Hjelpeforeningen President Boyd K. Packer Fungerende president for De tolv apostlers quorum Søstre, dere må gå videre fra å tro at dere bare går i Hjelpeforeningen til å føle at dere tilhører den! Jeg har til hensikt å gi ubetinget støtte til Hjelpeforeningen ­ å oppmuntre alle kvinner til å slutte seg til den og gå i den, og prestedømsledere, på alle plan, til å lede slik at Hjelpeforeningen vil blomstre. Hjelpeforeningen ble opprettet og fikk sitt navn av profeter og apostler som handlet under inspirasjon fra Gud. Den har en lysende historie. Den har alltid gitt oppmuntring og underhold til de trengende. En søsters følsomme hånd gir en varsom berøring som helbreder og oppmuntrer som ingen mannshånd noen gang kan gjøre etter, uansett hvor god hensikten er. Hjelpeforeningen inspirerer kvinner og lærer dem hvordan de skal smykke sitt liv med det som kvinner trenger ­ det som er "skjønt, prisverdig og godt".1 Det første presidentskap har innstendig oppfordret kvinner til å delta, "for i Hjelpeforeningens arbeid finnes intellektuelle, kulturelle og åndelige verdier som ingen andre organisasjoner har, og tilstrekkelig av dem til alle dens medlemmers behov".2 Hjelpeforeningen veileder mødre i å oppdra sine døtre og å fremelske høflighet, mot og virkelig alle dyder som er viktige for verdig manndom, i sine menn, sønner og brødre. Det er like mye i menns og gutters interesse at Hjelpeforeningen har fremgang som det er i kvinners og pikers interesse. For noen år siden var søster Packer og jeg i Tsjekkoslovakia, som da befant seg bak jernteppet. Det var ikke lett å få visum, og vi var meget forsiktige så vi ikke skulle sette våre medlemmers trygghet og velferd i fare, de som i generasjoner hadde kjempet for å holde troen levende under usigelig undertrykkelse. Vårt mest minneverdige møte var i et rom ovenpå. Rullegardinene var trukket ned. Selv på kvelden kom de tilstedeværende til forskjellig tid, en fra en retning og en annen fra en annen kant, for at de ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet. Det var tolv søstre til stede. Vi sang Sions salmer fra salmebøker ­ tekst uten noter ­ trykt over femti år tidligere. Leksjonen i åndelig livsførsel ble fremført på en ærbødig måte etter en håndlaget bok. De få sidene av Kirkens litteratur som vi kunne få gjennom til dem, ble maskinskrevet om natten, med tolv gjennomslag, så noen få dyrebare sider kunne bli spredt til så mange medlemmer som mulig. Jeg fortalte søstrene at de tilhørte den største, og i enhver målestokk, den beste kvinneorganisasjon på jorden. Jeg siterte profeten Joseph Smiths ord da han og Brødrene organiserte Hjelpeforeningen. "Jeg vrir nå om nøkkelen på [vegne av alle kvinner]." Denne foreningen er organisert "ifølge deres legning . . . Dere er nå kommet i en situasjon hvor dere kan handle ifølge den naturlige legning dere har [i dere] . . . Hvis dere lever opp til disse [privilegier] . . . , kan det ikke forhindres at dere vil omgås engler . . . Hvis foreningen lytter til Den allmektiges råd gjennom Kirkens ledere, skal de ha makt til å ha dronninger i sin midte."3 Ånden var til stede. Den gode søsteren som hadde ledet møtet så fint og ærbødig, gråt åpenlyst. Jeg fortalte dem at når vi kom hjem igjen, skulle jeg tale på en konferanse i Hjelpeforeningen, og spurte om jeg kunne gi et budskap fra dem. Flere av dem gjorde notater. Alt som ble sagt, alt sammen, gikk ut på å gi - ikke å be om noe. Jeg kommer aldri til å glemme det én søster skrev: "En liten krets av søstre sender sine egne hjerter og tanker til alle søstre og ber Herren hjelpe oss å gå fremover." Disse ordene, krets av søstre, inspirerte meg. Jeg kunne se dem stå i en krets som strakte seg utenfor fra dette rommet og omkranset verden. Jeg fikk det samme syn som apostler og profeter før oss har hatt. Hjelpeforeningen er mer enn en krets nå. Den er mer som en lang kniplingsduk som er spredt over kontinentene. Hjelpeforeningen arbeider under ledelse av Det melkisedekske prestedømme, for "alle andre myndigheter eller embeder i kirken er underordnet dette prestedømme".4 Den ble organisert "etter prestedømmets mønster".5 Det overrasker kanskje dere søstre at menns behov sjelden, om noen gang, drøftes i prestedømsquorumene. De er sannelig ikke altfor opptatt av dem. De drøfter evangeliet, prestedømmet og familien! Hvis dere følger dette mønster, vil dere ikke være så altfor opptatt av de såkalte kvinners behov. Når du tjener din familie og din organisasjon, vil alle dine behov bli dekket, nå og i evighetene. All forsømmelse vil bli utvisket, alle overgrep rettet opp. Det er mange saker i samfunnet som er verd deres støtte. Det er andre som har mangler, for de undergraver de verdinormer som er viktige for å få en lykkelig familie. La dere aldri organisere under et annet banner som ikke, når sant skal sies, kan dekke deres behov. Driv ikke bort fra den kurs som bestemmes av Hjelpeforeningens generalpresidentskap. Deres målsetning er å bidra til å bringe kvinner og familier til Kristus. Som misjonspresident var jeg til stede på en konferanse i Hjelpeforeningen i misjonen. Hjelpeforeningens president på misjonsplan, en relativt fersk konvertitt, kunngjorde noe om en kurskorrigering. Noen lokale foreninger hadde kommet på villspor, og hun oppfordret dem til å rette seg nøyere etter den rettledning som Hjelpeforeningens generalpresidentskap hadde gitt. En søster i forsamlingen reiste seg og sa utfordrende at de ikke var villige til å følge hennes råd. De var et unntak, sa hun. Litt forfjamset snudde presidenten seg mot meg for å få hjelp. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var ikke interessert i å ta til motmæle mot en hissig kvinne, så jeg ga tegn til at hun skulle fortsette. Da kom åpenbaringen! Denne imponerende presidenten for Hjelpeforeningen, liten og litt handikappet fysisk, sa vennlig, men bestemt: "Kjære søster, vi ønsker ikke å ta for oss unntaket først. Først tar vi oss av regelen, og så vil vi se på unntakene." Kurskorrigeringen ble godtatt. Hennes råd er godt for Hjelpeforeningen og prestedømmet, og for familier. Når man fremsetter en regel og tar unntaket med i samme setning, blir unntaket godtatt først. Brødrene vet at de tilhører et quorum i prestedømmet. Men altfor mange søstre tror Hjelpeforeningen bare er en klasse de går i. Den samme følelse av å tilhøre Hjelpeforeningen, istedenfor bare å gå i en klasse, må fremelskes i hver eneste kvinnes hjerte. Søstre, dere må gå videre fra å tro at dere bare går i Hjelpeforeningen til å føle at dere tilhører den! Uansett hvor mye prestedømskraft og -myndighet mennene måtte ha ­ uansett hvor mye visdom og erfaring de måtte tilegne seg ­ avhenger familiens sikkerhet og lærens, ordinansenes, paktenes integritet, ja, Kirkens fremtid, like mye av kvinnene. Hjemmets og familiens forsvar blir mye sterkere når hustruen, moren og døtrene tilhører Hjelpeforeningen. Ingen mann mottar prestedømmets fylde uten en kvinne ved sin side. For ingen mann, sa profeten, kan oppnå prestedømmets fylde utenfor Herrens tempel.6 Og hun er der ved hans side på dette hellige sted. Hun har del i alt han mottar. Mannen og kvinnen mottar enkeltvis ordinansene som omfattes av begavelsen. Men mannen kan ikke stige til de høyeste ordinanser ­ beseglingsordinansen ­ uten henne ved sin side. Ingen mann oppnår den himmelske opphøyde status som verdig far uten som en gave fra sin hustru. I hjemmet og i Kirken skulle søstrene aktes nettopp for sin legning. Vær forsiktige så dere ikke, uten å være klar over det, gir næring til de innflytelser og aktiviteter som er tilbøyelige til å viske ut de maskuline og de feminine forskjeller som naturen har etablert. En mann, en far, kan gjøre mye av det som vanligvis blir ansett for å være en kvinnes arbeid. På den annen side kan også en hustru og mor gjøre mye, og når det er behov for det, det meste av det som vanligvis blir regnet for å være mannens ansvar, uten å sette deres særegne rolle i fare. Likevel skulle ledere, og spesielt foreldre, ha klart for seg at det er en utpreget maskulin natur og en utpreget feminin natur som er avgjørende for hjemmets og familiens grunnvoll. Uansett hva som forstyrrer, svekker eller har tendens til å viske ut denne forskjellen, vil undergrave familien og redusere muligheten til lykke for alle parter. Det er forskjell på hvordan prestedømmet virker i hjemmet sammenlignet med hvordan det virker i Kirken. I Kirken yter vi tjeneste etter å ha blitt kalt. I hjemmet velger vi å yte tjeneste. Et kall i Kirken er i alminnelighet midlertidig, for man blir avløst. Vår plass i hjemmet og familien, som er basert på valg, varer evig og enda lenger. I Kirken er det en klar myndighetslinje. Vi virker når vi blir kalt av dem som presiderer over oss. I hjemmet er det et partnerskap med mann og hustru som likeverdig står sammen, tar avgjørelsene sammen og alltid samarbeider. Mens mannen, faren, er ansvarlig for å være en verdig og inspirert leder, står hans hustru hverken bak eller foran ham, men ved hans side. Presidentskapene for Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær er alle medlemmer av wards- og stavsråd, og de har en enhet som kommer av deres medlemskap i Hjelpeforeningen. I den grad ledere ignorerer disse søstres bidrag og innflytelse, blir prestedømmets arbeid i seg selv begrenset og svekket. Hverken brødrene, som handler som et quorum i prestedømmet, eller disse søstrene, som sitter i råd, må noen gang miste - ikke et øyeblikk kan de miste - forståelsen av hvor viktig hjemmet er. For å dekke behovene til et økende antall familier som ikke fungerer som de skal, sørger Kirken for innflytelse og aktiviteter for å kompensere for det som mangler i disse hjemmene. Prestedømsledere og ledere i hjelpeorganisasjonene, og spesielt foreldre, må bruke visdom som fremkommer ved inspirasjon for å være meget sikre på at disse aktivitetene ikke krever for mye tid eller penger av hverken ledere eller medlemmer. Gjør de det, blir det for lite igjen av begge deler, og det blir vanskelig for aktpågivne foreldre å øve innflytelse på sine egne barn. Vær meget omhyggelig med å oppholde og støtte hjemmet, istedenfor å erstatte det. Ved slike anledninger, når foreldre føler seg overveldet og bare ikke greier alt, må de foreta kloke, inspirerte bedømmelser av hvor mye aktivitet utenfor hjemmet, av alle slag, som er til beste for deres egen familie. Det er derfor prestedømsledere, samlet i råd, må vie stor oppmerksomhet til det disse søstre, mødrene, sier. Sterke hjelpeforeninger er en mektig beskyttende og helbredende innflytelse for mødre og døtre, for enslige foreldre, for enslige søstre, for aldrende og svake. Dere søstre som er kalt til å virke i Primær eller Unge kvinner, kan gå glipp av klasser i Hjelpeforeningen, men dere går ikke glipp av Hjelpeforeningen, dere tilhører den. Mange brødre virker i Det aronske prestedømme og går glipp av quorumsmøtene. Føl ikke at noe nektes dere. Klag aldri over denne uselviske tjeneste. Vi så våre barn, og ser nå våre barnebarn, dra ut for å arbeide eller gå på skole langt borte fra familien. De har et lite barn eller to og praktisk talt ikke noe materielt å starte et hjem med. Hvilken trøst det er å vite at uansett hvor de drar, er det en kirke-familie som venter på dem. Fra den dagen de kommer dit, vil han tilhøre et quorum i prestedømmet, og hun vil tilhøre Hjelpeforeningen. Der vil hun finne en bestemor - en å ringe, når hun ikke har sin egen mor, når matlagingen ikke blir som den skulle eller for å spørre hvordan man kan vite om et urolig barn er virkelig sykt. Hun vil finne surrogat-bestemødres stø, vise hånd. De vil gi et trøstende ord når den smertefulle hjemlengselen varer for lenge. Den unge familien vil finne trygghet ­ mannen i quorum ­ hustruen i Hjelpeforeningen. Begge har som sitt overordnede mål å sikre familien for evig. Disse linjene synges i Hjelpeforeningen: Som tjenende engler arbeider vi kvinner. Det er en Guds gave vi søstre kan gi, å gjøre alt det som er edelt og gavnlig, velsigne og styrke og stå andre bi.   For vis er vår hensikt og stort blir vårt oppdrag om bare vi gjør det med hjerte og hånd.   Den hellige ånd gir oss himmelsk betjening. Vi lykkes når vi bruker visdom og ånd.7 Jeg avslutter der jeg begynte ­ jeg har til hensikt å gi støtte til Hjelpeforeningen ­ å bære vitnesbyrd om at Jesus er Kristus og at det var ved inspirasjon Hjelpeforeningen ble organisert, og jeg nedkaller en velsignelse over de søstre som tilhører den. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. 13. trosartikkel. 2. Centenuary of Relief Society, [1942], s. 7. 3. History of the Church, 4:607, 605, se Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 170-72. 4. L&p 107:5. 5. Sarah M. Kimball: "Auto-biography", Woman's Exponent, 1. sep. 1883, s. 51. 6. Se L&p 131:1-3. 7. Emily H. Woodmansee: "Som søstre i Sion", Salmer, nr. 194.