Læring og undervisning i evangeliet

Som medlem av Søndagsskolens presidentskap på generalplan føler jeg for å begynne talen min i dag med å si: «God morgen, klasse.»

Mitt budskap i dag er til alle som er kalt til å undervise, uansett hvilken organisasjon dere virker i og om dere er nye medlemmer av Kirken eller lærere med mange års erfaring.

Jeg skal ikke snakke om «hvordan» man underviser, men derimot om «hvordan» man lærer. Det kan være stor forskjell på det en lærer sier og det klassemedlemmene hører eller lærer.

Tenk et øyeblikk på en lærer som virkelig har gjort inntrykk på dere. Hva var det ved ham eller henne som fikk dere til å huske det som ble sagt, til å ønske å finne sannheten selv, til å utøve deres handlefrihet og handle og ikke bare bli påvirket – med andre ord, til å lære? Hva var det ved denne læreren som skilte ham eller henne ut fra alle de andre?

En fremgangsrik lærer og forfatter sa: «Det som betyr mest for læring, er innstilling. Lærerens innstilling.»¹

Legg merke til at det som betyr mest for læring, ikke er antall år en lærer har vært medlem av Kirken eller hvor mye erfaring man har som lærer, og ikke engang lærerens kunnskap om evangeliet eller undervisningsteknikker. Det som betyr mest, er den innstilling eller ånd som læreren underviser med.

I et verdensomspennende opplæringsmøte for ledere fortalte eldste Jeffrey R. Holland følgende historie: «I mange år har jeg elsket historien president Packer har fortalt så mange ganger om William E. Berretts Søndagsskole-lærer da han var gutt. En eldre dansk bror ble kalt til å undervise en klasse med vanskelige gutter… Engelsken hans var så som så. Han hadde fremdeles en særpreget dansk dialekt, var mye eldre og hadde store gårdbrukerhender. Likevel skulle han undervise disse unge, ustyrlige 15-åringene. All logikk tilsa at dette ikke passet særlig godt. Men bror Berrett pleide å si – og det er dette president Packer siterer – at denne mannen på et eller annet vis klarte å undervise dem til tross for alle disse hindringene, tross alle disse begrensningene. Han klarte å røre ved disse ustyrlige 15-åringenes hjerte og forandre deres liv. Bror Berretts vitnesbyrd var følgende: ”Vi kunne ha varmet hendene våre på varmen fra hans tro.”»²

Gode lærere i evangeliet elsker evangeliet. De brenner for det. Og fordi de er glad i elevene sine, ønsker de at de skal føle det de føler og oppleve det de har opplevd. Å undervise i evangeliet er å dele sin kjærlighet til evangeliet.

Brødre og søstre, en lærers innstilling læres ikke bort, den tilegnes.³

Hvordan utvikler vi så den innstilling som er nødvendig for å være en god lærer? Jeg vil drøfte fire grunnprinsipper for undervisning i evangeliet.

Først, fordyp dere i Skriftene. Vi kan ikke elske noe vi ikke kjenner. Utvikle en vane med daglig skriftstudium, utenom deres leksjonsforberedelser. Før vi kan undervise i evangeliet, må vi kjenne evangeliet.

President Thomas S. Monson verdsetter ennå minnet om sin barndoms lærer i Søndagsskolen. Han sa: «Det var min erfaring som liten gutt å komme under innflytelse av en høyst effektiv og inspirert lærer som lyttet til oss og som elsket oss. Hun het Lucy Gertsch. I vår Søndagsskole-klasse underviste hun oss om verdens skapelse, Adams fall og Jesu sonoffer. Som ærede gjester inviterte hun Moses, Josva, Tomas, Paulus og, naturligvis, Kristus til klasserommet. Selv om vi ikke så dem, lærte vi å elske, ære og etterligne dem.»⁴

Lucy Gertsch kunne invitere disse ærede gjester inn i klasserommet fordi hun kjente dem. De var hennes avholdte venner. På grunn av dette lærte klassen også å «elske, ære og etterligne dem».

Herren sa til Hyrum Smith: «Søk ikke å forkynne mitt ord, men søk først å erholde mitt ord.»⁵ Denne formaningen gjelder oss alle.

Herren har befalt oss å granske Skriftene,⁶ å nyte dem⁷ og samle dem i vårt hjerte.⁸ Hvis vi oppriktig gransker og grunner på Herrens ord, vil vi ha hans Ånd hos oss. Vi vil bli kjent med hans røst.⁹

Ikke lenge etter at jeg ble kalt som stavspresident, fikk vårt stavspresidentskap opplæring av en områdesytti. Under opplæringen stilte jeg et spørsmål, og han svarte: «Det er et godt spørsmål. La oss finne svaret i Kirkens instruksjonshåndbok.» Vi slo så opp i håndboken, og der var svaret på mitt spørsmål. Litt senere i opplæringen stilte jeg et annet spørsmål. Igjen svarte han: «Godt spørsmål. La oss slå opp i håndboken.» Jeg våget ikke å stille flere spørsmål. Det var nok best å lese håndboken.

Jeg har siden tenkt at Herren kunne ha gitt et lignende svar til hver av oss når vi kommer til ham med bekymringer eller spørsmål. Han kunne sagt: «Det er et godt spørsmål. Hvis du leser Alma kapittel 5 eller Lære og pakter kapittel 76, vil du huske at jeg allerede har talt til deg angående dette.»

Brødre og søstre, det er i strid med himmelens system at Herren skal gjenta til hver og en av oss individuelt det han allerede har åpenbart til oss kollektivt. Skriftene inneholder Kristi ord. De er Herrens røst. Når vi studerer Skriftene, lærer vi å høre Herrens røst.

For det annet, anvend det dere lærer på dere selv. Da Hyrum Smith ønsket å delta i dette siste-dagers verk, sa Herren til ham: «Se, dette er din gjerning – å holde mine bud, ja, av all makt, sinn og styrke.»¹⁰ Som lærere er vår gjerning først og fremst å holde budene av all makt, sinn og styrke.

For det tredje, søk himmelens hjelp. Be Herren av hele deres hjerte om å motta hans Ånd. Skriftene sier: «Hvis dere ikke mottar Ånden, skal dere ikke undervise.»¹¹ Dette betyr at selv om dere bruker alle de rette undervisningsteknikkene, vil ingen virkelig læring finne sted uten Ånden.

Lærerens rolle er å «hjelpe den enkelte til å ta ansvar for å lære evangeliet – å tenne et ønske hos elevene om å studere, forstå og etterleve evangeliet».¹² Dette betyr at vi som lærere ikke skulle fokusere så mye på vår prestasjon som på hvordan vi hjelper andre å lære og etterleve evangeliet.¹³

Når knelte dere sist ned og ba Herren ikke bare om å hjelpe dere med leksjonen, men også om å hjelpe dere å bli klar over og dekke behovene til hver av elevene i klassen? Ingen klasse er så stor at vi ikke kan be om inspirasjon om hvordan vi kan nå hver elev.

Det er naturlig for lærere å føle at de ikke strekker til. Dere må forstå at «alder, modenhet og intellektuell opplæring ikke på noen måte eller i noen grad er nødvendig for å ha samfunn med Herren og hans Ånd».¹⁴

Herrens løfter er sikre. Hvis dere oppriktig gransker Skriftene og samler livets ord i deres sinn, hvis dere holder budene av hele deres hjerte og ber for hver elev, vil dere få Den hellige ånds veiledning, og dere vil motta åpenbaring.¹⁵

For det fjerde, brødre og søstre, er det av største betydning av vi utøver vår handlefrihet og handler, uten utsettelse, i samsvar med de åndelige tilskyndelser vi mottar.

President Thomas S. Monson har sagt: «Vi følger med. Vi venter. Vi lytter etter den stille, lave røsten. Når den taler, adlyder kloke menn og kvinner. Åndens tilskyndelser må ikke utsettes.»¹⁶

Dere må ikke være redde for å utøve deres handlefrihet og handle ifølge de tanker og inntrykk som Herrens ånd gir dere. Dere føler dere kanskje utilpass i starten, men jeg lover at de beste og mest givende opplevelser dere vil få som lærere, vil komme når dere underkaster dere Herrens vilje og følger tilskyndelsene dere mottar fra Den hellige ånd. Deres erfaringer vil styrke deres tro og gi dere større mot til å handle i fremtiden.

Kjære lærere, dere er et av denne kirkes store mirakler. Dere er gitt en hellig tillit. Vi er glad i dere og har tillit til dere. Jeg vet at om vi vil granske Skriftene og leve slik at vi er verdige til å ha Den hellige ånds veiledning, vil Herren foredle oss i våre kall og ansvarsoppgaver slik at vi kan utføre vårt ærend for Herren. Jeg ber om at vi må gjøre det, i Jesu Kristi navn. Amen.