"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!" President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap Mine kjære brøde og søstre og venner Jeg står ydmykt her på denne talerstolen som i mer enn hundre år har blitt helliget av Guds ord som er talt i utallige inspirerte budskap som åndelig har fylt sjelen til alle dem som har lyttet. I tråd med denne arv ber jeg om at våre hjerter må være åpne for alt som blir sagt under denne konferansen. I dag ønsker jeg å tale om de velsignelser som følger Herrens pakter. Som grunnlag vil jeg begynne med den pakt Herren inngikk med Israels hus: "Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk."1 Denne pakten er universell for mennesker av enhver rase som blir "døpt til Kristus".2 Paulus sier: "Hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet".3 Pakter er ikke kun ytre ritualer. De er reelle og virkningsfulle midler til forandring. "Å bli født påny skjer ved Guds ånd gjennom ordinanser."4 Vi skulle alltid hedre og holde hellig de frelsende pakter vi inngår med Herren. Såfremt vi gjør det, har han lovet at vi "skal få åpenbaring på åpenbaring, kunnskap på kunnskap, så at [vi] kan kjenne mysteriene og det som bringer fred ­ det som bringer glede, det som bringer evig liv".5 Mange pakter er uunnværlige for lykke her og i livet etter dette. Blant de viktigste er ekteskapspaktene som inngås mellom mann og hustru. Fra disse paktene strømmer livets største gleder. Dåpspakten og dens medfølgende bekreftelsesordinans åpner porten til evig liv. Prestedømmets ed og pakt inneholder løftet om at Kirkens verdige eldster skal bli gitt "alt som min Fader har".6 Tempelpaktene danner grunnlaget for å oppnå de største velsignelser Herren har til oss. Vi har det store privilegium å kunne ta del i nadverden, Herrens måltid. Fornyelsen av våre dåpspakter når vi tar del i nadverden, beskytter oss mot alt ondt. Når vi verdig tar del i det helligede brødet og vannet til minne om Frelserens offer, vitner vi for Gud Faderen at vi er villige til å påta oss hans Sønns navn, alltid huske ham og holde hans bud som han har gitt oss. Hvis vi gjør dette, vil vi alltid ha hans Ånd med oss.7 Hvis vi tar nadverden regelmessig og er trofaste mot disse paktene, vil loven være i vårt sinn, skrevet i vårt hjerte. La meg få illustrere det med en artikkel fra Church News: "En gruppe religionslærere tok et sommerkurs om Frelserens liv, og behandlet spesielt lignelsene. Da eksamensdagen kom . . . kom studentene inn i klasserommet og fant en beskjed om at eksamen skulle avholdes i en annen bygning på den andre siden av universitetsområdet. Beskjeden var også at eksamenen måtte være gjennomført i løpet av den to-timersperioden som begynte nesten i samme stund. Studentene skyndte seg over universitetsområdet. På veien passerte de en liten pike som gråt fordi den nye sykkelen hennes hadde punktert. En eldre mann haltet med store smerter mot biblioteket med en stokk i den ene hånden, mens han mistet bøker fra en stabel han forsøkte å holde fast på med den andre. På en benk ved unionsbygningen satt en dårlig kledd skjeggete mann [han hadde det åpenbart ikke godt]. Da studentene kom farende inn i det andre klasserommet, ble de møtt av professoren, som forkynte at de alle hadde strøket til eksamen. Den eneste virkelige prøven på om de hadde forstått Frelserens liv og lære, sa han, var hvordan de behandlet mennesker i nød. Deres uker med studium under en dyktig professor hadde lært dem ganske mye om hva Kristus hadde sagt og gjort."8 I hastverket med å få fullført den teoretiske delen av kurset, unnlot de imidlertid å følge anmodningen som var representert ved de tre situasjonene som var iscenesatt. De lærte lovens bokstav, men ikke dens ånd. Ved å ignorere den lille piken og de to mennene, viste de at kursets dypere budskap ikke hadde trengt inn i deres hjerte. Vi må til tider ransake vår egen sjel og avdekke hvem vi egentlig er. Vår virkelige karakter kan ikke skjules, hvor mye vi enn kunne ønske det. Den skinner igjennom. Forsøk på å narre andre, narrer bare oss selv. Vi er ofte lik keiseren i eventyret som trodde han var kledd i vakre klær, mens han i virkeligheten var naken. I min levetid har jeg sett trofaste medlemmer av Kirken vokse. Målt etter en uforanderlig målestokk kommer trofasthet til uttrykk i større grad enn noen gang. På en gjennomsnitts søndag er det prosentvis dobbelt så mange mennesker som tar del Herrens nadverd over hele verden som det var da jeg vokste opp. Vi forsøker å dra omsorg for de fattige og trengende blant oss ved hjelp av trofaste medlemmer av Kirken som etterlever fasteloven og deltar i det inspirerte velferdsprogrammet. Humanitærhjelp av mange slag, til millioner av dollar, er sendt til en rekke land for å lindre sult og lidelse. Dette administreres i henhold til behov og uten hensyn til rase, hudfarge eller tro. Flere av vårt folk høster velsignelser ved å etterleve den gamle tiendeloven. De gir frivillig tilbake til Herren en tiendedel av den forøkning han har gitt dem. Atter hundretusener av trofaste hellige gleder seg over anledningen til å arbeide i templet. Vi har nå over 58.000 misjonærer ute. Dette gleder meg stort, og jeg er sikker på at det behager Herren. Men jeg undres om vi er blitt tilsvarende mer Kristus-lik. Tjener vi av et rent hjerte? Jeg snakker om hvor viktig det er å holde pakter fordi de beskytter oss i en verden som er i drift bort fra hevdvunne verdier som bringer glede og lykke. Denne oppløsning av moralfibrene vil kanskje også tilta i fremtiden. Samfunnets grunnleggende anstendighet svekkes. I fremtiden kan vårt folk, spesielt våre barn og barnebarn, vente å bli stadig mer bombardert med Sodomas og Gomorras onder. Altfor mange familier oppløses. Det gode kalles ondt, og det onde kalles godt.9 Har vi fordi "veien er lett" nå,"10 glemt elementene offer og innvielse som våre pionerforfedre demonstrerte så godt for oss? Det kan være, som Wordsworth antyder, at: Verden er for meget med oss, sent og tidlig, vi mottar og bruker, vi nedlegger våre krefter . . . Vi har gitt bort vårt hjerte, en smålig velgjerning! . . . For dette, for alt, er vi uten harmoni.11 Det er kanskje vanskeligere i vår tid å bevare moralsk styrke og stå imot de ondskapens vinder som blåser voldsommere enn noen gang. Det er en sikteprosess. I dag fremstår de moderne motstykker til Babylon, Sodoma og Gomorra forlokkende og utilslørt på fjernsyn, på Internett, i filmer, bøker og ukeblader og på fornøyelsessteder. På forrige generalkonferanse advarte president Gordon B. Hinckley oss mot å bevege oss for langt i retning av hovedstrømmen i samfunnet på områder som helligholdelse av sabbatsdagen, oppløsning av familien og andre ting. Han sa: "Vi har beveget oss for langt i retning av hovedstrømmen i samfunnet i denne sak. Naturligvis finnes det gode familier. Det finnes gode familier overalt. Men det er for mange som har vanskeligheter. Dette er et onde som det finnes et botemiddel for. Oppskriften er enkel og fantastisk effektiv. Det er kjærlighet."12 I samfunnet har mange hellige verdier blitt brutt ned i uttrykksfrihetens navn. Det vulgære og slibrige beskyttes i talefrihetens navn. Hovedstrømmen i samfunnet har blitt mer tolerant, den gir endog sin aksept til en adferd som Jesus, Moses, profeten Joseph Smith og andre profeter har advart mot siden menneskehetens begynnelse. Vi skulle ikke tillate at våre personlige verdier brytes ned, selv om andre måtte synes at vi er rare. Vi har alltid blitt betraktet som et spesielt folk. Men det er langt bedre å være åndelig korrekt enn å ha rett politisk sett. Naturligvis ønsker vi som enkeltpersoner og folk å bli likt og respektert. Men vi kan ikke følge hovedstrømmen i samfunnet hvis det innebærer å gi avkall på de rettferdige prinsipper som ble hamret ned fra Sinai, lutret av Frelseren og deretter forkynt av profeter i vår egen tid. Vi skulle ikke frykte annet enn å krenke Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, som er denne kirkes overhode. Alle former for ugudelighet blir maskert. Jeg snakker om seksuell umoral. Jeg snakker om veddemål om penger, som mange steder kalles spill og ikke gambling. Dette er et typisk eksempel på hvordan mange andre onder maskeres for å gjøre dem mer akseptable. Det foregår også maskering av annen adferd som har blitt fordømt gjennom hele menneskehetens historie, en adferd som skader familien, samfunnets grunnleggende enhet. I "Familien ­ en erklæring til verden" uttalte Det første presidentskap og De tolv: "Vi . . . erklærer høytidelig at ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud, og at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid." Sammenbruddet av foreldreautoritet bryter ned den mest uunnværlige institusjon i samfunnet ­ familien. Paulus talte om mennesker på sin tid som viste at "den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet".13 For at denne kirkes medlemmer skal kunne nyte godt av de velsignelser som tilkommer et paktsfolk, må Herrens lov stå skrevet i deres hjerter. Hvordan kan de klare det når så mange røster forteller våre barn og barnebarn at godt er ondt, og ondt er godt? Vi vil håpe at alle fedre og mødre, bestefedre og bestemødre vil være bedre eksempler på å etterleve Guds bud. Vi ber mann og hustru forsøke litt bedre å være kjærlige og gode mot hverandre. Hvis begge foreldre vil beskytte sin familie så langt de kan mot de mange påvirkninger som hjemsøker oss, vil deres barn med større sannsynlighet være trygge. Daglig skriftstudium, daglig bønn, regelmessige familiens hjemmeaftener, lydighet overfor prestedømsmyndighet i hjemmet og i Kirken er en god forsikringspolise mot åndelig nedbrytning. Josva var helt utvetydig da han sa: "Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde."14 Vi er fri til å akseptere eller forkaste rådet fra Herren og hans profeter. Ofte er det de som velger å ikke følge profetene, som kritiserer dem som gjør det. Noen av dem som kritiserer oss, kaller dem som følger sine åndelige ledere for "tankeløse får". Jesus sa: "Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge."15 Alt dette begynte selvfølgelig ikke i vår generasjon. Helt siden begynnelsen har Satans påvirkninger og krefter til stadighet stridd mot Gud. Satan, den store forfører, sa: "Jeg er også en Guds sønn."16 Satan oppfordret Adams barn til ikke å tro på det som var av Gud, "og de elsket Satan mer enn Gud. Og fra den tid av begynte menneskene å bli kjødelige, sanselige og djevelske."17 Rettferdiggjørelsen later til å være at alle andre gjør det. Det er "det som er in". Ordinanser og pakter hjelper oss å huske hvem vi er og vår plikt overfor Gud. Det er de fremkomstmidler Herren har gitt for å føre oss inn til evig liv. Hvis vi holder dem i ære, vil han gi oss ekstra styrke. Eldste James E. Talmage bekreftet at den sanne troende "som har kjærlighet til Gud i sin sjel, følger sin kurs med tjeneste og rettferdighet uten å stoppe opp for å spørre ved hvilken regel eller lov en handling er foreskrevet eller forbudt".18 La oss, i en verden hvor vi og våre familier trues av ondskap fra alle kanter, huske president Hinckleys råd: "Hvis vårt folk bare kunne lære å etterleve disse pakter, ville alt annet følge av seg selv."19 Trofaste medlemmer av Kirken som er tro mot sine pakter med Mesteren, trenger ikke å få hver smitt og smule forklart i detalj. Kristus-lik oppførsel veller frem fra menneskesjelens dypeste kilder. Den rettledes av Herrens hellige ånd, slik det loves i evangeliets ordinanser. Vårt største håp skulle være å kunne glede oss over den helliggjørelse som følger ved slik guddommelig veiledning. Vår største frykt skulle være at vi kunne komme til å forspille disse velsignelsene. Må vi leve slik at vi kan være i stand til å si med salmisten: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte."20 Jeg ber om at så må skje, i Jesu Kristi navn. amen. NOTER 1. Jeremia 31:33 2. Gal. 3:27. 3. Gal. 3:29. 4. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 120. 5. L&p 42:61. 6. L&p 84:38. 7. Se L&p 20:77, 79. 8. "Viewpoint: Too Hurried to Serve?" Church News, 1. okt. 1988, s. 16. 9. Se Jesaja 5:20. 10. Alma 37:46 11. William Wordsworth: "The World", i The Oxford Book of English Verse, red. Sir Arthur Quiller-Couch (1939), s. 626. 12. "Se fremover", Lys over Norge, jan. 1998, s. 71. 13. Rom. 2:15. 14. Josva 24:15, 24. 15. Joh. 10:4-5, også vers 11, 14-15, 27. 16. Moses 5:13. 17. Moses 5:13. 18. Conference Report, apr. 1905, s. 78. 19. Teachings of Gordon B. Hinckley (1997), s. 147. 20. Salme 139:23.