Eldste D. Todd Christofferson, “Gi oss i dag vårt daglige brød,” Jan 2011
Kirkens skoleverks temakveld for unge voksne • 9. januar 2011 • Brigham Young University
Vi godt voksne, innbefattet foreldre, Kirkens ledere, professorer og venner, formaner dere ofte til å planlegge fremtiden. Vi oppmuntrer dere til å skaffe dere utdannelse og yrkesopplæring som forberedelse for årene fremover. Vi oppfordrer dere til å legge et grunnlag for ekteskap og familie og iverksette planene. Vi ber dere tenke over mulige konsekvenser for fremtiden når dere avgjør hva dere vil gjøre i dag (for eksempel hva dere skriver på Internett). Vi råder dere til å tenke over hva dere vil betrakte som suksess i livet, og deretter etablere mønstre og handlinger som vil føre til slik suksess.
Alt dette viser en klok og vel overveid kurs i livet, og med det jeg sier i kveld, bagatelliserer jeg på ingen måte hvor viktig det er å planlegge for fremtiden. Grundig planlegging og forberedelse er nøkkelen til en god fremtid, men vi lever ikke i fremtiden – vi lever nå. Det er dag for dag vi utarbeider våre planer for fremtiden. Det er dag for dag vi når våre mål. Det er én dag om gangen vi oppdrar og pleier våre barn. Det er én dag om gangen vi overvinner ufullkommenheter. Vi holder ut i tro til enden én dag om gangen. Det er summen av mange dager med god livsførsel som fører til et fullgodt liv og en from person. Derfor vil jeg tale om hvordan vi lever godt dag for dag.
Se hen til Gud når det gjelder det som er nødvendig hver dag
I Lukas står det at en av Jesu disipler ba ham: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler» (Lukas 11:1). Jesus ga dem så et mønster for bønn som har blitt kjent som Herrens bønn. Den samme står i Matteus som en del av bergprekenen (se Matteus 6:9-13).
I Herrens bønn finner vi bl.a.: «Gi oss i dag vårt daglige brød» (Matteus 6:11) eller «Gi oss hver dag vårt daglige brød» (Lukas 11:3). Jeg tror vi alle lett innrømmer at vi hver dag har behov som vi ønsker vår himmelske Fader vil hjelpe oss med. For noen er det noen dager rett og slett brød – det vil si mat som er nødvendig for å opprettholde livet den dagen. Det kan også være åndelig og fysisk styrke til å takle enda en dag med kronisk sykdom eller en smertefull, langsom rehabilitering. Andre ganger kan det være mindre konkrete behov, som noe i forbindelse med forpliktelser eller aktiviteter den dagen – som å undervise eller avlegge en prøve.
Jesus lærer oss, sine disipler, at vi skulle se hen til Gud hver dag for det brød – den hjelp og støtte – som vi trenger denne bestemte dagen. Dette stemmer med formaningen om at vi «alltid må be og ikke bli motløse, og at dere ikke må gjøre noe for Herren uten at dere først ber til Faderen i Kristi navn om at han vil hellige deres gjerning for dere, så deres gjerning kan bli til gavn for deres sjel» (2 Nephi 32:9).
Herrens oppfordring om å søke vårt daglige brød fra vår himmelske Faders hånd viser en kjærlig Gud, som er klar over sine barns små, daglige behov og er ivrig etter å hjelpe dem, en for en. Han sier at vi kan be i tro, «for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få» (Jakobs brev 1:5). Dette er naturligvis svært beroligende, men det er noe her som er mer betydningsfullt enn bare hjelp til å få noe dag for dag. Når vi søker og mottar guddommelig brød hver dag, vokser vår tro på Gud og hans Sønn.
Å se hen til Gud daglig når det gjelder våre behov, gir næring til troen
Dere husker Israels stammers store utvandring fra Egypt og de 40 årene i ørkenen før de kom til sitt lovede land. Denne veldige hær på mer enn en million mennesker måtte ha mat. Et så stort antall på ett sted kunne med sikkerhet ikke overleve lenge på å jakte, og deres halvveis nomadeliv på den tiden passet ikke til å dyrke jorden eller drive med husdyravl i tilstrekkelig grad. Jehova løste utfordringen ved på mirakuløst vis å skaffe dem deres daglige brød fra himmelen – manna. Dette lille, spiselige stoffet som lå på bakken hver morgen, var noe nytt og ukjent. Ordet mannable faktisk avledet fra ord som betyr «Hva er det?» Gjennom Moses ga Herren folket beskjed om å samle nok hver dag for samme dagen, unntatt dagen før sabbaten, da skulle de samle nok for to dager.
Tross Moses’ klare beskjed var det noen i begynnelsen som prøvde å samle mer enn nok for én dag og lagre det som ble igjen.
« Moses sa til dem: Ingen skal la noe av det bli igjen til neste morgen.
Men de adlød ikke Moses, noen lot noe være igjen til om morgenen. Da kom det makk i det, og det luktet vondt» (2 Mosebok 16:19-20).
Men som lovet, når de samlet det dobbelte av den normale daglige porsjon manna den sjette dag, ble det ikke ødelagt:
«Så lot de det ligge til om morgenen, som Moses hadde befalt. Da luktet det ikke vondt, og det kom heller ikke makk i det.
Moses sa: Et det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken.
Seks dager skal dere sanke det, men på den sjuende dag er det sabbat, da finnes intet» (2 Mosebok 16:24-26).
Men igjen var det noen som ikke kunne tro uten å se, og de gikk for å samle manna på sabbaten.
«Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover?
Kom i hu at Herren har gitt dere sabbaten. Derfor gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Bli hjemme, hver hos seg! Ingen skal forlate sitt sted den syvende dagen» (2 Mosebok 16:28-29).
Det synes som det også i fordums tid, som i dag, var noen som ikke kunne la være å handle på sabbaten.
Ved å sørge for en daglig forsyning, en dag om gangen, prøvde Jehova å lære en nasjon å tro, en nasjon som i en periode på ca. 400 år hadde tapt mye av sine fedres tro. Han ville lære dem å stole på ham, å «se hen til [Ham] i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke» (L&p 6:36). Han sørget for nok for én dag om gangen. Unntatt for den sjette dagen kunne de ikke lagre manna til bruk for noen senere dager. Kort sagt, Israels barn måtte vandre med Ham i dag og stole på at han ville gi en tilstrekkelig mengde mat for neste dag på den neste dag, osv. På den måten kunne han aldri være for langt borte fra deres sinn og hjerte.
Vi skulle forresten merke oss at 40 år med manna ikke var ment å bli en almisse. Straks Israels stammer var i stand til å forsørge seg selv, ble det krevet at de gjorde så. Etter at de hadde krysset elven Jordan og forberedte seg til å innta Kana’an ved å begynne ved Jeriko, sier Skriften at «dagen etter påsken åt de av landets grøde, usyret brød og ristet korn [dvs. fjorårets avling] …
Mannaen hørte opp dagen etter, for nå åt de av landets grøde. Israels barn fikk ikke mer manna, men de åt dette året av det som var avlet i Kanaʼans land» (Josva 5:11-12).
Når vi likeledes trygler Gud om vårt daglige brød – om hjelp i det øyeblikk vi ikke kan klare oss selv – da må vi fremdeles være aktive og gjøre alt som er mulig for oss å gjøre.
Stol på Herren – løsninger kan finnes med tiden
En tid før jeg ble kalt til generalautoritet, sto jeg overfor en personlig økonomisk utfordring som vedvarte i flere år. Den var ikke en følge av at noen hadde gjort noe galt eller vist ond vilje, det var bare slik som noen ganger skjer i livet. Det gikk opp og ned, men problemet ble aldri helt borte. Til tider truet dette problemet min families og mitt velbefinnende, og jeg trodde vi kunne oppleve økonomisk ruin. Jeg ba om at et mirakel måtte redde oss. Selv om jeg ba om dette mange ganger i stor oppriktighet og med et brennende ønske, var svaret alltid «Nei». Til slutt lærte jeg å be slik Frelseren ba: «Men la ikke min vilje skje, bare din» (Lukas 22:42). Jeg søkte Herrens hjelp med hvert lille steg på veien til en endelig løsning.
Til tider hadde jeg brukt opp alle mine ressurser, jeg hadde ikke noe sted å gå til eller noen å henvende meg til i det øyeblikket, det fantes rett og slett ikke noe menneske jeg kunne be hjelpe meg i den kritiske situasjonen. Det fantes ingen annen tilflukt, så mer enn én gang falt jeg ned for min himmelske Fader og ba tårefylt om hans hjelp. Og han hjalp. Noen ganger var det ikke mer enn å føle fred og ro, en forsikring om at alt ville ordne seg. Jeg så kanskje ikke hvordan eller hvilken vei dette skulle være, men han lot meg vite, direkte eller indirekte, at han ville åpne en utvei. Situasjonen kunne endres, en ny og nyttig idé kunne melde seg, noe uventet inntekt eller andre midler kunne dukke opp i riktig øyeblikk. Det fantes en løsning.
Selv om jeg led da, er jeg takknemlig, når jeg nå ser tilbake, for at det ikke var noen rask løsning på mitt problem. Det at jeg ble tvunget til å vende meg til Gud og be om hjelp nesten hver dag i en periode på flere år, lærte meg virkelig hvordan jeg skulle be og få svar, og lærte meg på en svært praktisk måte å ha tro på Gud. Jeg ble kjent med min Frelser og min himmelske Fader på en måte og i en grad som kanskje ikke ville ha skjedd ellers, eller som kunne ha tatt meg meget lengre tid. Jeg lærte at daglig brød er en kostelig vare. Jeg lærte at manna i dag kan være like reell som den fysiske manna i Bibelen. Jeg lærte å stole på Herren av hele mitt hjerte. Jeg lærte å vandre med ham dag etter dag.
Løs store problemer med små, daglige biter
Å be Gud om vårt daglige brød, istedenfor vårt ukentlige, månedlige eller årlige brød, er også en måte å fokusere på de mindre, de mer overkommelige biter av et problem. For å hanskes med noe svært stort, kan vi trenge å arbeide på det med små, daglige biter. Noen ganger er én dag (eller bare en del av én dag) alt vi kan hanskes med om gangen. Jeg vil gi dere et eksempel som ikke er fra Skriftene.
Jeg leste nylig en bok med tittelen Lone Survivor. Den beretter den tragiske historien om fire menn fra US Navys spesielle styrker [SEAL] på et oppdrag i et fjernt område i Afganistan for fem og et halvt år siden. Da de uforvarende ble oppdaget av to gjetere – en mann og en gutt – måtte disse spesielt trenede soldatene velge om de skulle drepe de to eller la dem gå. De visste at hvis de lot dem leve, ville de to røpe teamets oppholdssted, og de ville straks bli angrepet av al Qaeda og Taliban-styrker. Men de lot de uskyldige gjeterne gå, og i skuddvekslingen som fulgte, overlevde bare forfatteren, Marcus Luttrell, i kampen mot godt over 100 angripere.
I boken forteller Luttrell om den ekstreme treningen og utholdenheten som kreves for å kvalifisere seg som SEAL i U.S. Navy. Eksempelvis var det i Luttrells gruppe 164 menn i starten, men bare 32 klarte å fullføre kurset. De måtte gjennom uker med nærmest konstant fysisk anstrengelse, de måtte inn og ut av kaldt sjøvann, svømme, padle og bære oppblåsbare båter, løpe i sand, utføre hundrevis av push-ups hver dag, bære tømmerstokker gjennom hinderløyper osv. De befant seg nærmest konstant i en utmattet tilstand.
Noe en offiser sa til gruppen da de tok fatt på den siste og mest krevende fasen av treningen, gjorde inntrykk på meg.
«Først og fremst,» sa han, «vil jeg ikke at dere skal gi opp for øyeblikkets press. Hvis dere har store smerter, hold ut. Fullfør dagen. Hvis dere da fremdeles føler dere ille, skal dere tenke lenge og hardt over det før dere bestemmer dere for å gi opp. For det annet, ta én dag om gangen. Én [fase] om gangen.
La ikke tankene vandre for langt, begynn ikke å planlegge å gi opp fordi du er bekymret for fremtiden og hvor mye du kan tåle. Ikke tenk på smerten som kan komme. Kom deg bare gjennom dagen, så har du en fantastisk karriere foran deg.»1
Generelt sett er det bra å se for seg hva som kommer og forberede seg til det. Men til tider er denne kapteinens råd klokt: «Ta én dag om gangen. …Ikke tenk på smerten som kan komme. Kom deg bare gjennom dagen.» Å bekymre seg for hva som kan komme, kan virke svekkende. Det kan lamme oss og få oss til å gi opp.
I 1950-årene overlevde min mor en radikal kreftoperasjon, men så hardt det enn var, ble den etterfulgt av dusenvis av smertefulle strålebehandlinger under noe som nå ville bli betraktet som primitive medisinske forhold. Hun mintes at hennes mor lærte henne noe den gang som har hjulpet henne helt siden da: «Jeg var så syk og svak, og jeg sa til henne en dag: ”Mor, jeg klarer ikke 16 slike behandlinger til.” Hun sa: ”Kan du dra i dag?” ”Ja.” ”Vennen min, det er alt du må gjøre i dag.” Det har hjulpet meg mange ganger når jeg husker å ta én dag eller én ting om gangen.»
Ånden kan rettlede oss om når vi skal se fremover og når vi bare skulle hanskes med denne ene dagen, med dette ene øyeblikket. Hvis vi ber, vil Herren la oss vite gjennom Den hellige ånd når det er på sin plass for oss å anvende budet han ga til sine apostler i oldtiden: «Vær derfor ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (3 Nephi 13:34, se også Matteus 6:34).
Guds «daglige brød» er nødvendig for å nå våre muligheter
Jeg har fremholdt at å be om og motta daglig brød fra Guds hånd spiller en vesentlig rolle i å lære å stole på Gud og utholde livets utfordringer. Vi trenger også en daglig porsjon guddommelig brød for å bli det vi må bli. Å omvende seg, forbedre seg og til slutt nå «aldersmålet for Kristi fylde» (Efeserbrevet 4:13) som Paulus uttrykker det, er en trinnvis prosess. Å innlemme nye og sunne vaner i vår karakter eller overvinne dårlige vaner eller avhengighet vil som oftest bety en innsats i dag etterfulgt av ny innsats i morgen, og deretter en til, kanskje i mange dager, også måneder og år, inntil seieren er vunnet. Men vi kan gjøre det, for vi kan be Gud om vårt daglige brød, om den hjelp vi trenger hver dag.
Dette er tiden for nyttårs-forsetter, og jeg vil gjerne sitere for dere noe president N. Eldon Tanner, tidligere rådgiver i Det første presidentskap, har sagt: «Når vi tenker over hvor verdifullt det er å gå inn for å bli bedre, la oss bestemme oss for å disiplinere oss til nøye å velge hvilke beslutninger vi skal ta, overveie hvorfor vi vil ta dem og til sist forplikte oss til å holde fast ved dem og ikke la noe hindre oss. Når en ny dag begynner, så la oss minne oss selv på at vi kan gjennomføre en beslutning for bare denne ene dagen. Når vi gjør det, blir det lettere og lettere, inntil det blir en vane.»2
For litt mer enn et år siden talte eldste David A. Bednar om at å være konsekvent med hensyn til enkle daglige ting som familiebønn, skriftstudium og hjemmeaften er vesentlig for å bygge opp gode familier. En konsekvent innsats med tilsynelatende små, daglige steg er et nøkkelprinsipp for å fullføre ethvert stort verk, også fremgang som disippel. Som en konkretisering sammenlignet eldste Bednar daglige gjerninger med de enkelte penselstrøkene i et maleri som tilsammen med tiden frembringer et kunstverk. Han sa:
«På mitt kontor henger et vakkert maleri av en hveteåker. Maleriet består av en enorm samling individuelle penselstrøk – som ingen isolert sett er særlig interessante eller imponerende. Faktum er at når man står tett inntil lerretet, ser man ikke annet enn en mengde tilsynelatende usammenhengende og uskjønne striper av gul, gullfarget og brun maling. Men hvis man gradvis fjerner seg fra lerretet, faller alle de individuelle penselstrøkene sammen og danner et vakkert landskap med en hveteåker. …
“… Akkurat som de gule, gylne og brune malingstrøkene utfyller hverandre og blir til et imponerende mesterverk, kan vår konsekvente handling i tilsynelatende små ting gi store åndelige resultater. ”Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort” (L&p 64:33).»3
President Ezra Taft Benson talte om omvendelse og ga følgende veiledning:
«Vi må være forsiktige når vi søker å bli mer og mer [Kristus-lignende], så vi ikke blir motløse og mister alt håp. Å bli Kristus-lik er noe vi må arbeide med hele livet, og svært ofte innebærer det en vekst og forandring som skjer langsomt, nesten umerkelig. I Skriftene finner vi enestående beretninger om menn hvis liv ble forandret på en dramatisk måte, så å si på et øyeblikk: Alma den yngre, Paulus på vei til Damaskus, Enos som ba til langt på natt, kong Lamoni. Slike forbausende eksempler på kraft til å forandre selv dem som er sunket dypt ned i synd, gir oss tillit til at forsoningen kan nå frem selv til dem som er bunnløst fortvilet.
Men vi må være forsiktige når vi tar for oss disse enestående eksemplene. Selv om de er virkelige og kraftfulle, er de mer å betrakte som en unntagelse enn en regel. For enhver Paulus, enhver Enos og enhver kong Lamoni finnes det hundrevis og tusenvis av mennesker for hvem omvendelsesprosessen foregår adskillig mer stillferdig og umerkelig. Dag for dag kommer de nærmere Herren, uten egentlig å merke at de bygger opp et gudlignende liv. De lever et stillferdig liv og er gode, tjenestevillige og ansvarbevisste …
Vi må ikke miste håpet. Håpet er et anker for menneskenes sjeler. Satan vil at vi skal kaste dette ankeret. På den måten kan han lett få oss til å bli motløse og overgi oss. Men vi må ikke miste håpet. Herren gleder seg over enhver anstrengelse, selv de aller minste daglige anstrengelser når vi streber for å bli ham mer lik.»4
Søk Herrens hjelp og tjen andre
Husk at vi ikke bare skulle se innover når vi søker et daglig kvantum av guddommelig brød. Hvis vi skal bli mer lik Mesteren, han som kom ikke «for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Markus 10:45), vil vi søke hans hjelp for å tjene vår neste dag for dag.
President Thomas S. Monson etterlever dette prinsippet bedre enn noen andre jeg kjenner. Han har alltid en bønn i sin hjerte om at Gud vil vise ham andres behov og midler til å hjelpe dem som omgir ham, på et hvilket som helst tidspunkt. Ett eksempel fra hans tid som biskop illustrerer det faktum at med Åndens hjelp kan selv en liten innsats utrette store ting. Jeg siterer fra Heide Swintons biografi om president Monson, To the Rescue:
«En som [president Monson] ga en hjelpende hånd, var Harold Gallacher. Hans hustru og barn var aktive i Kirken, men ikke Harold. Hans datter Sharon hadde spurt biskop Monson om han ville ”gjøre noe” for å få hennes far tilbake til aktivitet. Som biskop følte han seg en dag tilskyndet til å besøke Harold. Det var en varm sommerdag da han banket på Harolds nettingdør. Biskopen kunne se Harold som satt i stolen sin, røkte en sigarett og leste avisen. ”Hvem er det?” spurte Harold grettent, uten å se opp.
”Din biskop,” svarte Tom. ”Jeg har kommet for å bli kjent med deg og oppfordre deg til å komme på møtene sammen med familien din.”
”Nei, jeg er for opptatt,” lød det nedslående svaret. Han så aldri opp. Jeg takket ham for at han hadde lyttet, og gikk min vei. Familien flyttet uten at Harold noen gang var på møtene.
Mange år senere ringte en bror Gallcher til eldste Thomas S. Monsons kontor og ba om å få en avtale.
”Spør om han heter Harold G. Gallacher,” sa eldste Monson til sekretæren sin, ”og om han bodde på 55 Vissing Place og hadde en datter ved navn Sharon.”Da sekretæren gjorde så, ble Harold forundret over at eldste Monson husket slike detaljer. Da de to møttes en tid senere, omfavnet de hverandre. Harold sa: ”Jeg har kommet for å be om unnskyldning for at jeg ikke reiste meg fra stolen og slapp deg inn den sommerdagen for lenge siden.”Eldste Monson spurte om han var aktiv i Kirken. Med et skjevt smil svarte Harold: ”Jeg er annenrådgiver i menighetens biskopsråd. Din invitasjon til å komme til kirken og mitt negative svar plaget meg slik at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.”»5
Daglige valg har evige konsekvenser
Å tenke på vårt daglige brød gjør at vi er oppmerksomme på livets detaljer, på betydningen av de små tingene som fyller våre dager. Eksempelvis lærer vi av erfaring at i et ekteskap utretter en jevn strøm av enkel vennlighet, hjelp og oppmerksomhet langt mer for å holde liv i kjærligheten og pleie forholdet enn en tilfeldig stor eller kostbar gest. Dette betyr ikke, brødre – dere som er gift – at deres hustru ikke ville verdsette noe nytt og virkelig pent å ha på seg eller av og til en annen gave som uttrykker, tydelig og klart, hva du føler for henne (naturligvis begrenset av deres trange budsjett). Det er bare slik at stadige, daglige uttrykk for hengivenhet, både i ord og gjerning, er langt mer meningsfylt i det lange løp.
Likeledes kan vi i våre daglige valg hindre en viss lumsk innflytelse i å trenge inn i vårt liv og bli en del av det vi er. I en uformell samtale som eldste Neal A. Maxwell og jeg hadde for noen år siden med en prestedømsleder i forbindelse med en stavskonferanse, bemerket vi at man kan unngå det meste av pornografi og pornografiske bilder bare ved å treffe gode valg. Stort sett er det bare et spørsmål om selvdisiplin å ikke gå dit man sannsynligvis finner pornografi, fysisk eller på Internett. Men vi innrømmet at fordi pornografi er så tragisk altgjennomtrengende, kan den tilfeldigvis ramme og overrumple en person som er opptatt av helt andre ting. «Ja,» sa eldste Maxwell, «men han kan straks avvise den. Han trenger ikke be den inn og tilby den en stol.» Så med annen innflytelse og andre vaner – sjusket utseende, likegyldig oppførsel, grovt språk og banning, uvennlig kritikk, somling osv. – kan vi ved at vi hver dag passer på at vi unngår å begynne med slike ting, beskytte oss mot at vi en dag i fremtiden våkner opp og innser at på grunn av uoppmerksomhet har noe dårlig eller en svakhet festet seg i vår sjel.
Det er faktisk ikke mye i løpet av en dag som er helt uten betydning. Selv de hverdagslige gjentakelsene kan være ørsmå, men viktige byggestener som med tiden etablerer den nødvendige disiplin, karakter og orden for å realisere våre planer og drømmer. Når dere derfor ber om deres daglige brød, skal dere grundig overveie deres behov – både hva dere mangler og hva dere må beskytte dere mot. Når dere går til sengs, tenker dere gjennom hva dere har lykkes og ikke lykkes med den dagen, og hva som kan gjøre neste dag litt bedre. Og takk din himmelske Fader for den manna han har sendt deg på veien og som har holdt deg oppe gjennom dagen. Dine refleksjoner vil styrke din tro på ham når du ser at hans hånd hjelper deg å utholde noen ting og forandre andre. Du vil bli i stand til å fryde deg over en dag til, ett skritt til mot evig liv.
Jesus Kristus er livets brød
Husk fremfor alt at vi har Ham som mannaen var et tegn og symbol på, selve livets brød, Forløseren.
«Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste. …
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv!
Jeg er livets brød.
Deres fedre åt manna i ørkenen og døde.
Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø.
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv» (Johannes 6:35, 47-51).
Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at Livets brød, Jesus Kristus, virkelig er til, og om hans forsonings uendelige kraft og rekkevidde. Til syvende og sist er det hans forsoning, hans nåde, som er vårt daglige brød. Vi skulle søke ham daglig, gjøre hans vilje hver dag, bli ett med ham slik han er ett med Faderen (se Johannes 17:20-23). Jeg velsigner dere med at når dere søker deres daglige brød fra Ham, vil deres himmelske Fader gi dere det, i Jesu Kristi navn. Amen.
© 2011 Intellectual Reserve, Inc. Med enerett. Engelsk original godkjent: 10/10. Godkjent for oversettelse: 10/10. Oversettelse av Give Us This Day Our Daily Bread. Norwegian. PD50028437 170
Notes
1. Marcus Luttrell with Patrick Robinson, Lone Survivor: The Eyewitness Account of Operation Redwing and the Lost Heroes of SEAL Team 10 (2007), 124.