Våg å stå alene

Mine kjære brødre, det er et fantastisk privilegium å være sammen med dere i kveld. Vi som bærer Guds prestedømme, danner et stort bånd og brorskap.

Vi leser i Lære og pakter 121:36 at “at prestedømmets rettigheter er uadskillelig forbundet med himmelens krefter”. For en storartet gave vi har fått – å få bære prestedømmet, som er “uadskillelig forbundet med himmelens krefter”. Denne dyrebare gaven medfører imidlertid ikke bare spesielle velsignelser, men også et høytidelig ansvar. Vi må leve slik at vi alltid er verdige til det prestedømme vi bærer. Vi lever i en tid hvor vi er omgitt av mye som har til hensikt å lokke oss ut på veier som kan føre til vår fortapelse. For å unngå disse veiene kreves det besluttsomhet og mot.

Jeg husker en tid – og det gjør kanskje også noen av dere her i kveld – da de flestes normer lignet mye på våre egne. Slik er det ikke lenger. Jeg leste nylig en artikkel i New York Times om en studie som ble gjennomført sommeren 2008. En høyt anerkjent sosiolog ved Notre Dame ledet et forskningsteam som foretok grundige intervjuer av 230 unge voksne over hele Amerika. Jeg tror det er trygt å anta at resultatene ville ha blitt noe lignende i de fleste deler av verden.

Jeg deler med dere bare en del av denne svært treffende artikkelen:

“Intervjuerne stilte åpne spørsmål om rett og galt, moralske dilemmaer og meningen med livet. I de usammenhengende svarene … ser man de unge streve med å si noe som helst fornuftig om disse spørsmålene. De har hverken kategorier eller ordforråd til å gjøre det.

Da de ble bedt om å beskrive et moralsk dilemma de hadde møtt, var det to tredjedeler av de unge som enten ikke kunne svare, eller som beskrev problemer som slett ikke handlet om moral, som om de hadde råd til å leie en bestemt leilighet eller om de hadde nok mynter til parkometeret.”

Artikkelen fortsetter:

“Standardholdningen som de fleste av dem stadig kom tilbake til, er at moralske valg bare handler om individuell smak. ‘Det er personlig,’ sa ofte respondentene. ‘Det er opp til den enkelte. Det kan ikke jeg uttale meg om.’

Etter å ha forkastet blind aktelse for autoriteter, har mange av de unge gått til den andre ytterlighet, [og sier]: ‘Jeg ville gjort det som ville gjøre meg lykkelig, eller det jeg følte for. Det er bare det jeg føler som kan avgjøre hva jeg skal gjøre.’”

De som gjennomførte intervjuene, understreket at flertallet av de unge de hadde snakket med, ikke hadde “fått ressursene – av skoler, institusjoner eller familier – til å utvikle sin moralske intuisjon”.¹

Brødre, ingen som kan høre min trøst, skulle være i tvil om hva som er moralsk og hva som ikke er det. Heller ikke skulle noen være i tvil om hva som forventes av oss som bærere av Guds prestedømme. Vi har lært og lærer stadig Guds lover. Til tross for hva dere ser eller hører andre steder, er disse lovene uforanderlige.

I vårt daglige liv er det nesten ikke til å unngå at vår tro vil bli trukket i tvil. Vi kan til tider være omgitt av andre, men likevel være i mindretall eller til og med stå helt alene når det gjelder hva som er akseptabelt eller ikke. Har vi moralsk mot til å stå fast ved vår tro, selv om det innebærer at vi må stå alene? Som bærere av Guds prestedømme er det nødvendig at vi kan møte – med mot – enhver utfordring som måtte komme. Husk Tennysons ord: “Min styrke er som styrken av ti, fordi mitt hjerte er rent.”²

Stadig oftere har kjendiser og andre som – av en eller annen grunn – er i rampelyset, en tendens til å gjøre narr av religion generelt, og iblant av Kirken spesielt. Hvis ikke vårt vitnesbyrd er godt nok forankret, kan den slags kritikk få oss til å tvile på vår egen tro eller til å vakle i våre beslutninger.

I Lehis syn om livets tre, som finnes i 1 Nephi 8, ser Lehi blant annet dem som holder fast i jernstangen til de kommer frem og spiser av frukten på treet, som vi vet er et symbol på Guds kjærlighet. Men så er det dessverre noen som, etter å ha spist av frukten, skammer seg på grunn av menneskene i “den store og rommelige bygning”, symbolet på menneskenes stolthet, som peker på dem og gjør narr av dem, og de går inn på forbudte stier og blir borte.³ For et effektivt redskap djevelen har i spott og hån! Igjen, brødre, har vi mot til å stå sterkt og urokkelig i møte med så vanskelig motstand?

Jeg tror min første opplevelse med mot i min overbevisning fant sted da jeg tjenestegjorde i Sjøforsvaret nær slutten av 2. verdenskrig.

Rekruttskolen var ingen lett erfaring for meg, og heller ikke for noen som gjennomgikk den. De første tre ukene var jeg overbevist om at mitt liv sto i fare. Sjøforsvaret ville ikke trene meg opp, de ville drepe meg.

Jeg vil alltid huske da søndagen kom etter den første uken. Vi fikk kjærkomne nyheter av den ledende kvartermesteren. Vi sto i givakt på ekserserplassen i en frisk California-bris og hørte ordren: “I dag skal alle gå i kirken – det vil si alle unntatt meg. Jeg skal slappe av!” Så ropte han: “Alle dere katolikker møtes i Camp Decatur – og ikke kom tilbake før klokken tre. Fremad marsj!” En ganske stor gruppe forsvant. Så bjeffet han sin neste ordre: “De av dere som er jøder, møtes i Camp Henry – og ikke kom tilbake før klokken tre. Fremad marsj!” En litt mindre gruppe marsjerte av sted. Så sa han: “Resten av dere protestanter møtes i kinosalene i Camp Farragut – og ikke kom tilbake før klokken tre. Fremad marsj!”

Øyeblikkelig tenkte jeg: “Monson, du er ikke katolikk, du er ikke jøde og du er ikke protestant. Du er siste-dagers-hellig, så du blir stående her!” Jeg kan love dere at jeg følte meg helt alene. Modig og bestemt, ja – men alene.

Og så fikk jeg høre de skjønneste ordene jeg noensinne hørte den kvartermesteren uttale. Han kikket i min retning og spurte: “Og hva er det dere kaller dere?” Før dette hadde jeg ikke ant at det var noen ved siden av meg eller bak meg på ekserserplassen. Nesten unisont svarte vi alle: “Siste- dagers-hellige!” Det er vanskelig å beskrive gleden jeg følte da jeg snudde meg og fikk se en håndfull andre matroser.

Kvartermesteren klødde seg i hodet og så rådvill ut, men så sa han til slutt: “Gå og finn dere et sted å møtes. Og kom ikke tilbake før klokken tre. Fremad marsj!”

Idet vi marsjerte av sted, tenkte jeg på et rim jeg hadde lært i Primær mange år tidligere:

Selv om utfallet ble et annet enn jeg hadde forventet, hadde jeg vært villig til å stå alene om det var nødvendig.

Siden den dagen har det noen ganger hendt at ingen har stått bak meg, og jeg virkelig har stått alene. Jeg er så takknemlig for at jeg tok avgjørelsen for lenge siden om å stå sterk og trofast, alltid beredt til å forsvare min religion om behovet skulle oppstå.

For at vi ikke skal føle oss uskikket i møte med oppgavene foran oss, brødre, la meg dele med dere en uttalelse fra 1987 av president Ezra Taft Benson, da han talte til en stor gruppe medlemmer i California. President Benson sa:

“Gjennom alle tider har profeter sett frem til vår tid. Milliarder av de avdøde og de som ennå ikke er født, har blikket festet på oss. La det ikke være noen tvil – dere er en utvalgt generasjon …

I nesten 6000 år har Gud holdt dere i reserve så dere kunne komme frem i de siste dager før Herrens annet komme. Noen vil falle fra, men Guds rike vil forbli intakt for å ta imot sitt overhode – Jesus Kristus.

Selv om denne generasjon vil være like ugudelig som menneskene på Noahs tid, da Herren renset jorden ved flommen, er det en viktig forskjell denne gangen. Det er at Gud har spart til siste omgang noen av sine sterkeste barn, som vil være med på å gi hans rike seier.”⁴

Ja, brødre, vi er noen av hans sterkeste barn. Det er vårt ansvar å være verdige til alle de strålende velsignelser vår himmelske Fader har i vente for oss. Hvor vi enn befinner oss, har vi prestedømmet med oss. Står vi på hellige steder? Vær så snill, før dere setter dere selv og deres prestedømme i fare ved å driste dere inn på steder eller delta i aktiviteter som ikke er verdige dere eller dette prestedømmet, stopp opp og tenk over konsekvensene. Vi har alle fått overdratt Det aronske prestedømme. I den forbindelse mottok vi alle den myndighet som har nøklene til englers betjening. President Gordon B. Hinckley har sagt:

“Dere har ikke råd til å gjøre noe som kan plassere et stengsel mellom dere og englenes betjening.

Dere kan ikke være umoralske på noen måte. Dere kan ikke være uærlige. Dere kan ikke jukse eller lyve. Dere kan ikke misbruke Guds navn eller bruke grovt språk og fremdeles ha rett til englers betjening.”⁵

Hvis noen av dere har snublet på deres vei, vil jeg at dere skal forstå uten skygge av tvil at det finnes en vei tilbake. Prosessen kalles omvendelse. Vår Frelser ga sitt liv for å gi dere og meg denne velsignede gave. Til tross for at veien til omvendelse ikke er lett, er løftene sanne. Vi har blitt fortalt: “Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.”⁶ “For jeg … kommer dem ikke mer i hu.”⁷ Hvilken erklæring. Hvilken velsignelse. Hvilket løfte.

Kanskje noen av dere tenker: “Jeg holder ikke alle budene, og jeg gjør ikke alt jeg skulle, men livet mitt går helt fint for det. Jeg tror jeg kan få både i pose og sekk.” Brødre, jeg lover dere at dette ikke vil fungere i lengden.

For noen måneder siden fikk jeg et brev fra en mann som en gang trodde han kunne få både i pose og sekk. Han har nå omvendt seg og bragt sitt liv i samsvar med evangeliets prinsipper og befalinger. Jeg vil dele med dere et avsnitt av brevet hans, for det viser hvor feil man kan ta: “Jeg har selv måttet lære (i livets harde skole) at Frelseren hadde helt rett da han sa: ‘Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon.’⁸ Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre begge deler. Til syvende og sist,” sa han, “satt jeg igjen med all den tomhet, det mørke og den ensomhet som Satan gir dem som tror på hans bedrag, villfarelser og løgner.”

For at vi skal være sterke og motstå alle kreftene som trekker oss i feil retning, eller alle røstene som lokker oss til å velge feil vei, må vi ha vårt eget vitnesbyrd. Enten dere er 12 eller 112 – eller et sted derimellom – kan dere selv få vite at Jesu Kristi evangelium er sant. Les Mormons bok. Grunn på dens læresetninger. Spør vår himmelske Fader om den er sann. Vi har blitt lovet at “hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft”.⁹

Hvis vi vet at Mormons bok er sann, vet vi også at Joseph Smith var en profet og at han så Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Da vet vi også at evangeliet ble gjengitt i disse siste dager gjennom Joseph Smith – herunder gjengivelsen av både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme.

Når vi først har fått et vitnesbyrd, er det vår plikt å dele dette vitnesbyrdet med andre. Mange av dere brødre har virket som misjonærer over hele verden. Mange av dere unge menn kommer til å reise ut. Forbered dere nå for denne muligheten. Forviss dere om at dere er verdige til å tjene.

Hvis vi er rede til å dele evangeliet, er vi rede til å følge apostelen Peters råd, han som formante: “Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere.”¹⁰

Vi vil få anledninger gjennom hele vårt liv til å fortelle om vår tro, selv om vi ikke alltid vet når vi vil bli kalt på til å gjøre det. Jeg fikk en slik anledning i 1957, da jeg arbeidet i forlagsbransjen og ble bedt om å reise til Dallas i Texas, iblant kalt “kirkenes by”, for å tale på en forretningskonferanse. Etter konferansen deltok jeg på en sightseeingtur med buss gjennom byens forsteder. Idet vi passerte de forskjellige kirkene, sa sjåføren: “Til venstre ser dere metodistkirken,” eller: “På høyre side ligger den katolske katedralen.”

Da vi passerte en vakker rød mursteinsbygning på en bakketopp, utbrøt sjåføren: “I den bygningen møtes mormonene.” En dame bak i bussen ropte: “Sjåfør, kan du fortelle oss noe mer om mormonene?”

Sjåføren stanset bussen i veikanten, snudde seg i setet sitt og svarte: “Alt jeg vet om mormonene er at de møtes i den røde mursteinsbygningen. Er det noen i denne bussen som vet noe mer om mormonene?”

Jeg ventet på at noen skulle svare. Jeg studerte ansiktsuttrykket til alle i bussen i håp om å se et tegn til gjenkjennelse eller et ønske om å kommentere. Ingenting. Jeg innså at det var opp til meg å gjøre som apostelen Paulus sa: “Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere.” Jeg skjønte også at munnhellet stemte: “Når avgjørelsens time kommer, er forberedelsens time forbi.”

I 15 minutter fikk jeg det privilegium å bære vitnesbyrd for de andre på bussen om Kirken og vår tro. Jeg var takknemlig for mitt vitnesbyrd og takknemlig for at jeg var beredt til å bære det.

Jeg ber av hele mitt hjerte og min sjel om at enhver mann som bærer prestedømmet, vil hedre dette prestedømme og være tro mot den tillit han fikk da det ble overdratt. Måtte alle vi som bærer Guds prestedømme, vite hva vi tror på. Måtte vi alltid være tapre og beredt til å stå for det vi tror på, og om vi må stå alene, måtte vi gjøre det tappert, styrket ved kunnskapen om at vi aldri er alene når vi står sammen med vår Fader i himmelen.

Når vi overveier den store gave vi har mottatt – “prestedømmets rettigheter … uadskillelig forbundet med himmelens krefter” – måtte vi alltid være fast bestemt på å vokte og forsvare det og være verdige til dets store løfter. Brødre, måtte vi følge Frelserens instruksjoner til oss i 3 Nephi: “Løft dere lys opp så det kan skinne for verden. Se, jeg er det lys som dere skal løfte opp – det dere har sett meg gjøre.”¹¹

Måtte vi alltid følge dette lys og løfte det opp så hele verden kan se det. Dette er min bønn og min velsignelse over alle som kan høre min røst, i Jesu Kristi navn. Amen.