Hvorfor ekteskap og familie betyr noe – over hele verden

I november i fjor hadde jeg det privilegium å være invitert – sammen med president Henry B. Eyring og biskop Gérald Caussé – til et kollokvium om ekteskap og familie i Vatikanstaten i Roma. Der møttes representanter for 14 forskjellige trossamfunn og seks av syv kontinenter, som alle hadde blitt invitert for å uttrykke sine oppfatninger med hensyn til det som skjer med familien i dagens samfunn.

Bilde

President Henry B. Eyring, Bishop Gerald Causse and Elder Perry in Rome

Pave Francis åpnet det første møtet av samlingen med denne uttalelsen: “Vi lever nå i en kultur av det midlertidige, hvor stadig flere ganske enkelt gir opp ekteskapet som en offentlig forpliktelse. Denne revolusjonen i manerer og moral har ofte heist frihetens flagg, men i virkeligheten har den ført til åndelig og materiell ødeleggelse for utallige mennesker, spesielt de fattigste og mest sårbare… Det er alltid de som lider mest i denne krisen.”¹

Med henvisning til den oppvoksende generasjon sa han at det er viktig at de “ikke hengir seg til den giftige [mentaliteten] av det midlertidige, men heller er revolusjonære med mot til å søke sann og varig kjærlighet, og derved går mot strømmen.” Dette må gjøres.²

Bilde

Synod hall with the faith leaders on the marriage summit

Dette ble etterfulgt av tre dager med presentasjoner og samtaler hvor religiøse ledere behandlet temaet ekteskap mellom en mann og en kvinne. Mens jeg lyttet til det bredest tenkelige spekter av religiøse ledere fra hele verden, hørte jeg dem uttrykke full enighet og vise støtte for hverandres tro på ekteskapets hellighet og familiens betydning som samfunnets grunnleggende enhet. Jeg følte sterkt fellesskap og enighet med dem.

Det var mange som så og uttrykte denne enigheten, og de gjorde det på mange forskjellige måter. Noe av det jeg likte best, var da en muslimsk religionsforsker fra Iran siterte ordrett to avsnitt fra vår egen erklæring om familien.

I løpet av kollokviet så jeg at når forskjellige trosretninger, kirkesamfunn og religioner står sammen om ekteskap og familie, står de også sammen om de verdier, den lojalitet og den forpliktelse som er naturlig forbundet med familieenheter. Det var bemerkelsesverdig for meg å se hvordan ekteskap og familie-sentrerte prioriteringer gikk på tvers av og erstattet alle politiske, økonomiske eller religiøse forskjeller. Når det gjelder kjærlighet til ektefellen og håp, bekymringer og drømmer for barn, er vi alle like.

Bilde

President Henry B. Eyring speaking in a news room.

Det var fantastisk å være på møter med talere fra hele verden idet de universelt uttrykte sine følelser med hensyn til viktigheten av ekteskap mellom en mann og en kvinne. Hver av deres taler ble etterfulgt av vitnesbyrd fra andre religiøse ledere. President Henry B. Eyring bar et siste vitnesbyrd på kollokviet. Han bar et sterkt vitnesbyrd om skjønnheten i et forpliktende ekteskap og vår tro på den lovede velsignelsen evige familier.

President Eyrings vitnesbyrd var en passende avslutning på disse tre spesielle dagene.

Dere spør kanskje: “Hvis de fleste hadde den samme prioritering med hensyn til familie og tro, hvis alle disse trossamfunnene og religionene i bunn og grunn var enige om hva ekteskapet skulle være, og hvis de alle var enige om verdien som skulle settes på hjem og familieforhold, hvordan er vi da annerledes? Hvordan skiller Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige seg ut fra resten av verden?”

Her er svaret: Selv om det var fantastisk å se og føle at vi har så mye til felles med resten av verden med hensyn til vår familie, er det bare vi som har det gjengitte evangeliums evige perspektiv.

Det som det gjengitte evangelium bringer til diskusjonen om ekteskap og familie, er så stort og så relevant at det ikke kan overvurderes: Vi gjør emnet evig! Vi tar ekteskapets forpliktelse og hellighet til et høyere plan på grunn av vår tro på og forståelse av at familier strekker seg tilbake til før denne jord ble til, og at de kan strekke seg inn i evigheten.

Denne læren fremsettes så enkelt, sterkt og vakkert i Ruth Gardners tekst til Primær-sangen “I all evighet”. Stopp opp et øyeblikk og tenk på Primær-barn over hele verden som synger disse ordene på sitt morsmål, for full hals og med en entusiasme som bare kjærlighet til familien kan fremkalle:

Hele teologien i vårt gjengitte evangelium fokuserer på familier og på den nye og evige ekteskapspakt. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tror vi på et førjordisk liv der vi alle levde som åndebarn av Gud vår himmelske Fader. Vi tror at vi var, og fremdeles er, medlemmer av hans familie.

Vi tror at ekteskap og familiebånd kan fortsette på den andre siden av graven – at vielser utført av dem som har riktig myndighet i hans templer, vil fortsette å være gyldige i den kommende verden. Våre vielsesseremonier utelater ordene “til døden skiller oss”, og sier isteden “for tid og all evighet”.

Vi tror også at sterke tradisjonelle familier ikke bare er grunnleggende enheter i et stabilt samfunn, en stabil økonomi og en stabil kultur av verdinormer – men at de også er de grunnleggende enheter i evigheten og i Guds rike og regjering.

Vi tror at himmelens organisasjon og ledelse vil være bygget rundt familien og slekten.

Det er på grunn av vår tro på at ekteskap og familier er evige at vi, som kirkesamfunn, ønsker å være en leder og en deltaker i verdensomspennende bevegelser for å styrke dem. Vi vet at det ikke bare er de som er aktivt religiøse som deler felles verdinormer og prioriterer varige ekteskap og sterke familieforhold. Et stort antall verdslige mennesker har konkludert med at et forpliktende ekteskap og familielivet er den mest fornuftige, den mest økonomiske og den mest lykkebringende måten å leve på.

Ingen har noensinne funnet en mer effektiv måte å oppdra neste generasjon på enn en husstand bestående av gifte foreldre med barn.

Hvorfor skulle ekteskap og familieforhold bety noe – overalt? Offentlige meningsmålinger viser at ekteskap fortsatt er idealet og håpet blant flertallet av enhver aldersgruppe – til og med blant tusenårsgenerasjonen, hvor vi hører så mye om selvvalgt enslighet, personlig frihet og samboerskap i stedet for ekteskap. Faktum er at det store flertall over hele verden fortsatt ønsker å få barn og skape sterke familier.

Når vi først er gift og har barn, kommer fellesskapet mellom alle mennesker for alvor til syne. Som “familiemennesker” – uansett hvor vi bor eller hva våre religiøse oppfatninger måtte være – deler vi mange av de samme kampene, de samme tilpasningene og de samme håp, bekymringer og drømmer for våre barn.

Som New York Times-spaltisten David Brooks sa: “Menneskene får det ikke bedre når de får maksimal personlig frihet til å gjøre hva de vil. De får det bedre når de er innhyllet i forpliktelser som overgår personlige valg – forpliktelser overfor familien, Gud, arbeidet og landet.”⁴

Ett problemet er at store deler av media og underholdningen som verden deler, ikke gjenspeiler flertallets prioriteringer og verdinormer. Av en eller annen grunn presenterer for mange TV-programmer og filmer og for mye av vår musikk og vårt Internett et klassisk tilfelle av en minoritet forkledd som en majoritet. Umoral og mangel på moral som spenner fra vold til rekreasjons-sex, fremstilles som normen, og kan få dem som har konvensjonelle verdinormer til å føle at vi er foreldet eller fra en forgangen tid. I en slik medie- og Internett-dominert verden har det aldri vært vanskeligere å oppdra ansvarsbevisste barn og holde ekteskap og familier sammen.

Til tross for det store deler av mediene og underholdningen måtte antyde, og til tross for en svært reell forringelse av noens syn på ekteskap og familie, mener imidlertid det store flertall fremdeles at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. De tror på troskap innenfor ekteskapet, og de tror på ekteskapsløfter som “i gode og onde dager” og “til døden skiller oss”.

En gang iblant må vi minne oss selv på, slik jeg ble påminnet om i Roma, den velsignet betryggende kjensgjerning at ekteskap og familie fremdeles er de fleste menneskers mål og ideal, og at vi ikke er alene om disse oppfatningene. Det har aldri vært en større utfordring å finne en praktisk balanse mellom arbeid, familie og personlige behov enn det er i vår tid. Som kirke ønsker vi å bidra med alt vi kan for å skape og støtte sterke ekteskap og familier.

Det er derfor Kirken aktivt deltar i og yter lederskap for forskjellige koalisjoner og felleskirkelige tiltak for å styrke familien. Det er derfor vi deler våre familiefokuserte verdinormer i media og på sosiale medier. Det er derfor vi deler våre slektshistoriske opptegnelser med alle nasjoner.

Vi ønsker at vår røst skal bli hørt mot alle de falske og alternative livsstilene som forsøker å erstatte den familieorganisasjon som Gud selv opprettet. Vi ønsker også at vår røst skal bli hørt for å opprettholde den glede og tilfredsstillelse som tradisjonelle familier gir. Vi må fortsette å heve denne røsten over hele verden for å erklære hvorfor ekteskap og familie er så viktig, hvorfor ekteskap og familie virkelig betyr noe, og hvorfor de alltid vil det.

Mine brødre og søstre, det gjengitte evangelium dreier seg om ekteskap og familie. Det er også om ekteskap og familie at vi kan samarbeide best med andre trossamfunn. Det er om ekteskap og familie at vi har mest til felles med resten av verden. Det er om ekteskap og familie at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har størst anledning til å være et lys på fjellet.

Jeg vil avslutte med å bære vitnesbyrd (og mine 90 år på denne jorden gjør meg fullt kvalifisert til å si dette) om at jo eldre jeg blir, desto mer innser jeg at familien står sentralt i livet og er nøkkelen til evig lykke.

Jeg er takknemlig for min hustru, mine barn, mine barnebarn og mine oldebarn, og for søskenbarn, svigerfamilie og andre slektninger som gjør mitt eget liv så rikt og til og med evig. Om denne evige sannhet bærer jeg mitt sterkeste og helligste vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.