Israel, Israel, Gud deg kaller

Eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum


Medlem av De tolvs quorum

Velkommen til sendingen, uansett hvor dere er i denne store, vidtfavnende og vidunderlige kirken. Takk for at dere bryr dere nok til å være tilstede, inkludert de av dere som er her ved Dixie State College i min hjemby.

Det har vært mange oppfordringer om å forlate Babylon

For å invitere Herrens ånd til å være med oss, ba jeg om salmen vi innledet dette møtet med: “Israel, Israel, Gud deg kaller.” Det er en av gjenopprettelsens store klassikere, og den danner rammen for mye av det jeg ønsker å si til dere i kveld. Vi kunne ha lagt til “O, Israels eldster” i samme hensikt. Jeg elsker å høre misjonærene rundt om i verden rope ut: “O Babylon, o Babylon, farvel vi deg by, vi søker til bergenes kamre for ly.”1 Budskapet i disse to salmene er i hovedsak det samme – at Gud alltid kaller Israels barn til et sted hvor alt til slutt vil være vel.

Israel, Israel, Gud deg kaller,
kaller deg fra verden ut.
Babylon den store faller,
all dens prakt skal snart ta slutt. …
Kom til Sion, kom til Sion,
Sions porter åpne står. …
Kom til Sion, kom til Sion,
der du finne skal din fred.2

I praksis har dette vært Israels historie gjennom tidene. Når ting ble for syndig eller det var for mye verdslighet i samfunnet, eller livet sammen med hedningene ødela moralnormene og budene som Gud hadde gitt, ble paktens barn sendt på flukt ut i ødemarken for å gjenopprette Sion og starte helt på nytt.

I gammeltestamentlig tid måtte Abraham, slike pakters far, flykte for livet fra Kaldea – bokstavelig talt Babylonia – i sin søken etter et innviet liv i Kanaan (det vi nå kaller Det hellige land).3 Det gikk ikke mange generasjoner før Abrahams etterkommere (og deretter Isaks og Jakobs) – som da var fullverdige israelitter – mistet sitt Sion og havnet i trelldom langt borte, i det hedenske Egypt.4 Dermed måtte Moses oppreises for å lede løftets barn ut i villmarken igjen – denne gangen midt på natten uten engang å ha tid til at deres brøddeig kunne heves! “Israel, Israel, Herren byder,” sang de utvilsomt på sin egen måte. “Hør din store Frelsers røst!”5

Ikke mange århundrer senere, utfoldet en historie av spesiell interesse for oss seg da en av disse israelittiske familiene, ledet av en profet som het Lehi, ble befalt å flykte fra sitt elskede Jerusalem fordi Babylon dessverre igjen var ved døren.6 På'n igjen! Lite visste de om at de skulle til et helt nytt kontinent for å etablere et helt nytt konsept for Sion,7 men slik ble det. Og lite visste de om at det allerede hadde skjedd akkurat som dette en gang før, med en gruppe av deres forfedre kalt jaredittene.8

Som nevnt, er dette en verdensomspennende kringkasting til en stadig mer internasjonal kirke, men det er av interesse for alle som feirer evangeliets gjengivelse, at koloniseringen av Amerika ble innledet av en gruppe på flukt fra sine tidligere hjemland for å tilbe slik de ønsket. En fremstående forsker på den puritanske bosettingen i Amerika beskrev denne opplevelsen som kristendommens “ærend ut i villmarken”, vår tids israelitters anstrengelse for å frigjøre seg fra den gamle verdens gudløshet og nok en gang søke himmelens levesett i et nytt land.9

For kveldens formål vil jeg minne dere om en siste flukt, flukten som vår salme i kveld faktisk ble skrevet for. Det var vår egen kirke, ledet av våre egne profeter, som ledet våre egne religiøse forfedre. Etter at Joseph Smith var blitt jaget gjennom statene New York, Pennsylvania, Ohio og Missouri, og til slutt myrdet i Illinois, skulle vi få se de siste dagers versjon av Israels barn som igjen søkte et sted å være i fred. Brigham Young, den amerikanske Moses, som han i beundring har blitt kalt, ledet de hellige til fjelldalene mens de sårbente hellige sang:

Vi finne skal et utsøkt, hellig sted
fjernt i vest, Sions land,
hvor ingen mer kan gjøre oss fortred.
Gud oss der signe kan.10

Sion. Det lovede land. Det nye Jerusalem. Hvor er det? Vi er ikke sikre, men vi skal finne det. Gjennom over 4000 år med paktshistorie har dette vært mønsteret: Flykte og søke. Rømme og bosette. Unnslippe Babylon. Bygge Sions beskyttende murer.

Helt til nå. Helt til i kveld. Helt til denne vår tid.

Vi er kalt til å bygge opp Sion der vi er

Et av de mange unike kjennetegn på vår evangelieutdeling, denne evangelieutdelingen i tidenes fylde – den siste og største av alle evangelieutdelinger – er forandringen i hvordan vi etablerer Guds rike på jorden. Dere skjønner, en av de virkelig spennende tingene ved denne evangelieutdelingen er at det er en tid for mektig, akselerert forandring. Og én ting som har endret seg, er at Guds kirke aldri igjen vil flykte. Den vil aldri igjen forlate Ur for å forlate Haran, for å forlate Kanaan, for å forlate Jerusalem, for å forlate England, for å forlate Kirtland, for å forlate Nauvoo, for å dra hvem vet hvor. Nei, som Brigham Young sa for oss alle: “Vi er blitt sparket ut av stekepannen og inn i ilden, og ut av ilden og midt ut på gulvet, og her er vi og her skal vi bli.”11

Denne uttalelsen var naturligvis ikke en kommentar bare om Saltsjødalen eller Wasatch Front generelt. Det ble en uttalelse for medlemmer av Kirken over hele verden. I disse siste dager, i denne vår evangelieutdeling, skulle vi bli modne nok til å slutte å rømme. Vi skulle bli modne nok til å plante føttene og våre familier og våre grunnvoller i alle nasjoner, slekter, tungemål og folk permanent. Sion skulle være overalt – overalt hvor Kirken er. Og med denne forandringen – en av de mektige forandringer i de siste dager – tenker vi ikke lenger på Sion som hvor vi skal leve. Vi tenker på det som hvordan vi skal leve.

Tre hendelser som leder til tre lærdommer

For å gi denne nye oppgaven en liten ramme, ønsker jeg i kveld å bruke tre hendelser som søster Holland og jeg har opplevd ganske nylig. Om tiden tillot det, kunne jeg ha fortalt om mange flere, og det kunne dere også.

Nummer én: For noen år siden spilte en ung venn av meg – en hjemvendt misjonær – på et av college-basketballagene i Utah. Han var en flott ung mann og en veldig god ballspiller, men han fikk ikke spille så mye som han hadde håpet. Hans spesielle talenter og ferdigheter var ikke det som laget trengte på det stadiet av deres eller hans utvikling. Slikt skjer i idrett. Så, med full støtte og de beste ønsker fra sine trenere og lagkamerater, flyttet min unge venn til en annen skole hvor han håpet å kunne bidra litt mer.

Skjebnen ville det slik at ting stemte på den nye skolen, og min venn ble snart et førstevalg på kamper. Og sannelig – kampplanen (som ble fastlagt mange år før disse hendelsene fant sted) bragte denne unge mannen tilbake for å spille mot sitt tidligere lag i Salt Lake City, i det som da het Delta Center.

Det som skjedde i den kampen, har plaget meg til denne dag, og jeg benytter denne uvanlige anledning til å snakke ut om det. De flengende ukvemsordene som strømmet fra tribunene mot denne unge mannen den kvelden – en siste-dagers-hellig, en hjemvendt misjonær, en nygift som betalte sin tiende, som virket i eldstenes quorum, utførte nestekjærlig tjeneste for ungdom i sitt lokalsamfunn og ventet spent på at deres nye baby skulle bli født – det som ble sagt og gjort og øst over ham den kvelden, over hans hustru og deres familier, burde ikke ha vært opplevd av noe menneske noe sted, uansett idrett, uansett universitet, eller hva hans personlige beslutninger hadde vært angående noen av dem.

Men her er det verste. Treneren for dette bortelaget, på mange måter en legende i miljøet, snudde seg mot ham etter en spektakulær kamp ​​og sa: “Hva er det som foregår her? Du er den lokale gutten som har gjort det bra. Dette er dine folk. Dette er vennene dine. Men verst av alt, sa han i total forvirring: “Er ikke de fleste av disse menneskene medlemmer av din kirke?”

Hendelse nummer to: Jeg var invitert til å tale på en stavens andakt for enslige voksne – en sånn som er åpen for alle over 18 år. Idet jeg kom inn bakdøren på stavssenteret, kom en ung kvinne i 30-årene inn i bygningen omtrent samtidig. Selv i trengselen av mennesker på vei til kirkesalen, var det vanskelig ikke å legge merke til henne. Så vidt jeg husker, hadde hun et par tatoveringer, en rekke øre- og neseringer, piggete hår i alle farger som nå er tilgjengelige som iskrem, et skjørt som var for kort og en bluse som var for utringet.

Tre spørsmål dukket opp i mitt sinn: Var denne kvinnen en kjempende sjel, ikke av vår tro, som hadde blitt ledet – eller enda bedre, hadde blitt med noen – til denne andakten under veiledning av Herren i et forsøk på å hjelpe henne å finne evangeliets fred og veiledning som hun trengte i sitt liv? En annen mulighet: Var hun et medlem som hadde kommet litt på avveie fra noen av de håp og normer som Kirken fremsetter for sine medlemmer, men som, gudskjelov, fortsatt var med og hadde valgt å delta på denne kirkeaktiviteten den kvelden? Eller et tredje alternativ: Er dette Hjelpeforeningens president på stavsplan? (Av en eller annen grunn visste jeg at hun ikke var det.)

Her er mitt tredje eksempel: Da vi deltok i innvielsen av Kansas City Missouri tempel for noen få måneder siden, overnattet søster Holland og jeg hos bror Isaac Freestone, en politimann av yrke og en fantastisk høyprest i Liberty Missouri stav. I våre samtaler fortalte han oss at han sent en kveld hadde blitt tilkalt for å undersøke en klage i en særlig lurvete del av byen. Over den høye musikken og med lukten av marihuana i luften, fant han en kvinne og flere menn som drakk og brukte grovt språk, og ingen av dem syntes ense de fem små barna – cirka to til åtte år gamle – som klynget seg tett sammen i ett rom og prøvde å sove på et skittent gulv uten seng, uten madrass, uten puter, uten noe som helst. Bror Freestone så i kjøkkenskapene og i kjøleskapet for å prøve å finne en eneste boks eller kartong eller eske mat av noe slag – men han fant bokstavelig talt ingenting. Han sa at hunden som bjeffet i bakgården, hadde mer mat enn disse barna hadde.

I mors soverom fant han en bar madrass, den eneste i huset. Han jaktet til han fant noen lakener (hvis man kunne kalle dem det), la dem på madrassen og bredde over alle de fem barna i den provisoriske sengen. Med tårer i øynene knelte han så ned, holdt en bønn til vår himmelske Fader om deres beskyttelse og sa god natt.

Da han reiste seg og gikk mot døren, hoppet ett av barna, omtrent seks år gammelt, ut av sengen, løp bort til ham, grep ham i hånden og tryglet: “Vil du være så snill å adoptere meg?” Med flere tårer i øynene la han barnet tilbake i sengen, og deretter fant han den berusede moren (mennene hadde for lengst flyktet) og sa til henne: “Jeg kommer tilbake i morgen, og Gud hjelpe deg om jeg ikke ser tydelige forandringer når jeg kommer inn denne døren. Og det vil bli flere forandringer etter det. Det kan jeg love deg.”12

Hva har disse tre hendelsene til felles? Ikke mye egentlig, bortsett fra det som nylig hente med søster Holland og meg. Og de gir tre små, svært forskjellige, virkelige eksempler på Babylon – ett personlig og noe så tåpelig som beklagelig oppførsel på en basketballkamp, ​​ett mer kulturelt og symptomatisk for personlige utfordringer med dem som lever på en annen måte enn vi gjør, og én svært stor og svært alvorlig sak, med juridiske implikasjoner og en forhistorie så kompleks at den synes å være hinsides noe noen av oss kan gjøre noe med alene.

Da jeg skulle presentere disse tre utfordringene, unngikk jeg bevisst oppsiktsvekkende tilfeller av seksuell overtredelse eller fysisk vold eller pornografi-avhengighet, selv om de kanskje treffer noen av dere mer personlig enn eksemplene jeg har brukt. Men dere er smarte nok til å gjøre uuttalte koblinger.

Lærdom 1: Legg aldri fra deg din religion ved døren

La oss først avslutte basketball-hendelsen. Dagen etter den kampen, da det ble tatt et visst offentlig oppgjør og et kall til omvendelse etter hendelsen, sa en ung mann i bunn og grunn: “Hør her. Vi snakker om basketball her, ikke Søndagsskolen. Den som er med på leken, må tåle steken. Vi betaler gode penger for å se disse kampene. Vi kan gjøre som vi vil. Vi legger fra oss religionen ved døren.”

Vi legger fra oss religionen ved døren ”? Lærdom nummer én for opprettelse av Sion i det 21. århundre: Du legger aldri fra deg religionen din ved døren. Aldri noensinne.

Mine unge venner, den slags disippelskap kan vi ikke ha noe av – det er ikke disippelskap i det hele tatt. Slik profeten Alma har lært Kirkens unge kvinner å erklære hver uke i deres Unge kvinners tema, skal vi “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være”,13ikke bare noe av tiden, på noen få steder eller når vårt lag har en solid ledelse.

“Legge fra seg religionen ved døren”! Jeg var rasende.

Lærdom 2: Vis medfølelse, men vær lojal mot budene

Men la oss fortsette med dette litt til, for det finnes en annen lærdom her. Lærdom nummer to i kveldens søken etter Sion er at i min rettferdige harme (vi sier i det minste alltid at den er rettferdig) må jeg sørge for at jeg ikke ender opp med å gjøre akkurat det jeg beskylder denne unge tilhengeren for å gjøre – å bli sint, opptre tåpelig, miste fatningen, klage over det, ønske å legge hånd på ham – fortrinnsvis rundt halsen – inntil jeg, før jeg vet ordet av det, har lagt igjen min religion ved døren! Nei, noen i livet, noen i det 21. århundre, noen i alle disse situasjonene må etterleve sin religion, for ellers er alt vi får en hel haug med idioter som opptrer som moralske pygmeer.

Det er lett å være rettferdig når ting er rolige og livet er godt og alt er som det skal. Prøven kommer når det er virkelig prøvelse eller fristelse, når det er press og tretthet, sinne og frykt eller mulighet for virkelig overtredelse. Kan vi være trofaste da? Det er spørsmålet, for “Israel, Israel, Gud deg kaller”. Slik integritet er selvfølgelig storheten i “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør”14 – akkurat når det å tilgi og forstå og være generøs mot sine korsfestere er det siste en som er mindre fullkommen enn verdens Frelser, ville ønske å gjøre. Men vi må prøve, vi må ønske å være sterke. Uansett situasjon eller provokasjon eller problem, kan ingen sann Kristi disippel “legge sin religion igjen ved døren”.

Det bringer meg til kvinnen med regnbuehåret og de mange ringene. Uansett hvordan man ville reagere på den unge kvinnen, er regelen alltid at det må gjenspeile vår religiøse tro og våre evangelieforpliktelser. Derfor må vår reaksjon i enhver situasjon gjøre ting bedre, ikke verre. Vi kan ikke opptre eller reagere på en slik måte at vi er skyldige i en større overtredelse enn, i dette tilfellet, hun er. Det betyr ikke at vi ikke har meninger, at vi ikke har normer, at vi ser helt bort fra guddommelig fastsatte “du skal” og “du skal ikke” i livet. Men det betyr at vi må etterleve disse normene og forsvare disse “du skal” og “du skal ikke” på en rettferdig måte, etter beste evne, slik Frelseren levde og forsvarte dem. Han gjorde alltid det som burde gjøres for å gjøre situasjonen bedre – fra å undervise i sannheten til å tilgi syndere og rense templet. Det er ingen liten gave å vite hvordan du gjør slike ting på riktig måte!

Så, med vår nye bekjente med den uvanlige påkledningen og personlige pleien, begynner vi fremfor alt ved å huske at hun er en datter av Gud og av evig verdi. Vi begynner med å huske at hun er noens datter her på jorden også, og under andre omstendigheter kunne hun godt ha vært min datter. Vi begynner med å være takknemlige for at hun er på en aktivitet i Kirken, og ikke unngår den. Kort sagt prøver vi å være på vårt beste i denne situasjonen på grunn av et ønske om å hjelpe henne å være på sitt beste. Vi fortsetter å be innvendig: Hva er det rette å gjøre her? Og hva er det rette å si? Hva vil i siste instans gjøre denne situasjonen og henne bedre? Å stille disse spørsmålene og virkelig prøve å gjøre det Frelseren ville gjøre, er det jeg tror han mente da han sa: “Døm ikke etter det du ser, men fell en rettferdig dom!”15

Når det er sagt, vil jeg minne oss alle på at samtidig som vi strekker oss ut til og hjelper tilbake et lam som har forvillet seg, har vi også et stort ansvar for de 99 som ikke har det – og overfor Hyrdens ønsker og vilje. Det er en fårekve, og vi er alle ment å være i den, uavhengig av den sikkerhet og de velsignelser som kommer til oss når vi er der. Mine unge brødre og søstre, denne kirken kan aldri “nedgradere” sin lære for å oppnå sosial velvilje eller av politiske hensyn eller av noen annen grunn. Det er bare høydene av åpenbart sannhet som gir oss noe fotfeste til å løfte en annen som kanskje føler seg engstelig eller forlatt. Vår medfølelse og vår kjærlighet – grunnleggende kjennetegn på og krav til vår kristendom – må aldri tolkes dit hen at vi går på akkord med budene. Som den fantastiske George MacDonald sa en gang, er vi i slike situasjoner “ikke bundet til å si alt vi [tror på], men vi er bundet til ikke så mye som å gi inntrykk av det vi ikke [tror på]”.16

Fell en rettferdig dom

I denne forbindelse – denne oppfordringen til medfølelse og lojalitet til budene – kan det noen ganger oppstå misforståelser, særlig blant unge mennesker som kanskje tror at vi ikke skal dømme noe som helst, at vi aldri skal gjøre en verdivurdering av noe slag. Vi må hjelpe hverandre med dette fordi Frelseren gjør det klart at i enkelte situasjoner vi dømme, er vi forpliktet til å dømme – som da han sa: “Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin.”17 Det høres ut som en dom for meg. Alternativet er å overgi seg til den moralske relativisme i en dekonstruktiv, postmoderne verden som, hvis den presses langt nok, tar for gitt at til syvende og sist er ingenting evig sant eller spesielt hellig, og derfor teller intet standpunkt i en gitt sak mer enn et annet. Og dette er rett og slett ikke tilfelle.

I denne evalueringsprosessen er vi ikke kalt til å fordømme andre, men vi er kalt til å ta avgjørelser hver dag som gjenspeiler dømmekraft – forhåpentligvis god dømmekraft. Eldste Dallin H. Oaks henviste en gang til slike avgjørelser som “foreløpige dommer”, som vi ofte må foreta for vår egen eller andres sikkerhet, i motsetning til det han kalte “endelige dommer”, som bare kan foretas av Gud, som kjenner alle fakta.18 (Husk at i skriftstedet jeg siterte tidligere, sa Frelseren at dette skulle være “rettferdige dommer”, ikke selvrettferdige domer, som er noe helt annet.)

Foreldre må for eksempel utøve god dømmekraft vedrørende sine barns sikkerhet og velferd hver dag. Ingen ville klandre foreldre som sier at barna må spise sine grønnsaker eller som hindrer et barn i å løpe ut i en gate med tett trafikk. Så hvorfor klandre foreldre som bryr seg, når barna er litt eldre, om når disse barna kommer hjem om kvelden, eller hva deres venners moralske og adferdsmessige normer er, eller i hvilken alder de går på stevnemøter eller om de eksperimenterer med narkotika eller pornografi eller begår seksuelle overtredelser? Nei, vi tar beslutninger og standpunkter og bekrefter våre verdinormer – kort sagt, avsier vi “foreløpige dommer” – hele tiden, eller i det minste burde vi det.

Noen problemstillinger og lover har evige konsekvenser

Når vi står overfor slike situasjoner i kompliserte samfunnsspørsmål i et demokratisk samfunn, kan det være svært krevende og, for noen, forvirrende. Unge mennesker kan spørre om et standpunkt som er tatt, eller en retningslinje som er laget av Kirken, og si: “Vi tror ikke at vi skal leve eller oppføre oss slik og slik, men hvorfor må vi tvinge andre mennesker til å gjøre det samme? Har de ikke sin handlefrihet? Er vi ikke selvrettferdige og fordømmende når vi tvinger vår tro på andre og krever at de handler på en bestemt måte?” I slike situasjoner vil dere fintfølende måtte forklare hvorfor noen prinsipper forsvares og noen synder motarbeides uansett hvor de finnes, fordi problemstillingene og lovene som er involvert, ikke bare er sosiale eller politiske, men har evige konsekvenser. Og samtidig som vi ikke ønsker å støte dem som tror annerledes enn oss, er vi enda mer engstelige for å støte Gud, eller som skriftstedet sier, at vi “ikke krenker ham som er [vår] lovgiver”19 – og jeg snakker her om alvorlige morallover.

Men for å få frem poenget, la meg bruke en mindre lov som eksempel. Det er omtrent som om en tenåring sier: “Nå som jeg kan kjøre, vet jeg at jeg skal stoppe på rødt lys, men trenger vi virkelig å være fordømmende og prøve å få alle andre til å stoppe på rødt lys også? Må alle gjøre det vi gjør? Har ikke andre sin handlefrihet? Må de handle slik vi gjør?” Da må man forklare at ja, vi håper at alle vil stoppe på rødt lys. Og man må gjøre dette uten å nedverdige dem som begår overtredelser eller som tror annerledes enn vi tror, ​​fordi ja, de har sin handlefrihet.

Mine unge venner, det finnes mange forskjellige trosoppfatninger i verden, og alle har sin handlefrihet, men ingen har rett til å handle som om Gud er stum angående disse emnene eller som om bud bare betyr noe hvis det er offentlig enighet om dem. I det 21. århundre kan vi ikke lenger flykte. Vi er nødt til å kjempe for lover og omstendigheter og miljøer som tillater fri religionsutøvelse og vår stemmerett i dem. Det er én måte vi kan tolerere å være i Babylon, men ikke av den på.

Jeg vet ikke om noen viktigere evne og ingen større integritet enn at vi viser i en verden som vi ikke kan flykte fra, at vi går den varsomme veien – og tar et moralsk standpunkt i henhold til hva Gud har erklært og lover han har gitt, men gjør det med medfølelse og forståelse og stor kjærlighet. Snakk om en vanskelig ting å gjøre – å skille fullkomment mellom synden og synderen. Jeg vet ikke om mange nyanser som er vanskeligere å skjelne eller iallfall vanskeligere å artikulere, men vi må kjærlig prøve å gjøre nettopp det. Tro meg, brødre og søstre, i den verden vi er på vei inn i, vil vi få mange muligheter til å utvikle en slik styrke og vise slikt mot og medfølelse – alt på samme tid. Og jeg snakker ikke nå om punkerfrisyrer eller ringer i nesen.

Lærdom 3: Bruk evangelienormer til fordel for lokalsamfunn og land

Så til slutt, den vanskelige historien fra Kansas City. Ikke mange av oss kommer til å være politifolk eller sosialarbeidere eller dommere i en rettssal, men alle sammen skulle vi bry oss om andres velferd og den moralske sikkerhet i vårt utvidede fellesskap. Eldste Quentin L. Cook i De tolv tolvs quorum viet en hel generalkonferansetale til dette emnet for to år siden. Idet han talte om behovet for at vi påvirker samfunnet utenfor husets vegger, sa han:

“I tillegg til å beskytte våre egne familier, skulle vi være en kilde til lys og beskytte våre lokalsamfunn. Frelseren sa: ‘La deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.’ …

I vår stadig mer urettferdige verden er det helt avgjørende at verdier basert på religiøs tro er [tydelige i] det offentlige rom…

Religiøs tro er en kilde til lys, kunnskap og visdom, og den gavner samfunnet på dramatisk vis.”20

Hvis vi ikke bringer evangeliets velsignelser til våre lokalsamfunn og våre land, er det ganske enkelt slik at vi aldri vil ha nok politifolk – det vil aldri bli nok slike som Isaac Freestone – til å håndheve moralsk adferd, selv om den var rettskraftig. Og det er den ikke. Disse barna i hjemmet uten mat eller klær, er sønner og døtre av Gud. Moren, mer klanderverdig fordi hun er eldre og burde være mer ansvarlig, er også en Guds datter. Slike situasjoner kan kreve streng kjærlighet på formelle og til og med juridiske måter, men vi må prøve å hjelpe når og hvor vi kan fordi vi ikke legger igjen vår religion ved døren, uansett hvor patetiske og uansvarlige noen dører er.

Vi kommer ikke til å løse alle personlige eller sosiale problemer i verden her i kveld. Når vi går herfra i kveld, vil det fortsatt være fattigdom, uvitenhet og overtredelse, arbeidsledighet og overgrep, vold og hjertesorg i våre nabolag og byer og nasjoner. Nei, vi kan ikke gjøre alt, men som det gamle ordtaket sier, kan vi gjøre noe. Og som svar på Guds kall, er Israels barn de som må gjøre det – ikke ved å flykte fra Babylon denne gangen, men ved å angripe det. Uten å være naive eller lage et glansbilde av det, kan vi etterleve vår religion så bredt og usvikelig at vi finner alle slags muligheter til å hjelpe familier, velsigne naboer og beskytte andre, inkludert den oppvoksende generasjon.

Lev ditt liv slik at det gjenspeiler din kjærlighet til Jesus Kristus

Jeg har ikke ytret ordet misjonær i denne sammenheng av frykt for at dere umiddelbart ville tenke på hvite skjorter og navneskilt. Ikke sett begrensninger for meg. Fokuser på det store bildet – det enorme behovet – for å spre evangeliet alltid, enten du er heltidsmisjonær eller ikke. Siste-dagers-hellige er kalt til å være surdeigen i brødet, saltet som aldri mister sin kraft, lyset på høyden som aldri må gjemmes under en skjeppe. Og deres aldersgruppe – 18–30 for det meste – er tiden i en persons liv når deres bekjente har størst sannsynlighet for å ta imot evangeliet om det blir presentert for dem. Det vet vi. En rekke studier utført av Kirken har fortalt oss dette.

Så begynn å presentere! Hvis vi gjør rett, snakker rett og strekker oss ut med våre ord og våre gjerninger, når Frelseren så hastig fullfører sitt verk i rettferdighet, sier at tiden er forbi i denne siste, store evangelieutdeling og deretter kommer i sin herlighet, vil han finne oss – deg og meg og oss alle – opptatt med å gjøre vårt beste for å etterleve evangeliet og forbedre vårt liv, vår kirke og vårt samfunn. Når Han kommer, vil jeg gjerne bli funnet mens jeg etterlever evangeliet. Jeg ønsker å bli overrasket midt i arbeidet med å spre troen og gjøre noe godt. Jeg vil at Frelseren skal si til meg: “Jeffrey” – for han kjenner oss alle ved navn – “Jeg kjenner deg ikke ved din tittel, men ved ditt liv, ved måten du prøver å leve på og normene du prøver å forsvare. Jeg ser ditt hjertes integritet. Jeg vet du har prøvd å gjøre ting bedre først og fremst ved å bli bedre selv, og deretter ved å erklære mitt ord og forsvare mitt evangelium overfor andre på den mest medfølende måte du kan.”

“Jeg vet at du ikke alltid har lyktes,” vil han sikkert si, “med dine egne synder eller andres omstendigheter, men jeg tror du har gjort et hederlig forsøk. Jeg tror du i ditt hjerte virkelig har elsket meg.”

Jeg ønsker så inderlig et slikt møte en dag, sterkere enn jeg ønsker noe annet i dette jordelivet. Og jeg ønsker det for dere. Jeg ønsker det for oss alle. Israel, Israel, Gud deg kaller – kaller oss til å etterleve Jesu Kristi evangelium personlig på små måter, så vel som store, og deretter å strekke oss ut til dem som kanskje ikke ser ut eller kler seg eller oppfører seg helt som vi gjør, og deretter (hvor dere kan) gå lenger og tjene så mye av samfunnet som dere kan.

For å hjelpe dere å gjøre det, gir jeg, sammen med mitt vitnesbyrd, en apostolisk velsignelse til hver av dere i kveld. Jeg velsigner dere, i kraft av prestedømmet og det oppdraget jeg har fått, med at dere skal vite at Gud elsker dere, at han trenger dere i denne siste og største evangelieutdeling når alt akselererer og stadig mer forventes. Jeg velsigner dere, med apostolisk myndighet, med at deres bønner oppsendt i rettferdighet vil bli besvart, at deres personlige frykt vil bli fjernet, at deres rygg og skuldre og hjerte må være sterke nok til å bære de byrder som blir lagt på dem. Jeg velsigner dere når dere ønsker å være rene av hjertet og tilbyr å være redskaper i Guds hender for å bygge opp Sion i disse siste dager overalt hvor dere står. Jeg velsigner dere med at dere må være sanne venner for hverandre og for dem som ikke tilhører deres omgangskrets, som vi skulle strekke oss ut til. Fremfor alt velsigner jeg dere med å være venner av verdens Frelser, å kjenne ham personlig og ha frimodighet i hans selskap.

Jeg elsker Herren Jesus Kristus, hvis tjener jeg prøver å være. Og jeg elsker vår himmelske Fader, som brydde seg nok til å gi ham til oss. Jeg vet at med hensyn til denne gaven, kaller Gud på Israel i disse siste dager, og han forventer at vi skal lystre dette kallet og bli mer lik Kristus, bli mer hellige enn vi nå er i vår beslutning om å etterleve evangeliet og bygge opp Sion. Jeg vet også at han vil gi oss både styrke og hellighet til å være sanne disipler hvis vi ber om det. Jeg vitner om dette verks guddommelighet, om den allmektige Guds kjærlighet og storhet, og vår Herre Jesu Kristi uendelige forsoning for selv den minste av oss. Jeg velsigner dere med dette håp om lykke og hellighet, i kveld og i morgen og for alltid, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.

© 2012 Intellectual Reserve, Inc. Med enerett Engelsk original godkjent: 5/12. Godkjent for oversettelse: 5/12. Oversettelse av Israel, Israel, God Is Calling. Norwegian. PD50039052 170

Show References

    Noter

  1.  

    1 “O, Israels eldster,” Salmer, nr. 199.

  2.  

    2 “Israel, Israel, Gud deg kaller,” Salmer, nr. 6.

  3.  

    3 Se Abraham 2:3.

  4.  

    4 Se 2 Mosebok 1:7–14.

  5.  

    5 “Israel, Israel, Gud deg kaller,” Salmer, nr. 6.

  6.  

    6 Se 1 Nephi 2:2.

  7.  

    7 Se 1 Nephi 18:22–24.

  8.  

    8 Se Ether 6:5–13.

  9.  

    9 Se Perry Miller, Errand into the Wilderness (1984), 2–3.

  10.  

    10 “Kom hellige,” Salmer, nr. 26.

  11.  

    11 Brigham Young, sitert i James S. Brown, Life of a Pioneer (1971), 121.

  12.  

    12 Isaac Freestone, opplevelse formidlet til forfatteren 5. mai 2012.

  13.  

    13  Mosiah 18:9.

  14.  

    14  Lukas 23:34.

  15.  

    15  Johannes 7:24.

  16.  

    16 George MacDonald, The Unspoken Sermons (2011), 264.

  17.  

    17  Matteus 7:6.

  18.  

    18 Se Dallin H. Oaks, “‘Judge Not’ and Judging,” Ensign, aug. 1999, 6–13.

  19.  

    19  Lære og pakter 64:13.

  20.  

    20 Quentin L. Cook, “Bli lys!” Ensign og Liahona, nov. 2010, 28–29.