Hjelp på Herrens måte

Iblant ser vi bare på velferd som et emne i evangeliet – en av de mange grenene på evangeliets tre. Jeg mener imidlertid at i Herrens plan skulle vårt engasjement for velferdsprinsipper stå helt sentralt i vår tro og vår hengivenhet til ham.

Siden tidenes begynnelse har vår himmelske Fader talt svært tydelig om dette emnet, fra den milde oppfordringen: “Dersom du elsker meg, … vil [du] huske de fattige og innvie din eiendom … til deres underhold”;¹ til den klare befalingen: “Kom i hu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende”;² til den kraftfulle advarselen: “Hvis noen tar av den overflod som jeg har skapt, og ikke gir sin del ifølge evangeliets lov til de fattige og trengende, skal han med de ugudelige slå sine øyne opp i helvete og være i pine.”³

De to store bud – å elske Gud og vår neste – er en sammenføyning av det timelige og det åndelige. Det er viktig å merke seg at disse to budene kalles “store” fordi alle andre bud hviler på dem.⁴ Med andre ord må våre prioriteringer for oss selv, familien og Kirken begynne her. Alle andre mål og handlinger skulle ha disse to store bud som kilde – vår kjærlighet til Gud og vår neste.

Som to sider av en mynt, er det timelige og det åndelige uadskillelig.

Han som gir alt liv, har erklært: “For meg er alle ting åndelige, og aldri har jeg noen gang gitt dere en lov som var timelig.”⁵ For meg betyr dette at “åndelig liv for det første er et liv. Det er ikke bare noe man kjenner til og studerer, det er noe man lever.”⁶

Dessverre finnes det dem som overser det timelige fordi de anser det som mindre viktig. De verdsetter det åndelige, mens de bagatelliserer det timelige. Selv om det er viktig at våre tanker er rettet mot himmelen, går vi glipp av kjernen i vår religion hvis ikke våre hender også er rettet mot våre medmennesker.

Enok bygget for eksempel et Sion-samfunn gjennom den åndelige prosess å utvikle et folk som var av ett hjerte og ett sinn, og det timelige arbeidet med å påse at det ikke var fattige blant dem.⁷

Som alltid kan vi bruke vårt fullkomne forbilde, Jesus Kristus, som eksempel. Som president J. Reuben Clark jr. sa: “Da Frelseren kom til jorden, hadde han to store oppgaver. Den ene var å oppfylle sin rolle som Messias, å sone for fallet og å oppfylle loven. Den andre var det arbeid han gjorde blant sine brødre og søstre i kjødet for å lindre deres lidelser.”⁸

På lignende vis er vår åndelige fremgang uløselig forbundet med den timelige tjeneste vi utfører for andre.

Det ene utfyller det andre. Det ene uten det andre, er en forfalskning av Guds plan for lykke.

Det finnes mange gode mennesker og organisasjoner i verden som prøver å dekke de presserende behovene til fattige og trengende overalt. Vi er takknemlige for dette, men Herrens måte å ta hånd om de trengende på er annerledes enn verdens måte. Herren har sagt: “Det er nødvendig at det skjer på min måte.”⁹ Han er ikke bare interessert i våre umiddelbare behov, han er også opptatt av vår evige fremgang. Av denne grunn har Herrens måte alltid innbefattet selvhjulpenhet og tjeneste for vår neste i tillegg til omsorg for de fattige.

I 1941 flommet elven Gila over og oversvømte Duncan-dalen i Arizona. Den unge stavspresidenten Spencer W. Kimball hadde møte med sine rådgivere, vurderte skadene og sendte et telegram til Salt Lake City hvor han ba om en stor pengesum.

Istedenfor å sende penger, sendte president Heber J. Grant tre menn: Henry D. Moyle, Marion G. Romney og Harold B. Lee. De snakket med president Kimball og ga ham en viktig lærdom: “Dette programmet handler ikke om ‘gi meg’”, sa de. “Dette er et program for ‘selvhjelp’.”

Mange år senere sa president Kimball: “Jeg tror det ville ha vært en enkel sak for Brødrene å sende oss pengene, og det ville ikke vært vanskelig for meg å sitte på kontoret mitt og fordele dem. Vi fikk imidlertid store goder fordi hundrevis av [våre egne folk] reiste til Duncan og bygget gjerder og fraktet høyet og jevnet ut jorden og gjorde alt som måtte gjøres. Det er selvhjelp.”¹⁰

Ved å gjøre det på Herrens måte, fikk ikke bare medlemmene av president Kimballs stav dekket sine umiddelbare behov, de utviklet også selvhjulpenhet, lindret lidelse og vokste i kjærlighet og enhet fordi de tjente hverandre.

I denne stund er det mange medlemmer av Kirken som lider. De er sultne, økonomisk tynnslitte, og de strever med all slags fysisk, følelsesmessig og åndelig nød. De ber av hele sin styrke om hjelp og lindring.

Brødre, dere må ikke tro at dette er noen andres ansvar. Det er mitt, og det er deres. Vi er alle kalt. “Alle” betyr alle – enhver bærer av Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, rike og fattige, i alle land. I Herrens plan finnes det alltid noe enhver kan bidra med.¹¹

Det vi lærer i generasjon etter generasjon, er at rike og fattige alle har den samme hellige forpliktelse til å hjelpe sin neste. Vi må alle samarbeide for å lykkes med å anvende prinsippene for velferd og selvhjulpenhet.

Altfor ofte ser vi behovene rundt oss, men håper at en eller annen langt borte på magisk vis vil dukke opp og dekke disse behovene. Kanskje venter vi på eksperter med spesialkunnskap som kan løse bestemte problemer. Når vi gjør dette, nekter vi vår neste den tjeneste vi kunne ha utført, og vi nekter oss selv anledningen til å tjene. Selv om det ikke er noe galt med eksperter, må vi innse at det aldri vil bli nok av dem til å løse alle problemer. Isteden har Herren plassert sitt prestedømme og dets organisasjon midt iblant oss i enhver nasjon hvor Kirken er opprettet. Og rett ved siden av det har han satt Hjelpeforeningen. Som vi prestedømsbærere vet, er ingen velferdsinnsats vellykket hvis den ikke gjør bruk av våre søstres bemerkelsesverdige evner og talenter.

Herrens måte er ikke å sitte ved siden av elven og vente til vannet har passert før vi går over. Det er å komme sammen, brette opp ermene, sette i gang og bygge en bro eller en båt for å krysse våre utfordringers vann. Dere menn i Sion, dere prestedømsbærere er de som kan lede an for å gi lindring til de hellige ved å anvende velferdsprogrammets inspirerte prinsipper! Det er deres misjon å åpne øynene, bruke deres prestedømme og arbeide på Herrens måte.

Under den store depresjonen ble Harold B. Lee, som da var stavspresident, bedt av Brødrene om å finne en løsning på den trykkende fattigdommen, sorgen og sulten som var så utbredt over hele verden den gang. Han strevde med å finne en løsning, fremla saken for Herren og spurte: “Hva slags organisasjon trenger vi for å få dette til?”

Og “det var som om Herren hadde sagt [til ham]: ‘Hør her, min sønn. Du trenger ingen annen organisasjon. Jeg har gitt deg den beste organisasjon som finnes på jordens overflate. Ingenting er bedre enn prestedømmets organisasjon. Alt du trenger å gjøre, er å sette prestedømmet i arbeid. Det er alt.’”¹²

Dette er utgangspunktet i vår tid også. Vi har allerede Herrens organisasjon på plass. Utfordringen er å avgjøre hvordan den skal brukes.

Vi må begynne med å gjøre oss kjent med det Herren allerede har åpenbart. Vi skulle ikke anta at vi vet det. Vi må tilnærme oss emnet med et barns ydmykhet. Enhver generasjon må på nytt tilegne seg de læresetninger som ligger til grunn for Herrens måte å hjelpe de trengende på. Som mange profeter har sagt i årenes løp, er ikke Kirkens velferdsprinsipper bare gode ideer, men åpenbarte sannheter fra Gud – de er hans måte å hjelpe de trengende på.

Brødre, studer de åpenbarte prinsipper og læresetninger først. Les i håndbøkene om Kirkens velferd.¹³ Benytt dere av nettstedet providentliving.org. Les om igjen artikkelen i Liahona fra juni 2011 om Kirkens velferdsplan. Lær mer om Herrens måte å sørge for sine hellige på. Lær hvordan prinsippene for omsorg for de trengende, tjeneste for vår neste og selvhjulpenhet utfyller hverandre. Selvhjulpenhet på Herrens måte involverer flere sider av et balansert liv, bl.a. utdannelse, helse, arbeid, familiens økonomi og åndelig styrke. Gjør dere kjent med Kirkens velferdsprogram i dag.¹⁴

Når dere har studert læresetningene og prinsippene for Kirkens velferdsplan, skulle dere prøve å anvende det dere har lært, på behovene til dem dere har ansvar for. Dette innebærer at dere i stor grad må finne ut av det selv. Enhver familie, enhver forsamling, ethvert område i verden er forskjellig. Det finnes ingen fasitløsning for Kirkens velferd. Det er et selvhjelpsprogram hvor den enkelte er ansvarlig for sin egen selvhjulpenhet. Våre ressurser innbefatter personlig bønn, våre gudgitte talenter og evner, de verdier som er tilgjengelige for oss gjennom vår nærmeste familie og andre familiemedlemmer, forskjellige offentlige ressurser og naturligvis omsorg og støtte fra prestedømsquorumer og Hjelpeforeningen. Dette vil lede oss gjennom selvhjulpenhetens inspirerte mønster.

Dere vil måtte stake ut en kurs som er i samsvar med Herrens lære og som står i stil til omstendighetene i deres geografiske område. For å gjennomføre guddommelige velferdsprinsipper, trenger dere ikke alltid se hen til Salt Lake City. Isteden må dere søke svar i håndbøkene, i deres hjerte og fra himmelen. Stol på Herrens inspirasjon, og følg hans måte.

Til syvende og sist må dere gjøre i deres område det Kristi disipler har gjort i enhver evangelieutdeling: rådføre dere med hverandre, bruke alle tilgjengelige ressurser, søke Den hellige ånds inspirasjon, be Herren om bekreftelse og så brette opp ermene og sette i gang.

Jeg gir dere et løfte: Hvis dere vil følge dette mønsteret, vil dere motta konkret veiledning med hensyn til hvem, hva, når og hvor dere kan hjelpe på Herrens måte.

De profetiske løfter og velsignelser med hensyn til Kirkens velferd, å hjelpe på Herrens måte, er noen av de mest fantastiske og opphøyde som Herren har forkynt for sine barn. Han sa: “Når du tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen. Herren skal lede deg hele tiden.”¹⁵

Enten vi er rike eller fattige, uansett hvor vi bor i denne verden, trenger vi alle hverandre, for det er ved å ofre av vår tid, våre talenter og våre ressurser at vår ånd modnes og blir foredlet.

Dette arbeidet for å hjelpe på Herrens måte er ikke bare et punkt i katalogen over Kirkens programmer. Det kan ikke forsømmes eller feies til side. Det står sentralt i vår lære, det er kjernen i vår religion. Brødre, det er vårt store og spesielle privilegium som prestedømsbærere å sette prestedømmet i arbeid. Vi må ikke vende vårt hjerte eller vårt sinn bort fra å bli mer selvhjulpne, hjelpe de trengende bedre og yte barmhjertighetstjeneste.

Det timelige er sammenvevd med det åndelige. Gud har gitt oss denne jordiske erfaring og de timelige utfordringer som følger med, som et laboratorium hvor vi kan utvikle oss til den person vår himmelske Fader ønsker at vi skal bli. Måtte vi forstå den store plikt og velsignelse som kommer av å følge og hjelpe på Herrens måte. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.