Forløsning

Forskjellige navn blir brukt i omtale av vår Herre Jesus Kristus. Disse navnene gir oss innsikt i ulike sider av Herrens forsoningsmisjon. Ta for eksempel tittelen “Frelser”. Vi har alle en formening om hva det vil si å bli reddet, fordi vi alle en eller annen gang har blitt reddet fra noe. Som barn lekte min søster og jeg på en elv i en liten båt, da vi uforstandig forlot det sikre lekeområdet og oppdaget av vi drev med strømmet mot ukjente farer lenger nede i elven. Som følge av våre rop, kom far oss til unnsetning og reddet oss fra den farefulle elven. Når jeg tenker på å redde, tenker jeg på denne opplevelsen.

Tittelen “’Forløser” gir lignende innsikt. “Å forløse” er å kjøpe eller kjøpe tilbake. I juridisk forstand blir eiendom frikjøpt ved å nedbetale lån eller andre pantekrav. På gammeltestamentlig tid fastsatte Moseloven ulike måter tjenere og eiendommer kunne bli frikjøpt, eller forløst på, ved betaling av penger (se 3 Mosebok 25:31).

En fremtredende bruk av ordet forløse i Skriftene angår utfrielsen av Israels barn fra deres trelldom i Egypt. Etter denne utfrielsen fortalte Moses dem: “Fordi Herren elsket dere, … førte [han] dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd” (5 Mosebok 7:8).

Det temaet at Jehova forløser israels folk fra trelldom gjentas mange ganger i Skriftene. Dette blir ofte gjort for å minne folket på Herrens barmhjertighet da han utfridde Israels barn fra egypterne. Men det gjøres også for å lære dem at det skulle komme en annen, viktigere forløsning for Israel. Lehi sa: “Og Messias kommer i tidens fylde, så han kan forløse menneskenes barn fra fallet” (2 Nephi 2:26).

Salmisten skrev: “Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets vold” (Salmene 49:15).

Herren erklærte gjennom Jesaja: “Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg” (Jesaja 44:22).

Den gjenløsning som omtales i disse tre skriftstedene, er naturligvis Jesu Kristi forsoning. Dette er den “fulle forløsning” som tilbys oss av vår kjærlige Gud (Salmene 130:7). Til forskjell fra forløsning under Moseloven eller i vår tids juss, kommer ikke denne forløsningen ved “forgjengelige ting, med sølv eller gull” (1 Peter 1:18). “I [Kristus] har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom” (Efeserne 1:7). President John Taylor sa at på grunn av Forløserens offer, er “gjelden … betalt, forsoningen utført, pakten oppfylt, rettferdigheten tilfredsstilt, Guds vilje utført, og all makt er … lagt i Guds Sønns hender” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – John Taylor [2001], 43).

Virkningene av denne forløsningen innbefatter at den fysiske død ble overvunnet for alle Guds barn. Med andre ord, timelig død er overvunnet, og alle vil oppstå fra de døde. En annen side ved denne forløsning ved Kristus, er seieren over åndelig død. Ved sin lidelse og død betalte Kristus for alle menneskers synder på betingelse av den enkeltes omvendelse.

Hvis vi derfor omvender oss, kan vi få tilgivelse for våre synder, ettersom prisen ble betalt av vår Forløser. Dette er godt nytt for oss alle, for “alle har syndet og står uten ære for Gud” (Romerne 3:23). De som har kommet langt bort fra rettferdighetens stier, trenger desperat denne forløsning, og hvis de omvender seg fullt ut, kan de gjøre krav på den. De som har anstrengt seg for å leve et godt liv, trenger imidlertid også denne forløsning, for ingen kan komme til Faderens nærhet uten Kristi hjelp. Ved denne kjærlige forløsning kan derfor både rettferdighet og barmhjertighet bli tilfredsstilt for alle som omvender seg og følger Kristus.

President Boyd K. Packer har sagt: “Det finnes en Forløser, en mellommann, som både er villig og i stand til å tilfredsstille rettferdighetens krav og vise barmhjertighet mot dem som er angerfulle” (“The Mediator”, Ensign, mai 1977, 56).

Skriftene, litteraturen og livets erfaringer er fulle av historier om forløsning. Ved Kristus kan og vil folk forandre sitt liv, og dermed oppnå forløsning. Jeg elsker historier om forløsning.

Jeg har en venn som ikke fulgte Kirkens læresetninger i sin ungdom. Da han var ung voksen, innså han hva han hadde gått glipp av ved å ikke etterleve evangeliet. Han omvendte seg, forandret sitt liv og bestemte seg for å leve rettskaffent. En dag mange år etter vårt ungdomsvennskap, møtte jeg ham i templet. Evangeliets lys skinte i øynene hans, og jeg kunne føle at han var et trofast medlem av Kirken som prøvde å etterleve evangeliet fullt ut. Hans historie handler om forløsning.

Jeg intervjuet en gang en kvinne for dåp som hadde begått en svært alvorlig synd. Under intervjuet spurte jeg om hun forsto at hun aldri kunne gjenta denne synden. Med dype følelser i øynene og røsten sa hun: “Å, president, jeg kan aldri begå den synden igjen. Det er derfor jeg vil bli døpt – for å bli renset for virkningene av denne forferdelige synden.” Hennes historie handler om forløsning.

Når jeg har besøkt stavskonferanser og andre møter de senere år, har jeg formidlet president Thomas S. Monsons oppfordring om å redde Kirkens mindre aktive medlemmer. På én stavskonferanse fortalte jeg om et mindre aktivt medlem som kom tilbake til full aktivitet etter at biskopen og andre ledere besøkte ham hjemme, fortalte ham at han var ønsket og kalte ham til å tjene i menigheten. Mannen i historien tok ikke bare imot kallet, men forandret også sitt liv og sine vaner og ble fullstendig aktiv i Kirken.

En venn av meg var i forsamlingen som jeg fortalte denne historien til. Hans ansiktsuttrykk forandret seg tydelig mens jeg fortalte historien. Han sendte meg e-post dagen etter og fortalte meg at hans følelsesladde reaksjon på historien skyldtes at hans svigerfar hadde vendt tilbake til aktivitet i Kirken på svært lignende vis. Han fortalte at som følge av et tilsvarende besøk fra biskopen og en invitasjon til å tjene i Kirken, hadde hans svigerfar revurdert sitt liv og sitt vitnesbyrd, gjort betydelige endringer og tatt imot kallet. Denne reaktiviserte mannen har nå 88 etterkommere som er aktive medlemmer av Kirken.

På et møte noen dager senere fortalte jeg begge historiene. Dagen etter fikk jeg en ny e-post som begynte: “Slik gikk det også til med min far.” Denne e-posten, fra en stavspresident, fortalte at hans far ble invitert til å tjene i Kirken, selv om han ikke hadde vært aktiv og hadde noen dårlige vaner han måtte kvitte seg med. Han tok imot invitasjonen, omvendte seg, ble til slutt stavspresident og deretter misjonspresident, og la grunnlaget for sine etterkommere så de kunne være trofaste medlemmer av Kirken.

Noen få uker senere fortalte jeg alle tre historiene på en annen stavskonferanse. Etter møtet kom en mann bort til meg og sa at dette ikke var hans fars historie. Det var hans historie. Han fortalte meg om hendelsene som fikk ham til å omvende seg og komme tilbake til fullt engasjement i Kirken. Og slik fortsatte det. Når jeg formidlet oppfordringen om å redde de mindre aktive, så og hørte jeg historie på historie om personer som tok imot invitasjonen til å komme tilbake og forandre sitt liv. Jeg hørte historie på historie om forløsning.

Selv om vi aldri kan betale Forløseren tilbake det han betalte for oss, krever forløsningsplanen at vi gjør vårt beste for å omvende oss fullstendig og gjøre Guds vilje. Apostelen Orson F. Whitney skrev:

Jeg bærer vitnesbyrd om kraften i Kristi forsoning. Når vi omvender oss og kommer til ham, kan vi motta alle det evige livs velsignelser. Måtte vi gjøre så og få vår egen forløsningshistorie. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.