Et åndelig arbeid


ELDSTE ANDERSEN

Mine kjære brødre og søstre, en av de store velsignelser i mitt liv er å være sammen med dere i deres staver nesten hver uke. I hver nasjon og kultur har vi som generalautoriteter det privilegium å føle deres godhet og deres tro på Herren Jesus Kristus. Vi vet at han elsker dere, og vi gleder oss over deres villighet til å følge ham og holde hans bud. Vi takker dere som stavs- og menighetsråd, for at dere våker over Guds rike og er redskaper i hans hender i tjeneste for hans sønner og døtre.

Når vi tjener i våre råd og presidentskap, må vi alle stadig minne oss selv på at det er et åndelig arbeid vi gjør. Selv om vi sitter sammen i rådsmøter, begynner vårt arbeid på våre knær når vi søker Herrens veiledning. Og selv om vi til tider ser på en kalender, er det når vi forlater våre møter og går i Herrens ærend, at vi ofte tilveiebringer hans viktigste hensikter. Vi samarbeider i tro og fellesskap – tro på at Herren vil lede våre skritt, og fellesskap med hverandre og misjonærene, alltid motivert av vår kjærlighet til Ham, vår kjærlighet til hverandre og vår kjærlighet til dem vi tjener.

Disse åndelige prinsippene har alltid vært en del av Herrens arbeid. Jeg er sikker på at de er svært tydelige i deres menighetsråd når dere tjener sammen.

La meg fortelle dere tre sanne historier fra et oppdrag jeg hadde for noen uker siden i Tampa, Florida. Mens dere ser på, skulle dere tenke på de positive tingene som foregår i deres menighetsråd.

Vår første historie begynner i Brooksville, Florida menighetsråd.

BISKOP CICCARELLO

Da vi studerte fremmøtelistene våre, oppdaget vi et navn som vi ikke gjenkjente. Det var søster Kane. I våre menighetsråd gir vi ut oppdrag om å besøke forskjellige familier, og medlemmene – jeg har sett en endring til at de har meldt seg frivillig – “Biskop, jeg vil gå.”

ELDSTE ANDERSEN

Dette er selve kjernen i vårt hellige arbeid – å føle en åndelig tilskyndelse og være villig til å følge den. I Brooksville menighet var det søster James som trådte frem.

SØSTER KANE

Jeg fikk besøk av søster James og noen misjonærer som kom innom. Hun inviterte meg til noen aktiviteter og ting som gjorde at jeg fikk en venn i Kirken. Og det gjorde hele forskjellen – gjorde at jeg følte meg velkommen igjen.

ELDSTE ANDERSEN

Når vi anvender menighetsrådet på en ydmyk måte, kommer åpenbaring. Søster James var villig, et oppdrag ble gitt og mirakler fulgte. Snart, begynte søster Kanes mann, som ikke var medlem av Kirken, også å føle Herrens innflytelse.

SØSTER KANE

En søndag, uten forvarsel – han hadde ikke vært i kirken på mange uker – sa han: “Jeg tror jeg vil bli med dere i kirken i dag.”

BISKOP CICCARELLO

Bror Kane kom, og kort tid etter nadverdsmøtet gikk han. Jeg så søster Kane og spurte henne hvor hennes mann var. Hun sa: “Han er ute på parkeringsplassen. Han er klar til å dra.” Jeg spurte om hun hadde noe imot at jeg snakket med ham. Og det gjorde jeg.

ELDSTE ANDERSEN

Menighetsrådet, misjonærene, søster James, biskopen – kan dere se hvilket fellesskap de deler? Biskopen ble så inspirert til å invitere bror og søster Kane til å møte stavspresidenten.

BROR KANE

Han sa: “Jeg ønsker at du skal bli medlem av Kirken. Hva syns du om det?” Og jeg tenkte: “Så hyggelig at noen tror på meg og virkelig ønsker meg.” Det er godt å være ønsket, ikke sant?

ELDSTE ANDERSEN

Det bror Kane følte sammen med stavspresidenten, var det samme han hadde følt hele tiden. Han følte Herrens kjærlighet til ham, slik den strømmet fra lederne, medlemmene og misjonærene som arbeidet i fellesskap.

BISKOP CICCARELLO

Så begynte vi å invitere ham til nadverdsmøter. Den velkomst han fikk i menigheten og den ånd han følte på grunn av vår kjærlighet, det var det som fikk ham til å forandre seg.

ELDSTE ANDERSEN

Da jeg snakket med menighetsrådet i Brooksville, uttalte biskop Aaron Ciccarello det alle følte.

BISKOP CICCARELO

Det har vært en stor endring i hvor høyt vi elsker disse menneskene. Vi er alle sammen om det, og vi er en gjeng med ufullkomne ledere. Den største forskjellen er at vi vet at det er hans arbeid, og han vil ikke la oss mislykkes hvis vi gjør vårt beste.

ELDSTE ANDERSEN

Dette er svært viktig: Når vi gjør vårt beste, vil han ikke la oss mislykkes. Vi føler oss alle utilstrekkelig. Men president Monson har sagt: “Hvis vi går Herrens ærend, er vi berettiget til å motta Herrens hjelp.” Vi venter på Herren, idet vi vet at mirakler vil følge vår tro.

Nephi sa at han ble “ledet av Ånden, for [han] visste ikke på forhånd hva [han] skulle gjøre” (1 Nephi 4:6). Det er slik en disippel gjør det. Vi vet ikke alltid hva som kommer, men Herren gjør det, og når vi stoler på ham, leder han oss, og hans mirakler følger. Jeg elsker Herrens erklæring: “Jeg er en Gud som gjør mirakler … og jeg virker bare blant menneskenes barn i forhold til deres tro” (2 Nephi 27:23).

Dette prinsippet gjelder i enhver nasjon og kultur og på alle språk. I Hong Kong for bare en måned siden brukte jeg et lite videokamera jeg hadde med meg, til å filme noen korte tanker og følelser fra lokale ledere i Kirken.

ELDSTE ANDERSEN

Biskop Chek, har du noen gang funnet tre eller fire familier som misjonærene kunne hjelpe deg å bringe tilbake til aktivitet?

BISKOP CHEK

Ja, vi har en suksesshistorie. Familien Wong var inaktiv i 5–6 år. Misjonærene kom og besøkte familien. Og vi fastet og ba for familien. Og da de var klare, bragte vi dem tilbake.

SØSTER MOK

Hjelpen er alltid der når vi har tro.

ELDSTE ANDERSEN

Når vi handler i tro, oppdager vi ofte at Herrens velsignelser er annerledes enn vi forventet, men mye bedre enn vi forestilte oss. Vår andre historie illustrerer dette prinsippet. Det begynner med president Victor Patrick i Tampa Florida stav. Han og familien hans søkte Herrens veiledning, og ble inspirert til å invitere sine venner og naboer til en datters kommende dåp.

PRESIDENT PATRICK

Mange kom, men ingen av dem uttrykte noen interesse for Kirken. På et stavsmøte forklarte jeg: “Her er Patrick-planen – hva vi gjorde, og det var bra. Det var mange tilstede i dåpen, men så langt har ingenting skjedd.” Søster Palmer var på det møtet.

MELISSA PALMER

I fjor hørte jeg president Patrick holde tale, og han nevnte i forbifarten at hans hustru hadde lagt en invitasjon i hver av datterens bursdagsinvitasjoner, så de også var invitert i dåpen. Jeg la også en liten håndskrevet lapp i konvolutten og inviterte dem alle til dåpen. Men dessverre …

BEGGE

Ingen kom. [Latter]

BRAD PALMER

Vi hadde ingen anelse den gangen, men en av våre naboer var i ferd med å bli forberedt.

ELDSTE ANDERSEN

Herren hadde inspirert både president Patrick og søster Palmer, men til et mirakel de ikke forventet. Vi kan ikke alltid se enden fra begynnelsen. Vi stoler på Herren og venter på ham, for vi vet at på det tidspunkt og den måte han selv velger, vil han tilveiebringe sine mirakler. Mens Herren inspirerte president Patrick og søster Palmer, forberedte han også søster Valerie Adams, et mindre aktivt medlem som ikke hadde vært i kirken på mer enn ti år. Søster Adams sønn Braden og Rhett Palmer var allerede venner fra skolen.

ELDSTE ANDERSEN

Fortell oss litt om hvordan dette begynte i din familie.

SØSTER ADAMS

Først drømte jeg om Kirken. Det var ikke noe spesielt. Ca to uker senere banker det på døren, og det er en søt liten gutt som kommer med en bursdagsinvitasjon til meg. I den invitasjonen lå det en annen invitasjon. Og jeg tok faktisk med meg den invitasjonen.

ELDSTE ANDERSEN

Jeg vil se den.

SØSTER ADAMS

Jeg sparte på den fordi dette var virkelig spesielt.

SØSTER ADAMS

Da jeg leste dette, så jeg meg rundt og tenkte: “Du verden.”

ELDSTE ANDERSEN

Fordi noen våket over deg.

SØSTER ADAMS

Akkurat, dette er et tegn. Så jeg gikk i bursdagsfesten. Jeg gikk inn og sa stort sett: “Hei, jeg heter Valerie og jeg er døpt i Kirken.”

ELDSTE ANDERSEN

Umiddelbart ble Valerie og hennes familie omkranset av kjærlighet og vennskap fra en flott gruppe medlemmer og misjonærer. Misjonærene ble lærerne. Snart kom Valerie tilbake til Kirken. Derek, hennes mann, ble døpt, og han døpte Braden.

Kan dere se hvordan Herren utfører sitt arbeid? Vår himmelske Fader kjenner sine barn. Han lytter til deres bønner. Han vet hvem som søker ham, og han vil lede oss til dem. Slik Ammon sier i Mormons bok: “De er i innhøstningens Herres hånd, og de er hans” (Alma 26:7).

Det er et viktig prinsipp for tro som har styrt vår profet, president Thomas S. Monsons liv. Han har sagt: “Et ønske vil ikke få det til å skje. Herren venter at vi skal … handle.” Vår tredje historie understreker denne læresetningen svært godt. Den begynner med biskop Rodney Kelly, som følte behov for å hjelpe sin menighet å gjøre noe.

BISKOP KELLY

Det gikk forferdelig dårlig med dåp i menigheten vår. Statistikken var veldig dårlig, og vi innså at Herren ikke ville velsigne oss med nye konvertitter før vi tok vare på dem vi allerede hadde i menigheten.

ELDSTE ANDERSEN

Biskopen og menighetsrådet skjønte at det å snakke om folk ikke var nok. De måtte handle.

BISKOP KELLY

Vi i biskopsrådet begynte først, og vi tok noen navn som vi ikke kjente, og lette etter dem. Vi inviterte PUK til å bli med oss, ​​og senere utvidet vi det til hele eldstenes quorum og høyprestenes gruppe. Vi ba dem om å forplikte seg til en tirsdag eller torsdag kveld i måneden.

ELDSTE ANDERSEN

Da menighetens ledere og misjonærer begynte å gjøre noe for å velsigne andre, fant en stor forandring sted i menigheten. Herrens ånd blomstret. Heltidsmisjonærene merket forskjell.

ELDSTE LYONS

Menighetens misjonsleder ringte oss hver eneste dag, men ikke bare det, biskopen ringte oss stadig vekk, og medlemmene – alle medlemmene som vi jobbet med, ringte oss også nesten hver eneste dag eller tekstet oss eller bare prøvde å engasjere seg så godt de kunne.

ELDSTE ANDERSEN

Lederne og misjonærene fra Tampa 4. menighet delte sine erfaringer med meg da jeg besøkte deres menighetsrådsmøte.

BROR BARNHILL

Første gang jeg kom og begynte å snakke om å gjøre disse ukentlige besøkene, tenkte jeg: “Det er mye tid.” Men jeg oppdaget at når jeg gikk ut og besøkte folk og fulgte biskopens veiledning, var det helt fantastisk.

HJELPEFORENINGENS PRESIDENT

Jeg har sett en endring blant søstrene med hensyn til dette, så de er mye mer villige til å gjøre det lille ekstra og gjøre det de må gjøre og få alle til å føle seg elsket og velkommen.

BISKOP KELLY

Da disse åndelige øyeblikkene fant sted, var det stedet å være. De i menigheten som er aktive, ønsket disse åndelige øyeblikkene.

SØSTER BOWE

Min første kveld ute gikk menigheten på splits. Det var så inspirerende for meg å innse at jeg er her ute for å undervise folk og bringe dem tilbake til flokken og hjelpe menigheten.

ELDSTE ANDERSEN

På min reise til Asia for fire uker siden, besøkte jeg India. Lederne der forstår disse åndelige sannhetene. De delte sin innsikt på det lille kameraet jeg hadde med meg.

PRESIDENT BENGANPA

Vi drar hjem til dem. Ja, vi drar hjem til dem. Og vi prøver å bære vitnesbyrd og vise dem kjærlighet og bringe dem tilbake.

SØSTER MASSEY

Når vi bærer vitnesbyrd, inviterer vi Ånden inn i rommet, og undersøkerne og de mindre aktive medlemmene kan føle Ånden. Og de bestemmer seg for å komme tilbake fordi de vet at dette er en viktig ting som de mangler i livet.

ELDSTE ANDERSEN

For å hjelpe oss alle, er det en ny del på LDS.org som heter “Vi fremskynder arbeidet med å frelse sjeler”. Der vil dere finne nyttige ressurser, inkludert flere historier og eksempler fra ledere, medlemmer og misjonærer rundt om i verden som, i likhet med dere, jobber sammen i tro og kjærlighet for å fremskynde Herrens arbeid.

Når vi gjør vårt aller beste, vil Herren være med oss. Skriftstedet lyder: “Tjenerne gikk og arbeidet av alle krefter, og … [Herren] arbeidet også sammen med dem” (Jakobs bok 5:72).

Da jeg satt på forhøyningen under Tampa Florida stavs konferanse for noen uker siden, ble jeg forbauset over at 32 brødre ble oppholdt for å motta Det melkisedekske prestedømme. De kom fra menigheter og grener omtrent som dem dere bor og utfører tjeneste i.

Da hver mann reiste seg, tenkte jeg på det mirakel som hadde funnet sted i hans liv og i livene til kvinner og barn rundt ham. Jeg tenkte på de ledere, medlemmer og misjonærer som hadde arbeidet i fellesskap, og på deres Kristus-lignende kjærlighet og tjeneste. Jeg tenkte på Herrens guddommelige veiledning idet de handlet i tro. Jeg tenkte på Moronis ord: “Har mirakler opphørt? … Eller har engler sluttet å vise seg for menneskenes barn? Eller har han holdt tilbake Den Hellige Ånds kraft fra dem?” (Moroni 7:27, 36).

“Se, jeg sier dere: Nei. For det er ved tro mirakler blir utført” (Moroni 7:37).

Jeg gir dere mitt sikre vitnesbyrd. Jesus er Kristus. Han er vår Frelser og Forløser. Dette er hans hellige verk. Jeg lover dere at han vil veilede dere og være med dere når dere ydmykt søker hans hjelp i tro. I Jesu Kristi navn. Amen.