Eldste W. Eugene Hansen
i De syttis presidentskap
Et sterkt familieforhold kommer ikke av seg selv. Det tar tid. Det krever forpliktelse, det krever bønn og det krever arbeid.
Når vi leser i Skriften, kommer Herrens kjærlighet til barn klart frem. Og det er lett å forstå. "Barn er en gave fra Herren" (Salme 127:3).
I Det nye testamente klargjorde Frelseren alvoret for den som måtte skade eller forbryte seg mot "disse små", som det står i Matteus: "For ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp" (Matteus 18:6).
En av de mest rørende scener som er nedtegnet i Mormons bok som er et annet testamente om Jesus Kristus fant sted da den oppstandne Herre viste seg for det nephittiske folk som bodde på den vestlige halvkule på Frelserens tid. Mens han var der, betjente han de små barna med stor kjærlighet.
Vi leser at mens han sto midt i forsamlingen, ba han folket komme med sine små barn, og han knelte ned midt iblant dem og ba til Faderen for dem. Ordene han uttalte, var så hellige at de ikke kunne skrives. Han gråt og tok barna ett for ett og velsignet dem.
Da forsamlingen så mot himmelen, så de himmelen åpen og engler viste seg og steg ned. Barna ble omgitt av ild, og englene betjente dem.
Når vi er klar over Herrens kjærlighet til små barn, er det ikke overraskende at de som representerer Herren på jorden i dag, har talt tydelig og med kraft om hvilket ansvar foreldre har for sine barn.
Jeg viser til dokumentet som ble utstedt av Det første presidentskap og De tolvs råd, med tittelen "Familien en erklæring til verden". Fra dette dokumentet leser vi:
"Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn . . . Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske å tjene hverandre, til å overholde Guds bud og å være lovlydige borgere hvor de enn bor. Ektemenn og hustruer mødre og fedre vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene." (Lys over Norge, jan. 1996, s. 101.))
Dette er sindige ord, spesielt sett i lys av Satans vedvarende angrep på tradisjonelle verdinormer og den påvirkning de har på familien. Det blir klart at mye må gjøres for å snu tendensene som fortsetter å sette familien i fare.
I desperasjon ser samfunnet etter verdslige løsninger. Sosiale programmer yngler. Offentlige organer engasjeres for å skaffe offentlig kapital og programmer i et forsøk på å snu de ødeleggende tendenser. Selv om det har vært en og annen fremgang, er de generelle tendensene fremdeles alarmerende. Jeg tør påstå at hvis vi skal få en virkelig og varig forandring, vil den først komme når vi vender tilbake til våre åndelige røtter. Vi må lytte til profetenes råd.
Jeg siterer igjen fra erklæringen om familien, en åpenbaring i vår tid: "Familien er forordnet av Gud . . . Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap. Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter. Etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie. En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere. Uførhet, død eller andre forhold kan nødvendiggjøre individuell tilpasning. Andre slektninger skulle gi sin støtte når det er behov for det."
Når vi tenker nøye over disse inspirerte ord som er en åpenbaring i vår tid, takker jeg for den velsignelse å ha blitt oppdratt i et godt hjem et hjem der foreldrene var mer opptatt av barna Gud ga dem, enn av å skaffe seg verdslig berømmelse eller eiendeler.
Jeg var nest eldst av åtte barn. Vi bodde på en farm i det nordlige Utah. Det var knapt med penger, så jeg ble velsignet med å måtte lære å arbeide i ung alder. Vår begrensede inntekt krevde faktisk at alle barna var nøysomme og bidro til familiens økonomiske fremgang så snart som de var gamle nok. Min far hadde et kjært uttrykk om det å drive dank: "Det er ikke noe som er så kjedelig som å drive dank, for du kan ikke stoppe opp og hvile."
Selv om tidene er forandret, er prinsippene de samme. Foreldre i dag trenger å gi alle sine barn anledninger til å bidra til familiens velbefinnende. I en slik familie er barna mer tilfredse, og det råder en kjærlig ånd og enhet i hjemmet.
Jeg lærte på den lille gården at penger og materielle eiendeler ikke er nødvendige for lykke og fremgang. Selvfølgelig må man ha nok til å dekke grunnleggende behov, men penger i og av seg selv fører sjelden eller aldri til lykke.
Gården vår ga også anledning til å lære ydmykhet. Hvis vi fikk en god avling og prisene var høye, virker det som tidlig frost eller en haglstorm greide å redusere inntekten så vi knapt hadde nok til å greie oss.
Mer enn én gang hørte jeg min far si: "Jeg har ikke noe imot å lære i livets harde skole. Prøvelsen er alle repetisjonene." Det er de stadige repetisjonene som er en prøvelse.
Selv med konstante økonomiske utfordringer hadde vi likevel et godt liv. Det var kjærlighet i vårt hjem. Hjemmet var det stedet vi ønsket å være. Og det var godt for oss å ha opplevd å være uten noe av det vi ønsket oss, så andre i familien kunne få sine behov dekket.
Møblene i stuen vår ville aldri ha kommet på omslaget til House Beautiful (Et vakkert hjem), men vi hadde to meget viktige ting. Vi hadde et piano, og vi hadde en bokreol. Disse to noe enkle eiendelene var utrolig viktige for utviklingen av produktive talenter og interesser som var så betydningsfulle i våre barndomsår.
Innflytelse fra god musikk og gode bøker har kommet godt inn i neste generasjon. Selv fjernsynet har ikke erstattet pianoet og bokskapet hos våre familier.
Vi var også velsignet med en mor og en far som arbeidet som likeverdige partnere i den ytterst viktige ansvarsoppgaven å oppdra barn. Jeg lærte mye mens jeg så dem undervise sine barn på den mest effektive måten ved eksempel.
Min far lærte meg:
Plikt og nestekjærlighet når jeg så ham gå fra sitt eget arbeid mange ganger for å gå og hjelpe wardsmedlemmer.
Tro når jeg lyttet til hans bønner og så ham gi prestedømsvelsignelser til familiemedlemmer og andre.
Kjærlighet når jeg så hans ømme omsorg for sine foreldre på deres eldre dager.
Normer når han brukte erfaring og aktuelle hendelser til å lære meg den vei han ventet at jeg skulle følge.
Pålitelighet da han kjøpte vekkerklokke til meg og deretter ga meg ansvar for å melke fem kuer morgen og kveld mens jeg gikk på videregående skole.
Han lærte meg rettskaffenhet, for jeg kan i all oppriktighet si at jeg aldri så ham gjøre noe uhederlig.
Min mor lærte meg også mye. Hun lærte meg:
Sparsommelighet når hun praktiserte ånden i pionerenes ordtak: "Bruk det opp, slit det ut, grei deg med det eller grei deg uten."
Offer når jeg så henne mange ganger gå uten noe for at barna hennes skulle få.
Kyskhet når hun tidlig fikk oss til å forstå at hun forventet at hennes barn skulle være moralsk rene.
Kjærlighet når jeg så og følte en mors kjærlighet i vårt hjem.
Godhet så jeg av hele mitt hjerte kan si at jeg aldri så henne gjøre noe uvennlig.
Jeg takker Herren for kjærlige foreldre som lærte meg både åndelige og moralske verdinormer, og som så klokt gjorde det klart at det fantes visse absolutte regler og sannheter. Blant dem var at vi skulle gå på Kirkens møter, betale tiende, lese i Skriften og respektere foreldre og ledere i Kirken. Og det viktigste var at de underviste oss ved hva de selv gjorde, ikke bare ved det de sa.
Det er så avgjørende når det gjelder å styrke familien, at man er klar over at et sterkt familieforhold ikke kommer av seg selv. Det tar tid. Det krever forpliktelse, det krever bønn og det krever arbeid. Foreldre må forstå sitt ansvar og være villig til å påta seg det. Den glede og lykke det resulterer i, er ubeskrivelig.
Vår kjære profet, president Gordon B. Hinckley, har gitt følgende råd: "Fortsett å styrke og elske deres barn . . . Av alt dere har, er ingenting så dyrebart som deres barn." ( Sitert i Church News, 3, feb. 1996, s. 2.)
Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at erklæringen om familien, som jeg siterte fra tidligere, er hellig åpenbaring for vår tid, gitt oss av Herren gjennom hans profeter i de siste dager.
Gud lever, Jesus er Kristus, dette er hans kirke, som ledes av en levende profet, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
