Biskop Richard C. Edgley
Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd
Det det virkelig gjelder, er ikke hvordan andre definerer oss, men hvordan Frelseren definerer oss.
Mens jeg for noen år siden arbeidet i en annen organisasjon, kom personalsjefen, en hengiven katolikk, inn på mitt kontor sammen med sin sekretær, Darlene. Det var lett å se at Darlene ikke var med frivillig, og at hun helst ville vært et annet sted. Personalsjefens innledende ord til meg var: "Vil du være så snill å fortelle Darlene at mormoner er kristne? Jeg har diskutert med henne i over en halv time, og greier ikke å overbevise henne om det. Hun må høre det fra deg."
Min første tanke var om jeg personlig hadde gjort noe som kunne få Darlene til å sette spørsmålstegn ved min tro på og lojalitet mot Frelseren. Men så gikk det straks opp for meg at hennes tvil ikke var rettet mot meg personlig.
Etter å ha bedt dem sette seg, spurte jeg Darlene hvorfor hun trodde at vi ikke var kristne. Hun svarte at presten hennes hadde sagt det. Jeg spurte om hun kjente til Kirkens offisielle navn. Det gjorde hun ikke. Hun kjente Kirken bare ved navnet Mormon. Jeg forklarte at navnet var Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og så spurte jeg om det ikke virket som et ganske rart navn på en kirke som ikke skulle være kristen. Deretter spurte jeg min katolske venn om han ville forklare ut fra våre mange timer med samtaler på fly, på hoteller, ved middager og ved andre private anledninger noe av det han hadde funnet ut om oss og vårt forhold til Kristus, hans læresetninger og vår trosoppfatning. Han forklarte dette med kanskje større troverdighet enn jeg kunne ha gjort.
Darlenes svar var at presten hennes hadde sagt til henne at vi ikke trodde på Bibelen, som vi hadde erstattet med Mormons bok. Jeg svarte ved å sitere den 8. trosartikkel: "Vi tror at Bibelen er Guds ord så langt som den er riktig oversatt. Vi tror også at Mormons bok er Guds ord."
Deretter forklarte jeg at Mormons bok var ytterligere hellig skrift som supplerte Bibelen og ga et annet vitne om Kristus. Jeg utla og forklarte mange av Kristi helligste og viktigste læresetninger. Hennes svar var: "Presten min sier at Mormons bok ikke kan inneholde Kristi læresetninger fordi det ikke kunne komme mer åpenbaring etter apostlenes død. Derfor kunne det ikke komme mer hellig skrift etter Bibelen." Jeg spurte henne: "I en tid med så raske forandringer i en turbulent og urolig verden, med så mange forvirrende problemer, ville du ikke da forundre deg over hvorfor en kjærlig Fader sluttet å kommunisere med sine barn, som han elsket høyt nok til å ofre sin enbårne Sønn for?" Samtalen fortsatte i 15-20 minutter, og jeg forsøkte å forklare vår bokstavelige tolkning av forsoningen og oppstandelsen og andre av Frelserens viktige læresetninger. Jeg avsluttet med det mektigste vitnesbyrd jeg kunne bære om en kjærlig Fader og en villig Sønn.
Ved avslutningen av vår samtale var hennes svar det samme: "Presten min har sagt det, og slik er det." Og slik ble saken stående, så jeg satt der både skuffet og litt plaget over misforståelsen.
Det er interessant hvordan manglende forståelse hos noen få uforskyldt eller med hensikt forleder mange. Det å dømme en annens hjerte og samvittighet er det kanskje best å overlate til vår alles rettferdige dommer. Den endelige avgjørelse om hvem som er en sann Kristi disippel, vil med sikkerhet bli overlatt til Frelseren, som sa: "Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine" (Johannes 10:14).
Etter å ha fått fremlagt noen av Kirkens grunnleggende læresetninger, ringte pastor Charles Taylor, en prest og en venn av meg, for å fortelle meg om sin opplyste forståelse av evangeliet. Med en viss begeistring sa han: "Når man tar seg tid til å studere læren og læresetningene til Mormonkirken, blir det klart at mormonene virkelig er kristne. Jeg har faktisk aldri truffet mer Kristus-lignende mennesker enn de mormonene jeg nylig har blitt kjent med."
Jeg svarte at det ville interessere meg å høre hva han videre følte og forsto når han hadde fått anledning til å lese Mormons bok og kunne se dens vitnesbyrd og læresetninger om Frelseren. Han svarte: "Jeg leser allerede i Mormons bok, og det er stort å lese den. Jeg har utvidet min forståelse av Kristus og hans misjon. Jeg føler en god ånd når jeg leser i den."
Min venn tok seg tid til selv å finne ut av det før han kom med noen dom. Han forsøkte ikke å påvirke andre på grunnlag av manglende forståelse eller misoppfatning. Dette syntes jeg virket ansvarlig å søke forståelse før man dømmer, og i hvertfall før man forsøker å overbevise andre om sine egne misoppfatninger.
For min venninne Darlene vil jeg igjen påpeke at Jesus Kristus står sentralt i forhold til alle læresetninger, alle ordinanser og alle prinsipper i Kirken - noe som også selve navnet på den antyder. Mormons bok vitner om Jesus Kristus og understreker og klargjør hans læresetninger. Profeten Nephi i Mormons bok sa til verden: "Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi preker om Kristus, vi profeterer om Kristus og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier, så våre barn kan vite hvilken kilde de må se hen til for å få forlatelse for sine synder" (2. Nephi 25:26).
Nephi sa videre: "Det er intet annet navn enn Jesus Kristus gitt under himmelen hvorved menneskene kan bli frelst" (2. Nephi 25:20).
Gjennom årene har jeg tenkt mye på denne opplevelsen med Darlene, og vært plaget av avslutningen på den. Men jeg har siden trukket den slutning at synspunkter som baseres på misforståelser og vill-ledende læresetninger, ikke skulle plage meg, bortsett fra at jeg har et ansvar for å forsøke å rydde opp i slike misoppfatninger. Det det virkelig gjelder, er ikke hvordan andre definerer oss, men hvordan Frelseren definerer oss. Så spørsmålet er: Hvordan ser Han personlig på hver og en av oss?
Derfor må vi som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige være opptatt av vårt eget forhold til vår himmelske Fader og Frelseren, Jesus Kristus.
Helt på slutten av min fars rettferdige og eksemplariske liv uttalte han, med all den styrke han hadde, og med knapt hørbar stemme: "Jeg håper bare at Frelseren vil finne meg verdig til å bli kalt hans venn." Tenk å bli kalt en venn av Frelseren! Som min far håpet, undres også jeg: Vil Kristus regne meg som et av sine får? Vil han finne at jeg strever for å være et eksempel på hans læresetninger og etterleve hans guddommelige prinsipper? Vil han kalle meg en disippel? Vil han kalle meg en venn? Det er dette som virkelig betyr noe.
Frelseren ga kriteriene for sitt vennskap i det 15. kapittel hos Johannes, der han sier: "Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere" (v. 14). Han ga også den avgjørende prøve da han sa: "På fruktene skal dere kjenne dem" (Matteus 7:16, se også vers 17-18, 20). Det er slik vi alle vil bli bedømt etter våre frukter, gode eller dårlige. I den endelige dom vil vi, hvis våre frukter gjør oss berettiget til det, bli innbudt til å sitte ved Guds høyre hånd. Der tror jeg hans venner vil sitte.
Hvis vi derfor, selv på vår svake og snublende måte, oppriktig forsøker å leve et Kristus-lignende liv, vil det andre velger å si om oss, få lite å si. Ansvaret for hvor kristne vi er, hviler på oss selv. Andre kan omtale oss som de måtte ønske, men den sanne og rettferdige dommer vil dømme oss slik vi er. Vår stilling som en disippel er det opp til oss å bestemme, ikke noen annen.
Da vi ble døpt, påtok hver enkelt av oss seg Kristi navn. Når vi påtar oss hans navn, resulterer det i en pakt om å følge hans læresetninger. Vi har en sjanse til å fornye våre pakter og foreta vareopptelling i vårt daglige liv hver gang vi tar del i nadverden.
Vi kan alle stille oss selv standardspørsmålene: ber vi hver dag, for oss selv og som en familie? Leser vi i Skriften? Holder vi familiens hjemmeaften og betaler vi tiende? Listen kan bli lang. Men det virkelige spørsmål er: Blir vi en disippel? Blir vi en venn?
Alma spurte: "Er I blitt åndelig født av Gud? Har I fått hans bilde i eders ansikter? Har I erfart hans mektige forandring i eders hjerter?" (Alma 5:14). Det viktigste er forandringen i vårt hjerte en forandring som fører til en forandring i vårt liv.
Almas etterfølgende spørsmål gikk over fra det generelle til det mer konkrete. Han spurte:
"Har I vandret og holdt eder skyldfrie for Gud?"
"Kunne I, hvis døden kalte eder bort nå, . . . ha vært ydmyke nok?"
"Har I avlagt stolthet?" (Alma 5:27-28).
I dag kan vi tilføye disse spørsmålene:
Elsker vi våre brødre som oss selv?
Er vi fullstendig ærlige i våre forretninger og i andre forhold?
Setter vi familien først - foran våre egeninteresse?
Har på jorden vi gjort noe godt i dag?
Følger vi profetens formaning og læresetninger?
Ja, spørsmålet er: "Viser vår ytre gudsdyrkelse et Kristus-lignende liv?" Det er ikke nok bare å tale om Kristus, preke om Kristus eller endog profetere om Kristus (se 2. Nephi 25:26). Vi må leve som Kristi disipler, for det er etter vårt eget personlige hverdagsliv Frelseren vil bedømme om vi er en av hans sanne disipler, en venn.
Til andre i verden lik Darlene: Jeg håper våre frukter gjør oss fortjent til å bli kalt kristne. Og for oss som er medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, håper jeg at våre gjerninger, våre handlinger, vårt hjerte og vårt ansikt står som eksempler på Frelserens læresetninger og viser vår takknemlighet for hans store offer for oss alle.
For dem som lurer på hvordan Kristus passer inn i vår teologi og vårt personlige liv, bærer vi vitnesbyrd om at Kristus er verdens Forløser. Han er vår Herre, vårt lys og vår Frelser. Han ble ordinert fra det høye til å stige ned under alt, til å lide mer enn alle! Han er midtpunktet for alt vi forkynner og alt vi gjør. Som kirke er vi individuelle kristne som forsøker å vise Frelseren at vi er hans disipler. Dette gjelder ikke en institusjon, det gjelder oss personlig.
Det er mitt vitnesbyrd at Han levde, Han døde og Han lever. Han sonet for våre synder. Det er min bønn at hver enkelt av oss vil leve vårt liv og utøve vår gudsdyrkelse på en slik måte at vi klart blir kjent, av både medlemmer og ikke-medlemmer, som sanne disipler av den levende Kristus. Men enda viktigere, jeg ber om at vi også må bli anerkjent av vår alles sanne og rettferdige dommer, ja, Jesus Kristus. Hvilken større belønning kan noen av oss få enn å bli gjenkjent av Ham som en sann og trofast tjener en disippel, en venn. I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
