"Se, vi priser dem salige som holder ut" Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum Vi kan ikke forvente å lære å holde ut senere i livet hvis vi nå har lagt oss til den vane å gi opp når det blir vanskelig. Vi får vite i Skriften at det er nødvendig å holde ut til enden. "Hvis I derfor er lydige til befalingene og holder ut til enden, skal I bli frelst på den siste dag. Så er det" (1. Nephi 22:31). "Vær tålmodig i trengsler, for du skal få mange, men hold ut, for se, jeg er med deg helt til dine dagers ende" (L&p 24:8). "Se, vi priser dem salige som holder ut" (Jakobs brev 5:11). Eksempler på det å trofast holde ut til enden finner vi hos profeter i alle tidsaldre når de viser mot ved å utholde prøvelser og vanskeligheter forbundet med å oppfylle Guds vilje. Vårt største eksempel har vi fra vår Frelser og Forløser Jesu Kristi liv. Da Jesus led på korset på Golgata, følte han ensomheten ved sin handlefrihet da han bønnfalt sin Fader i himmelen: "Hvorfor har du forlatt meg?" (Matteus 27:46). Verdens Frelser var overlatt til seg selv av sin Fader for at han skulle erfare, av egen fri vilje og eget valg, en handling ifølge sin handlefrihet som gjorde ham i stand til å fullføre sin forsonings misjon. Jesus visste hvem han var ­ Guds Sønn. Han visste hvilken hensikt han skulle oppfylle ­ å gjøre Faderens vilje gjennom forsoningen. Hans perspektiv var evig ­ "å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv" (Moses 1:39). Herren kunne ha kalt på legioner av engler til å ta ham ned fra korset, men han holdt trofast ut til enden og fullførte den oppgaven har var sendt til jorden for, og skjenket derved evige velsignelser til alle som noensinne vil leve på jorden. Det er betagende at da Faderen presenterte sin Sønn for profeter i senere evangelieutdelinger, sa han: "Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i" (2. Pet. 1:17), eller "Se, min elskede Sønn . . . i hvem jeg har forherliget mitt navn" (3. Nephi 11:7). I vår evangelieutdeling utholdt profeten Joseph Smith all slags motstand og alle slags vanskeligheter for å oppfylle vår himmelske Faders ønske ­ gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Joseph ble plaget og jaget av rasende mobber. Han utholdt tålmodig fattigdom, ydmykende anklager og uvennlige handlinger. Hans folk ble med makt drevet fra by til by, fra delstat til delstat. Han ble rullet i tjære og fjær. Han ble utsatt for falske anklager og satt i fengsel. Mens Joseph satt fengslet i Liberty, Missouri, og hadde en sterk verdslig følelse av at hans egne vanskeligheter og de helliges prøvelser aldri ville opphøre, ba han: "O Gud, hvor er du? . . . Ja, O Herre, hvor lenge skal de lide denne urett og ulovlige undertrykkelse, før ditt hjerte skal bløtgjøres for dem, og . . . røres av medlidenhet med dem?" (L&p 121:1,3). Joseph fikk vite: "Min sønn, fred være med din sjel; din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk" (L&p 121:7). Joseph visste at hvis han sluttet å føre frem dette store verk, ville trolig hans jordiske prøvelser opphøre. Men han kunne ikke slutte fordi han visste hvem han var, han visste i hvilken hensikt han var satt på jorden, og han ønsket å gjøre Guds vilje. Pionerene, som forlot sine hjem i Nauvoo i Illinois, og andre steder og tok seg frem over de store slettene og slo seg ned i Saltsjødalen, visste hvem de var ­ de var medlemmer av Herrens kirke som nylig var gjenopprettet på jorden. De var klar over hva deres mål var ­ ikke bare å finne Sion, men å opprette det. Fordi de var klar over det, var de villige til å utholde alle slags vanskeligheter for å gjennomføre det. Det siste året har jeg blitt dypt rørt av mennesker som forstår denne lære. De har trofast utholdt motstand, prøvelser og vanskeligheter i livet, og de har ikke bare blitt personlig styrket gjennom erfaringen, de har også styrket mennesker omkring seg ved sitt eksempel. En ung kvinne skrev og fortalte hva hun hadde lært i sin kamp for å komme seg etter en bilulykke, der hun fikk alvorlige hodeskader: "Jeg visste ikke hvor sterk jeg var før våren 1996. Det som skjedde en ettermiddag, snudde opp ned på mine forventninger med hensyn til videre utdannelse. Det ene øyeblikket befant jeg meg på veien til fremtiden, på linje med alle andre elever i videregående skole. I neste øyeblikk hadde jeg ikke lenger noe vanlig liv. Jeg var på vei til å styrke meg selv på måter som jeg aldri kunne ha tenkt meg . . . Jeg befant meg på en vei der jeg måtte lære på nytt i stedet for å lære noe nytt . . . Jeg lærte på nytt å spise. Det å svelge maten i munnen, var en vanskelighet jeg var nødt til å lære på nytt. Over en femmåneders-periode gikk jeg gradvis fra sengen til en rullestol, til å kunne stå og gå . . . Jeg har lært mange store sannheter gjennom mine forskjellige prøvelser det siste året. Bønner blir virkelig besvart. Faste utgjør en kraft i min familie. Kjærlighet har holdt meg i live . . . Jeg har oppdaget hva jeg kan tåle . . . Gjennom alt dette har jeg oppdaget at jeg er langt sterkere enn jeg trodde. Jeg har lært at hvis man trenger hjelp, er det OK å be om det. Vi har alle våre begrensninger, sterke sider og svakheter . . . All kunnskap . . . er 'gangbar mynt' for meg. I likhet med en nyutklekket fugl, lærer jeg å fly igjen." (Brev fra Elizabeth Merkley.) Ofte vet vi ikke hva vi kan utholde før etter at vår tro er prøvet. Herren forteller oss også at vi aldri vil få større prøvelser enn vi kan tåle (se 1. Kor. 10:13). I 1968 representerte en maratonløper ved navn Stephen Akhwari Tanzania i en internasjonal konkurranse. "Litt over en time etter at [vinneren] hadde krysset mållinjen, kom John Stephen Akhwari inn på stadion som sistemann. [Til tross for at han var sliten og hadde leggkramper, var uttørret og desorientert], kalte en indre stemme på ham til å fortsette, og derfor fortsatte han. Senere ble det skrevet: 'Idag har vi sett en ung afrikansk løper som symboliserer det fineste i menneskets ånd, en prestasjon som gir mening til ordet mot.' For noen er den eneste belønning den de får personlig. [De får ingen medalje, bare] vissheten om at de har fullført det de har satt seg fore." (The Last African Runner, OL-serie, skrevet, regissert og produsert av Bud Greenspan, Cappy Productions, 1976, video.) På spørsmålet om hvorfor han ville fullføre et løp han aldri kunne vinne, svarte Akhwari: "Mitt land sendte meg ikke 8000 km for å starte i løpet, mitt land sendte meg for å fullføre løpet." Han visste hvem han var ­ en idrettsmann som representerte Tanzania. Han kjente sin hensikt ­ å fullføre løpet. Han visste at han måtte holde ut til mål så han kunne vende hjem til Tanzania med ære. Vår misjon i livet er nokså likt dette. Vi ble ikke sendt ut av vår himmelske Fader bare for å bli født. Vi ble sendt for å holde ut og vende tilbake til ham med heder. Å bo i verden utgjør en del av vår jordiske prøve. Utfordringen består i å leve i verden, men likevel ikke ta del i verdens fristelser som vil føre oss bort fra åndelige mål. Når en av oss gir opp og gir etter for djevelens listige knep, kan vi miste mer enn vår sjel. Hvis vi gir etter, kan det føre til tap av de sjeler som respekterer oss i denne generasjon. Hvis vi kapitulerer overfor fristelser, kan det få innvirkning på barn og familier i generasjoner etter oss. Kirken er ikke bygget i løpet av én generasjon. Den jevne fremvekst av Kirken skjer over tre og fire generasjoner med trofaste hellige. Å videreføre en sterk tro til å holde ut til enden fra en generasjon til den neste, er å gi en gudgitt gave i form av uvurderlige velsignelser til våre etterkommere. Vi kan heller ikke holde ut til enden alene. Det er viktig at vi hjelper til ved å oppløfte og styrke hverandre. Skriften forteller oss at det må være en motsetning i alt (se 2. Nephi 2:11). Det er ikke spørsmål om vi er rede til prøvelser, det er spørsmål om når. Vi må forberede oss så vi kan være rede til prøver som vil komme uten varsel. Grunnlaget for å holde ut til enden innbefatter å vite hvem vi er ­ Guds barn som har et ønske om å vende tilbake til hans nærhet etter jordelivet, å forstå hensikten med livet ­ å holde ut til enden og oppnå evig liv, og å leve i lydighet med et ønske og en beslutning om å utholde alt ­ å ha et evighetsperspektiv. Et evighetsperspektiv gjør oss i stand til å overvinne motstand i vår timelige tilstand og til sist oppnå de lovede belønninger og velsignelser som henhører til evig liv. Hvis vi er tålmodige i våre trengsler, utholder dem på en god måte og venter på Herren i den hensikt å lære av jordelivets erfaringer, vil Herren være med oss for å styrke oss inntil våre dagers ende ­ "den som holder [trofast] ut til enden, han skal bli frelst" (Markus 13:13) og vende tilbake til vår himmelske Fader med heder. Vi lærer å holde ut til enden ved å lære å fullføre de ansvarsoppgaver vi har nå, og vi fortsetter ganske enkelt å gjøre det hele livet. Vi kan ikke forvente å lære å holde ut senere i livet hvis vi nå har lagt oss til den vane å gi opp når det blir vanskelig. Det å holde ut til enden gjelder for alle Guds bud. Herren har kalt unge menn til å være misjonærer. Misjonærer blir ikke sendt ut bare for at venner og familie skal ta farvel med dem. De blir også kalt til å utføre en hederlig misjon og vende hjem med heder. For å kunne det, vet de hvem de er ­ misjonærer for Herrens kirke. De vet hva som er målet ­ å finne og undervise mennesker som er rede til å ta imot Jesu Kristi evangelium, og å hjelpe til med å etablere hans kirke. De utvikler tålmodighet når det gjelder å overvinne prøvelser som med sikkerhet vil komme. De er ydmyke nok til å lære nye ferdigheter og ha besluttsomhet til å holde ut til enden. Uansett hva en misjonær ofrer for å reise på misjon, må han være lydig mens han er på misjon for å motta de velsignelser som rettmessig er hans. Enkelte vil kanskje spørre: "Hvordan kan jeg være en misjonær og holde ut til enden? Jeg er så sjenert. Jeg blir nervøs og stum når jeg skal snakke med fremmede." Eller "Jeg har vanskeligheter med å lære, og diskusjonene vil bli for vanskelige for meg." Herren lover ikke å fjerne våre begrensninger når vi blir misjonærer, men ved å gjøre det ekstra som trengs, vil vi utvikle større evne til å takle vår personlige utilstrekkelighet, og den evnen vil vi trenge hele livet gjennom i forholdet til andre mennesker, i vårt arbeid og i familien. Alle har noe de må lære å mestre. Noe er bare mer åpenbart enn andre ting. Når vi er på misjon og oppmerksomheten ikke hviler på oss selv, men på å utføre Herrens verk og hjelpe andre, vil vi få anledninger til å vokse og modnes. Når en ung eldste forlater familie og venners trygge havn og mestrer det å fungere i virkelighetens verden, blir han mann og får større tro på at Herren vil veilede ham. En misjonær opplever mange utfordringer som han ikke tidligere har hatt befatning med. Han vil ikke fullføre kallet kun ved å yte sitt aller beste når han kommer frem. Å holde ut betinger at man gjør det bedre i morgen enn i dag ved å utvikle flere gaver fra Herren. Det krever tro å lytte til Herren og misjonsledere og lære hvordan man skal utføre hva misjonærer enn blir kalt til. Naturligvis er det vanskelig. Det er derfor det er en slik gave, og derfor det medfører så store belønninger. Vi må være klar over hvem vi er og oppnå vårt endelige mål. Deretter må vi bestemme oss for å overvinne alle hindringer med en sterk beslutning om å holde ut til enden. Når vi påtar oss et oppdrag, må vi tenke: "Jeg vil lære hvordan jeg kan utføre denne oppgaven med alle hederlige midler, ved å gjøre det på Herrens måte. Jeg vil studere, stille spørsmål, søke og be. Jeg har et potensial for å fortsette å lære. Jeg er ikke ferdig før oppgaven er utført." Dette er å holde ut til enden ­ å se til at oppgaven fullføres. Det ligger mer i å utholde enn bare å overleve og vente på at enden skal komme til oss. Å holde ut til enden krever stor tro. I Getsemane falt Jesus "på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil" (Matteus 26:39). Det skal stor tro og stort mot til å si til vår himmelske Fader: "ikke som jeg vil, men som du vil". Tro til å ha tillit til Herren og tro til å holde ut til enden gir stor styrke. Noen vil kanskje si at hvis vi har sterk nok tro, kan vi noen ganger forandre situasjonen som forårsaker våre prøvelser og trengsler. Skal vi bruke vår tro til å forandre forholdene, eller skal vi utholde dem? Vi kan oppsende bønner for å forandre eller moderere noe som skjer i vårt liv, men vi må alltid huske at når vi avslutter en bønn, må det være underforstått "Skje din vilje" (Matteus 26:42). Tro på Herren innebærer å ha tillit til Herren. Troen til å holde ut på en god måte er tro basert på å akseptere Herrens vilje og den lærdom vi høster av det som skjer. Når vi setter vår lit til Herren og holder blikket rettet mot evigheten, vil vi bli velsignet med å kunne akseptere enhver prøvelse vi får, for livet på jorden, slik vi kjenner det, er kun midlertidig, og hvis vi vil holde ut til enden, har Herren lovet oss: "Og hvis du holder mine bud og holder ut inntil enden, skal du få evig liv som er den største av alle Guds gaver" (L&p 14:7). Som enkeltpersoner vet vi ikke når enden på jordelivet kommer. Vi trenger å utvikle evnen til å holde ut og fullføre de ansvarsoppgaver vi har nå, uansett hvor vanskelig tiden fremover måtte bli. Må vi kunne si som Paulus sa til Timoteus: "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen" (2. Tim. 4:7). "Se, vi priser dem salige som holder ut" (Jakobs brev 5:11). Det er ikke noe vi utholder som Jesus ikke forstår, og han venter at vi skal gå til vår himmelske Fader i bønn. Jeg vitner om at hvis vi vil være lydige og hvis vi er flittige, vil våre bønner bli besvart, våre vanskeligheter vil bli mindre, vår frykt vil bli borte, lys vil falle på oss, fortvilelsens mørke vil bli spredt og vi vil være nær Herren og føle hans kjærlighet og Den hellige ånds trøst. Det er min bønn at vi kan finne tro, mot og styrke til å holde ut til enden, så vi kan oppleve gleden ved å trofast vende tilbake til vår himmelske Faders armer, i Jesu Kristi navn, amen.