Om å være ekte

Det er en del av menneskets natur å ønske å ta seg best mulig ut. Det er derfor mange av oss arbeider så hardt på utsiden av vårt hjem, og det er derfor våre unge brødre i Det aronske prestedømme sørger for at hvert hår er på rett plass, i tilfelle de treffer den rette. Det er ikke noe galt i å pusse skoene, lukte godt eller til og med gjemme den skitne oppvasken før hjemmelærerne kommer. Men når det går til ytterligheter, kan dette ønsket om å imponere gå fra nyttig til bedragersk.

Herrens profeter har alltid advart mot dem som “holder seg nær til [Herren] med munnen og ærer [ham] med leppene, men hjertet er langt borte fra [ham].”¹

Frelseren var forståelsesfull og medfølende med syndere som var ydmyke og oppriktige. Men han reiste seg i rettferdig harme mot hyklere som de skriftlærde, fariseerne og sadduseerne – de som prøvde å virke rettferdige for å vinne lovprisning, innflytelse og verdens rikdom, samtidig som de la byrder på det folk de skulle ha velsignet. Frelseren sammenlignet dem med “kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet”.²

I vår tid har Herren like sterke ord til prestedømsbærere som prøver å “skjule [sine] synder eller å tilfredsstille [sin] stolthet [eller sin] forfengelige ærgjerrighet”. Når de gjør dette, sa han, “trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den trekker seg tilbake, amen til den manns prestedømme eller myndighet.”³

Hvorfor skjer dette? Hvorfor prøver vi noen ganger å virke aktive, velstående og hengivne utad, mens vi på innsiden – som Åpenbareren sa om Efeserne – har “forlatt [vår] første kjærlighet”?⁴

I noen tilfeller har vi kanskje ganske enkelt mistet vårt fokus på selve kjernen i evangeliet, og forvekslet “et skinn av gudsfrykt” og “dens kraft”.⁵ Dette er spesielt farlig når vi retter vårt ytre uttrykk for disippelskap mot å imponere andre for personlig vinning eller innflytelse. Det er da vi står i fare for å komme inn på fariseernes territorium, og det er på tide å granske vårt hjerte for å gjøre en umiddelbar kursendring.

Denne fristelsen til å late som vi er bedre enn vi er, forekommer ikke bare i vårt privatliv, men også i våre oppgaver i Kirken.

Jeg vet for eksempel om en stav der lederne satte seg noen ambisiøse mål for året. Selv om alle målene virket gode, fokuserte de enten på store og imponerende erklæringer, eller på tall og prosenter.

Etter at disse målene hadde blitt drøftet og avtalt, var det noe som begynte å plage stavspresidenten. Han tenkte på medlemmene i staven – som den unge moren med små barn som nylig var blitt enke. Han tenkte på medlemmene som strevde med tvil eller ensomhet eller alvorlige helseproblemer, og ikke hadde forsikring. Han tenkte på medlemmene som kjempet med ødelagte ekteskap, avhengighet, arbeidsledighet og sinnslidelser. Og jo mer han tenkte på dem, desto mer stilte han seg et ydmykt spørsmål: Vil våre nye mål gjøre en forskjell i disse medlemmenes liv?

Han begynte å lure på hvordan stavens mål kunne ha vært annerledes hvis de først hadde spurt: “Hva er vår oppgave?”

Stavspresidenten gikk derfor tilbake til rådene sine, og sammen endret de fokus. De bestemte seg for at de ikke ville tillate at “de sultne… de trengende… de nakne og syke og de som lider går [dem] forbi uten å ense dem”.⁶

De satte seg nye mål, klar over at fremgang mot disse målene ikke alltid kunne måles, i hvert fall ikke av mennesker – for hvordan kan man måle personlig vitnesbyrd, kjærlighet til Gud eller medfølelse med andre?

Men de visste også at “mye av det man kan telle, ikke teller. Mye av det man ikke kan telle, er det som virkelig teller.”⁷

Jeg lurer på om våre organisatoriske og personlige mål noen ganger er vår tids motstykke til en Potemkinby. Ser de imponerende ut på avstand, uten å ta hensyn til våre kjære medmenneskers virkelige behov?

Mine kjære venner og prestedømsbærere, hvis Jesus Kristus skulle sitte sammen med oss og be om et regnskap for vår forvaltning, tror jeg ikke han ville fokusere mye på programmer og statistikk. Det Frelseren ønsker å vite, er vårt hjertes tilstand. Han ønsker å vite hvordan vi viser kjærlighet og hjelper dem vi har ansvar for, hvordan vi viser vår kjærlighet til ektefelle og familie, og hvordan vi letter deres daglige byrder. Frelseren ønsker også å vite hvordan dere og jeg nærmer oss ham og vår himmelske Fader.

Det kan være nyttig å granske vårt eget hjerte. Eksempelvis kan vi spørre oss selv hvorfor vi utfører tjeneste i Jesu Kristi Kirke.

Vi kan også spørre hvorfor vi er her på dette møtet i dag.

Jeg antar at hvis jeg skulle besvare dette spørsmålet overfladisk, kunne jeg si at jeg er her fordi president Monson har bedt meg om å tale.

Så jeg hadde egentlig ikke noe valg.

Dessuten forventer min hustru, som jeg elsker svært høyt, at jeg skal delta. Og hvordan kan jeg si nei til henne?

Men vi vet alle at det finnes bedre grunner til å delta på våre møter og leve som Jesu Kristi trofaste disipler.

Jeg er her fordi jeg ønsker av hele mitt hjerte å følge min Mester, Jesus Kristus. Jeg brenner etter å gjøre alt han ber meg om i denne store sak. Jeg hungrer etter å bli oppbygget av Den hellige ånd og høre Guds røst når han taler gjennom sine ordinerte tjenere. Jeg er her for å bli en bedre mann, for å bli oppløftet av de inspirerende eksemplene fra mine brødre og søstre i Kristus, og for å lære å hjelpe de trengende mer effektivt.

Kort sagt er jeg her fordi jeg elsker min himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus.

Jeg er sikker på at dette er deres grunn også. Det er derfor vi er villige til å ofre og ikke bare gjøre erklæringer om å følge Frelseren. Dette er grunnen til at vi med ære bærer hans hellige prestedømme.

Enten vitnesbyrdet deres er livskraftig og sunt eller deres aktivitet i Kirken ligner mer på en Potemkinby, er den gode nyheten at dere kan bygge på den styrken dere har. Her i Jesu Kristi Kirke kan dere modnes åndelig og komme nærmere Frelseren ved å anvende evangeliets prinsipper dag for dag.

Med tålmodighet og utholdenhet kan selv den minste handling på disippelens vei, eller den minste glo av tro, bli et flammende bål av et innviet liv. Det er faktisk slik de fleste bål begynner – som en enkel gnist.

Så hvis dere føler dere små og svake, kom ganske enkelt til Kristus, som gjør det svake sterkt.⁸ Den svakeste blant oss kan ved Guds nåde bli åndelig sterk, for Gud er ikke “en som gjør forskjell på folk”.⁹ Han er vår “trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunn i tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud”.¹⁰

Jeg er overbevist om at når Gud kan strekke seg ut og hjelpe en fattig tysk flyktning fra en unnselig familie i et krigsherjet land en halv verden unna Kirkens hovedkvarter, så kan han strekke seg ut til dere også.

Mine kjære brødre i Kristus, den Gud som skapte jorden, han som blåste liv i universet, har utvilsomt makt til å blåse liv i dere. Han kan utvilsomt gjøre dere til den rotekte, åndelige skapning av lys og sannhet som dere ønsker å være.

Guds løfter er sikre og urokkelige. Vi kan bli tilgitt for våre synder og renset for all urettferdighet.¹¹ Og hvis vi fortsetter å ta imot og etterleve sanne prinsipper i våre personlige omstendigheter og i vår familie, vil vi til syvende og sist komme til et punkt hvor vi ikke skal “hungre mer, heller ikke tørste mer… For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte [oss] og føre [oss] til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne.”¹²

Men dette kan ikke skje hvis vi gjemmer oss bak personlige, dogmatiske eller organisatoriske fasader. Den slags kunstig disippelskap hindrer oss ikke bare i å se oss selv som den vi egentlig er, men det hindrer oss også i virkelig å forandre oss ved det mirakel som Frelserens forsoning er.

Kirken er ikke et bilutstillingslokale – et sted å sette oss på utstilling slik at andre kan beundre vår åndelighet, våre evner eller vår fremgang. Den ligner mer på et servicesenter, hvor biler med behov for reparasjon kommer for vedlikehold og rehabilitering.

Og har vi ikke alle behov for reparasjon, vedlikehold og rehabilitering?

Vi kommer ikke til kirken for å skjule problemene våre, men for å lege dem.

Og som prestedømsbærere har vi ytterligere ansvar – for å vokte “Guds hjord… ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for [personlig vinning], men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene… men slik at [vi] blir forbilder for hjorden.”¹³

Husk, brødre: “Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.”¹⁴

Det største, dyktigste, mest begavede menneske som noensinne har vandret på denne jord, var også det mest ydmyke. Han utførte noe av sin mest imponerende tjeneste i stille stunder med bare noen få tilskuere, som han ba om å ikke fortelle noen om det han hadde gjort.¹⁵ Når noen kalte ham “god”, avledet han raskt komplimenten og insisterte på at bare Gud er virkelig god.¹⁶ Det var tydelig at verdens ros ikke betydde noe for ham. Hans eneste hensikt var å tjene sin Fader og “alltid [gjøre] det som [var] til behag for ham”.¹⁷ Vi gjør klokt i å følge vår Herres eksempel.

Brødre, dette er vårt høye og hellige kall – å være representanter for Jesus Kristus, å vise kjærlighet slik han gjorde, å tjene slik han tjente, å “løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær”,¹⁸ å “se til de fattige og trengende”,¹⁹ og ha omsorg for enker og foreldreløse.²⁰

Jeg ber, mine brødre, om at vi, når vi yter tjeneste i vår familie, i quorumer, menigheter, staver, lokalsamfunn og nasjoner, må stå imot fristelsen til å trekke oppmerksomheten mot oss selv, og isteden strekke oss etter en langt større ære – å bli ydmyke, oppriktige disipler av vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Når vi gjør det, vil vi oppdage at vi vandrer på den vei som fører til vårt beste, edleste og mest uforfalskede selv. Dette er mitt vitnesbyrd i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.