av mørke, tenk da på hva han utretter ute i verden med pressen, mediene, med alle typer mennesker. Tenk på hvordan de får anledning til å se Guds profet og høre ham vitne og forklare hva som har funnet sted. Mange innflytelsesrike aviser og tidsskrifter og andre publikasjoner har skrevet mye positivt om Kirken. Ville det ikke vært stort om verden i dag hadde hatt litt reell forståelse av bare de enkle ti bud, som Herren skrev med sin egen finger på stentavler? Moses kom ned fra Sinai berg for å vise dem til Israels barn, som var i opprør, så de ikke skulle si at de ikke forsto det som ble sagt. Da Moses kom ned med tavlene, kunne folket lese Herrens egne ord: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg" (2. Mosebok 20:3) og "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde" (2. Mosebok 20:4) ­ for å tilbe noen andre ­ men de skulle elske Herren, elske Gud. Herren sa at vi ikke skulle misbruke Guds navn (se v. 7), at vi skulle komme sabbatsdagen i hu og holde den hellig (se v. 8), at "du skal ikke slå ihjel"(v. 13), og at "du skal ikke drive hor" (v. 14). Tenk dere hva det ville gjort i verden i dag og i USA og med de politiske lurendreierne. Og "du skal ikke stjele" (v. 15) eller "si falskt vitnesbyrd" (v. 16) eller begjære din nestes okse eller eiendom, hans hustru eller noe som han har (se v. 17). Vår Herre og Frelsers evangelium har blitt gjengitt til jorden. Gud lever. Han er vår Fader. Jeg vet det. Jesus er Kristus. Jeg har hørt hans røst, for jeg har følt av denne Ånd når han forklarer for oss: "Min røst er Ånd; min røst er sannhet" (L&P 88:66). Jeg vet at det er sant. Joseph Smith var gjengiveren og den som ble funnet og gitt opplæring og var lydig og tapper på alle måter som gjenopprettelsens redskap. Og i dag har vi en levende profet på jorden som representerer oss på en så enestående måte over hele jorden. Brødre og søstre, etterlev budene. Gjør det som er rett. Benytt dere av denne store anledning i livet til å leve et godt liv, til å være gode, til å gjøre gode gjerninger og til å påvirke andre til det gode. Evangeliet er sant. Jeg håper at jeg hver dag i mitt liv kan være i stand til å gjøre noe godt og oppmuntre noen til å leve et bedre liv og forstå hva som har blitt gjengitt til jorden. I Jesu Kristi navn, amen.