Vitnesbyrd

President Gordon B. Hinckley

President Gordon B. Hinckley

Mine kjære venner, jeg ber om Den hellige ånds veiledning. Det er nå tre år siden dere oppholdt meg som Kirkens president. Får jeg lov til å si noen helt personlige ord? Fra dypet av mitt hjerte takker jeg dere for deres kjærlighet og støtte, for deres bønner og tro. Jeg er ikke lenger noen ung mann full av energi og vitalitet. Jeg er en gammel mann som prøver å holde tritt med bror Haight. Jeg er tilbøyelig til å drive med meditasjon og bønn. Jeg ville likt å sitte i en gyngestol, ta legens medisiner, lytte til dempet musikk og tenke på det som hører universet til. Men en slik aktivitet byr ikke på noen utfordring og er ikke noe bidrag.

Jeg ønsker å være aktiv og gjøre noe. Jeg ønsker å møte hver dag med besluttsomhet og målbevissthet. Jeg ønsker å bruke hver time jeg er våken til å gi oppmuntring, til å velsigne dem som bærer tunge byrder, til å bygge opp vitnesbyrdets tro og styrke. På grunn av en gavmild venns store godhet har jeg kunnet reise verden over disse tre årene og besøke vårt folk i mange nasjoner. De har samlet seg i tusener og titusener. På ett sted var det over 200 busser som bragte dem til stadionen.

Jeg har vært hos de velstående, men enda mer hos de fattige de fattige på jorden og de fattige i Kirken. Noen av dem har øyne som står i en litt annen vinkel enn mine og har en litt annen hudfarge, men alt dette blir borte og uten betydning når jeg er iblant dem. De blir alle vår Faders sønner og døtre, barn med en guddommelig førstefødselsrett. Vi snakker forskjellige språk, men alle forstår vi broderskapets felles språk.

Det er trettende å reise langt for å komme til dem. Men det er vanskelig å forlate dem etter å ha vært sammen med dem. Overalt hvor vi drar, blir det bare et kort besøk, et møte som er satt opp for å passe med andre møter. Jeg skulle ønske vi kunne bli lengre. På slutten av møtet synger vi spontant "Gud vær med deg til vi ses igjen" (Salmer, nr. 70). Lommetørklær kommer frem for å tørke tårer, og så vinkes det et kjærlig farvel. Det siste var at vi holdt 11 store møter i forskjellige byer i Mexico på bare syv dager.

Det er samværet med enestående mennesker som setter fart i adrenalinet. Det er det kjærlige blikket i deres øyne som gir meg kraft.

Jeg kunne tilbragt all min tid på kontoret, år etter år, og tatt meg av hele fjell med problemer, som i mange tilfeller ikke er så viktige. Jeg tilbringer en god del tid der. Men jeg føler det som en større misjon, et høyere ansvar, å være ute blant folket. Disse tusener, hundretusener, ja, millioner nå, har alle én ting felles. De har et individuelt og personlig vitnesbyrd om at dette er Den allmektiges, vår himmelske Faders verk, at Jesus, Herren, som døde på korset på Golgata og oppsto, lever og er en adskilt, virkelig og individuell person, at dette er deres verk, gjengitt i denne siste, store evangelieutdeling, at oldtidens prestedømme har blitt gjengitt med alle sine nøkler og krefter, at Mormons bok har talt fra støvet og vitnet om verdens Forløser.

Dette som vi kaller vitnesbyrd, er Kirkens store styrke. Det er kilden til tro og aktivitet. Det er vanskelig å forklare det. Det er vanskelig å måle. Det er noe flyktig og gåtefullt, og likevel er det like reelt og mektig som noen kraft på jorden. Herren beskrev det da han talte til Nikodemus og sa: "Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden" (Johannes 3:8). Det som vi kaller et vitnesbyrd, er vanskelig å definere, men dets frukter er lette å se. Det er Den hellige ånd som vitner gjennom oss.

Et personlig vitnesbyrd er den faktor som forandrer folks levemåte når de kommer inn i denne kirken. Dette er elementet som motiverer medlemmene til å forsake alt i Herrens tjeneste. Dette er den stillferdige, oppmuntrende røst som uten stans oppholder dem som vandrer i tro, helt til deres livs siste dager.

Det er noe gåtefullt og enestående, en gave fra Gud til mennesket. Det har forrang fremfor rikdom eller fattigdom når man blir kalt til tjeneste. Dette vitnesbyrdet som vårt folk bærer i sitt hjerte, motiverer og driver dem til å utføre sin plikt. Unge og gamle har det. Seminar-eleven har det, og det samme har misjonæren, biskopen og stavspresidenten, misjonspresidenten, søstrene i Hjelpeforeningen og hver eneste generalautoritet. Det høres fra dem som ikke har noe annet embede enn medlemskapet. Det ligger i grunnvollen til dette verk. Det er det som driver Herrens verk fremover over hele verden. Det tilskynder til handling. Det krever at vi gjør det vi blir bedt om å gjøre. Det fører med seg en forsikring om at livet har en hensikt, at enkelte ting er av langt større betydning enn andre, at vi befinner oss på en evig reise, at vi er ansvarlige overfor Gud.

Emily Dickinson fanget et element av dette da hun skrev:

Jeg aldri så en myr,
jeg aldri så Guds hav,
men lyngens form, den er meg kjent,
og bølgens viltre kav.
Har aldri talt med Gud,
til himlen aldri fart,
men sikker er jeg på dens skrud
som om jeg hadde kart.
("Chartless", i A Treasury of the Familiar, red. Ralph L. Woods [1942], s. 179.)

Det er dette elementet, til å begynne med svakt og famlende, som får hver enkelt undersøker til å gå frem til omvendelse. Det dytter alle konvertitter trygt fremover til en sikker tro. Det var dette som fikk våre forfedre til å dra fra England og landene i Europa, til å dra over havet med rystende opplevelser, til å vandre i det som virket som det uendelige, ved siden av traskende okser eller spinkle håndkjerrer i retning av fjellene i vest. De slet, de arbeidet, de døde i tusenvis på denne skjebnesvangre reisen. Denne vitnesbyrdets ånd har kommet ned til oss, som har arvet deres dyrebare tro.

Overalt hvor denne kirke er organisert, føles denne kraft. Vi står på våre føtter og sier at vi vet. Vi sier det til det nesten virker monotont. Vi sier det fordi vi ikke vet hva vi ellers skal si. Det enkle faktum er at vi vet at Gud lever, at Jesus er Kristus og at dette er deres sak og deres rike. Ordene er enkle, uttrykket kommer fra hjertet. Det er i virksomhet overalt hvor Kirken er organisert, overalt hvor det finnes misjonærer som forkynner evangeliet, overalt hvor det er medlemmer som forteller andre om sin tro.

Det er noe som ikke kan motbevises. Motstandere kan sitere skriftsteder og diskutere læresetninger i det uendelige. De kan være dyktige og overbevisende. Men når man sier: "Jeg vet," kan de ikke si noe. De godtar kanskje ikke det vi sier, men hvem kan motbevise eller fornekte den stille røst fra vår indre sjel som taler med personlig overbevisning?

Jeg vil gjerne fortelle dere en historie jeg hørte nylig i Mexico. I Torreón ble jeg kjørt rundt i den fine bilen som tilhørte mannen jeg skal omtale. Han heter David Casteñeda.

For tredve år siden bodde han, hans hustru Tomasa og deres barn på en tørr liten medtatt ranch like ved Torreón. De hadde tredve høner, to griser og en mager hest. Hønene la noen egg som de kunne spise, og som gjorde det mulig å tjene en peso nå og da. De var fattige. Så kom misjonærene til dem. Søster Casteñada sa: "Eldstene tok skylappene bort fra øynene våre og bragte lys inn i vårt liv. Vi visste ingenting om Jesus Kristus. Vi visste ikke noe om Gud før de kom."

Hun hadde to års skolegang, hennes mann ingenting. Eldstene underviste dem, og til slutt ble de døpt. De flyttet inn til den lille byen Bermejillo. De var så heldige å bli ledet inn i skraphandlerbransjen, og kjøpte opp bilvrak. Dette ga dem forbindelse med forsikringsselskaper og andre. Gradvis bygde de opp en fremgangsrik forretning der faren og hans fem sønner arbeidet. Med enkel tro betalte de tiende. De satte sin lit til Herren. De etterlevde evangeliet. De tjenestegjorde når som helst de ble kalt til det. Fire av sønnene og tre av døtrene reiste på misjon. Den yngste sønnen virker for tiden i Oaxaca. De har nå bygget opp en meget betydelig forretningsvirksomhet. De har hatt fremgang. De har blitt spottet av folk som kritiserer dem. Deres svar er et vitnesbyrd om Herrens kraft.

Ca. 200 av deres familie og venner har sluttet seg til Kirken på grunn av deres innflytelse. Over 30 sønner og døtre av familie og venner har vært på misjon. De ga Kirken tomten der møtehuset nå står.

Barna, som nå er voksne, og foreldrene reiser etter tur til Mexico City hver måned for å arbeide i templet der. De står som et levende vitnesbyrd om den store kraft dette Herrens verk har til å oppløfte og forandre mennesker. De er eksempler på de mange tusener over hele verden som opplever mormonismens mirakel som et vitnesbyrd om det guddommelige verk som de får del i.

Dette vitne, dette vitnesbyrdet, kan være den mest dyrebare av alle Guds gaver. Det er en begavelse fra himmelen når det legges riktig bestrebelse i å oppnå det. Alle menn og kvinner i denne kirke har anledning til, og er ansvarlige for selv å skaffe seg en overbevisning om sannheten i dette store siste-dagers-verk og om dem som står i spissen for det, ja, den levende Gud og den Herre Jesus Kristus.

Jesus viste hvordan man skaffer seg et slikt vitnesbyrd da han sa: "Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg.

Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv" (Johannes 7:16, 17).

Vi vokser i tro og kunnskap når vi yter tjeneste, når vi studerer og når vi ber.

Da Jesus mettet de 5 000, erkjente de miraklet han hadde utført, og undret seg over det. Noen kom tilbake etterpå. For dem forkynte han læren om sin guddommelighet, om seg selv som Livets brød. Han anklaget dem for ikke å være interessert i læren, men bare i å stille sin legemlige sult. Enkelte sa når de hørte ham og hans lære: "Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?" (Johannes 6:60.) Hvem kan tro det denne mann forkynner?

"Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.

Jesus sa da til de tolv [litt skuffet, tror jeg]: Vil også dere gå bort?

Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,

og vi tror og vet at du er Guds Hellige" (Johannes 6:66-69).

Dette er det store spørsmål, og svaret på det, som vi alle må ta stilling til. "Hvis ikke til deg, Herre, hvem skal vi da gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er denne Kristus, den levende Guds Sønn."

Det er denne overbevisning, denne harmoniske indre forsikring om at Gud virkelig lever, om at hans elskede Sønn er Gud, om at deres verk er gjengitt i vår tid og om de enestående tilkjennegivelser som for hver enkelt av oss blir grunnlaget for vår tro. De blir vårt vitnesbyrd.

Som jeg nevnte tidligere under konferansen, har jeg nylig vært i Palmyra i New York. Om begivenhetene som skjedde i dette området, fristes man til å si: "Enten skjedde det, eller så skjedde det ikke. Det kan ikke være noen gråsone, noe midt imellom."

Og så hvisker troens røst: "Det skjedde. Det skjedde akkurat slik som han sa det skjedde."

Like ved ligger Cumorah-høyden. Herfra kom den gamle opptegnelsen som Mormons bok ble oversatt fra. Man må enten godta eller forkaste dens guddommelige opprinnelse. Dokumentasjonsbyrden må lede alle menn og kvinner som har lest med tro, til å si: "Det er sant."

Og slik er det også med andre elementer i dette mirakuløse som vi kaller gjengivelsen av det gamle evangelium, det gamle prestedømme og den gamle kirken.

Dette vitnesbyrd er nå, som det alltid har vært, en erklæring, en direkte forsikring om sannheten slik vi kjenner den. Enkelt og mektig er utsagnet fra Joseph Smith og Sidney Rigdon om Herren som står som overhode for dette verk:

"Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!

For vi så ham, ja ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten idet den vitnet om at han er Faderens Enbårne -

At ved ham, og gjennom ham, og av ham, er verdener og var verdener skapt og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud." (L&p 76:22-24.)

Det er i denne ånd jeg tilføyer mitt eget vitnesbyrd. Vår evige Fader lever. Han står som universets store Gud, han hersker i majestet og kraft. Og likevel er han min Fader som jeg kan gå til i bønn med forsikring om at han vil høre, lytte og svare.

Jesus er Kristus, hans udødelige Sønn, som under sin Faders veiledning skapte jorden. Han var den store Jehova i Det gamle testamente, som steg ned og kom inn i verden som Messias, som ga sitt liv på Golgatas kors i sin makeløse forsoning, fordi han elsket oss. Verket som vi er engasjert i, er deres verk, og vi er deres tjenere som er ansvarlige overfor dem. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn, amen.