2010–2019
Siste-dagers-hellige fortsetter å prøve
April 2015


Siste-dagers-hellige fortsetter å prøve

Når vi prøver, holder ut og hjelper andre å gjøre det samme, er vi sanne siste-dagers-hellige.

Mine kjære brødre og søstre, i desember 2013 sørget verden over Nelson Mandelas bortgang. Etter 27 års fangenskap for sin rolle i kampen mot apartheid, ble Mandela den første demokratisk valgte president i Sør-Afrika. Hans tilgivelse av dem som hadde fengslet ham, var bemerkelsesverdig. Han fikk mye skryt og anerkjennelse.1 Mandela avfeide ofte lovordene ved å si: “Jeg er ingen helgen – det vil si, med mindre du mener en helgen er en synder som fortsetter å prøve.”2

Denne uttalelsen – “en helgen er en synder som fortsetter å prøve” – burde berolige og oppmuntre Kirkens medlemmer. Selv om vi omtales som “siste-dagers-hellige”, hender det at vi krymper oss ved denne benevnelsen. Begrepet hellige brukes ofte om dem som har oppnådd en opphøyet tilstand av hellighet eller fullkommenhet. Og vi vet utmerket godt at vi ikke er fullkomne.

Vår teologi lærer oss imidlertid at vi kan bli fullkommengjort ved gjentatte ganger å “stole fullt og helt på” Kristi lære, utøve tro på ham, omvende oss, ta del i nadverden for å fornye dåpens pakter og velsignelser, og i større grad motta Den hellige ånd som en konstant ledsager. Når vi gjør dette, blir vi mer lik Kristus og blir i stand til å holde ut til enden, med alt dette innebærer.3 I mindre formelle ordelag, Gud bryr seg mye mer om hvem vi er og hvem vi blir, enn om hvem vi en gang var.4 Han er mer opptatt av at vi fortsetter å prøve.

Komedien Som dere vil ha det, (As You Like It) skrevet av den engelske skuespillforfatteren William Shakespeare, viser en dramatisk endring i en av rollefigurenes liv. En eldre bror forsøker få sin yngre bror drept. Selv om han vet dette, redder den yngre broren sin onde bror fra den visse død. Når den eldre broren får vite om denne ufortjente medfølelsen, blir han fullstendig og for alltid forandret, og gjennomgår det han kaller en “omvendelse”. Senere kommer en rekke kvinner til den eldre broren og spør: “Var det ikke du som så ofte planla å drepe [din bror]?”

Den eldre broren svarer: “Det var jeg, men det er ikke jeg. Jeg skammer meg ikke over å fortelle deg hva jeg var – ettersom min omvendelse smaker så søtt og er den jeg er.”5

På grunn av Guds nåde og Jesu Kristi forsoning, er ikke en slik endring bare litterær fiksjon for oss. Gjennom Esekiel erklærte Herren:

“Og den ugudelige skal ikke omkomme for sin ugudelighets skyld på den dag han vender om fra sin ugudelighet…

og han vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet,

så han, den ugudelige, gir pant tilbake, godtgjør det han har røvet, følger livets bud, så han ikke gjør urett, da skal han visselig leve…

Ingen av de synder som han har gjort, skal tilregnes ham. Rett og rettferdighet har han gjort.”6

I sin barmhjertighet lover Gud tilgivelse når vi omvender oss og vender om fra ugudelighet – i den grad at våre synder ikke engang vil bli nevnt for oss. På grunn av Kristi forsoning og vår omvendelse, kan vi se på våre tidligere gjerninger og si: “Det var jeg, men det er ikke jeg.” Uansett hvor ugudelige vi var, kan vi si: “Det var den jeg var. Men denne tidligere ugudelige personen er ikke lenger den jeg er.”7

President Thomas S. Monson har sagt: “En av Guds største gaver til oss er gleden ved å forsøke igjen, for intet nederlag behøver å være endelig.”8 Selv om vi bevisst har syndet eller gjentatte ganger har opplevd nederlag og skuffelser, kan Jesu Kristi forsoning hjelpe oss i samme øyeblikk som vi bestemmer oss for å prøve igjen. Og vi må huske at det ikke er Den hellige ånd som forteller oss at vi er så langt borte at vi like gjerne kan gi opp.

Guds ønske om at siste-dagers-hellige fortsetter å prøve, omfatter også mer enn å overvinne synd. Enten vi lider under vanskelige forhold, økonomiske utfordringer, sykdom eller som følge av en annens synder, kan Frelserens altomfattende forsoning helbrede til og med – og kanskje spesielt – de som har lidd uskyldig. Han forstår fullkomment hvordan det er å lide uskyldig som følge av en annens overtredelse. Som profetert vil Frelseren “forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte… gi… hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd”.9 Uansett hva som skjer, forventer Gud at siste-dagers-hellige fortsetter å prøve, med hans hjelp.

Akkurat slik Gud fryder seg når vi holder ut, blir han skuffet hvis vi ikke forstår at andre også prøver. Vår kjære venn Thoba fortalte hvordan hun lærte dette av sin mor Julia. Julia og Thoba var blant de tidlige svarte konvertittene i Syd-Afrika. Etter at apartheidregimet ble styrtet, fikk svarte og hvite medlemmer lov til å gå i kirken sammen. For mange var likestilling og omgang mellom rasene nytt og krevende. En gang da Julia og Thoba gikk i kirken, følte de at de ble behandlet mindre enn vennlig av noen hvite medlemmer. Da de dro, klaget Thoba bittert til moren. Julia lyttet rolig til Thoba hadde luftet sin frustrasjon. Så sa Julia: “Å, Thoba, Kirken er som et stort sykehus, og vi er alle syke på vår egen måte. Vi kommer til kirken for å få hjelp.”

Julias kommentar gjenspeiler verdifull innsikt. Vi må ikke bare være tolerante mens andre jobber med sine sykdommer. Vi må også være vennlige, tålmodige, oppmuntrende og forståelsesfulle. Slik Gud oppfordrer oss til å fortsette å prøve, forventer han at vi også lar andre gjøre det samme, i sitt eget tempo. Forsoningen vil komme til oss i enda større grad. Da vil vi oppdage at uavhengig av antatte forskjeller, har vi alle behov for den samme altomfattende forsoning.

For noen år siden ble en flott ung mann som het Curtis, kalt til å reise på misjon. Han var den slags misjonær enhver misjonspresident ber om. Han var fokusert og arbeidet hardt. Så ble han tildelt en misjonærledsager som var umoden, sosialt klønete og ikke særlig ivrig etter å få arbeidet gjort.

En dag mens de syklet, så Curtis seg tilbake og fikk se at ledsageren hans av en eller annen grunn hadde gått av sykkelen og gikk. Stille uttrykte Curtis sin frustrasjon til Gud. For et ork det var å være belemret med en ledsager som han måtte slepe med seg for å få noe gjort. Straks etterpå fikk Curtis en sterk tilskyndelse, som om Gud sa til ham: “Curtis, sammenlignet med meg er ikke dere to så veldig forskjellige.” Curtis lærte at han måtte være tålmodig med en ufullkommen ledsager som ikke desto mindre forsøkte på sin egen måte.

Min oppfordring til oss alle er at vi må evaluere vårt liv, omvende oss og fortsette å prøve. Hvis vi ikke prøver, er vi bare siste-dagers-syndere. Hvis vi ikke holder ut, er vi siste-dagers-tapere, og hvis vi ikke lar andre prøve, er vi bare siste-dagers-hyklere.10 Når vi prøver, holder ut og hjelper andre å gjøre det samme, er vi sanne siste-dagers-hellige. Etter hvert som vi forandrer oss, vil vi oppdage at Gud virkelig bryr seg langt mer om hvem vi er og hvem vi blir, enn om hvem vi en gang var.11

Jeg er dypt takknemlig for Frelseren, for hans altomfattende forsoning og for siste-dagers profeter som oppfordrer oss til å være siste-dagers-hellige og fortsette å prøve.12 Jeg vitner om at Frelseren virkelig lever, i Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Se Nelson Rolihlahla Mandela, Long Walk to Freedom (1994); “Biography of Nelson Mandela,” nelsonmandela.org/content/page/biography; og president Barack Obamas minnetale for Nelson Mandela 10. des. 2013, på whitehouse.gov/the-press-office/2013/12/10/remarks-president-obama-memorial-service-former-south-african-president-. Mangfoldet av utmerkelser tilkjennegis ved at Mandela mottok Nobels fredspris, den amerikanske presidentens frihetsmedalje og den sovjetiske Leninordenen.

  2. Se for eksempel Nelson Mandelas tale ved Rice University’s Baker Institute 26. okt. 1999, bakerinstitute.org/events/1221. Han omskrev sannsynligvis Robert Louis Stevensons velkjente uttalelse: “Helgener er syndere som fortsetter å prøve.” I årenes løp har mange uttrykt lignende synspunkter. For eksempel skal Konfucius ha sagt: “Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller.”

  3. Se for eksempel 2 Nephi 31:2-21; 3 Nephi 11:23-31; 27:13-21; Moroni 6:6; Lære og pakter 20:77, 79; 59:8-9; Håndbok 2: Kirkens administrasjon (2010), 2.2.1.

  4. Når vi sier at Gud bryr seg mye mer om hvem vi er og hvem vi blir, enn om hvem vi en gang var, betyr det ikke at Frelseren avfeier konsekvensene av en persons synd mot andre. Frelseren bryr seg uendelig mye om dem som lider smerte og hjertesorg på grunn av andres overtredelser. Frelseren “vil påta seg [sitt folks] skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet… så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12).

  5. William Shakespeare, Som dere vil ha det, akt 4, scene 3, linje 134-37.

  6. Esekiel 33:12, 14-16.

  7. Bruk av presens i verb er vanlig i mange skriftsteder knyttet til den endelige dom. Se for eksempel 2 Nephi 9:16; Mormon 9:14; Lære og pakter 58:42-43.

  8. Thomas S. Monson, “Innbitt pågangsmot,” Lys over Norge, juli 1987, 60.

  9. Jesaja 61:1-3; se også Lukas 4:16-21.

  10. Hykler, slik det brukes i Det nye testamente kan oversettes fra gresk som “simulant”. “Det greske ordet betyr ‘skuespiller’ eller ‘en som simulerer, representerer noe dramatisk eller overdriver en rolle’” (Matteus 6:2, fotnote a). Hvis vi ikke gir andre anledning til å forandre seg i sitt eget tempo, later vi ganske enkelt som vi er siste-dagers-hellige.

  11. Se note 4 over.

  12. Antall ganger dette budskapet forekommer i talene til Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum er slående. President Dieter F. Uchtdorf understreket dette poenget da han sa: “Av alle prinsipper som profeter har forkynt gjennom århundrene, er ett som har blitt understreket om og om igjen, det håpefulle og hjertevarmende budskapet om at menneskene kan omvende seg, endre kurs og komme tilbake på disippelens sanne vei” (“Du kan klare det nå!” Liahona, nov. 2013, 56).