President Thomas S. Monson
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Jeg vil begynne mitt budskap i formiddag med spørsmålet: Har dere noen gang hatt ferie sammen med hele familien? Hvis ikke, kan dere regne med noen overraskelser når dere gjør det. Min hustru og jeg var for noen år siden sammen med våre barn, deres ektefeller og våre barnebarn i Disneyland i det sydlige California. Innenfor porten til denne berømte temaparken skyndte gruppen vår seg til det som da var det nyeste innslaget
(stjernereisen). Man går inn i en simulert rakett, tar plass og fester sikkerhetsbeltet. Plutselig begynner fartøyet å vibrere kraftig. Jeg tror den mekaniske stemmen som kommer over høyttaleren, kaller det "kraftig turbulens". (Jeg har aldri dratt tilbake til denne attraksjonen. Jeg får all den virkelige turbulens jeg tåler bare ved å fly fra sted til sted og utføre mine ansvarsoppgaver.)
Etter å ha brukt noen minutter på å komme til hektene, dro vi til attraksjonen som hadde lengst kø. Den kalles Plaskefjellet (Splash Mountain). Køen beveget seg langsomt fremover i et slangemønster. Musikken som tonet ut av høyttalerne til den ventende folkemengden, hadde denne teksten:
Nå var vi klare til å stige opp i båten som skulle føre oss i et vertikalt stup som fremkalte hyl fra passasjerene i båten foran mens den drønnet ned fossen og stoppet i vannet nedenfor. Men like før vi skulle stupe, la jeg merke til et lite skilt på veggen som forkynte en meget dyp sannhet: "Du kan ikke løpe fra problemene. Det finnes intet sted så langt vekk!"
Disse ordene har forfulgt meg. De gjelder ikke bare temaet ved Plaskefjellet, men også vårt opphold på jorden.
Livet er en erfaringenes skole, en prøvetid. Vi lærer mens vi bærer våre lidelser og gjennomlever våre hjertesorger.
Når vi mediterer over hendelser som rammer oss alle ja, sykdom, ulykker, død og en mengde andre utfordringer kan vi si, med den fordums Job: "Mennesket fødes til møye."2 Job var en "uklanderlig og rettskaffen" mann som "fryktet Gud og holdt seg fra det onde".3 Job var gudfryktig i sin fremferd og en velstående mann, og måtte gjennomgå en prøve som kunne ha tilintetgjort hvem som helst. Etter å ha mistet alt han eide, blitt spottet av sine venner, hjemsøkt av lidelser, sønderknust av tapet av sin familie, ble han inntrengende rådet til å "si Gud farvel og dø".4 Han motsto denne fristelsen og uttalte fra dypet av sin edle sjel: "Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak."5
Man kan trygt anta at intet menneske har levd fullstendig fri for lidelser og trengsler, og heller ikke har det vært en tid i menneskenes historie som ikke har fått sin fulle del av omveltninger, fordervelse og elendighet.
Når livet plutselig blir grusomt, fristes man til å stille spørsmålet: "Hvorfor meg?" Selvbebreidelse er en vanlig praksis, selv når vi kanskje ikke hadde noen kontroll over våre problemer. Av og til virker det som det ikke finnes noe lys i enden av tunnelen, intet daggry som kan sprenge nattens mørke. Vi føler oss omgitt av sønderknuste hjerters smerte, skuffelsen over knuste drømmer og fortvilelsen over håp som svant. Vi slutter oss til bønnen i Bibelen: "Er det da ingen balsam i Gilead?"7 Vi føler oss forlatt, nedbrutt, alene.
Alle som er så fortvilet, vil jeg tilby forsikringen som vi finner i salmen: "Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang."8
La oss, hver gang vi er tilbøyelige til å føle oss nedtynget av livets hårde slag, huske at andre har gått den samme veien, har holdt ut og så vunnet.
Det synes å være et uendelig lager av problemer for alle og enhver. Vårt problem er at vi ofte venter oss øyeblikkelige løsninger og glemmer at tålmodighetens himmelske dyd ofte kreves.
Altfor stor gjeld.
Listen er uendelig. I dagens verden er det til sine tider en tendens til å føle seg løsrevet og til og med isolert fra ham som gir hver god gave. Vi bekymrer oss over at vi er alene. Dere kan spørre: "Hvordan skal vi greie oss?" Det som til slutt gir oss trøst, er evangeliet.
Fra sykesengen, fra puten som er våt av tårer, løftes vi mot himmelen av Guds forsikring og dyrebare løfte: "Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg."9
En slik trøst er uvurderlig mens vi vandrer på jordelivets vei, med dens mange avkjørsler og svinger. Forsikringen kommer sjelden i form av et lysende skilt eller en høy stemme. Åndens språk er heller mildt, stillferdig, oppløftende for hjertet og beroligende for sjelen.
For at vi ikke skal sette spørsmålstegn overfor Herren angående våre problemer, la oss huske på at Guds visdom kan virke tåpelig for menneskene, men det største vi kan lære i jordelivet, er at når Gud taler og mennesket gjør som han sier, vil mennesket alltid ha rett.
Det tisbitten Elias [Elijah] opplevde, illustrerer denne sannheten. Midt under en fryktelig hungersnød, tørke og fortvilelsen over sult, lidelse og kanskje endog død, "kom Herrens ord til ham, og det lød så: Stå opp og gå til Sarepta, . . . og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat."10
Elijah stilte ikke Herren noe spørsmål. "Han sto opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!
Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.
Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn.
For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden."11
Hun satte ikke noe spørsmålstegn ved det usannsynlige løftet. "Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid.
Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias."12
La oss nå gå raskt fremover i historien til den spesielle natten da hyrdene holdt vakt over sin hjord og hørte den hellige erklæringen: "Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede en glede for alt folket.
I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren i Davids stad."13
Med det lille barnets fødsel i Betlehem kom det frem en stor begavelse en kraft sterkere enn våpen, en rikdom mer varig enn Cæsars mynter. Det lenge forutsagte løftet var oppfylt. Kristus-barnet var født.
Den hellige opptegnelsen forteller at gutten Jesus "gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker".14 Ved en senere anledning fortelles det stillferdig at han "gikk omkring og gjorde vel".15
Fra Nasaret og ned gjennom generasjonene kommer hans enestående eksempel, hans velkomstord, hans guddommelige gjerninger. De inspirerer til tålmodighet til å utholde lidelse, styrke til å bære sorg, mot til å møte døden og selvtillit til å møte livet. I denne verden med kaos, prøvelser og usikkerhet har aldri vårt behov for slik veiledning fra Gud vært mer desperat.
Leksjoner fra Nasaret, Kapernaum, Jerusalem og Galilea overstiger hindere som avstand, tid og begrenset forståelse mens de gir urolige hjerter lys og en utvei. Foran ligger Getsemane og Golgata.
Bibelens beretning forteller: "Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be!
Og han tok med seg Peter, [Jakob og Johannes], og sorg og angst kom over ham.
Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.
Og han gikk et lite stykke frem, . . . og ba."16 Han sa:
"Fader, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.
Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.
Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden."17
Hvilken lidelse, hvilket offer, hvilke kvaler han måtte utholde for å sone for verdens synder!
Til beste for oss skrev dikteren:
I gylden ungdom når alt synes
å vre en sommer av sang og glede,
når sjeler frydes og hjerter er lette
og ikke en sky er i sikte,
vi vet det ei, men under alt,
dekket et sted under aftenens himmel,
en have som vi alle må se
haven i Getsemane.
Ned mørke gater, over ukjente elver,
der vi krysser med knuste drømmer,
bak de tåkelagte passerte år,
forbi den store saltstøtte av tårer,
der ligger haven. Uansett hva du gjør,
kan du ikke unngå den på din vei.
Alle stier som har vrt eller skal komme,
vil en gang gå gjennom Getsemane have.
18
Verdens Frelsers misjon på jorden gikk raskt mot slutten. Foran ham lå Golgatas kors, de lastefulle handlinger som ble begått av dem som tørstet etter Guds Sønns blod. Hans guddommelige svar er en enkel, men meget betydningsfull bønn: "Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør."19
Så kom slutten: "Fader, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette"20, døde den store Forløser. Han ble lagt i en grav. Han oppsto om morgenen den tredje dagen. Han ble sett av sine disipler. Ord som henger igjen fra denne epokegjørende hendelsen, strømmer gjennom tidens annaler og gir vår sjel selv i dag denne trøst, denne forsikring, denne balsam, denne visshet: "Han er ikke her, han er oppstått!"21 Oppstandelsen ble en realitet for alle.
I forrige uke fikk jeg et brev fullt av tro fra Laurence M. Hilton. Jeg vil gjerne gi dere del i denne beretningen om å overleve personlig tragedie i tro, uten å tvile.
I 1892 reiste Thomas og Sarah Hilton, Laurences besteforeldre, til Samoa, der Thomas ble beskikket til misjonspresident etter ankomsten. De hadde med seg en liten datter, og de fikk to sønner mens de virket der. Tragisk nok døde alle tre på Samoa, og i 1895 reiste ekteparet Hilton hjem fra sin misjon barnløse.
David O. McKay var en venn av familien og ble dypt beveget av deres tap. Som en del av en reise verden rundt i 1921 for å besøke Kirkens medlemmer i mange land, stoppet eldste McKay på Samoa, ledsaget av eldste Hugh J. Cannon. Før han dro ut på sin reise lovet han søster Hilton, som nå var enke, at han personlig skulle besøke hennes tre barns gravsted. Jeg vil lese brevet David O. McKay skrev til henne fra Samoa:
"Kjære søster Hilton
Akkurat idet solstrålene sent på ettermiddagen nådde toppene på de høye kokostrærne onsdag 18. mai 1921, sto en gruppe på fem personer med bøyde hoder foran den lille Fagali'i kirkegård . . . Vi var der, som du vil huske, for å oppfylle et løfte jeg ga deg før jeg reiste hjemmefra.
Gravene og gravstenene er godt bevart . . . Jeg gjengir her det jeg skrev av mens jeg sto . . . utenfor stenmuren som omgir stedet.
Janette Hilton
Født 10. sep. 1891
Død 4. juni 1892
"Hvil, kjære Jennie"
George Emmet Hilton
Født 12. okt. 1894
Død 19. okt. 1894
"Må din søvn være fredfylt"
Thomas Harold Hilton
Født 21. sep. 1892
Død 17. mars 1894
"Hvil i bakkeskråningen, hvil"
Mens jeg så på de tre små gravene, forsøkte jeg å tenke meg hvilke scener du gjennomgikk som ung mor her på gamle Samoa. Mens jeg gjorde det, ble de små gravstenene monumenter, ikke bare over de små barna som sover under dem, men også over en mors tro og hengivenhet for sannhetens og livets evige prinsipper. Dine tre små, søster Hilton, har i en meget veltalende og effektiv taushet fortsatt å føre videre deres edle misjonærarbeid som ble påbegynt for nesten 30 år siden, og de vil fortsette så lenge som det finnes varsomme hender til å stelle deres siste hvilested på jorden.
Denne gripende beretningen gir det sørgende hjerte den "fred . . . som overgår all forstand".22 Vår himmelske Fader lever. Den Herre Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser. Han veiledet profeten Joseph. Han veileder sin profet i dag, ja, president Gordon B. Hinckley, en sannhet som jeg bærer dette personlige vitnesbyrd om.
Må vi kunne bære våre sorger, bære våre byrder og se vår frykt inn i øynene som vår Frelser gjorde er min bønn. Jeg vet at han lever. I Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Ray Gilbert ©1945 Walt Disney Music Company.
2. Job 5:7.
3. Job 1:1.
4. Ibid. 2:9.
5. Ibid. 16:19.
6. Ibid. 19:25.
7. Jeremias 8:22.
8. Salme 30:6.
9. Josva 1:5.
10. 1. Kongebok 17:8, 9.
11. Ibid. 17:10-14.
12. Ibid. 17:15, 16.
13. Lukas 2:10, 11.
14. Ibid. 2:52.
15. Ap.gj. 10:38.
16. Matteus 26:36-39.
17. Lukas 22:42-44.
18. Ella Wheeler Wilcox: "Gethsemane", i Sourcebook for Poetry, red. Al Bryant (1968), s. 435.
19. Lukas 23:34.
20. Ibid. 23:46.
21. Matteus 28:6.
22. Filipperbrevet 4:7.
Previous
