Det du er, vær fullt og helt – Unngå masker som skjuler din identitet

Quentin L. Cook

i De tolv apostlers quorum

Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 4. mars 2012 • Brigham Young University – Idaho


 
Quentin L. Cook

Det er en glede for meg å få muligheten til å tale til dere unge voksne. Jeg overbringer kjærlighet og hilsener fra Det første presidentskap og De tolvs quorum. Det er fantastisk å være her i BYU–Idahos konferansesenter. Jeg kan se dere for meg på forskjellige steder over hele verden.

Da jeg var på deres alder, var president David O. McKay profet. President McKay var Kirkens president fra 1951 til 1970, det året jeg fylte 30. Det er alltid noe svært spesielt med den profeten som virker mens man er ung voksen. Jeg elsket og beundret president McKay. Han fortalte ofte en sann historie som fant sted mens han var misjonær i Skottland. Han hadde hjemlengsel etter å ha vært på misjon bare en kort periode, og tilbragte noen timer med sightseeing i Stirling slott i nærheten. Da han og ledsageren kom hjem etter å ha besøkt slottet, passerte de en bygning hvor steinen over døren hadde en inskripsjon med et sitat som vanligvis tilskrives Shakespeare, som lyder: Det du er, vær fullt og helt.

Da han fortalte om denne opplevelsen i en tale i 1957, forklarte president McKay: “Jeg sa til meg selv, eller ånden i meg: ‘Du er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Du er til og med her som representant for vår Herre Jesus Kristus. Du påtok deg ansvaret som representant for Kirken.’ Så tenkte jeg på hva vi hadde gjort den formiddagen. Vi hadde vært på sightseeing, vi hadde fått historieundervisning, og jeg syntes det var svært spennende … Men det var ikke misjonærarbeid. … Jeg aksepterte budskapet som ble gitt meg på den steinen, og fra da av prøvde vi å gjøre vår del som misjonærer i Skottland.”1

Dette budskapet – Det du er, vær fullt og helt – var så viktig og påvirket eldste McKay så sterkt at han hentet inspirasjon fra det resten av sitt liv. Han bestemte seg for at uansett hvilket ansvar han hadde, så ville han gjøre sitt beste.

Da David B. Haight var misjonspresident i Skottland, fant han inskripsjonen i steinen og fikk laget en kopi som i dag befinner seg på misjonæropplæringssenteret i Provo, Utah. Mange av dere har sett sitatet og grunnet på dets betydning. Eldste Russell M. Nelson gjentok nylig dette budskapet i anledning misjonæropplæringssenterets 50-årsjubileum.

Når jeg har reflektert over hvem dere er, har jeg fått en følelse av at dere kanskje ikke fullt ut forstår hvor viktig deres generasjon er. Samfunnet som sådan har satt merkelapper på forskjellige generasjoner som lever i dag. De eldste blant oss i USA og andre land har blitt kalt “Den beste generasjon” på grunn av det de utholdt under den store depresjonen på 1930-tallet og det de utrettet under 2. verdenskrig og i dens kjølvann for å gjøre verden bedre. En rekke eldre brødre i Kirken deltok i disse hendelsene. President Thomas S. Monson var i Sjøforsvaret, president Boyd K. Packer tjenestegjorde i Luftforsvaret og eldste L. Tom Perry var marineinfanterist. Jeg vil senere fortelle om noe av det de opplevde og det de lærte og har undervist om.

Deres generasjon, som er født på 1980-tallet og frem til midten av 1990-tallet, kalles for “Tusenårsgenerasjonen”. Enkelte kommentatorer er skeptiske til hva deres generasjon vil kunne utrette. Jeg tror dere har både bakgrunn og grunnvoll til å kunne bli den beste generasjon noensinne, særlig med hensyn til å fremme vår himmelske Faders plan.

Hvorfor sier jeg det? Deres generasjon har vært mer eksponert for undervisning i Seminar og Institutt enn tidligere generasjoner, og dere har fått den beste opplæring av noen generasjon i Primær, prestedømmet og Unge kvinner. I tillegg er det cirka 375 000 av dere som har virket eller nå virker som misjonærer. Dere representerer over en tredjedel av alle misjonærer som har virket i denne evangelieutdeling. Samuel Smith, den første misjonæren i denne evangelieutdeling, ble ordinert til eldste og beskikket som misjonær 6. april 1830, den dagen Kirken ble organisert. Når man tenker på alle misjonærene som har virket siden, er det fantastisk at en tredjedel er i deres aldersgruppe. Til sammenligning var det bare 76 000 misjonærer, eller mindre enn 8 prosent som virket i de 12 årene da jeg var mellom 18 og 30 år. De av dere som ikke har fått anledning til å reise på misjon, kan likevel gjøre et betydningsfullt bidrag. Nesten halvparten av Det første presidentskap og De tolv fikk ikke anledning til å reise på misjon.

Unngå å opptre karakterløst ved å bruke en maske

I lys av deres enorme muligheter til å gjøre godt, hva er jeg opptatt av når det gjelder deres fremtid? Hvilke råd kan jeg gi dere? For det første vil dere alle være under stort press til å handle karakterløst – til å bruke en maske – og til å bli en som ikke egentlig gjenspeiler den dere er eller ønsker å være.

I fjor sommer møtte eldste L. Tom Perry og jeg, sammen med Michael Otterson,2 Abraham Foxman på hans kontor i New York som representanter for informasjon og samfunnskontakt. Foxman er nasjonal leder for organisasjonen Anti-Defamation League. Dens oppgave er å stanse ærekrenkelse av det jødiske folk. Han har vært engasjert i dette arbeidet i nesten 40 år. Beretningen om hans liv som førte til denne stillingen, er svært fengslende. Han ble født i begynnelsen av 2. verdenskrig. Da hans foreldre, Joseph og Helen Foxman, møtte forordninger mot jødene, ga de Abraham til en polsk katolsk jente like før de kom til en jødisk getto i Vilnius i Litauen i september 1941. Abraham var 13 måneder gammel. Hans foreldre overlevde krigen og holocaust, men ble ikke gjenforenet med Abraham før han var fire år gammel. Det anslås at 1,5 millioner jødiske barn omkom under nazistenes herjinger. Abraham ble beskyttet av den katolske jenta, som tok ham med til kirken hver søndag og holdt hans jødiske identitet skjult.3 Det er ikke overraskende at Abraham Foxman har viet sitt liv til å kjempe mot antisemittisme, hat, trangsynthet og diskriminering.

Jeg har samarbeidet med Foxman ved tidligere anledninger, og jeg beundrer hans mot og engasjement. Under vårt møte med ham i New York spurte jeg om han hadde noen råd til oss i forbindelse med vårt ansvar for informasjon og samfunnskontakt i Kirken. Han tenkte seg om en stund, og forklarte så viktigheten av å oppmuntre folk til ikke å bruke masker. Han beskrev Ku Klux Klan. Det var en organisasjon som var svært innflytelsesrik og ganske skremmende for de fleste amerikanere i første del av forrige århundre. Med identiske kapper og masker som gjorde det umulig å identifisere deltagerne, brant de kors på plenene til dem de angrep, og kalte seg moralens voktere. De angrep for det meste afroamerikanere, men også katolikker, jøder og immigranter. De mest militante av dem deltok i pisking, fysisk mishandling og til og med drap. Foxman påpekte at et mindretall av Ku Klux Klan ville ha vært brunskjortede bøller i Europas diktaturer på 1930-tallet. Flertallet av dem var imidlertid som regel vanlige folk når de ikke hadde maskene, heriblant forretningsfolk og kirkegjengere. Han bemerket at ved å skjule sin identitet og bruke en maske, kunne de delta i aktiviteter som de vanligvis ville ha unngått.4 Deres adferd fikk forferdelige konsekvenser for det amerikanske samfunnet.

Foxmans råd var å understreke viktigheten av å unngå masker som skjuler vår sanne identitet.

Tidlig i Kirkens historie var profeten Joseph, Emma og deres 11 måneder gamle tvillinger Joseph og Julia på Johnsons gård i Hiram, Ohio. Begge barna var syke med meslinger. Joseph og hans lille sønn sov på en uttrekksseng i nærheten av utgangsdøren.

Bror Mark L. Staker har fortalt hva som hendte:

Midt på natten sparket en gruppe menn med svartmalt ansikt inn døren og slepte profeten med seg ut, hvor de slo ham og smurte ham og Sidney Rigdon inn med tjære.

“Da Emma så den forslåtte Joseph full av tjære, besvimte hun …

… Selv om profeten hadde mistet en tann, fått en alvorlig skade i siden, manglet en del av håret og hadde brannsår forårsaket av salpetersyre, talte han som vanlig på søndagens møte. Blant de hellige som var forsamlet der, var det minst fire medlemmer av mobben.”5

Det mest tragiske ved dette angrepet var at lille Joseph ble utsatt for natteluften da hans far ble slept bort, fikk en alvorlig forkjølelse og døde noen dager senere.

Det er også interessant at de som forårsaket profeten Joseph og hans bror Hyrums martyrdød, malte ansiktet i et forsøk på å skjule sin sanne identitet.6 De som kamuflerer sin identitet og slutter seg til hemmelige forbund, er spesielt urovekkende. Vi lærer i Mormons bok at Lucifer, “oppegger menneskenes barn til hemmelige mordsammensvergelser og alle slags hemmelige mørkets gjerninger” (2 Nephi 9:9; se også 3 Nephi 6:27–30).

Jeg antyder ikke at noen av dere ville ha deltatt i slike forferdelige hendelser som jeg nettopp har beskrevet. Jeg tror det i vår tid, når det er lettere enn noensinne å være anonym, ligger viktige prinsipper i å ikke bruke masker og være “tro til den pakt våre martyrer verget”7.

Et av våre beste sikringstiltak mot å gjøre dårlige valg er å ikke ta på oss masker i form av anonymitet. Hvis dere noensinne ønsker å gjøre det, skal dere vite at det er et alvorlig faresignal og et av djevelens redskaper til å få dere til å gjøre noe dere ikke burde gjøre. En av grunnene til at vi råder misjonærer til å kle seg konservativt og eldstene til å være glattbarbert, er at det ikke skal være noen tvil om hvem de er eller hvordan de skulle oppføre seg. Noen vil spørre: Er ikke det bare overfladisk? Jeg tror ikke det. Tenk på hvordan påkledning og utsmykning er beskrevet i Mormons bok av profeten Moroni, som sammenlignet stolthet med bruk av “meget fine klær”. Han forbandt den stolthet som ble tilkjennegitt ved å bruke “meget fine klær”, med “strid og ondsinnethet og forfølgelse og alle slags synder” (Mormon 8:36). Jeg er spesielt bekymret for at påkledning og utsmykning i vår tid kan være et tegn på opprør eller manglende tilslutning til moralnormer, og kan ha negativ innflytelse på andres moralnormer.

Handle i samsvar med din tro

Mitt andre råd er: Handle i samsvar med deres tro ved å bruke deres tid på det som vil bygge opp og utvikle deres karakter og hjelpe dere å bli mer Kristus-lignende. Jeg håper ingen av dere ser på livet hovedsakelig som lek og moro, men snarere som en tid til å forberede seg til å møte Gud (se Alma 34:32).

Vi finner et godt eksempel på riktig bruk av tid i en hendelse i eldste L. Tom Perrys liv, da han som marineinfanterist var med i de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Japan på slutten av 2. verdenskrig. Eldste Perry fortalte dette da han spilte inn sitt spesielle vitnesbyrd om Frelseren som vises i våre besøkssentre.

Eldste Perrys beretning

“Jeg opplevde en gang noe som ofte har minnet meg om gleden som kommer av å stille spørsmålet: ‘Hva ville Frelseren ha gjort i denne situasjonen?’

Jeg var med i den første bølgen av marineinfanterister som gikk i land i Japan etter at fredsavtalen var undertegnet etter 2. verdenskrig. Da vi kom inn i den hardt rammede byen Nagasaki, var det en av mitt livs tristeste opplevelser. En stor del av byen var fullstendig ødelagt. Noen av de døde var ikke begravet. Som okkupasjonsmakt etablerte vi et hovedkvarter og begynte å arbeide.

Situasjonen var svært dyster, og noen av oss ønsket å gi mer. Vi gikk til feltpresten og ba om tillatelse til å hjelpe med gjenoppbyggingen av de kristne kirkene. På grunn av statlige restriksjoner under krigen, hadde kirkene nærmest sluttet å fungere. De få bygningene var alvorlig skadet. En gruppe av oss meldte oss frivillig til å reparere og pusse opp disse kirkebygningene på fritiden slik at de kunne bli tilgjengelige til å holde kristne møter igjen.

Vi kunne ikke språket. Det eneste vi kunne klare, var det fysiske arbeidet med å reparere bygningene. Vi fant prestene som ikke hadde vært i stand til å fungere under krigen, og oppfordret dem til å vende tilbake til talerstolene. Vi hadde en fantastisk opplevelse med disse menneskene idet de igjen fikk oppleve friheten til å praktisere sin kristne tro.

Det hendte noe da vi skulle forlate Nagasaki og dra hjem, som jeg alltid vil huske. Da vi gikk om bord i toget som gikk til skipene som skulle bringe oss hjem, ble vi ertet av de andre marineinfanteristene. De hadde kjærestene sine med seg og tok farvel med dem. De lo av oss og sa at vi hadde gått glipp av alt det morsomme i Japan. Vi hadde bare kastet bort tiden med å arbeide og pusse murer.

Akkurat da de ertet oss som verst, så vi over et lite høydedrag nær togstasjonen, over 200 av disse flotte japanske kristne fra kirkene vi hadde reparert, som kom gående mens de sang ‘Fremad, Kristi stridsmenn’. De kom ned og overøste oss med gaver. Så stilte de seg på linje langs jernbanelinjen. Og idet toget begynte å kjøre, strakte vi oss ut og berørte fingertuppene deres. Vi klarte ikke å si noe, følelsene var for sterke. Men vi var takknemlige for at vi kunne yte et lite bidrag til å gjenopprette kristendommen i et land etter krigen.

Jeg vet at Gud lever. Jeg vet at vi alle er hans barn og at han elsker oss. Jeg vet at han sendte sin Sønn til verden for å være et sonoffer for alle mennesker. Og de som tar imot hans evangelium og følger ham, vil få evig liv, den største av alle Guds gaver. Jeg vet at han ledet gjengivelsen av evangeliet her på jorden gjennom profeten Joseph Smiths virksomhet. Jeg vet at den eneste varige glede og lykke vi vil finne mens vi er på jorden, kommer ved å følge Frelseren, etterleve hans lov og holde hans bud. Han lever. Det er mitt vitnesbyrd til dere, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.”8

Tenk på betydningen av at noen soldater brukte sin tid til å gjenoppbygge kristne kirker, sammenlignet med andre soldater som deltok i tankeløse, tåpelige og ugudelige aktiviteter. Vær så snill å overveie og være proaktive med hensyn til hvordan dere bruker deres tid.

Når jeg ser denne videoen, tenker jeg på et av minne første minner fra da jeg var fem år gammel. Vår stavspresident var eldste Perrys far. På slutten av 2. verdenskrig ba han alle hjemvendte soldater sitte på forhøyningen under et nadverdsmøte. De kom kledd i sine beste militæruniformer og bar et kort vitnesbyrd. President Perry gråt da hans to sønner, eldste Perry og hans yngre bror Ted, bar sine vitnesbyrd. Som liten gutt var dette svært inspirerende og imponerende for meg. Jeg husker ikke hva de sa, men jeg husker hva jeg følte.

Som dere ser av eldste Perrys eksempel i denne videoen, snakker jeg ikke om å ha vår religion på utsiden eller være overfladisk trofaste. Det kan bli pinlig både for dere og for Kirken. Jeg er opptatt av at dere blir det dere skulle være. Da vi arbeidet med misjonærveiledningen Forkynn mitt evangelium, følte vi at det kunne være en nyttig rettesnor gjennom hele livet for våre misjonærer og medlemmer, ikke minst kapittel 6, “Hvordan utvikler jeg Kristus-lignende egenskaper?” Når dere forsøker å spille deres rolle og velge noen egenskaper dere vil utvikle, er det lurt å lage en liste over og studere skriftsteder som handler om disse egenskapene, “fastsett[e] mål og planlegg[e] hvordan [dere] vil anvende egenskapen[e]”, og “be Herren hjelpe [dere] å utvikle egenskapen[e]”.9 Når dere gjør dette, må dere ikke ta på en maske og skjule deres sanne identitet.

Noen av dere har kanskje begitt dere ut på adferd som går lenger enn bare lek og moro. De som bruker pornografi eller bedriver en hvilken som helst form for umoral, spiller en annen rolle enn den de egentlig ønsker eller skulle være. Det er interessant at nesten alle som bruker pornografi, antar en falsk identitet og skjuler sin deltagelse. De maskerer sin adferd, som de vet er forkastelig og ødeleggende for alle de bryr seg om. Pornografi er en pest som er skadelig ikke bare for en persons moralske stilling overfor Gud, men som kan ødelegge ekteskap og familier og har en negativ innflytelse på samfunnet. Både Internett-avhengighet og pornografi skader ekteskap.10 Når dere nærmer dere ekteskap, må dere ikke bruke masker som skjuler upassende adferd som vil være skadelig for dere eller deres ekteskap.

De av dere som har utviklet denne nedbrytende vanen, skal vite at dere kan omvende dere, og dere han bli helbredet. Omvendelse vil måtte komme før helbredelse. Helbredelse kan være en lang prosess. Biskopen kan gi råd om hvordan dere kan få den hjelp dere trenger for å bli helbredet. Vi har bedt biskopene henvise dere til dem som best kan hjelpe dere.

I tillegg til pornografi og seksuell umoral finnes det andre snikende adferdsmønstre som forgifter samfunnet og undergraver grunnleggende moral. Det er i dag vanlig å skjule sin identitet når man skriver hatefulle, krasse og trangsynte anonyme innlegg på Internett. Noen kaller det ordkrig. Enkelte institusjoner prøver å sile kommentarene. New York Times vil for eksempel ikke tolerere kommentarer med personangrep, uanstendighet, vulgaritet, blasfemi, imitasjoner, motsigelser og roping …

The Times oppfordrer også til bruk av virkelige navn fordi: “Vi har sett at personer som bruker sitt navn, deltar i mer engasjerende, respektfulle samtaler.’”11

Apostelen Paulus skrev:

“Far ikke vill! Slett selskap forderver gode seder.

“Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud” (1 Korinterbrev 15:33–34).

Det er klart at ondsinnet kommunikasjon ikke bare handler om dårlige manerer, men hvis siste-dagers-hellige bedriver dette, kan de øve negativ innflytelse på dem som ikke har kunnskap om Gud eller et vitnesbyrd om Frelseren.

Enhver bruk av Internett til å trakassere, ødelegge et rykte eller sette noen i et dårlig lys, er forkastelig. Vi ser i samfunnet at når noen bruker anonymitetens maske, har de lettere for å bedrive adferd som dette, som er så nedbrytende for en sivilisert debatt. Den krenker også de grunnprinsipper som Frelseren forkynte.

Et av de grunnleggende budskap i Jesu Kristi evangelium som dere har lært fra deres ungdom, er: “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Johannes 3:16; se også L&p 34:3). Frelseren forklarte at han ikke hadde kommet for å fordømme verden, men for å frelse verden. Deretter beskrev han hva fordømmelse betyr:

“Lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud” (Johannes 3:19–21; se vers 17–21).

De rettferdige behøver ikke bruke maske for å skjule sin identitet. Jeg elsker denne sanne beretningen fra president Thomas S. Monsons liv. Han ble ikke 18 før nær slutten av 2. verdenskrig. Krigen i Europa var faktisk over, men krigen i Stillehavsområdet fortsatte.

Han vervet seg i Sjøforsvaret og ble sendt til San Diego, California. Dere husker sikkert hans beretning på forrige generalkonferanse. På hans første søndag stilte rekruttinstruktøren alle opp for å gå i kirken. Han sendte katolikkene til ett sted, jødene til et annet, og prøvde å sende resten til et protestantisk møte. President Monson sa han visste at han ikke var katolikk, jøde eller protestant, han var en siste-dagers hellig. Han hadde mot til å bli stående, og ble glad da han oppdaget at det var andre trofaste medlemmer som sto bak ham. Det ville ha vært enkelt å bli med den store gruppen til det protestantiske møtet. Han var fast bestemt på å bli identifisert som den han var, og spille sin rolle deretter.12

Sett deg passende mål

Mitt tredje råd gjelder noen av målene dere skulle overveie. Omtrent på samme tid som eldste Perry var i Marineinfanteriet i Japan, tjenestegjorde president Boyd K. Packer i Luftforsvaret i Japan på slutten av 2. verdenskrig.

I sin tale under 100-årsjubileet for Seminar 22. januar i år, forklarte han at dette var en svært formende tid i hans liv. 13 I 2004 ledsaget jeg president Packer og andre til Japan. Han fikk anledning til å besøke steder hvor han hadde vært og reflektere over noen av sine erfaringer og beslutninger den gangen. Han henviste til noen av dem i sin Seminar-tale. Med hans tillatelse vil jeg dele med dere noen andre tanker og følelser.

President Packer beskrev opplevelser som fant sted på en øy utenfor kysten av Okinawa. Han ser på den som sitt fjell i ødemarken. Hans personlige forberedelse og møter med andre medlemmer hadde styrket hans tro på evangeliets læresetninger. Det han manglet var bekreftelsen – sikker kunnskap om det han allerede følte at var sant.

President Packers biograf forteller hva som så hendte: “Istedenfor den bekreftende fred han søkte, kom han ansikt til ansikt med det helvete som krig mot uskyldige var. Han ønsket å være alene og få tid til å tenke, så én dag gikk han opp på en høyde med utsikt over havet. Der fant han de utbrente restene av et gårdshus, med den forsømte søtpotet-åkeren i nærheten. Og midt blant de døende plantene så han likene av en drept mor og hennes to barn. Synet fylte ham med dyp sorg blandet med kjærlighet til sin egen familie og alle familier.”14

Han gikk senere inn i en provisorisk bunkers hvor han mediterte, grunnet og ba. President Packer tenkte tilbake på denne hendelsen og beskrev det jeg vil kalle en bekreftende åndelig opplevelse. Han følte inspirasjon angående hva han skulle gjøre med sitt liv. Han hadde selvfølgelig ingen anelse om at han ville bli kalt til det høye og hellige kall han nå har. Han så for seg at han ville bli lærer, med vekt på Frelserens læresetninger. Han bestemte seg for at han ville leve rettskaffent.

Det kom til ham på en ganske intens måte at han ville måtte finne seg en rettskaffen hustru og at de sammen ville oppdra mange barn. Denne unge soldaten skjønte at hans karrierevalg ville gi en beskjeden inntekt, og hans kjære ledsager ville måtte ha noen av de samme prioriteringene og være villig til å klare seg uten en del materielle ting. De av dere som har blitt kjent med søster Donna Packer, vet at hun var og er den perfekte ledsager for president Packer. Det fantes aldri nok penger til overs, men de følte seg ikke fattige på noe vis. De oppdro 10 barn, og de var nødt til å ofre. De har nå 60 barnebarn og 79 oldebarn.

Jeg husker mine ømme følelser da jeg fikk vite at han som ny generalautoritet, var forlegen over å gå sammen med en av de ledende brødre på et møte for ledere i Kirken, fordi han ikke hadde en fin hvit skjorte å gå med.

Jeg deler denne sanne beretningen med dere fordi våre mål altfor ofte er basert på det verden verdsetter. De grunnleggende elementene er egentlig ganske enkle for medlemmer som har mottatt de frelsende ordinanser. Vær rettskaffen. Bygg opp en familie. Finn en passende måte å forsørge dem på. Utfør den tjeneste du blir kalt til. Forbered deg til å møte Gud.

Frelseren sa at “ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod” (Lukas 12:15). Han brukte så en lignelse:

“En rik mann fikk stor avling av jorden sin.

Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle min avling i.

Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods.

Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!

Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?

Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud” (Lukas 12:16–21).

Bygg opp ditt land og ditt lokalsamfunn

I tillegg til personlige egenskaper og beslutninger – hvis dere skal bli den generasjon dere trenger å være, må dere bygge opp deres land og deres lokalsamfunn. Deres generasjon vil, i likhet med den beste generasjon, måtte verne om rettferdighet og religionsfrihet. Den jødisk-kristne tradisjon som vi har arvet, er ikke bare verdifull, men også helt nødvendig for vår himmelske Faders plan. Vi må bevare den for fremtidige generasjoner. Vi må stå sammen med gode mennesker, også fra andre trossamfunn – særlig dem som føler seg ansvarlige overfor Gud for sin adferd. Dette er mennesker som forstår hvorfor vi i kveld snakker om “det du er, vær fullt og helt”. Utbredelse av jødisk-kristne verdinormer og religionsfrihet vil markere deres generasjon som den store generasjonen den trenger å være.

Med de utfordringer som finnes i verden i dag, er Det første presidentskap og De tolvs quorum spesielt opptatt av at dere på en god måte deltar i den politiske prosessen i det land dere bor i. Kirken er nøytral i politiske saker, og støtter ikke kandidater eller partier. Vi forventer imidlertid at våre medlemmer engasjerer seg fullt ut og støtter de kandidater og partier de selv velger, basert på prinsipper som vil beskytte en god styringsform. Vår lære er klar. De som er “ærlige … og vise, … skulle dere gjøre alt for å støtte” (L&p 98:10) “Når de ugudelige hersker, sørger folket” (L&p 98:9). Dette innebærer at alle skulle føle seg forpliktet til å stemme.

I delstater i USA som har nominasjonsmøter, skulle dere gjøre dere kjent med sakene og kandidatene og delta fullt ut. Nominasjonsmøtene for de forskjellige partiene vil for eksempel i Utah og Idaho finne sted fra og med denne uken og fortsette til midten av april. Hvis dere møter opp, vil dere få lov til å delta. Vi håper dere vil finne ut når deres valgte parti har nominasjonsmøte, og føle dere forpliktet til å delta. Vi håper det samme gjelder alle samfunnsborgere, både medlemmer og ikke-medlemmer, i alle delstater og alle land hvor det skal holdes valg. Prisen for frihet har vært for høy, og konsekvensene av å ikke delta er for store til at noen samfunnsborger skulle føle at han eller hun kan ignorere sitt ansvar.

Dere skal vite at vi har stor tillit til dere. Kirkens ledere tror virkelig at dere kan bygge opp riket som ingen tidligere generasjon har gjort. Dere har ikke bare vår kjærlighet og vår tillit, men også våre bønner og velsignelser. Vi vet at deres generasjon må lykkes dersom Kirken skal fortsette å bli bygget opp og riket skal fortsette å vokse. Vi ber om at dere må spille deres rolle godt, ved å unngå å bruke masker, ved å handle i samsvar med deres sanne identitet, sette dere passende mål og bygge opp landet og lokalsamfunnet dere bor i.

Jeg vil avslutte med mitt personlige vitnesbyrd om evangeliets gjengivelse gjennom profeten Joseph Smith. Joseph Smith så virkelig Gud Faderen og Jesus Kristus. Vår himmelske Fader er en kjærlig Fader med en plan som velsigner alle hans barn. Jesus Kristus er vår Frelser, og hans forsoning er den viktigste begivenheten i historien. Den hellige ånd hjelper oss og bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen. Dette vitner jeg om som et av Frelserens vitner, i Jesu Kristi navn. Amen.

© 2012 by Intellectual Reserve, Inc. All rights reserved. English approval: 2/12. Translation approval: 2/12. Translation of What E’er Thou Art, Act Well Thy Part: Avoid Wearing Masks That Hide Identity. Language. PD50040904 xxx

Show References

    Noter

  1.  

    1. David O. McKay, i Francis M. Gibbons, David O. McKay: Apostle to the World, Prophet of God (1986), 45; se også “Pres. McKay Speaks to Pioneer Stake Youth”, Church News, 21. sep. 1957, 4.

  2.  

    2. Michael Otterson er administrerende direktør for Kirkens avdeling for informasjon og samfunnskontakt.

  3.  

    3. Se Joseph Foxman, In the Shadow of Death (2011), 10.

  4.  

    4. Møte med Abraham Foxman på hans kontor i New York City 14. juni 2011.

  5.  

    5. Mark L. Staker, “Remembering Hiram, Ohio”, Ensign, okt. 2002, 35, 37.

  6.  

    6. Se Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 24.

  7.  

    7. “Skal det unge Sion glemme?” Salmer, nr. 183.

  8.  

    8. L. Tom Perry, transkribert fra Spesielle vitner om Kristus (DVD, 2003).

  9.  

    9.  Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet [2004], 123; se side 115–26.

  10.  

    10. Se Elizabeth Stuart, “Internet Addiction Harming Marriage”, Deseret News, 20. juli 2011, http://www.deseretnews.com/article/700164510/Internet-addiction-harming-marriage.html.

  11.  

    11. Mark Brent, i “The Public Forum”, The Salt Lake Tribune, 27. juli 2011, A16.

  12.  

    12. Se Thomas S. Monson, “Våg å stå alene”, Liahona, november 2011, 61–62, se også Heidi Swinton, To the Rescue: The Biography of Thomas S. Monson (2010), 96–97.

  13.  

    13. Se Boyd K. Packer, “Hvordan overleve bak fiendens linjer”, Markering av Seminars 100-årsjubileum som ble sendt 22. jan. 2012, http://seminary.lds.org/history/centennial/eng/how-to-survive-in-enemy-territory/.

  14.  

    14. Lucile C. Tate, Boyd K. Packer: A Watchman on the Tower (1995), 58–59.