Eldste Ronald A. Rasband, “Dine venner står deg bi,” Mar 2010
Kirkens skoleverks temakveld for unge voksne • 7. mars 2010 • Brigham Young University
Mine kjære unge venner, det er et stort privilegium og en ære å få tale til dere på Kirkens skoleverks temakveld. Jeg er takknemlig for å få tale til dere her i Marriott Center ved Brigham Young University i Provo og dere som er på forskjellige steder over hele verden, under mange ulike omstendigheter og på forskjellige språk. Takk for at dere kom. Dere hedrer Herren, Jesus Kristus, ved å sette til side andre ting og komme sammen ved denne anledningen. Jeg er takknemlig for å være her sammen med min hustru Melanie og en rekke familiemedlemmer og venner.
Jeg ber om at mine ord må bli veiledet av Den hellige ånd, og at dere må føle i deres eget hjerte at det jeg har å si, er relevant for deres egen situasjon og det dere opplever akkurat nå.
Viktigheten av rettskafne venner
For mange år siden, i mars 1839, hadde profeten Joseph Smith og flere av hans følgesvenner uten lov og rett sittet i Liberty fengsel i flere måneder. Mange kirkehistorikere har sagt at denne opplevelsen var en av de vanskeligste og mørkeste periodene i hele profeten Josephs liv. Hans ord «O Gud, hvor er du?» (L&p 121:1) – nedtegnet i Lære og pakter kapittel 121 – vitner om en fortvilet ensomhet i de dystreste omstendigheter.
Herren hverken viste seg eller sendte engler. Han straffet ikke vaktene eller åpnet døren til denne fuktige, skitne cellen. Enkelt sagt, han endret ikke omstendighetene, men han trøstet Joseph slik ingen andre kunne: «Min sønn, fred være med din sjel; din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk» (L&p 121:7). Det var som om Herren la armen rundt Joseph da han sa: «Min sønn.» Dette er gode og kjærlige ord. Så satte han et tidsperspektiv på Josephs vanskeligheter – «et øyeblikk». For en viktig lærdom for oss alle. Våre vanskeligheter vil være kortvarige – i evig perspektiv – og Herren vil være med oss.
Så sa Herren: «Dine venner står deg bi, og de skal igjen hilse deg med et varmt hjerte og en vennlig hånd» (L&p 121:9).
Her satt Joseph fengslet etter å ha blitt forrådt av noen som en gang hadde vært hans nære medarbeidere. Men Herren gjorde det svært klart: «Dine venner står deg bi.» For en trøst denne erklæringen var for profeten Joseph. For en trøst for oss. Tenk etter hva det betyr for dere å vite at dere har noen med dere, noen dere kan stole på er deres venn i gode og vanskelige tider, noen som verdsetter dere og støtter dere selv når dere ikke er sammen.
Vår beste venn er Jesus Kristus selv. Finnes det større trøst enn hans: «Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, … og mine engler [skal være] rundt om dere og støtte dere» (L&p 84:88)? «Engler rundt om» er ofte våre venner.
Mitt budskap i kveld fokuserer på viktigheten av å ha rettskafne venner i vårt liv. I min ungdom la en inspirert patriark sine hender på mitt hode, og ved åpenbaring åpnet han min forståelse av mine muligheter – hvem jeg egentlig er – og ga meg veiledning for livet slik en patriark har gjort for de fleste av dere. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle mangle venner og omgangsfeller, at deres vennskap ville bli en spesiell velsignelse for meg både timelig og åndelig. Jeg ble rådet til å velge som mine nærmeste venner, de som var rettferdige og hadde et ønske om å holde Guds bud.
Dette utdraget fra min patriarkalske velsignelse og verset i kapittel 121 har vært en kilde til trøst for meg gjennom hele mitt liv. Til tider, spesielt når jeg ikke har bodd hjemme, har disse ordene gitt meg fred og styrke – mine venner sto meg bi, selv om vi var langt fra hverandre. I slike stunder fikk jeg en av livets viktigste lærdommer, nemlig at uansett hvor langt borte jeg var, uansett avstand, når mine venner og jeg møttes igjen, var det som om ingenting var forandret. Vi fortsatte der vi slapp, og det var som om tiden hadde stått stille.
Hvorfor understreker jeg dette? Fordi i dagens samfunn er det så mange som villig vekk bytter bort slike vennskap mot videofigurer og raske tekstmeldinger. De tilbringer tiden med å identifisere seg med TV-personligheter som for dem bare er ansikter på en skjerm. De velger å «henge sammen» istedenfor å forplikte seg til et dypt og meningsfylt forhold som kan besegles i templet for all evighet. Tenk på det. Sanne vennskap bygger på Guds kjærlighet, og å dele den med andre. Dette var et av budskapene fra Liberty-fengselet.
Siden min tidlige oppvekst i Cottonwood stav i Saltsjødalen har venner vært en spesiell velsignelse for meg. Mine nærmeste venner fra ungdomstiden er fremdeles mine venner i dag. Noen av dem er her i kveld. Det har alltid vært slik. Vi har alltid stilt opp for hverandre. Jeg har også vært takknemlig for å få nye venner som har vært til styrke og velsignelse for meg.
Når jeg tenker på vennskap, tenker jeg på president Thomas S. Monsons eksempel. Hør på disse ordene fra vår kjære profet. Han sa:
«Venner er med på å bestemme deres fremtid. Dere vil være tilbøyelige til å være som dem, og være der de velger å gå. Husk, veien vi følger i dette liv, fører til veien vi vil følge i det neste.
I en undersøkelse som ble gjort i utvalgte menigheter og staver i Kirken, fikk vi vite noe viktig: De som har venner som er gift i templet, gifter seg vanligvis i templet, mens de som har venner som ikke har giftet seg i templet, vanligvis ikke gifter seg i templet. Det samme gjaldt også misjonærtjeneste på heltid. Innflytelse fra venner viste seg å være en meget dominerende faktor – like sterk som henstilling fra foreldre, klasseundervisning og nærhet til et tempel.
Vennene dere velger, vil enten bli til hjelp eller til hinder for deres fremgang.»1 Dette er tankevekkende ord.
Hvem ville ikke valgt president Monson som venn? Han gir bort leketogene sine til jul. Han gir klærne og skoene han går og står i til andre som ikke har noen. Han bruker utallige timer på dem som så ofte er glemt på pleiehjem eller kjemper for livet på sykehus. Og han deler sin livsglede med oss alle når han vifter med ørene. Er det noe å mislike? Da en gruppe misjonærer ble bedt om å peke på en av president Monsons beste egenskaper, valgte nesten alle hans kjærlighet til mennesker. En sa til og med at han ønsket at han kunne være profetens nabo, for da visste han at de ville bli gode venner.
Jeg har opplevd at Brødrenes råd om vennskap har stemt med min egen erfaring, og at den er spesielt aktuell i dag. Eldste Neal A. Maxwell sa: «Uansett om vi er unge eller gamle trenger vi å være gode venner, men også å velge våre venner med omhu. Ved å velge Herren først blir vårt valg av venner enklere og mye tryggere. Tenk på kontrasten mellom vennskapet i Enoks by og i byene Sodoma og Gomorra. Innbyggerne i Enoks by valgte Jesus og et livsmønster som gjorde dem til evigvarende venner. Veldig mye avhenger av hvem og hva vi søker først.»2
Veiledervenner
Noen venner er kloke og betrodde veiledere. De er en spesiell type venn. De har gått foran oss og kjenner veien. Og de «står oss også bi». Hvem var Joseph Smiths veiledere? Jeg tenker først og fremst på Moroni. Oldtidens disipler, døperen Johannes, Peter, Jakob og Johannes, Paulus, Josephs mor og far, hans bror Alvin – listen er imponerende. Man kan trygt si at han var i godt selskap.
Tenk et øyeblikk på dem som har veiledet dere. Ønsker dere å veilede andre når anledninger byr seg i fremtiden? Forbereder dere dere til å bære vitnesbyrd om evangeliet og deres forståelse av hvordan man lykkes med hverdagens oppgaver?
Historien og Skriftene er fulle av eksempler på menn og kvinner som har vært rettferdige mentorer. Kanskje den mest fremtredende er vår Herre Jesus Kristus, da han opprettet sin Kirke i tidenes midte. I begynnelsen av sitt virke valgte han ut 12 tilsynelatende ordinære menn som forlot sitt yrke og tilbrakte tre år sammen med ham. De reiste sammen med ham, lyttet til hans prekener, spiste måltider sammen med ham, så miraklene han utførte og fikk mange fortrolige stunder med undervisning. Det var en velsignelse uten sidestykke for dem å få personlig undervisning av vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Alle forandret de seg som et resultat av dette spesielle forholdet.
Et annet eksempel på et litt uvanlig rollebytte er Joseph Smith, som ble åndelig veileder for sin eldre bror Hyrum. Hyrum, ydmyk og lærevillig, sto ved Josephs side. Han var der, i Liberty fengsel, og han var den første som falt i Carthage. Hyrum valgte Guds profet som sin veileder. Han valgte godt.
I vår tid, og i mitt virke som generalautoritet, er medlemmene av De tolvs quorum ivrig opptatt av vårt liv og formidler generøst av sin erfaring og underviser oss effektivt om hvordan vi kan utføre våre hellige plikter. Jeg husker noe Brigham Young sa om profeten Joseph: «Jeg får lyst til å rope halleluja hele tiden når jeg tenker på at jeg kjente Joseph Smith, profeten.»3 Jeg har følt det samme for en rekke av lederne i vår tid.
I hvert tilfelle fungerer en mer erfaren, betrodd person som en effektiv veileder for en mindre erfaren person, og bidrar til å forme vedkommendes forståelse og forklarer prinsipper som vil gjøre ham eller henne mer effektiv, sterkere, klokere og mer verdifull som en Guds tjener.
Tenk etter: Hvem har veiledet deg? Hva har dere lært av dem som kan forandre deres liv? Hvordan har de våket over dere? Hvordan vil dere følge deres eksempel og selv være veiledere for yngre brødre og søstre, venner og kolleger – noen som kan trenge og ønske et slikt forhold?
Et eksempel på en veiledervenn
La meg gi dere et eksempel fra mitt eget liv. Jeg har blitt velsignet med et slikt venn/veileder-forhold til eldste Jon M. Huntsman – områdesytti, filantrop, velgjører og grunnlegger av Huntsman-selskapene, og min venn.
Jeg møtte Jon Huntsman første gang i 1975, da jeg var 24 år gammel. Jeg var eldstenes quorumspresident i en menighet for gifte studenter ved University of Utah, og Jon Huntsman var min høyrådsveileder. Vi ble venner, og i avgangsåret mitt mens jeg forberedte meg til å fullføre min utdannelse ved universitetet, rekrutterte bror Huntsman meg som selger for plastselskapet hans.
En av mine første faste kunder var Avon, kosmetikkjempen med hovedkvarter i New York City. For å hjelpe meg i gang med denne viktige kunden, fulgte bror Huntsman meg personlig til New York City for min første introduksjon. Jeg gledet meg til å starte en ny karriere og ville gjerne gjøre godt inntrykk, så jeg gikk i min beste brune college-dress, med brunt slips og brune sko. Da vi møttes på flyplassen, merket jeg at Huntsman så litt rart på meg. Men han sa ingenting!
Da vi kom til New York City, sa han at vi måtte stoppe innom et sted før vi dro til Avon. Vi dro rett til en kjent klesbutikk som het Brooks Brothers, på den fasjonable Madison Avenue. På veien sa han: «Ron, hvis du vil være selger i mitt selskap, og hvis du skal representere meg overfor Avon, må du lære å kle deg, opptre og fungere i denne nye rollen.» Og så tilføyde han: «Man går ikke i brun dress blant forretningsfolk i New York City!» Iallfall ikke som Jon Huntsmans representant!
Jon kjente innehaverne av Brooks’ Brothers, og han fulgte med mens de tilpasset en nydelig mørkegrå stripedress til meg – den fineste jeg noensinne hadde sett, for ikke å snakke om den fineste jeg hadde hatt. Da de gikk av sted med den for å sy den til, valgte vi ut en skjorte, noen slips, et belte og alt tilbehøret. Så gikk vi til skoavdelingen, hvor Jon viste meg mitt aller første par svarte pensko.
Bror Huntsmans konto hos Brooks’ Brothers ga ham sikkert spesielle privilegier, for etter at vi hadde spist lunsj, dro vi tilbake til butikken, hvor min nye forretningsgarderobe var klar, med hilsen Jon M. Huntsman.
Jeg husker min takknemlighet til Jon for at han sparte meg den unødige forlegenheten over å dukke opp i mine collegeklær. Da jeg stappet – og det var det jeg gjorde – mitt brune antrekk ned i en pose, skjønte jeg at han hadde sørget for at jeg var passende kledd! Så bar det til Avon, hvor han presenterte meg som selskapets nye representant. Jon lærte meg langt mer enn viktigheten av å ha det rette utseendet. Han viste meg en helt annen måte å tenke og gjøre ting og fremstille meg selv overfor andre på. Han veiledet meg. Dette var den første av mange slike verdifulle lærdommer jeg har fått av ham.
Mange år senere, da jeg var en av lederne i bror Huntsmans selskap, var jeg svært opptatt med mine oppgaver og reiste over hele verden. En gang jeg kom hjem fra en forretningsreise, spurte bror Huntsman, som da var stavspresident, hva jeg gjorde i Kirken. Jeg sa jeg var glad for å undervise i en klasse for evangeliets lære i Søndagsskolen. Han spurte hva slags ledererfaring jeg hadde i Kirken. Jeg sa at jeg hadde virket i flere presidentskaper, men at jeg for det meste hadde vært lærer, noe jeg var svært glad for.
Da jeg hadde forklart dette for bror Huntsman, fortalte han om en lignende tid i hans liv da han hadde blitt kalt til å virke i en studentstav, først som høyrådsmedlem og senere som biskop. Det passet utmerket med hans hektiske timeplan. Som tidligere nevnt var det der jeg traff Jon Huntsman for første gang.
Han sa han hadde en god venn ved University of Utah som var stavspresident for en av universitetets staver for gifte studenter, som kunne fylle stillingene i Kirken med brødre fra hele Saltsjødalen. Bror Huntsman spurte om han kunne ringe stavspresidenten sin og fortelle om meg. Jeg sa ja, men tenkte ikke mer over det, for jeg visste hvor travelt han hadde det.
En stund senere fikk jeg en telefon fra Robert Fotheringham, president for det som den gang var University of Utahs første stav. Han spurte om han og hans rådgivere kunne komme hjem til oss og snakke med søster Rasband og meg. Ikke mange dager senere satt hele stavspresidentskapet i sofaen vår og spurte om vår situasjon og følte våre vitnesbyrd. Etter et inngående intervju med hver av oss, så de tre mennene på hverandre på en megetsigende måte, og stavspresidenten kalte meg så som medlem av høyrådet i University of Utahs første stav. De sa at de allerede hadde snakket med min hjemmestavspresident, og han følte godt for kallet – dersom de ønsket å gjennomføre det.
Jeg tok imot kallet og tok fatt på mine oppgaver ved University of Utahs første stav. Gjennom mine oppgaver fikk søster Rasband og vår unge familie muligheten til å utvikle dyrebare, Kristus-sentrerte relasjoner til de unge, gifte studentene. Etter å ha virket i høyrådet en tid, ble jeg kalt til biskop for tiende menighet i denne staven.
Jeg fant senere ut at bror Huntsman hadde ringt president Fotheringham og nevnt at han kjente noen som ville kunne fungere bra ved et universitet. Dermed sørget min kjære venn og mentor Jon Huntsman, bare ved å nevne mitt navn for et mulig intervju, for at jeg fikk en ny erfaring med tjeneste i Kirken.
Jeg tenker på de herlige menneskene jeg møtte i denne universitetsmenigheten og muligheten jeg hadde til å hjelpe flere av dem å finne seg arbeid. En av dem er her i kveld. Ikke minst fikk jeg anledning til å bære vitnesbyrd om vår Herre og Frelser Jesus Kristus og utvikle rettskafne vennskap, omtrent på samme måte som det bror Huntsman gjorde for meg.
Senere, da søster Rasband og jeg ble kalt til å presidere over New York, New York nord misjon, hadde vi gleden av å arbeide med mange trofaste misjonærer. Ikke bare kunne vi hjelpe dem å bli mer effektive i sitt kall som Herren Jesu Kristi tjenere, men vi har hatt kontakt med dem helt frem til i dag og hjulpet dem med anbefalingsbrev, råd, oppmuntring og all vår kjærlighet. Jeg må innrømme at jeg ikke har kjøpt noen en ny dress og pensko … ennå!
Som disse få eksemplene viser, har jeg stor tro på veileder-/vennskapsforhold.
Ta imot råd fra mentorer
Eldste Neal A. Maxwell, som var mentor for så mange – også meg – sa: «Vi blir alle fra tid til annen veiledet og får muligheter til å veilede. Min erfaring er at sanne og kjærlige bemerkninger i slike omsorgsfulle forhold har lang holdbarhet! Dere husker sikkert tre eller fire eksempler på at noen har sagt noe – kanskje bare en setning – og dere husker den ennå. Den rører og påvirker dere fortsatt.»4
Jeg tenker på den unge moren som alltid sa til sine barn i vanskelige stunder: «Vi kan klare dette.» De trodde henne. Eller misjonæren som fortalte sin nye ledsager som kom rett fra MTC: «Forvent et mirakel hver dag.» Det gjorde han, og denne troen staket ut kursen for den nye eldstens misjon. Eller president Monson, som på slutten av sin tale anerkjente en ung mann 8 seterader bak i et hav av 5000 ungdommer på en speidersamling. Den unge mannen var min 12 år gamle sønn, som han hadde møtt ved flere anledninger. Tro meg, min sønn glemmer aldri at president Monson nevnte ham ved navn og sa: «Chris Rasband, kom opp hit og si hei.» Og hvilket større eksempel enn Frelseren, som så på en ydmyk gruppe fiskere og sa disse enkle ordene: «Følg meg» (Matteus 4:19).
I vår tid, som apostelen Paulus beskrev som en «vanskelig tid» (2. Timoteus 3:1), profeten Joseph Smith som en «ulykke» (L&p 136:35) og Nephi i Mormons bok som en tid da den onde ville «rase i menneskenes barns hjerte» (2. Nephi 28:20), foreslår jeg for dere alle, mine kjære unge venner, at det er viktig å utvikle sunne og gode vennskap med kloke og betrodde mentorer.
Noen ganger ønsker vi ikke å ta imot råd, og trekker oss bort fra dem som kommer med forslag. Vi innbiller oss at vi allerede vet det vi trenger å vite. Stolthet kommer i veien. Når dette skjer, gir vi avkall på den visdom, informasjon eller erfaring som ellers ville vært til velsignelse for oss. Tenk hvilke utslag det ville ha gitt i mitt forhold til bror Huntsman eller i min karriere om jeg hadde vært for stolt til å ta imot hans generøse tilbud om en ny dress.
Dette er ofte tilfelle i vår ungdoms forhold til våre foreldre, som vi iblant ser på som gammeldagse, uvitende eller ganske enkelt «ikke kule»! Iblant er det lett å avvise deres undervisning som irrelevant for oss. Mange av oss har hørt uttalelsen: «Da jeg var 14, var min far så uvitende at det var så vidt jeg orket å ha gamlingen i nærheten. Men da jeg ble 21, ble jeg forbløffet over hvor mye gamlingen hadde lært på syv år.» Selv om vi ikke vet hvem som skrev disse ordene, er budskapet lærerikt for oss alle. Mødre og fedre, bestemødre og bestefedre har mye å by på. Undervurder ikke det deres erfaring har lært dem og den kjærlighet de har til dere. De er kanskje deres fremste jordiske veiledere. Søster Rasband og jeg setter nå pris på muligheten til å være besteforeldre. For en glede det er når våre barnebarn stiller oss et spørsmål eller søker veiledning med noe som er viktig for dem.
Andre som kan ha verdifulle innspill, men som vi kanskje har lett for å ignorere, er våre svigerforeldre. Deres erfaring er ofte like relevant som våre foreldres. Vi gjør klokt i å respektere deres meninger og ta hensyn til deres innspill. Mange av dere har ikke svigerforeldre ennå, men det tror jeg nok dere får en dag! Ta dere tid til å lære av dem og søke deres meninger. Dette vil utvilsomt styrke deres egen visdom.
Alle som kan høre meg i dag, og alle som leser dette budskapet senere, det finnes mange andre mulige mentorer for dere. La meg foreslå noen få: Biskoper, stavspresidenter, misjonspresidenter, quorumsledere, lærere, Seminar- og Institutt-lærere, betrodde venner og kolleger, søstre i Hjelpeforeningen og mange andre. Jeg har hatt nytte av så mange av disses eksempel og undervisning, og det har dere også! Dra full nytte av deres forslag, og la deres innflytelse inspirere og velsigne dere også.
Vær gode venner
Det er vanskelig å overdrive betydningen av å være en god venn. Det er ikke alltid lett å bli en slik venn. Ralph Waldo Emerson ga et godt råd da han sa: «Den eneste måten å få en venn på, er å være en.»5 Den gamle klisjeen «like barn leker best» gjelder fortsatt. For å ha venner som etterlever høye normer, som står for dyd og godhet, som er sanne og trofaste mot sine pakter, må dere være en slik person for dem.
I denne verden finnes så mye urenhet, ettergivenhet og umoral. Gode venner vil i stor grad bidra til vår evne til å motstå vår tids onder. For dere som fortsatt er enslige, vil det å ha gode venner hjelpe dere å tiltrekke dere den slags evig livsledsager dere håper å finne. Slik var det med søster Rasband. Vi var først gode venner. Frieriet kom senere.
Jesus Kristus er vårt forbilde når det gjelder vennskap
Når vi tenker på vennskap, tenk på det profeten Joseph Smith så i et syn og skrev ned om apostlene som forkynte i England: «Jeg så Lammets tolv apostler som nå lever på jorden, som innehar nøklene til denne siste tjenestegjerning i fremmede land, stående sammen i en ring, meget slitne, med fillete klær og hovne ben, og med blikket vendt nedover, og Jesus sto midt iblant dem, men de så ham ikke. Frelseren så på dem og gråt.»6
Selv om de ikke så ham, sto Jesus ved deres side. Han kjente deres tilstand og deres vanskeligheter, og det var hans kjærlige støtte som hjalp dem gjennom deres misjon og førte hundreder og tusener av nye konvertitter inn i Kirken. Det var Frelseren som sa til sine disipler: «Dere er mine venner» (L&p 84:63). Det var Frelseren som sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner» (Johannes 15:13). Det var Frelseren som kalte: «Kom til meg» (Matteus 11:28). Med vennskap, som med ethvert annet prinsipp i evangeliet, er Jesus Kristus vårt forbilde.
Mine kjære unge, nye venner som er samlet over hele verden, jeg bærer vitnesbyrd om at dette er Jesu Kristi evangelium. Jeg vitner om at en svært viktig del av deres erfaring i evangeliet er de vennene dere får og de veilederne dere følger, akkurat slik jeg ble lovet i min patriarkalske velsignelse som 19-åring.
Jeg avslutter der jeg begynte, med skriftstedet som ble uttalt av Gud til profeten Joseph da han satt i Liberty fengsel. Dette kan gjelde like mye for dere som for meg, uansett hvilke omstendigheter vi befinner oss i. «Dine venner står deg bi, og de skal igjen hilse deg med et varmt hjerte og en vennlig hånd» (L&p 121:9).
Jeg bekrefter dette løftet som ble gitt av Herren i den første tiden av denne Kirkes gjenopprettelse. Jeg ber om at vi alle må få gleden av å nyte rettskafne vennskap og veilederforhold etter hvert som vi utvikler oss sammen i Jesu Kristi evangelium.
Jeg gir dere disse tankene og ordene i kveld i den Herre Jesu Kristi navn, vår venn. Amen.
© 2010 ved Intellectual Reserve, Inc. Med enerett. Engelsk original godkjent: 10/09. Godkjent for oversettelse: 10/09. Oversettelse av Thy Friends Do Stand by Thee. Norwegian. PD50020993 170
^ Back to top