Trøsteren

Mine kjære søstre, det har vært en glede å være sammen med dere. Jeg har tenkt på min mor, min hustru, mine døtre, mine svigerdøtre, mine barnebarn – og mange av dem er her. Dette fantastiske programmet har fått meg til å verdsette dem enda høyere. Jeg vet at en slik familie og et så fantastisk familieliv kommer av at de har hatt Frelseren i sentrum av sitt liv. Vi har husket ham i kveld i sang og musikk, i bønn og inspirerte taler. En av Frelserens egenskaper som vi verdsetter mest, er hans uendelige medfølelse.

I kveld har dere følt at han kjenner og elsker dere. Dere har følt hans kjærlighet til dem som sitter rundt dere. De er deres søstre, vår himmelske Faders åndedøtre. Han bryr seg om dem slik han bryr seg om dere. Han forstår alle deres sorger. Han ønsker å hjelpe dem.

Mitt budskap til dere i kveld er at dere kan og må være en viktig del av hans trøst til dem som trenger trøst. Dere kan best gjøre deres del hvis dere vet mer om hvordan han besvarer disse bønnene om hjelp.

Mange ber til vår himmelske Fader om hjelp til å bære sine byrder i form av sorg, ensomhet og frykt. Vår himmelske Fader hører disse bønnene og forstår deres behov. Han og hans elskede Sønn, den oppstandne Jesus Kristus, har lovet hjelp.

Jesus Kristus ga dette dyrebare løfte:

“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjel.

For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.”¹

Byrdene hans trofaste tjenere må bære i livet, gjøres lettere ved hans forsoning. Syndens byrde kan bli fjernet, men jordelivets prøvelser for gode mennesker kan likevel være tunge byrder.

Dere har sett slike prøvelser i livet til gode mennesker dere er glad i. Dere har følt et ønske om å hjelpe dem. Det er en grunn til at dere har medfølelse med dem.

Dere er paktsmedlemmer av Jesu Kristi Kirke. En stor forandring tok til i deres hjerte da dere kom inn i Kirken. Dere inngikk en pakt, og dere fikk et løfte som begynte å forandre deres natur.

Alma beskrev med sine ord ved Mormons vann hva dere lovet ved dåpen og hva den vil bety for dere og alle rundt dere – spesielt i familien. Han talte til dem som snart skulle inngå de pakter dere har inngått, og de fikk også løftet som Herren ga dere:

“Se, her er Mormons vann (for slik ble det kalt), og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,

ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være, like til døden, så dere kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse, så dere kan få evig liv.”²

Det er derfor dere føler et ønske om å hjelpe noen som strever med å komme videre under en byrde av sorg og vanskeligheter. Dere lovet at dere ville hjelpe Herren å gjøre deres byrder lette og gi dem trøst. Dere fikk evnen til å bidra til å lette disse byrdene da dere mottok Den hellige ånds gave.

Da han snart skulle bli korsfestet, beskrev Frelseren hvordan han hjelper med å lette byrder og gir styrke til å bære dem. Han visste at disiplene ville sørge. Han visste at de ville frykte for sin fremtid. Han visste at de ville føle seg usikre på sin evne til å komme videre.

Så han ga dem det løftet han gir til oss og til alle hans sanne disipler:

“Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig,

sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.”³

Så lovet han:

“Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke.”⁴

I løpet av bare de siste ukene har jeg sett dette løftet om å sende Den hellige ånd, oppfylt i Guds barns liv som tryglet i bønn om at deres byrder måtte bli lettet. Miraklet i form av byrder som ble lettet, kom på et vis Herren lovet. Han og vår himmelske Fader sendte Den hellige ånd som Trøsteren til sine disipler for å hjelpe.

Nylig sørget tre generasjoner av en familie over en fem år gammel gutts død. Han døde i en ulykke mens han var sammen med familien på ferie. Jeg fikk igjen anledning til å se hvordan Herren velsigner de trofaste med hjelp og styrke til å holde ut.

Jeg så hvordan Herren gjorde deres store byrde lettere. Jeg var sammen med dem som Herrens paktstjener – slik dere ofte vil være – for å “sørge med dem som sørger… og trøste dem som trenger trøst.”⁵

Fordi jeg visste at dette var sant, følte jeg glede og fred da besteforeldrene inviterte meg til å møte dem og den lille guttens foreldre før begravelsen.

Jeg ba om å få vite hvordan jeg kunne hjelpe Herren å trøste dem. De satte seg ned sammen med meg i stuen vår. Jeg hadde varmet opp rommet på en kald kveld ved å fyre i peisen.

Jeg hadde følt at jeg skulle fortelle dem at jeg var glad i dem. Jeg fortalte dem at jeg hadde følt Herrens kjærlighet til dem. Med bare noen få ord prøvde jeg å fortelle dem at jeg sørget med dem, men at bare Herren kjente og fullt ut kunne oppleve deres smerte og sorg.

Etter å ha sagt disse ordene, ønsket jeg å lytte med kjærlighet mens de snakket om sine følelser.

I løpet av timen vi satt sammen, snakket de langt mer enn jeg gjorde. Jeg kunne føle i stemmene deres og se i øynene deres at Den hellige ånd påvirket dem. I enkle vitnesbyrd snakket de om hva som skjedde og hva de følte. Den hellige ånd hadde allerede gitt dem den fred som kommer av håpet om evig liv, da deres sønn, som døde uten synd, kunne bli deres for evig.

Da jeg ga hver av dem en prestedømsvelsignelse, takket jeg for Den hellige ånds innflytelse som var der. Trøsteren hadde kommet med håp, mot og økt styrke til oss alle.

Den kvelden så jeg hvordan Herren arbeider med oss for å lette sitt folks byrder. Dere husker i Mormons bok da hans folk nesten ble knust av byrdene som ble pålagt dem av harde slavedrivere.

Folket tryglet om hjelp, slik mange av dem vi elsker og tjener gjør. Her er opptegnelsen som jeg vet er sann:

“Og jeg vil også lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen, ja, når dere er i trelldom, og dette vil jeg gjøre så dere heretter kan stå som vitner for meg og så dere med sikkerhet kan vite at jeg, Gud Herren, ser til mitt folk i deres lidelser.

Og nå skjedde det at de byrder som var lagt på Alma og hans brødre, ble gjort lette. Ja, Herren styrket dem så de kunne bære sine byrder med letthet, og de underkastet seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet.”⁶

Jeg har sett dette miraklet gang på gang. Vi letter andres byrder best ved å hjelpe Herren å styrke dem. Det var derfor Herren inkluderte i vår befaling om å trøste andre, befalingen om å være hans vitner til alle tider og på alle steder.

Den lille guttens far og mor vitnet om Frelseren den kvelden i stuen min. Den hellige ånd kom, og alle ble trøstet. Foreldrene ble styrket. Sorgbyrden forsvant ikke, men de ble gjort i stand til å bære sorgen. Deres tro vokste. Og deres styrke vil fortsette å vokse etter hvert som de ber om det, og lever for det.

Åndens vitnesbyrd om forsoningen som kom den kvelden, styrket også Job til å bære sin byrde:

“Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.”⁷

Det var dette vitnesbyrdet fra Ånden som ga ham styrke til å holde ut. Han skulle gjennomgå sorg og mangel på trøst fra menneskene rundt seg for å se den glede som ville komme til de troende etter trofast å ha gjennomgått sine prøvelser.

Slik var det for Job. Velsignelser kom til ham i dette liv. Historien om Job slutter med dette miraklet:

“Og Herren velsignet Jobs siste dager mer enn hans første…

Så vakre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet, og deres far gav dem arv sammen med deres brødre.

Deretter levde Job ett hundre og førti år. Han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd.

Og Job døde, gammel og mett av dager.”⁸

Det var Åndens vitnesbyrd om den kommende forsoning som hjalp Job gjennom de prøvelser som livet er ment å omfatte for oss alle. Dette er en del av lykkens store plan som Faderen har gitt oss. Han lot sin Sønn, ved sitt sonoffer, gi oss det håp som trøster oss uansett hvor vanskelig veien hjem til ham måtte være.

Faderen og Sønnen sender Den hellige ånd for å trøste og styrke Mesterens disipler på reisen.

Jeg så dette miraklet i form av trøst da jeg kom til møtehuset der den lille guttens begravelse skulle finne sted. Jeg ble stanset av en skjønn ung kvinne som jeg ikke gjenkjente. Hun sa at hun ville komme i begravelsen for å sørge og gi trøst om hun kunne.

Hun sa at hun hadde kommet til begravelsen delvis for å finne trøst selv. Hun fortalte meg at hennes første barn nylig hadde gått bort. Hun bar en nydelig liten jente i armene sine. Jeg lente meg mot henne for å se inn i den lille jentas smilende ansikt. Jeg spurte barnets mor: “Hva heter hun?” Det kjappe og muntre svaret hennes var: “Hun heter Joy [glede]. Glede kommer alltid etter sorg.”

Hun bar sitt vitnesbyrd for meg. Jeg kunne se at fred og lindring hadde kommet til henne fra den eneste sikre kilden. Bare Gud kjenner hjerter, og derfor kan bare han sannferdig si: “Jeg vet hva du føler.” Så jeg kan bare forestille meg både hennes glede og hennes sorg før den, men den Herre som elsker henne, vet det.

Jeg kan bare delvis vite hvilken glede han føler hver gang dere, som hans disippel, hjelper ham å gi et av vår himmelske Faders barn et øyeblikks fred og glede.

Jeg bærer vitnesbyrd om at Herren har bedt oss, sine disipler, om å hjelpe hverandre å bære hverandres byrder. Vi har lovet å gjøre det. Jeg bærer vitnesbyrd om at Herren, ved sin forsoning og oppstandelse, har brutt dødens makt. Jeg vitner om at den levende Kristus sender Den hellige ånd, Trøsteren, til dem vi har lovet å hjelpe ham å trøste.

Dere er alle vitner, slik jeg er, om sannheten av inskripsjonen på nålen min mor gikk med i mer enn 20 år som medlem av Hjelpeforeningens generalutvalg. Det sto: “Nestekjærlighet svikter aldri.”⁹ Jeg vet fremdeles ikke den fulle betydningen av disse ordene. Men jeg har fått et glimt da jeg så henne strekke seg ut til de trengende. Skriftstedet forteller oss denne sannheten: “Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet.”¹⁰

Hans kjærlighet svikter aldri, og vi vil aldri slutte å føle i vårt hjerte trangen til å “sørge med dem som sørger… og trøste dem som trenger trøst”.¹¹ Heller ikke vil den fred han lover, noensinne forlate oss når vi tjener andre for ham.

Som hans vitne vil jeg uttrykke min takknemlighet for det dere gjør så godt for å hjelpe den levende Herre Jesus Kristus og Den hellige ånd, Trøsteren, å gi kraft til vaklende knær og løfte hengende hender.¹² Og jeg er takknemlig av hele mitt hjerte for kvinnene i mitt liv som har hjulpet meg og velsignet meg som sanne disipler av Jesus Kristus. I Jesu Kristi navn. Amen.