Søster Margaret D. Nadauld
Unge kvinners generalpresident
Vi ønsker å komme til Kristus, for det er kun i ham og gjennom ham vi kan komme tilbake til Faderen.
Når påskehøytiden nærmer seg, og også ellers, fryder vi oss over den mest meningsfylte innbydelse som noensinne er gitt menneskeheten. Det er innbydelsen til å komme til Kristus. Og vi er alle innbudt. Overalt i Skriften finner vi denne innbydelsen som er så vakkert oppsummert i denne salmen:
Kom kun til Herren, alle nasjoner.
Kom fra hvert land, han letter din vei.
Vår sak han fremmer, ingen han glemmer,
kaller: "O, kom kun til meg."
(Salmer, nr. 95.)
Frelseren fremsetter sin generøse innbydelse ganske enkelt fordi han elsker oss og vet at vi trenger ham. Han kan hjelpe oss og helbrede oss. Han forstår oss på grunnlag av sine egne erfaringer. I Skriften leser vi: "Og han skal gå frem og lide smerter, motganger og fristelser av alle slags, . . . for at han kan vite hvorledes han . . . kan hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter" (Alma 7:1112). Vi ønsker å komme til Kristus fordi det kun er i ham og gjennom ham vi kan komme tilbake til Faderen.
Jeg har aldri glemt en enkel hendelse for mange år siden, fordi den fikk meg til å tenke på Frelserens misjon. Selv om det bare var en barnlig hendelse, har den litt betydning. Det skjedde da våre tvillinger ikke var mer enn ca. fem år. De holdt på å lære seg å sykle. Da jeg kikket ut av vinduet, så jeg dem i full fart nedover gaten! Det gikk kanskje litt for fort etter deres ferdighetsnivå, for plutselig veltet Adam stygt. Han ble sittende fast i sykkelvraket, og alt jeg så var et virvar av håndtak, hjul, armer og ben. Tvillingbroren Aaron så at det skjedde og bråbremset, og han sprang av sykkelen. Den slengte han fra seg og sprang for å hjelpe broren som han var så glad i. Disse tvillingene var i sannhet ett av hjerte. Hvis den ene hadde det vondt, hadde også den andre vondt. Hvis den ene ble kilt, lo de begge. Hvis den ene begynte på en setning, pleide den andre å fullføre den. Det den ene følte, følte også den andre. Så det var smertefullt for Aaron å se at Adam krasjet. Adam så ikke ut! Han hadde oppskrapte knær, han blødde fra et sår i hodet, stoltheten hadde fått en knekk, og han gråt. Aaron hjalp sin bror på rimelig varsomt femårings-vis å komme seg løs fra sykkelvraket, han undersøkte sårene hans, og så gjorde han noe virkelig søtt. Han løftet opp sin bror og bar ham hjem. Eller rettere sagt prøvde. Det var ikke lett, for de var like store, men han prøvde. Og han strevde og løftet og halvt dro, halvt bar sin bror av sted og kom til slutt frem til inngangsdøren vår. Nå gråt ikke Adam, den skadede, lenger, men det gjorde Aaron, redningsmannen. Da jeg spurte: "Hvorfor gråter du, Aaron?" svarte han ganske enkelt: "Fordi Adam har det vondt." Og derfor hadde han bragt ham hjem for å få hjelp, hjem til en som visste hva som skulle gjøres, til en som kunne rense sårene, forbinde dem og gjøre alt bedre. Hjem til kjærlighet.
Akkurat som en tvilling hjalp sin bror i nøden, kan vi alle bli løftet opp, hjulpet og endog til tider båret av vår kjære Frelser, den Herre Jesus Kristus. Han føler det vi føler, han kjenner vårt hjerte. Hans misjon besto i å tørre våre tårer, rense våre sår og velsigne oss med sin helbredende kraft. Han kan bære oss hjem til vår himmelske Fader med sin makeløse kjærlighets styrke.
Det gleder såvisst Herren at vi, hans barn, rekker en hjelpende hånd til hverandre for å gi hjelp underveis og for å bringe en annen nærmere Kristus. Han forkynte: "Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg" (Matteus 25:40). Han ønsker at vi skal være "villige til å sørge med dem som sørger, . . . trøste dem som trenger trøst" (Mosiah 18:9), og "tjen[e] hverandre i kjærlighet" (Galaterne 5:13).
Susan Evans McCloud sier det så godt:
Frelser, lær meg deg å elske,
vandre på din smale sti,
stanse for å hjelpe andre,
finne styrke du kan gi.
Jeg ville verne om min bror,
og lære meg å lege ham.
Til den sårede og trette
viser jeg min godhet varm.
Frelser, jeg vil elske andre
som jeg vet du elsker meg.
Styrke, lys hos deg jeg finner.
Jeg vil alltid tjene deg.
("Lord, I Would Follow Thee", Hymns, nr. 220.)
Kjære brødre og søstre, disse linjene uttrykker mitt hjertes ydmyke ønske når jeg med glede tar fatt på oppgaven fra vår himmelske Fader med å vandre sammen med hans Kirkes Unge kvinner. Jeg ber uopphørlig om at det i Herren vil finnes styrke, et lys for denne villige tjener.
Det er Unge kvinners oppgave, og det er vårt høyeste ønske, å hjelpe unge kvinner til å vokse åndelig og å bistå deres familier med å forberede dem til å komme til Kristus. Mange, mange av dem er på god vei. Da vi for eksempel spurte noen unge kvinner hva de likte ved nadverdsmøtene, sa en av dem: "Nadverden, for den minner meg om Jesus og alt han gjorde for meg." En annen sa: "Jeg går aldri hjem med et tomt hjerte, og jeg elsker å ta nadverden." Da vi spurte hvor ofte de holdt bønn, svarte mange: "morgen og kveld". De ber før en prøve. De ber når de utsettes for fristelse. De leser i Skriften. I tillegg til sin egen personlige forberedelse, ser vi at disse unge kvinnene er til velsignelse for andre. Jeg vil gjerne lese fra et brev fra en takknemlig mottaker av deres kjærlige tjeneste. Han skriver:
"De unge kvinnene [i mitt ward] reddet mitt liv i meget bokstavelig forstand. Jeg var en ung biskop, bare 29 år, far til fire skjønne småpiker, hvorav en var nyfødt, da vår himmelske Fader kalte min hustru hjem til seg. Da jeg snakket med hver og en av våre småpiker og spurte hva denne forandringen ville innebære for dem, hadde den fire år gamle Emily mange bekymringer. En av dem var: 'Hvem skal gre håret mitt og krølle det når vi skal i kirken, og sette sløyfe og spenner i det?' Det var et godt spørsmål for meg også. Hvem? Jeg var helt og fullt innstilt på at livet skulle være så 'normalt' som mulig for oss alle og det ville bety at jeg måtte lære å leve på en helt ny måte. Jeg var deres far, og jeg skulle være både far og mor. Jeg innså at jeg ikke var utstyrt med de moderlige ferdigheter som trengtes. Jeg kalte på de unge kvinnene i wardet til å lære meg opp så jeg i det minste kunne klare hårstellet. De kom hjem til meg utallige ganger for å begynne å lære meg opp. De viste meg til og med hvordan jeg skulle vaske den 6 måneder gamle babyens hår uten altfor store vanskeligheter. Med tid og stunder klarte jeg det. Jeg kunne få til en enkel hårfrisyre. Disse unge kvinnene ga meg langt mer enn denne ferdigheten de ga meg selvtillit som far til døtre tillit til at jeg kunne elske dem, stelle for dem, være der for dem, uansett hvordan resten av mitt liv ville fortsette." Takk, bror Michael Marston, for ditt kjærlige brev.
Jeg ber om at foreldrene til dyrebare unge kvinner verden over må være evig takknemlige for den forvaltning de har når det gjelder å rettlede sine døtre med kjærlighet. Må disse unge kvinnenes ledere forstå hvilken evig betydning deres kall har. Og må hver eneste ung kvinne forstå hvor velsignet hun er som kan være en datter av vår himmelske Fader, som elsker henne meget høyt og ønsker at hun skal lykkes!
Som avslutning i dag ønsker jeg å uttrykke min takknemlighet. Først og fremst takknemlighet for mitt barndomshjem, som var fylt av en slik kjærlighet som Kristus underviste om. Jeg takker for privilegiet å kunne stå ved min kjære mann, Stephens side, der jeg alltid har blitt velsignet, forberedt og støttet, og jeg takker for dyrebare barn som med sin livsførsel og uopphørlige, kjærlige støtte inspirerer oss, gir oss stor glede og ofte viser oss vei.
Jeg bærer vitnesbyrd om at når vi tar imot innbydelsen til å komme til Kristus, vil vi se at han kan helbrede alle sår. Han kan løfte våre byrder og bære dem for oss, og vi kan føle oss "evig innesluttet i hans kjærlighets armer" (2. Nephi 1:15), i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
