President Gordon B. Hinckley
Måtte himmelens sluser åpnes og velsignelser bli utøst over oss som et folk når vi vandrer med frimodighet og tro for Herren for å utføre hans evige verk.
Fra plassen min har jeg sett ned på første rad i Tabernaklet hvor en gruppe Otavalo-indianere fra Ecuadors høyland sitter, og jeg ønsker å gi uttrykk for at jeg setter stor pris på disse enestående menneskene, disse trofaste siste-dagers-hellige som har reist meget, meget langt for å delta sammen med oss i denne konferansen. Mange takk, brødre og søstre.
Hvis dere ikke vet hvor Otavalo er, så reiser dere til Quito, kjører deretter over ekvator og kommer til landsbyer i høylandet i de store fjellene i Ecuador, og der finner dere disse fredelige og enestående menneskene.
Når vi nå avslutter denne store konferansen som har dekket hele nasjonen og nådd fjerntliggende steder, uttrykker jeg i ydmykhet og med takknemlighet min dype verdsettelse av alle som har deltatt, innbefattet de mange som har lyttet. Sangen har vært storslagen. Bønnene har vært inspirerende. Talene har vært forberedt og gitt under Den hellige ånds innflytelse. Vi har frydet oss sammen med takknemlige hjerter. Nå er det vår plikt og vårt ansvar, når vi reiser hjem, å anvende de sannheter vi har hørt uttalt, i vårt daglige liv.
Nå ønsker jeg før vi avslutter, å komme med en kunngjøring. Som jeg tidligere har nevnt, har vi i de foregående måneder hatt en utstrakt reisevirksomhet blant Kirkens medlemmer. Jeg har vært sammen med mange som har svært lite av denne verdens gods. Men de har en brennende tro i sitt hjerte om dette siste-dagers verk. De elsker Kirken. De elsker evangeliet. De elsker Herren og ønsker å gjøre hans vilje. De betaler sin tiende, uansett hvor beskjeden den er. De gjør store ofre for å besøke templene. De reiser i dagevis i ett strekk i busser av dårlig standard og med gamle båter. De sparer penger og forsaker mye for å klare alt dette.
De trenger templer i nærheten små, vakre, praktiske templer.
Følgelig benytter jeg denne anledningen til å kunngjøre for hele Kirken et program for å bygge ca. 30 mindre templer umiddelbart. De vil bli bygd i Europa, Asia, Australia og Fiji, i Mexico og Mellom- og Syd-Amerika og i Afrika, så vel som i USA og Canada. De vil ha alt som er nødvendig for å tilby ordinansene i Herrens hus.
Dette vil være en enorm oppgave. Intet som kommer i nærheten av dette, har noensinne blitt prøvd før. Dette er i tillegg til de 17 bygningene som nå er under oppføring i England, Spania, Ecuador, Bolivia, Den dominikanske republikk, Brasil, Colombia, Billings i Montana, Houston i Texas, Boston i Massachusetts, White Plains i New York og Albuquerque i New Mexico, og de mindre templene i Anchorage i Alaska, Monticello i Utah og Colonia Juárez i Mexico. Totalt blir dette 47 nye templer i tillegg til de 51 som nå er i drift. Jeg tror det er best vi føyer til to til, så det blir akkurat 100 innen utgangen av dette århundret, siden det da er 2 000 år "etter vår Herre og Forløser, Jesu Kristi komme i kjødet" (L&p 20:1). I dette programmet går vi frem i en målestokk vi aldri før har opplevd.
Jeg vil ikke på dette tidspunkt oppgi hvilke byer det er. Stavspresidenter blir underrettet etter hvert som tomter blir sikret. Jeg er sikker på at Kirkens medlemmer vil lure veldig på om en av disse vil ligge i deres by.
Hvis tempelordinanser er en nødvendig del av det gjengitte evangelium, og jeg bærer vitnesbyrd om at de er det, så må vi sørge for midlene hvorved de kan utføres. Alt arbeidet vårt med slektshistorie er rettet mot tempelarbeid. Det er intet annet formål med det. Tempelordinansene blir de største velsignelser Kirken kan tilby.
Jeg kan bare tilføye at når disse 30 eller 32 er bygd, vil flere følge.
Måtte Gud velsigne de trofaste siste-dagers-hellige. Måtte dere velsignes når dere etterlever budene. Måtte alle være ærlige, og også generøse, når de betaler tiende og offergaver, og måtte himmelens sluser åpnes og velsignelser bli utøst over oss som et folk når vi vandrer med frimodighet og tro for Herren for å utføre hans evige verk.
Jeg ble svært grepet av bror Ronald Poelmans tale om tiende. Han og jeg bodde i det samme ward som gutter. Vi hadde samme biskop. Vi betalte litt tiende som gutter, og jeg kan vitne om at Herren har velsignet oss gjennom de årene som har gått. Jeg kan se for meg hvordan hans kjære mor knelte sammen med sin familie og ba inderlig til Herren og takket ham for det store privilegium de hadde til å gi av det lille de eide, i lydighet mot hans bud.
Må det være fred og harmoni og kjærlighet i våre hjem og våre familier. Må vitnesbyrdet om den levende, hellige sannhet ved dette store verk gjenspeiles i vårt liv. Må vi alle fryde oss sammen i pris til ham som alle velsignelser kommer fra, vår strålende leder og store Forløser.
Dette er min ydmyke bønn, mine kjære brødre og søstre, når vi nå avslutter denne store og betydningsfulle og historiske konferanse. Måtte Gud hjelpe oss å være siste-dagers-hellige i dette ordets beste forstand, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
