Himmelske hjem, evige familier PRESIDENT THOMAS S. MONSON Førsterådgiver i Det første presidentskap Bygg et evig hjem Det er med ydmykhet jeg representerer Det første presidentskap som siste taler på dette møtet. Vi har blitt inspirert og oppbygget av eldste Bednars, eldste Perrys og søster Parkins taler. Vi har konsentrert oss om hjem og familie og har blitt minnet om at «hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjon».1 Et hjem er mer enn et hus bygget av tømmer, mursten eller sten. Et hjem er bygget av kjærlighet, offer og respekt. Vi er ansvarlige for de hjemmene vi bygger. Vi må bygge klokt, for evigheten er ingen kort reise. Det vil være vindstille og vind, sol og skygge, glede og sorg. Men hvis vi virkelig prøver, kan hjemmet vårt være en bit av himmelen her på jorden. De tankene vi tenker, de gjerningene vi gjør, det livet vi lever, påvirker ikke bare vår fremgang på vår jordiske reise, men staker også ut kursen til våre evige mål. Noen siste-dagers-hellige familier består av mor, far og barn som alle bor hjemme, mens andre med vemod har sett ett, så ett til og så enda ett familiemedlem reise ut. Noen gang utgjør bare én person en familie. Uansett sammensetning fortsetter familien, for familien kan være evig. Vi kan lære av mesterarkitekten, ja, Herren. Han har lært oss hvordan vi må bygge. Han erklærte: «Ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående» (Matteus 12:25). Senere advarte han: «Se, mitt hus er et ordens hus ... og ikke et forvirringens hus» (L&p 132:8). I en åpenbaring gitt gjennom profeten Joseph Smith i Kirtland, Ohio, 27. desember 1832, ga Mesteren følgende råd: «Organiser dere, forbered alt som er nødvendig, og bygg et hus, ja, et bønnens hus, et fastens hus, et troens hus, et lærdommens hus, et herlighetens hus, et ordens hus, et Guds hus» (L&p 88:119, se også 109:8). Hvor kan noen av oss finne et mer passende mønster som vi kan bygge fornuftig og riktig etter? Et slikt hus ville være etter byggeforskriftene som skisseres i Matteus, ja, et hus som er «bygget på fjell» (Matteus 7:24, 25; se også Lukas 6:48, 3. Nephi 14:24, 25), et hus som kan motstå motgangens regn, motstandens flom og tvilens vinder, som finnes overalt i vår foranderlige og utfordrende verden. Enkelte vil kanskje spørre: «Men den åpenbaringen skulle gi veiledning for å bygge et tempel. Er den aktuell i dag?» Jeg vil svare: «Erklærte ikke apostelen Paulus: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?”» (1. Korinterbrev 3:16). La Herren være hovedentreprenør for vårt byggeprosjekt. Da kan hver enkelt av oss være underentreprenør med ansvar for en viktig del av hele prosjektet. Dermed blir vi alle med på byggingen. I tillegg til å bygge våre egne hjem har vi også ansvar for å hjelpe til med oppbyggingen av Guds rike her på jorden ved å virke trofast og effektivt i våre kall i Kirken. La meg gi dere retningslinjer fra Gud, lærdom fra livet og punkter å grunne på som hjelp når vi skal bygge. Knel ned og be «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette» (Ordspr. 3:5-6). Slik talte den vise Salomo, Davids sønn, Israels konge. På dette, det amerikanske kontinent forkynte Jakob, Nephis bror følgende: «Se hen til Gud med standhaftighet og be til ham med stor tro» (Jakobs bok 3:1). Dette guddommelig inspirerte rådet kommer til oss i dag som krystallklart vann til en uttørket jord. Vi lever i en urolig tid. Bare for noen korte generasjoner siden kunne man ikke ha forestilt seg den verden vi nå lever i og de problemene den byr på. Vi er omgitt av umoral, pornografi, vold, narkotika og en rekke andre onder som hjemsøker dagens samfunn. Vår utfordring, ja, vårt ansvar, er ikke bare å holde oss «ubesmittet av verden» (Jakobs brev 1:27), men også å veilede våre barn og andre vi har ansvar for, trygt over syndens stormfulle hav som omgir oss alle, så vi en dag kan vende tilbake for å bo hos vår himmelske Fader. Skal våre familier få den opplæring de trenger, fordrer det vår tilstedeværelse, vår tid, våre beste anstrengelser. For å være effektive i vår opplæring må vi være stødige i vårt eksempel overfor våre familiemedlemmer, og vi må kunne sette av tid til hver enkelt av dem på tomannshånd, så vel som tid til råd og veiledning. Vi blir ofte overveldet av oppgaven som ligger foran oss. Men hjelpen er ikke langt unna. Han som kjenner hvert av sine barn, vil besvare våre inderlige bønner når vi søker hjelp til å veilede dem. Slike bønner vil løse flere problemer, lindre mer lidelse, forebygge flere overtredelser og føre til større fred og tilfredshet i menneskesjelen enn noe annet. I tillegg til at vi trenger denne veiledningen for våre egne familier, er vi kalt til stillinger hvor vi har ansvar for andre. Som biskop eller rådgiver, som leder i et prestedømsquorum eller en hjelpeorganisasjon har dere anledning til å ha en positiv innflytelse på andre. Noen kommer kanskje fra familier hvor ikke alle er medlemmer eller som er mindre aktive. Noen har kanskje vendt seg bort fra sine foreldre og ignorerer deres anmodninger og deres råd. Kanskje kan vi være Herrens redskap til å påvirke noen som befinner seg i en slik situasjon. Men uten vår himmelske Faders veiledning er det umulig for oss å gjøre alt vi er kalt til å gjøre. Denne hjelpen kommer gjennom bønn. En fremtredende amerikansk dommer ble spurt hva vi, som borgere av verdens land, kunne gjøre for å redusere kriminalitet og ulydighet mot loven, og for å skape fred og tilfredshet i oss selv og våre nasjoner. Han svarte ettertenksomt: «Jeg vil foreslå at vi vender tilbake til den gamle praksisen med familiebønn.» Er ikke vi som et folk takknemlige for at familiebønn ikke er en gammeldags praksis hos oss? Det ligger virkelig mening bak det ofte siterte ordtaket: «En familie som ber sammen, holder sammen.» Herren selv påla oss å holde familiebønn da han sa: «Be til Faderen i deres familier, alltid i mitt navn, så deres hustru og deres barn kan bli velsignet» (3. Nephi 18:21). Som foreldre, som lærere og som ledere i en hvilken som helst stilling har vi ikke råd til å våge oss ut på denne potensielt farefulle ferden gjennom jordelivet uten hjelp fra himmelen til å veilede dem vi har ansvar for. Når vi oppsender våre familiebønner og våre personlige bønner til Gud, så la oss gjøre det i tro på og med tillit til ham. Knel ned og be. Gå i gang med å tjene Vi vender oss til Herrens liv for å finne vårt eksempel. Jesu liv blant menneskene utstråler godhet som en lyskaster. Han ga styrke til invalides lemmer, syn til blindes øyne, hørsel til døves ører og liv til dødes legemer. Hans lignelser forkynner kraft. Med den barmhjertige samaritan lærte han oss: «Elsk din neste» (se Lukas 10:30-35). Ved sin godhet mot kvinnen som ble grepet i hor, lærte han oss barmhjertighet og forståelse (se Johannes 8:3-11). I sin lignelse om talentene lærte han oss å forbedre oss og strebe etter fullkommenhet (se Matteus 25:14-30). Han visste hvordan han kunne forberede oss til vår byggerolle i den evige familien. Hver av oss – enten vi er en leder i prestedømmet eller en funksjonær i en hjelpeorganisasjon – har ansvar for vårt hellige kall. Vi er beskikket til det arbeidet vi er kalt til. I Lære og pakter 107:99 sa Herren: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.» Når vi bidrar til å velsigne og styrke dem vi har ansvar for gjennom våre kall i Kirken, vil vi faktisk velsigne og styrke deres familier. Derfor har den tjenesten vi utfører i våre familier og i våre kall i Kirken, evige konsekvenser. Da jeg for mange år siden var biskop i en stor og mangfoldig menighet med over tusen medlemmer i sentrum av Salt Lake City, møtte jeg mange utfordringer. En søndag ettermiddag fikk jeg en telefon fra eieren av en butikk som lå innenfor menighetens grenser. Han sa at en ung gutt hadde kommet innom tidligere på dagen og kjøpt en is i snackbaren. Han hadde betalt med penger som lå i en konvolutt, men da han gikk, glemte han konvolutten. Da eieren så nærmere på den, oppdaget han at det var en fasteofferkonvolutt med navn og telefonnummer til vår menighet. Da han beskrev gutten som hadde vært i butikken hans, gjenkjente jeg ham umiddelbart – en ung diakon fra en mindre aktiv familie i menigheten. Min første reaksjon var sjokk og skuffelse over at en av våre diakoner kunne ta fasteoffermidler som var ment for de trengende, og gå i en butikk på en søndag og kjøpe seg godteri. Jeg bestemte meg for å besøke gutten samme ettermiddag for å lære ham om Kirkens hellige midler og hans plikt som diakon til å samle inn og beskytte disse midlene. På veien dit holdt jeg en stille bønn om veiledning om hva jeg skulle si for å håndtere situasjonen best mulig. Da jeg kom frem, banket jeg på døren. Den ble åpnet av guttens mor, og jeg ble invitert inn i stuen. Selv om rommet knapt nok var opplyst, kunne jeg se hvor lite og nedslitt det var. De få møblene som fantes, var tynnslitte. Moren selv så også utslitt ut. Min forargelse over hennes sønns handlinger den morgenen forsvant da jeg innså at denne familien virkelig trengte hjelp. Jeg følte meg tilskyndet til å spørre moren om det fantes mat i huset. Med tårer i øynene innrømmet hun at det var tomt. Hun fortalte at hennes mann hadde vært arbeidsledig en god stund, og at de desperat trengte ikke bare mat, men også penger til å betale husleien for å unngå å bli kastet ut av det lille huset. Jeg nevnte aldri fasteofferbidragene, for jeg innså at gutten mest sannsynlig hadde vært forferdelig sulten da han gikk inn i butikken. I stedet ordnet jeg straks med hjelp til familien, så de kunne ha mat å spise og tak over hodet. I tillegg klarte vi med hjelp av prestedømsledere i menigheten å ordne med arbeid til mannen slik at han kunne forsørge familien sin i fremtiden. Som ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene har vi krav på Herrens hjelp til å foredle våre kall og utføre våre ansvarsoppgaver. Søk hans hjelp, og når inspirasjonen kommer, følg denne inspirasjonen om hvor dere skal gå, hvem dere skal kontakte, hva dere skal si og hvordan dere skal si det. Vi kan tenke til vi blir blå, men først når vi handler, kan vi velsigne andre. Måtte vi være sanne hyrder for dem vi har ansvar for. John Milton skrev i sitt dikt «Lycidas»: «De sultne får ser opp og blir ikke røktet» (linje 125). Herren selv sa til profeten Esekiel: «Ve Israels hyrder, … hjorden røkter dere ikke» (Esekiel 34:2-3). Det er vårt ansvar å ta oss av hjorden, for de dyrebare fårene, disse sarte lammene, finnes overalt – i våre egne familier og i våre utvidede familier, og de venter på oss i våre kall i Kirken. Jesus er vårt forbilde. Han sa: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine» (Johannes 10:14). Vi har ansvar som hyrder. Måtte vi alle gå i gang med å tjene. Gjør noe for å redde andre På reisen langs livets vei skjer det ulykker. Noen styrer bort fra veiskiltene som peker mot evig liv, bare for å oppdage at omkjøringen de valgte, fører inn i en blindvei. Likegyldighet, skjødesløshet, egoisme og synd påfører menneskene store lidelser. Det finnes folk som av uforklarlige grunner følger en annen trommeslager, for senere å oppdage at de har fulgt rottefangeren av sorg og lidelse. På grunn av de mange som hadde kommet bort fra Kristi hjord, utstedte Det første presidentskap i 1995 en spesiell uttalelse som de kalte «En innbydelse til å vende tilbake». I budskapet finner vi denne appellen: «Til dere som av en eller annen grunn befinner dere utenfor Kirkens fellesskap, sier vi: Kom tilbake. Vi oppfordrer dere til å komme tilbake og ta del i den lykken som en gang var deres. Dere vil møte mange med utrakte armer for å ønske dere velkommen, hjelpe dere og gi dere trøst. Kirken trenger deres styrke, kjærlighet, lojalitet og hengivenhet. Veien tilbake til velsignelsene ved fullt medlemskap i Kirken står fast, og vi er klar til å ta imot alle som ønsker å gjøre det.» Kanskje kan en scene som ofte gjentar seg, få din anledning til å gjøre noe for å redde en annen til å komme nærmere. La oss se på en familie med en gutt som het Jack. I hele Jacks oppvekst hadde han og hans far hatt mange alvorlige krangler. En dag da han var 17, hadde de en spesielt opphetet en. Jack sa til sin far: «Nå er begeret fullt. Jeg drar hjemmefra, og jeg kommer aldri tilbake!» Han gikk på rommet og pakket en bag. Hans mor tryglet ham om å bli, men han var for sint til å høre på henne. Han forlot henne gråtende i døren. Da han var på vei over gårdsplassen og skulle gå ut av porten, hørte han faren rope: «Jack, jeg vet at jeg har en stor del av skylden for at du drar din vei, og jeg er virkelig lei for det. Jeg vil du skal vite at hvis du noen gang skulle få lyst til å komme tilbake, vil du alltid være velkommen. Og jeg skal prøve å være en bedre far for deg. Jeg vil du skal vite at jeg er glad i deg, og det kommer jeg alltid til å være.» Jack svarte ikke, men gikk til busstasjonen og kjøpte billett til et sted langt unna. Mens han satt på bussen og la mil etter mil bak seg, begynte han å tenke på farens ord. Han begynte å forstå hvor stort mot, hvor stor kjærlighet det krevde av faren å si det han sa. Han hadde bedt om unnskyldning. Han hadde invitert ham hjem igjen og latt ordene «jeg er glad i deg» ringe i sommerluften. Jack visste at neste trekk var hans. Han forsto at den eneste muligheten til å få fred med seg selv, var å vise faren den samme modenhet, godhet og kjærlighet som faren hadde vist ham. Jack gikk av bussen. Han kjøpte returbillett og dro hjem igjen. Han kom frem like over midnatt, gikk inn i huset og tente lyset. Der satt hans far i gyngestolen med bøyd hode. Da han så opp og fikk øye på Jack, reiste han seg fra stolen, og de sprang i armene på hverandre. Jack sa senere: «De siste årene jeg bodde hjemme, er blant de lykkeligste i mitt liv.» Her har vi en far som ved å undertrykke sterke følelser og stolthet berget sin sønn før han ble en av de mange i «den tapte bataljon» som er resultatet av splittede familier og oppløste hjem. Kjærligheten var det samlende bånd, den helbredende balsam, den vi så ofte føler, men så sjelden gir uttrykk for. Fra Sinai-fjellet tordner det i våre ører: «Hedre din far og din mor» (2. Mosebok 20:12). Og senere, fra den samme Gud, får vi påbudet: «Dere skal leve sammen i kjærlighet» (L&p 42:45). Følg Herrens mønster Knel ned og be. Gå i gang med å tjene. Gjør noe for å redde andre. Alt dette er en viktig del av Guds mønster for å gjøre et hus til et hjem og et hjem til en himmel. Balanse er avgjørende for oss i våre hellige og høytidelige ansvarsoppgaver i våre hjem og i våre kall i Kirken. Vi må bruke visdom, inspirasjon og dømmekraft for å kunne ta oss av våre familier og utføre våre kall i Kirken, for begge deler er av største betydning. Vi kan ikke forsømme våre familier, og vi må ikke forsømme våre kall i Kirken. La oss bygge klokt, uten å ta snarveier, og følge Hans mønster. Da vil Herren, vår bygningsinspektør, kunne si til oss som han sa til Salomo, en bygningsmann i en annen tid: «Jeg har helliget dette huset som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager» (1. Kongebok 9:3). Da vil vi ha himmelske hjem og evige familier, samtidig som vi blir i stand til også å hjelpe, styrke og velsigne andre familier. Jeg ber ydmykt og oppriktig om at denne velsignelsen må bli oss alle til del. I Jesu Kristi navn, amen. Note 1. Brev fra Det første presidentskap, 11. febr. 1999. Se Liahona, des. 1999, 1.