• Print
• Listen
  • MP3
• E-mail

President Thomas S. Monson,  “Store forventninger,”  Jan 2009

Kirkens skoleverks temakveld for unge voksne • 11. januar 2009 • Brigham Young University

Mine kjære unge venner, den ånd som gjennomsyrer dette møtet her i Marriott Center ved Brigham Young University og på flere hundre andre steder over hele verden, gjenspeiler deres styrke, deres hengivenhet og deres godhet. Jeg er så takknemlig for å få være sammen med dere i kveld. Dere får meg til å tenke på poeten Henry Wadsworth Longfellows ord:

Den vakre ungdom! Deres lys strømmer
Med illusjoner, håp og drømmer!
Bok med begynnelser, historie uten ende,
Hver pike en heltinne og hver mann en frende!1

I tillegg til alle dere, er jeg glad for å være sammen med medlemmer av min familie i kveld.

Jeg leste nylig om igjen en av mine favoritter av Charles Dickens med tittelen Store forventninger. Dere som har lest denne klassikeren, husker sikkert at Dickens forteller om en ung gutt ved navn Philip Pirrip, bedre kjent som Pip. Lille Pip var foreldreløs og kunne ikke huske noensinne å ha sett sin mor eller sin far. Han hadde alle de ønsker en gutt pleier å ha. Han ønsket av hele sitt hjerte å bli en lærd mann. Han ønsket å bli en gentleman. Han ønsket at han var mindre uvitende. Alle hans ambisjoner og håp lot imidlertid til å være dømt til å mislykkes, helt til en advokat ved navn Jaggers fra London en dag kom til Pip og fortalte ham at en ukjent velgjører hadde testamentert en formue til ham. Så sa advokaten at lille Pip var «en ung mann med store forventninger».2

I dag, når jeg tenker over hvem dere er, hva dere er og hva dere kan bli, sier jeg som advokaten sa til Pip: Dere har store forventninger – ikke på grunn av en ukjent velgjører, men på grunn av en kjent velgjører – nemlig vår himmelske Fader – og store ting blir forventet av dere.

Forbered dere til livets løp

Mange av dere som er her i kveld, nærmer dere slutten på deres formelle utdannelse. (La oss glede oss over det.) Andre av dere har fremdeles en del av deres akademiske forberedelse foran dere. Alle deltar i det som kan kalles livets løp.

Forfatteren av Predikantens bok skrev: «Det er ikke sikkert at de som er lette på foten, vinner løpet eller at heltene seirer i Krigen» (Predikantens bok 9:11), men de som holder ut til enden. Livets løp er så viktig, premien er så verdifull at stor vekt nødvendigvis må legges på tilstrekkelig og grundig forberedelse.

Når vi tenker på de evige konsekvenser av våre valg, blir forberedelse en avgjørende faktor i vårt liv. Dagen vil komme da vi vil se tilbake på vår forberedelsesperiode og være takknemlige for de anstrengelsene vi gjorde.

For mange år siden, før jeg ble kalt til De tolvs quorum, hadde jeg gleden av å få tale på en forretningskonferanse i Dallas, Texas – kjent som «kirkenes by». Etter konferansen deltok jeg på en sightseeingtur med buss gjennom byens forsteder. Hver gang vi passerte de vakre kirkene, sa sjåføren: «Til venstre ser dere metodistkirken,» eller: «På høyre side ligger den katolske katedralen.» Da vi passerte en vakker rød mursteinsbygning på en bakketopp, informerte sjåføren oss: «I den bygningen møtes mormonene.»

En damestemme bak i bussen spurte: «Sjåfør, kan du fortelle oss noe om mormonene?» Sjåføren stanset bussen i veikanten, snudde seg i setet sitt og svarte: «Alt jeg vet om mormonene er at de møtes i den røde mursteinsbygningen. Er det noen i denne bussen som vet noe om mormonene?»

Jeg studerte ansiktsuttrykket til alle i bussen i håp om å se et tegn til gjenkjennelse eller et ønske om å kommentere. Jeg fant ingenting – ikke et tegn. Jeg innså da riktigheten av uttrykket: «Når avgjørelsens time kommer, er forberedelsens time forbi.» Det neste kvarteret hadde jeg det privilegium å gi, slik Peter erklærte, en grunn «for det håp som bor i dere» (1. Peter 3:15). I dette øyeblikk lærte jeg å sette mye større pris på forberedelse.

Mine unge venner, deres forberedelse begynte faktisk ikke den dagen dere kom til deres første time på høyskolen eller universitetet. Den begynte lenge før dere kom til jordelivet, mens vi levde som åndebarn av vår himmelske Fader. Jeg er så takknemlig for at han i sin visdom har gitt oss en opptegnelse, i Abrahams bok, som forteller oss noe om denne tilværelsen:

«Nå hadde Herren vist meg, Abraham, de intelligenser som var organisert før verden ble til, og blant alle disse var det mange av de edle og store.

Og Gud så disse sjeler at de var gode, og han sto midt iblant dem, og han sa: Disse vil jeg gjøre til mine fyrster, for han sto blant dem som var ånder, og han så at de var gode, og han sa til meg: Abraham, du er en av dem, du var utvalgt før du ble født.

Og det sto en iblant dem som var Gud lik, og han sa til dem som var med ham: Vi vil gå ned, for det er rom der, og vi vil ta av disse elementer, og vi vil skape en jord hvorpå disse kan bo,

og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt hva Herren deres Gud befaler dem,

og de som holder sin første prøvestand skal forøkes, og de som ikke holder sin første prøvestand, skal ikke få herlighet i det samme rike med dem som holder sin første prøvestand. Og de som holder sin annen prøvestand, skal forøkes i herlighet evindelig og alltid» (Abraham 3:22–26).

Så, ifølge vår himmelske Faders visdom, ble dere og jeg født inn i jordelivet og ønsket velkommen til kjærlige familier.

Jeg stopper opp for å la dere få vite hvor mye deres familier ber for dere. De bekymrer seg for dere. De lurer på hvordan det går med dere. De er så glad i dere. Ikke skuff dem.

Herren forteller oss i Lære og pakter at i løpet av de første åtte årene av vårt liv har ikke Satan fått makt til å friste oss som små barn (se L&p 29:46–47). Vi fikk åtte års forsprang på Lucifer.

Denne informasjonen ble gitt av Herren til profeten Joseph i 1830. I vår tid har en anerkjent vitenskapsmann, dr. Glenn Doman – som så godt som sikkert aldri har hørt om den åpenbaringen jeg siterte – gjennom sin forskning kommet til den konklusjon at «et nyfødt barn fungerer omtrent som en datamaskin, selv om det er overlegent datamaskinen på nesten alle måter.

Det som kommer inn i barnets hjerne i løpet av de første åtte leveårene, er trolig der for å bli. Hvis man legger inn feilinformasjon i barnets hjerne i denne perioden, er det ytterst vanskelig å slette den.» Han mente at den mest mottakelige alderen i et menneskes liv er når det er 2-3 år gammelt.3

Dere spør dere kanskje: «Hvorfor legger president Monson vekt på dette? Våre første åtte år med læring er for lengst forbi.» Men dere, mine brødre og søstre, kommer til å bli foreldre en dag, og dere vil ønske å legge vekt på, for deres barn og for fremtidige generasjoner av etterkommere, betydningen av denne første åtteårsperioden.

Når jeg tenker på noe av det dere og jeg utvilsomt gjorde som barn, som tenåringer og som unge voksne, er det noen ganger et under at våre foreldre overlevde, for ikke å snakke om at de beholdt sin forstand. En kvinne som hadde vært gjennom en spesielt vanskelig morgen med å forsøke å holde sine barn under kontroll, følte at hun holdt på å gå fra forstanden.

Hennes lille gutt, Matthew, kom til henne og sa muntert: «Mamma, du husker den vasen din bestemor ga din mor, og som hun ga til deg, og som du alltid er redd for at jeg skal knuse?»

«Ja,» sa hun.

Matthew svarte: «Du kan slutte å bekymre deg!»

Akademisk forberedelse

Dere, mine brødre og søstre, har nå tatt fatt på en annen stor forberedelsesperiode for å kunne kvalifisere dere til livets løp. Jeg snakker om akademisk forberedelse. Dette er viktig fordi det er her vi tilegner oss de lærdommer som vil hjelpe oss å møte utfordringene i den omskiftelige verden vi lever i.

For bare noen få generasjoner siden, hvis noen søkte på en ansvarsfull stilling i yrkeslivet, ville trolig en personalsjef spørre ham: «Er du villig til å arbeide hardt? Er du sunn og frisk?» Og hvis svaret på disse spørsmålene var ja, var det gode muligheter for at han ville bli ansatt.

Dette er naturligvis ikke tilfelle i dag. Forutsatt at søknaden – som vanligvis sendes over Internett – blir valgt ut til personlig intervju, vil personalsjefen stille spørsmål som: Hva slags utdannelse har du? Hva kan du bidra med til vårt firma? Hvilke dataprogrammer er du dyktig på?

Gjør det som skal til

For mange år siden hadde jeg gleden av å undervise på universitetsnivå, og jeg husker at noen studenter lot til å vite hva de ville. De anstrengte seg, de hadde satt seg mål og de arbeidet for å nå disse målene. Andre studenter brydde seg ikke det minste. Det virket som om de fløt på et hav av tilfeldigheter, med bølger som truet med å sluke dem. Først ble de late, så motløse, så likegyldige, og til slutt avsluttet de studiene og ble sosiale tapere.

Én slik student som sluttet skolen, dro hjem til moren sin og sa: «Mamma, jeg har sluttet skolen. Jeg vil gå mine egne veier i verden.» Han pakket kofferten og dro ut for å møte livet. Etter å ha møtt livet i tre uker, ringte han moren. «Mamma,» sa han, «husker du at du sa før jeg dro at om jeg sluttet skolen ville jeg ikke klare å få meg en jobb? Du tok feil. Jeg har bare vært ute på veien i tre uker, og jeg har allerede hatt seks jobber!»

Hvis dere skal oppnå noe av verdi, kreves virkelig innsats. Husk: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse» (2. Korinterbrev 9:6).

På livets hav blir den stolte ydmyket, skulkeren blir avslørt og lederen gjør seg gjeldende. For å seile trygt og nå deres ønskede havn, må dere ha kartene for hånden – og de må være oppdaterte. Dere trenger å lære av andres erfaring, stå fast på prinsipper, utvide deres interesser, være forståelsesfulle når det gjelder andres rettigheter til å seile på det samme havet, og dere må være pålitelige i utførelsen av deres plikter.

Deres innsats på skolen vil i betydelig grad påvirke deres muligheter når dere forlater skolen. Samtidig som dere strever for å oppnå et høyest mulig karaktersnitt, må dere huske hvor viktig det er virkelig å lære å tenke. Henry Ford, den store industriherren, sa: «En utdannet mann er ikke en som har lært seg å huske noen få datoer i historien – det er en som kan utrette ting. En mann som ikke kan tenke, er ingen utdannet mann, uansett hvor mange akademiske grader han måtte ha skaffet seg. Å tenke er det hardeste arbeidet noen kan gjøre – og det er nok derfor vi har så få tenkere.»4

Åndelig forberedelse

Enda større enn vår periode med akademisk forberedelse, er vår åndelige forberedelse. Vi må tilegne oss et personlig vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium, et vitnesbyrd som vil være et anker for vår sjel.

I denne søkende, usikre perioden av deres liv, er det kanskje noen av dere som spør, slik Pilatus, den romerske landshøvdingen i Judea på Kristi tid gjorde: «Hva er sannhet?» (Johannes 18:38). Og igjen søker vi veiledning i åpenbaringene:

«Og det som ikke oppbygger, er ikke av Gud, men er mørke.

Det som er av Gud, er lys» (L&p 50:23–24).

Tusenvis av ærlige, søkende sjeler blir stadig konfrontert med det gjennomtrengende spørsmålet Joseph Smith hadde i tankene da han gransket det som ble sagt av kirkesamfunnene i området angående hvem som har rett og hvem som tar feil. Joseph sa:

«Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilket av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det? …

Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud» (Joseph Smith–Historie 1:10, 13).

Han ba. Resultatene av denne bønnen beskrives best med Josephs egne ord. Dere kjenner dem: «Jeg så to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» (Joseph Smith–Historie 1:17). Joseph lyttet. Joseph lærte. Spørsmålet hans ble besvart.

Til dem som ydmykt søker, det er ikke nødvendig å snuble eller vakle på veien til sannheten. Den er tydelig merket av vår himmelske Fader. Vi må først ha et ønske om selv å komme til visshet. Vi må studere. Vi må be. Vi må gjøre Faderens vilje. Og så vil vi kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre oss. Guddommelig gunst vil tilfalle den som ydmykt søker den. Det er et løfte jeg gir dere. Tenk på det.

Husk at tvil og tro ikke kan befinne seg i samme sinn samtidig, for den ene vil fortrenge den andre. Mens tvil river ned, tilfredsstiller troen. En innstilling preget av tro fører en nærmere Gud og hans hensikter.

President David O. McKay sa ofte: «Menneskenes jordeliv er bare en prøve for å se om de vil konsentrere sin innsats, sitt sinn, sin sjel om det som bidrar til å styrke og tilfredsstille deres fysiske natur, eller om de vil gjøre ervervelse av åndelige egenskaper til livets oppgave.»5

Tro forutsetter en viss tillit til vår Skapers ord.

Om dere føler tvil, skulle dere huske president Stephen L. Richards’ råd, en tidligere rådgiver i Det første presidentskap, som erklærte: «Bare si til de skeptiske, foruroligende og opprøske tankene: ”Jeg vil holde fast ved min tro, ved mitt folks tro. Jeg vet at lykke og tilfredshet er å finne der, og jeg forbyr dere, agnostiske, tvilende tanker, å ødelegge min tro. Jeg erkjenner at jeg ikke forstår skapelsesprosessen, men jeg godtar den likevel som et faktum. Jeg medgir at jeg ikke kan forklare Bibelens mirakler, og jeg prøver heller ikke på det, men jeg godtar Guds ord. Jeg var ikke sammen med Joseph, men jeg tror ham. Jeg fikk ikke min tro gjennom vitenskap, og jeg vil ikke tillate at såkalt vitenskap skal få ødelegge den.”»6

Når deres forberedelsesperiode på skolen er over og dere tar fatt på livets store løp, vil jeg gi dere noen nyttige tips som kan hjelpe dere å oppnå deres store forventninger.

Unngå livets fallgruver

For det første, unngå fallgruvene på veien. Unngå avstikkerne som vil frata dere deres celestiale belønning. Dere kan gjenkjenne dem om dere vil. De kan være merket: «Bare denne ene gangen gjør ikke noe,» eller: «Foreldrene mine er så gammeldagse.»

Dårlige vaner kan også være slike fallgruver. Først kunne vi ha brutt dem om vi ville. Senere ville vi ha brutt dem om vi kunne. John Dryden, en innflytelsesrik engelsk poet og skuespillforfatter på 1600-tallet, skrev:

Dårlige vaner vokser ubemerket frem,
slik bekker blir til elver og elver renner ut i hav.7

Gode vaner, derimot, er sjelens muskler. Jo mer man bruker dem, jo sterkere blir de.

Vår himmelske Fader har rådet oss til å trakte etter «alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt» (13. trosartikkel). Ettergivenhet, umoral og virkningen av press fra jevnaldrende fører til at mange blir kastet omkring på syndens hav og smadret mot tapte muligheters, forspilte velsignelsers og knuste drømmers forrevne klipper.

Alt du leser, lytter til eller ser på, vil øve påvirkning på deg.

Unngå alt som kan minne om pornografi. Den er farlig og vanedannende. Hvis dere fortsetter å se på pornografi, vil deres ånd bli ufølsom og deres samvittighet brytes ned.

Vær ikke redde for å forlate en kino, skru av  fjernsynet eller skifte radiokanal hvis det som presenteres, ikke harmonerer med vår himmelske Faders normer. Kort sagt, om dere er det minste i tvil om en film, bok eller annen form for underholdning er passende, ikke se den, ikke les den, ikke delta.

Vær målbevisst

For det annet, vær på vakt mot den ivrige start og den svake avslutning. Jeg elsker den enkle visdommen i dette diktet av en ukjent forfatter. Jeg syns ikke det er noe litterært mesterverk, men dere kan forstå det.

Hold fast ved din gjerning til den fester ved deg.
Mange begynner, de få fullfører.
Ære, makt, stiling og ros
Vil alltid bli den til del som holder ut.

Hold fast ved din gjerning til den fester ved deg.
Krum ryggen, svett og smil på din vei.
For av vilje og svette og smil
Kommer livets seire etter noen mil.8

Denne formelen er interessant: «Arbeid vil vinne frem der vage ønsker ikke vil.» En positiv holdning til arbeid vil føre til en evne til å yte kontinuerlig innsats for å nå et gitt mål.

Jeg har alltid vært en ivrig sportstilhenger. Jeg husker godt en sportskommentator som roste den makeløse prestasjonen til Y. A. Tittle, en av tidenes største profesjonelle utøvere av amerikansk fotball. Han sa:

«Dette blir kampens avgjørende spill. Tittle tar pasningen fra midten, unnviker for å kaste, men linjen holder ikke. Spillet ser ut til å være over.

«Vent! Vent! Tittle har lurt taklerne sine og er langt bak linjen. Han løfter armen for å kaste, pasningen går langt og blir mottatt i endesonen. Det blir touchdown.

For et annet forsøk av Y. A. Tittle!»

I livets spill er det ofte nødvendig med et annet forsøk. Det lykkelige liv blir ikke innvarslet ved en bestemt alder til trommevirvel og fanfare. Det utvikler seg år for år, litt etter litt, til vi til slutt innser at vi har det. Det oppnås gjennom et arbeid som er så godt utført at vi kan løfte vårt hode i visshet og se verden i øynene.

Følg Christopher Columbus’ eksempel. Vi kan bare ta en side av hans dagbok på hans første reise. Dag etter dag, da de håpet å finne land, men aldri fant det, skrev han bare: «I dag seilte vi videre.»9 Utholdenhet vil gi rik belønning.

Hjelp andre

For det tredje, hjelp andre i livets løp. Husk at når dere hjelper en annen oppover et fjell, kommer dere litt nærmere toppen selv. Prøv å se deres brødre og søstre i det rette perspektiv. En mann sa: «Jeg så på min bror gjennom kritikkens mikroskop, og jeg sa: ”Så simpel min bror er.”Deretter så jeg på min bror gjennom foraktens teleskop, og jeg sa: ”Så liten min bror er.”Til slutt så jeg i sannhetens speil, og jeg sa: ”Så lik meg min bror er.”»

En kjærlig innstilling kjennetegnet Mesterens misjon. Han ga de blinde syn, de lamme ben å gå på og de døde liv. Når vi møter vår Skaper ansikt til ansikt, vil vi kanskje ikke bli spurt: «Hvor mange stillinger hadde du?» men snarere: «Hvor mange mennesker hjalp du?» I virkeligheten kan man aldri elske Herren før man tjener ham ved å tjene hans folk.

Søk Herrens hjelp

For det fjerde og siste, søk Herrens hjelp. Sjeler er dyrebare – både deres og min sjel. Vår himmelske Fader har selv sagt det.

Husk at vi ikke løper alene i dette livets løp. Vi er berettiget  til Herrens hjelp. Apostelen Paulus oppfordret Hebreerne:

«La oss … legge av … synden … … og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss,

med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender» (Hebreerne12:1–2).

Før vi kan få ham som ledsager, før vi kan følge ham som vår veileder, må vi finne ham. For å finne ham, vil jeg først og fremst foreslå at vi må gjøre plass til ham i vårt liv. Han sa: «Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til» (Matteus 8:20).

Legen Lukas beskrev Kristi fødsel: «Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget» (Lukas 2:7).

Herrens invitasjon er rettet til oss alle. Se på den som Herrens ord til dere personlig: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham» [og la meg tilføye, til henne]» (Johannes’ åpenbaring 3:20).

Mine unge brødre og søstre, gjør plass til Herren i deres hjem og i deres hjerte, og han vil være deres ledsager. Han vil være ved deres side. Han vil lære dere sannhetens veier. Med hans hjelp, og med den forberedelse vi har snakket om, kan dere gå fremad i dette livets løp og oppnå deres store forventninger. Så, når det hele er over, vil dere kunne si: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen» (2. Timoteus 4:7).

Når vi gjør dette, vil vi nyte godt av himmelens velsignelser. Han som legger merke til at en spurv faller til jorden, vil legge merke til vår tjeneste.

La meg fortelle om en opplevelse som illustrerer denne forsikringen.

Bror Edwin Q. Cannon, jr. – vi kaller ham Ted – var på misjon i Tyskland i 1938. Han elsket folket og tjente trofast. Etter sin misjon reiste han hjem til Salt Lake City. Han giftet seg og startet eget foretak.

40 år gikk. En dag kom bror Cannon til kontoret mitt og sa han hadde beskåret sine misjonærbilder. (Det er et godt ord. Man går gjennom dem, kaster to av dem og beholder resten.) Blant de bildene han hadde beholdt siden misjonen, var flere han ikke hadde noe spesifikt minne om. Hver gang han vurderte å kvitte seg med dem, ble han tilskyndet til å beholde dem, selv om han ikke forsto hvorfor. Det var bilder som ble tatt av bror Cannon under hans misjon i Stettin i Tyskland av en familie – en mor, en far, en liten jente og en liten gutt. Han visste at etternavnet deres var Berndt, men husket ikke mer om dem. Han sa han hadde fått med seg at det var en Berndt som var leder i Kirken i Tyskland, og han tenkte, selv om muligheten var liten, at denne Berndt kanskje kunne ha en viss tilknytning til familien Berndt som hadde bodd i Stettin og som var avbildet. Før han kvittet seg med bildene, ville han høre med meg.

Jeg fortalte bror Cannon at jeg om kort tid skulle til Berlin, hvor jeg regnet med å møte Dieter Berndt, kirkelederen, og at jeg kunne vise ham bildene for å se om han kjente til dem og spørre om han ville ha dem.  Det var også mulig at jeg ville få treffe bror Berndts søster, som var gift med Dietmar Matern, en stavspresident i Hamburg.

Herren lot meg ikke engang komme til Berlin før hans hensikter ble oppnådd. Jeg var i Zürich i Sveits på vei om bord i flyet til Berlin, da nettopp Dieter Berndt også var i ferd med å gå om bord. Han satte seg ved siden av meg, og jeg fortalte ham at jeg hadde noen gamle fotografier av noen som het Berndt fra Stettin. Jeg ga dem til ham og spurte om han gjenkjente noen av personene på bildene. Mens han studerte dem nøye, begynte han å gråte. Han sa: «Familien vår bodde i Stettin under krigen. Min far ble drept da en alliert bombe traff fabrikken hvor han arbeidet. Kort tid senere invaderte russerne Polen og Stettin-området. Min mor tok med seg søsteren min og meg og flyktet fra fienden som stadig rykket nærmere.  Alt måtte etterlates, også de fotografiene vi hadde. Bror Monson, jeg er den lille gutten på disse bildene, og min søster er den lille jenta. Mannen og kvinnen er våre kjære foreldre. Frem til i dag har jeg ikke hatt noen bilder av vår barndom i Stettin eller av min far.»

Mens jeg tørket bort mine egne tårer, fortalte jeg bror Berndt at bildene var hans. Han la dem forsiktig og kjærlig i dokumentmappen sin.

På den påfølgende generalkonferansen, da Dieter Berndt var i Salt Lake City, besøkte han bror og søster Edwin Cannon jr. for personlig å uttrykke sin takknemlighet for den inspirasjon bror Cannon hadde fått om å ta vare på disse dyrebare bildene, og for at han hadde fulgt denne inspirasjonen og beholdt dem i 40 år.

William Cowper skrev disse linjene:

Guds vei er uransakelig
når undre får sin form.
Vi ser hans hånd i opprørt hav,
i stormens sky hans spor. …

Døm Herren ei med verdens mål,
men tro kun uten tvil;
for bak den harde hverdags gnål
du merke kan hans smil.10

Dette vitnesbyrd gir jeg dere – at Gud lever, at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, at han er vår eldre bror, han er vår Forløser, han er vår Frelser, han er opphavsmann til deres store forventninger.

Jeg gir dere min velsignelse og uttrykker min kjærlighet. Dere er en utvalgt generasjon med store forventninger. Må vår himmelske Fader alltid veilede og velsigne dere, og må dere alltid gjøre deres beste for å oppnå disse store forventningene. Dette ber jeg om i vår Frelser Jesu Kristi navn. Amen.

© 2009 Intellectual Reserve, Inc. Enerett. Engelsk original godkjent: 10/08. Godkjent for oversettelse: 10/08. Oversettelse av Great Expectations. Norwegian. PD50013401 170

^ Back to top