Stå på hellige steder

Mine kjære brødre og søstre, vi har hørt fine budskap i dag, og jeg berømmer alle som har deltatt. Vi er spesielt glad for å ha med oss eldste Robert D. Hales igjen, og at han føler seg bedre. Vi er glad i deg, Bob.

Mens jeg har grunnet på hva jeg skulle si til dere i dag, har jeg følt meg tilskyndet til å dele visse tanker og følelser som jeg anser som relevante og betimelige. Jeg ber om veiledning i min tale.

Jeg har levd på denne jorden i 84 år nå. For å gi dere litt perspektiv, ble jeg født samme år som Charles Lindbergh for første gang fløy alene uten stopp fra New York til Paris i et enmotors, ettseters monoplan. Mye har forandret seg i de 84 årene som har gått. Mennesker har for lengst vært til månen og tilbake. Gårsdagens science fiction har blitt dagens virkelighet. Og denne virkeligheten, takket være vår tids teknologi, forandrer seg så fort at vi så vidt holder tritt – om vi i det hele tatt gjør det. For de av oss som husker skivetelefoner og manuelle skrivemaskiner, er dagens teknologi mer enn fantastisk.

Samfunnets moralske kompass har også utviklet seg i høyt tempo. Adferd som før ble regnet som upassende og umoralsk, blir nå ikke bare tolerert, men også av stadig flere ansett som akseptabel.

Jeg leste nylig en artikkel i Wall Street Journal av Jonathan Sacks, Storbritannias ledende rabbiner. Han skriver blant annet: “I så godt som alle vestlige samfunn fant det på 1960-tallet sted en moralsk revolusjon, en skrinlegging av hele den tradisjonelle etikk for selvbeherskelse. Alt man trenger, sang Beatles, er kjærlighet. Den jødisk-kristne moralkodeks ble kullkastet. I dens sted kom [munnhellet]: [Gjør] det som fungerer best for deg. De ti bud ble omskrevet som de ti kreative forslag.”

Sacks fortsetter sin beklagelse:

“Vi har forbrukt vår moralske kapital med den samme skjødesløse løssluppenhet som vi har forbrukt vår økonomiske kapital …

I store deler av verden er religion noe som hører fortiden til, og det finnes ingen motsats til kulturen som sier kjøp den, bruk den, gå med den, vis deg frem, du fortjener det. Budskapet er at moral er avleggs, samvittighet er for sveklinger og budet som overstyrer alle andre, er: ‘Du skal ikke bli avslørt.’”¹

Mine brødre og søstre, dette beskriver – dessverre – mye av verden rundt oss. River vi oss i håret av fortvilelse og lurer på hvordan vi kan overleve i en slik verden? Nei. Vi har Jesu Kristi evangelium i vårt liv, og vi vet at moral ikke er avleggs, at vår samvittighet er der for å veilede oss, og at vi er ansvarlige for våre handlinger.

Selv om verden har forandret seg, er Guds lover konstante. De har ikke forandret seg, og de vil ikke forandre seg. De ti bud er nettopp det – bud. De er ikke forslag. De er akkurat like nødvendige i dag som de var da Gud ga dem til Israels barn. Om vi bare lytter, hører vi gjenlyden av Guds røst som taler til oss her og nå:

“Du skal ikke ha andre guder foruten meg.

Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde …

Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn …

Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! …

Du skal hedre din far og din mor! …

Du skal ikke slå i hjel.

Du skal ikke drive hor.

Du skal ikke stjele.

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd …

Du skal ikke begjære.”²

Vår moralkodeks er endelig. Den er ikke åpen for forhandling. Den finnes ikke bare i de ti bud, men også i Bergprekenen, som ble gitt oss av Frelseren da han vandret på jorden. Den finnes i alle hans læresetninger. Den finnes i nyere åpenbaring.

Vår himmelske Fader er den samme i går, i dag og for evig. Profeten Mormon forteller oss at Gud er “uforanderlig fra all evighet til all evighet”.³ I denne verden hvor nesten alt synes å forandre seg, kan vi sette vår lit til hans standhaftighet, et anker vi kan holde fast i og være trygge, så vi ikke blir feid av gårde ut i ukjent farvann.

Det kan noen ganger virke som om andre ute i verden har det mye mer moro enn dere. Noen av dere føler dere kanskje hemmet av alle reglene vi i Kirken overholder. Mine brødre og søstre, jeg lover dere at ingenting kan gi dere større glede eller fred i sjelen enn den Ånd som kan komme til oss hvis vi følger Frelseren og holder budene. Denne Ånd kan ikke være tilstede ved den slags aktiviteter som så mye av verden deltar i. Apostelen Paulus erklærte sannheten: “Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.”⁴ Betegnelsen sjelelig menneske kan brukes om oss alle hvis vi tillater oss å være det.

Vi må være årvåkne i en verden som har beveget seg så langt bort fra det åndelige. Det er nødvendig at vi forkaster alt som ikke følger våre normer, og derved nekter å oppgi det vi ønsker aller mest: evig liv i Guds rike. Stormene vil likevel slå mot døren vår fra tid til annen, for de er en uunngåelig del av vår tilværelse i jordelivet. Vi vil imidlertid være langt bedre rustet til å takle dem, til å lære av dem og til å ri dem av hvis evangeliet er det sentrale i vårt liv og kjærligheten til Frelseren er i vårt hjerte. Profeten Jesaja erklærte: “Rettferdighetens verk skal være fred. Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid.”⁵

For å kunne være i verden men ikke av verden, er det nødvendig at vi kommuniserer med vår himmelske Fader gjennom bønn. Han vil at vi skal gjøre det. Han vil besvare våre bønner. Frelseren formante oss, slik det er nedtegnet i 3 Nephi 18, til å “alltid våke og be så dere ikke kommer i fristelse, for Satan ønsker å ha dere …

Derfor må dere alltid be til Faderen i mitt navn.

Og hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn som er riktig, med tro på at dere skal få det, se, det skal bli gitt dere.”⁶

Jeg fikk mitt vitnesbyrd om bønnens kraft da jeg var 12 år gammel. Jeg hadde arbeidet hardt for å tjene litt penger, og hadde klart å spare fem dollar. Dette var under den store depresjonen, da fem dollar var et betydelig pengebeløp – særlig for en gutt på 12. Jeg ga alle mine mynter, til sammen fem dollar, til min far, og han ga meg igjen en 5-dollarseddel. Jeg vet det var noe spesielt jeg hadde tenkt å kjøpe med de fem dollarene, men etter alle disse årene kan jeg ikke huske hva det var. Jeg husker bare hvor viktige disse pengene var for meg.

På den tiden hadde vi ingen vaskemaskin, så mor pleide hver uke å sende skittentøyet vårt til vaskeriet. Etter noen dager fikk vi en ladning av det vi kalte “våtvask” tilbake, og mor hengte plaggene til tørk på klessnoren bak huset.

Jeg hadde lagt 5-dollarseddelen i bukselommen. Som dere sikkert kan gjette, ble buksene sendt til vaskeriet med pengene fremdeles i lommen. Da jeg skjønte hva som hadde hendt, ble jeg kvalm av bekymring. Jeg visste at lommer rutinemessig ble sjekket på vaskeriet før klærne ble vasket. Hvis ikke pengene mine ble funnet og tatt vare på i denne prosessen, var det så godt som sikkert at pengene ville falle ut av lommen under vaskingen og bli tatt av en vaskeriarbeider som ikke ville ha noen anelse om hvem pengene skulle leveres til, selv om han gjerne ville ha gjort det. Sjansen for å få tilbake mine fem dollar var ekstremt liten – et faktum min kjære mor bekreftet da jeg fortalte henne at jeg hadde glemt pengene i lommen.

Jeg ønsket pengene, jeg trengte pengene, jeg hadde arbeidet svært hardt for å tjene pengene. Jeg innså at det bare var én ting jeg kunne gjøre. I min fortvilelse henvendte jeg meg til min himmelske Fader og tryglet ham om å beskytte pengene i lommen på et eller annet vis til våtvasken vår kom tilbake.

To svært lange dager senere, da jeg visste at bilen snart ville komme med tøyvasken vår, satt jeg ved vinduet og ventet. Idet bilen stanset ved fortauet, dunket hjertet mitt. Så snart de våte klærne var i hus, grep jeg buksene mine og løp inn på rommet mitt. Jeg stakk en skjelvende hånd i lommen. Da jeg ikke fant noe med en gang, trodde jeg at alt var tapt. Men så rørte fingrene mine ved den våte 5-dollarseddelen. Idet jeg dro den opp av lommen, strømmet lettelsen over meg. Jeg holdt en inderlig bønn og takket min himmelske Fader, for jeg visste at han hadde besvart min bønn.

Siden den gangen for lenge siden, har jeg fått uttallige bønner besvart. Det har ikke gått en dag uten at jeg har kommunisert med min himmelske Fader i bønn. Det er en forbindelse jeg setter høyt – en jeg bokstavelig talt ville vært fortapt uten. Hvis dere ikke har en slik forbindelse med deres himmelske Fader nå, ber jeg dere innstendig om å arbeide mot dette målet. Hvis dere gjør det, vil dere være berettiget til hans inspirasjon og veiledning – nødvendigheter for hver av oss om vi skal overleve åndelig under vårt opphold her på jorden. Den slags inspirasjon og veiledning er gaver han gir gladelig om vi bare søker dem. Tenk hvilke skatter de er!

Jeg blir alltid ydmyk og takknemlig når min himmelske Fader kommuniserer med meg gjennom sin inspirasjon. Jeg har lært å gjenkjenne den, stole på den og følge den. Gang på gang har jeg mottatt den slags inspirasjon. En ganske dramatisk opplevelse fant sted i august 1987, under innvielsen av Frankfurt Tyskland tempel. President Ezra Taft Benson hadde vært sammen med oss den første dagen eller to av innvielsen, men hadde reist hjem, så jeg fikk anledning til å lede de gjenværende innvielsesmøtene.

På lørdag hadde vi et innvielsesmøte for våre hollandske medlemmer som tilhørte Frankfurt tempeldistrikt. Jeg var godt kjent med en av våre fremragende ledere fra Nederland, bror Peter Mourik. Like før møtet fikk jeg en tydelig tilskyndelse om at bror Mourik skulle kalles til å tale til de andre hollandske medlemmene under møtet, og at han skulle være første taler. Jeg hadde ikke sett ham i templet den dagen, så jeg ga en lapp til eldste Carlos E. Asay, vår områdepresident, hvor jeg spurte om Peter Mourik var tilstede på smøtet. Like før jeg reiste meg for å åpne møtet, fikk jeg en lapp tilbake fra eldste Asay hvor det sto at bror Mourik faktisk ikke var tilstede, at han var opptatt et annet sted, og at han hadde tenkt å delta på innvielsesmøtet i templet dagen etter, sammen med stavene for militærpersonell.

Mens jeg sto ved talerstolen for å ønske velkommen og gi en oversikt over programmet, fikk jeg igjen umiskjennelig inspirasjon om at jeg skulle bekjentgjøre Peter Mourik som første taler. Dette stred mot alle mine instinkter, for jeg hadde nettopp fått vite av eldste Asay at bror Mourik bestemt ikke var i templet. Jeg stolte imidlertid på inspirasjonen, bekjentgjorde korfremførelsen og bønnen, og sa deretter at vår første taler ville være bror Peter Mourik.

Idet jeg satte meg, så jeg på eldste Asay og så at han var urolig. Han fortalte meg senere at da jeg bekjentgjorde bror Mourik som første taler, kunne han ikke tro sine egne ører. Han sa han visste at jeg hadde fått lappen hans og hadde lest den, og han kunne ikke begripe hvorfor jeg så ville bekjentgjøre bror Mourik som taler, når jeg visste at han ikke var i templet.

Mens alt dette pågikk, var Peter Mourik i et møte ved områdekontorene i Porthstrasse. Under møtet snudde han seg plutselig til eldste Thomas A. Hawkes jr., som var regionalrepresentant den gangen, og spurte: “Hvor fort kan du få meg til templet?”

Eldste Hawkes, som var kjent for å kjøre ganske fort i sin lille sportsbil, svarte: “Jeg kan få deg dit på 10 minutter! Men hvorfor skal du til templet?”

Bror Mourik innrømmet at han ikke visste hvorfor han skulle til templet, men han visste at han måtte komme seg dit. De to kjørte øyeblikkelig i retning templet.

Under den strålende korfremførelsen kikket jeg meg rundt og tenkte at jeg når som helst ville få se Peter Mourik. Det gjorde jeg ikke. Men forunderlig nok følte jeg ingen uro. Jeg følte en behagelig, ubestridelig forvissning om at alt ville gå bra.

Bror Mourik kom inn døren til templet akkurat idet åpningsbønnen var ferdig, fremdeles uten å vite hvorfor han var der. Mens han skyndet seg gjennom gangen, så han meg på skjermen og hørte meg bekjentgjøre: “Vi vil nå få høre fra bror Peter Mourik.”

Til eldste Asays forbløffelse kom Peter Mourik umiddelbart inn i rommet og fant sin plass ved talerstolen.

Etter møtet snakket bror Mourik og jeg om det som hadde foregått før han fikk anledning til å tale. Jeg har grunnet på den inspirasjon som kom den dagen, ikke bare til meg, men også til Peter Mourik. Denne bemerkelsesverdige opplevelsen har gitt meg et ubestridelig vitnesbyrd om viktigheten av å være verdig til å motta inspirasjon, stole på den – og følge den – når den kommer. Jeg vet uten tvil at Herren ville at de som var tilstede på dette innvielsesmøtet for Frankfurt tempel, skulle høre det mektige, rørende vitnesbyrdet til hans tjener bror Peter Mourik.

Mine kjære brødre og søstre, kommunikasjon med vår himmelske Fader – herunder våre bønner til ham og hans inspirasjon til oss – er nødvendig for at vi skal kunne ri av livets stormer og prøvelser. Herren oppfordrer oss: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg.”⁷ Hvis vi gjør det, vil vi føle hans Ånd i vårt liv, og vi vil få et ønske om og mot til å stå sterkt og fast i rettferdighet – til å “stå på hellige steder og vær[e] urokkelige”.⁸

Mens forandringens vinder virvler rundt oss og samfunnets moralske karakterstyrke fortsetter å brytes ned foran øynene våre, måtte vi huske Herrens fantastiske løfter til dem som stoler på ham: “Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.”⁹

Hvilket løfte! Måtte dette bli vår velsignelse. Dette ber jeg oppriktig om i Jesu Kristi, vår Herre og Frelsers hellige navn. Amen.