Den guddommelige gave omvendelse

I Mormons bok finner vi beretningen om en mann som het Nehor. Det er lett å forstå hvorfor Mormon, da han forkortet tusen år med nephittiske opptegnelser, fant det viktig å ta med noe om denne mannen og den varige innflytelse hans lære hadde. Mormon ønsket å advare oss, idet han visste at denne filosofien ville dukke opp igjen i vår tid.

Nehor kom på banen cirka 90 år før Kristi fødsel. Han sa “at hele menneskeheten skulle bli frelst på den siste dag, … for Herren hadde skapt alle mennesker og hadde også forløst alle mennesker. Og til slutt skulle alle mennesker få evig liv” (Alma 1:4).

Cirka 15 år senere kom Korihor blant nephittene og forkynte og forsterket Nehors lære. Mormons bok forteller at “han var en antikrist, for han begynte å tale til folket mot profetiene … om Kristi komme” (Alma 30:6). Korihors forkynnelse gikk ut på “at ingen forsoning kunne utføres for menneskenes synder, men at det gikk hvert menneske i dette liv i forhold til dets vandel. Derfor utviklet hvert menneske seg i forhold til sine evner, og hvert menneske seiret i forhold til sin styrke, og uansett hva et menneske gjorde, så var det ingen forbrytelse” (Alma 30:17). Disse falske profetene og deres tilhengere “trodde ikke på omvendelse fra sine synder” (Alma 15:15).

Som på Nehors og Korihors tid, lever vi i en tid ikke lenge før Jesu Kristi komme – i vårt tilfelle i forberedelsestiden for hans annet komme. Og på lignende vis blir omvendelsens budskap ofte ikke mottatt. Noen hevder at om det finnes en Gud, stiller han ingen virkelige krav til oss (se Alma 18:5). Andre mener at en kjærlig Gud tilgir all synd basert på en enkel bekjennelse, eller hvis det faktisk finnes en straff for synd, “vil Gud gi oss noen få slag, og til slutt blir vi frelst i Guds rike” (2 Nephi 28:8). Andre, i likhet med Korihor, fornekter at det finnes en Kristus og noe slikt som synd. Deres lære er at verdier, normer og til og med sannhet – alt sammen er relativt. Derfor kan ikke det én mener er riktig for seg, vurderes av andre som galt eller syndig.

På overflaten virker slike filosofier tiltalende, fordi de gir oss adgang til å tilfredsstille enhver appetitt eller lyst uten tanke på konsekvensene. Ved å bruke Nehors og Korihors lære, kan vi rasjonalisere bort og rettferdiggjøre hva som helst. Når profeter kommer og roper omvendelse, er det som “å helle vann på bålet”. Men egentlig skulle det profetiske kallet bli mottatt med glede. Uten omvendelse blir det ingen virkelig utvikling eller forbedring i livet. Å late som om synden ikke er der, reduserer ikke byrden og smerten. Lidelse for synd medfører i seg selv ingen forandring til det bedre. Bare omvendelse leder til et bedre livs solfylte høyland. Og det er naturligvis bare gjennom omvendelse vi får tilgang til Jesu Kristi forsonende nåde og frelse. Omvendelse er en guddommelig gave, og vi skulle ha et smil om munnen når vi snakker om den. Den leder oss til frihet, frimodighet og fred. Istedenfor å forstyrre feiringen, er omvendelsens gave grunn til sann feiring.

Omvendelse er bare mulig på grunn av Jesu Kristi forsoning. Det er hans altomfattende offer som “tilveiebringer et middel for menneskene så de kan ha tro til omvendelse” (Alma 34:15). Omvendelse er den nødvendige forutsetning, og Kristi nåde er kraften hvorved “barmhjertigheten [kan] tilfredsstille rettferdighetens krav” (Alma 34:16). Vårt vitnesbyrd er dette:

“Vi vet at rettferdiggjørelse [eller tilgivelse for synd] gjennom vår Herre og Frelsers, Jesu Kristi nåde, er rettferdig og sann.

Og vi vet også at helliggjørelse [eller å bli renset for syndens virkning] gjennom vår Herre og Frelsers, Jesu Kristi nåde, er rettferdig og sann for alle som elsker Gud og tjener ham av all makt, sinn og styrke” (L&p 20:30–31).

Omvendelse er et vidtfavnende emne, men i dag vil jeg bare nevne fem sider ved dette grunnleggende prinsipp i evangeliet som jeg håper vil være til nytte.

For det første: En oppfordring til omvendelse er et uttrykk for kjærlighet. Da Frelseren begynte “å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær” (Matteus 4:17), var det et kjærlighetsbudskap. Han inviterte alle som ville, til å kvalifisere seg til å bli med ham “og få del i det evige livs ord i denne verden og evig liv i den kommende verden” (Moses 6:59). Hvis vi ikke oppfordrer andre til å forandre seg, eller ikke forlanger omvendelse av oss selv, svikter vi i en grunnleggende plikt vi skylder hverandre og oss selv. En ettergivende mor eller far, en overbærende venn, en engstelig kirkeleder er i realiteten mer opptatt av seg selv enn av deres velferd og lykke som de kunne ha hjulpet. Ja, ropet om omvendelse blir iblant regnet som intolerant eller støtende, og kan til og med vekke harme, men med Åndens veiledning er det egentlig et tegn på oppriktig omsorg (se L&p 121:43–44).

For det annet: Omvendelse innebærer å strebe etter forandring. Det ville være et hån mot Frelserens lidelse i Getsemane og på korset å forvente at han skal forvandle oss til engleaktige personer uten betydelig innsats fra vår side. Nei, vi søker hans nåde for å supplere og belønne vår beste innsats (se 2 Nephi 25:23). Kanskje skulle vi be like mye om tid og anledning til å arbeide og streve for å overvinne, som å be om nåde. Herren smiler visselig til den som ønsker å komme verdig til dommen, som besluttsomt arbeider dag for dag for å erstatte svakhet med styrke. Virkelig omvendelse, virkelig forandring, kan kreve gjentatte forsøk, men det er noe foredlende og hellig ved slike anstrengelser. Guddommelig tilgivelse og helbredelse strømmer naturlig til en slik sjel, for “dyd elsker dyd, lys klynger seg til lys, barmhjertighet har medlidenhet med barmhjertighet og gjør krav på alt som tilkommer den” (L&p 88:40).

Med omvendelse kan vi stadig forbedre vår evne til å etterleve den celestiale lov, for vi forstår at “den som ikke kan adlyde et celestialt rikes lov, kan ikke tåle en celestial herlighet” (L&p 88:22).

For det tredje: Omvendelse er ikke bare å oppgi synd, men også å forplikte seg til lydighet. Bible Dictionary erklærer: “Omvendelse innebærer å overgi sitt hjerte og sin vilje til Gud, [så vel som] å gi avkall på synder vi har en naturlig tilbøyelighet til.”¹ Et av flere eksempler på denne læren fra Mormons bok, finnes i Almas ord til en av sine sønner:

“Derfor befaler jeg deg, min sønn, med frykt for Gud at du avstår fra dine misgjerninger –

at du vender deg til Herren av all din hu, makt og styrke” (Alma 39:12–13; se også Mosiah 7:33; 3 Nephi 20:26; Mormon 9:6).

Hvis vi fullstendig skal vende oss til Herren, må det omfatte intet mindre enn en pakt om lydighet mot ham. Vi omtaler ofte denne pakten som dåpens pakt, ettersom vi vitner om den ved å bli døpt i vann (se Mosiah 18:10). Frelserens egen dåp, som er vårt eksempel, bekreftet hans pakt om lydighet mot Faderen. “Men selv om han er hellig, viser han menneskenes barn at han i kjødet ydmyker seg for Faderen og vitner for Faderen at han ville være lydig mot ham ved å holde hans bud” (2 Nephi 31:7). Uten denne pakten forblir omvendelsen ufullstendig, og syndsforlatelse oppnås ikke.² Jeg siterer professor Noel Reynolds’ minneverdige uttalelse: “Valget om å omvende seg er et valg om å brenne broer i alle retninger [etter en beslutning] om for alltid å følge bare én vei, den ene vei som fører til evig liv.”³

For det fjerde: Omvendelse krever målbevissthet og vilje til å holde ut, selv om det gjør vondt. Forsøk på å lage en liste med trinn til omvendelse kan kanskje hjelpe noen, men det kan også føre til en mekanisk avkrysning av punkter uten ekte følelse eller forandring. Sann omvendelse er ikke overfladisk. Herren stiller to overordnede krav: “Ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder – se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem” (L&p 58:43).

Bekjenne og avstå er slagkraftige begreper. De er noe mye mer enn et lettsindig “Jeg innrømmer det. Unnskyld.” Bekjennelse er en dyp, noen ganger opprivende erkjennelse av feil og krenkelse mot Gud og mennesker. Sorg og anger og bitre tårer ledsager ofte en bekjennelse, særlig når vedkommendes handlinger har påført andre smerte, eller enda verre, ledet en annen ut i synd. I denne dype bedrøvelse er det når vi ser ting i sitt rette lys at vi, i likhet med Alma, roper: “O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg som er i bitterhets galle og er innhyllet i dødens evigvarende lenker” (Alma 36:18).

Med tro på den barmhjertige Forløser og hans makt, går mulig fortvilelse over til håp. Man forandrer sitt hjerte og sine ønsker, og den tidligere tiltalende synden blir stadig mer motbydelig. En beslutning om å oppgi og forsake synden og reparere, i den grad det er mulig, den skade man har forårsaket, dannes nå i det nye hjertet. Denne beslutningen vil snart modnes til en pakt om lydighet mot Gud. Med en slik pakt på plass, vil Den hellige ånd, den guddommelige nådes budbringer, gi lindring og tilgivelse. Man føler igjen for å erklære med Alma: “Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg [ser]! Ja, min sjel [er] fylt med glede, like stor som min smerte [var].” (Alma 36:20).

Enhver smerte som følger av omvendelse, vil alltid være langt mindre enn den lidelse som skal til for å tilfredsstille rettferdigheten for uoppgjorte overtredelser. Frelseren sa lite om hva han utholdt for å tilfredsstille rettferdighetens krav og sone for våre synder, men han ga følgende avslørende uttalelse:

“For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.

Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.

Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk” (L&p 19:16–18).

For det femte: Uavhengig av omvendelsens pris, blir den oppslukt i tilgivelsens glede. I en generalkonferansetale med tittelen “Tilgivelsens lyse morgen”, ga president Boyd K. Packer følgende analogi:

“I april 1847 ledet Brigham Young det første pionerkompaniet ut fra Winter Quarters. Samtidig, rundt 2500 km lenger vest, slepte de ynkelige overlevende i Donner-kompaniet seg ned bakkene fra Sierra Nevada-fjellene og inn i Sacramento-dalen.

De hadde tilbragt den ugjestmilde vinteren fanget i snøfonnene ved foten av fjellet. At noen overlevde dagene, ukene og månedene med sult og ubeskrivelig lidelse, er nesten ufattelig.

Blant dem var femten år gamle John Breen. Om kvelden den 24. april kom han til Johnsons gård. Flere år senere skrev John:

‘Det hadde for lengst blitt mørkt da vi kom til Johnsons gård, så jeg så den først tidlig om morgenen. Været var fint, bakken var dekket av grønt gress, fuglene sang fra tretoppene og ferden var slutt. Jeg kunne knapt tro at jeg var i live.

Scenen som utspant seg for øynene mine den morgenen, synes å være fotografert i tankene mine. De fleste hendelsene er visket fra hukommelsen, men jeg kan alltid se for meg leiren nær Johnsons gård.’”

President Packer sa: “Først ble jeg forundret over hans utsagn om at ‘de fleste hendelsene er visket fra hukommelsen’.Hvordan kunne endeløse måneder med ufattelig lidelse og sorg noensinne viskes fra hukommelsen? Hvordan kunne den brutale, mørke vinteren erstattes av en eneste strålende morgen?

Ved nærmere ettertanke forsto jeg imidlertid at det ikke var det minste rart. Jeg har sett noe lignende skje med mennesker jeg har kjent. Jeg har sett noen som har tilbragt en lang vinter av skyld og åndelig sult, komme frem på tilgivelsens morgen. Da morgenen kom, lærte de dette:

‘Se, den som har omvendt seg fra sine synder, er tilgitt, for jeg, Herren, kommer dem ikke mer i hu’ [L&p 58:42].”⁴

Jeg bekrefter og vitner takknemlig om at ved vår Herres ufattelige lidelse, død og oppstandelse, “settes omvendelsens betingelser” (Helaman 14:18). Den guddommelige gave omvendelse er nøkkelen til lykke både her og siden. Med Frelserens ord og i dyp ydmykhet og kjærlighet, sier jeg til alle: “Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær” (Matteus 4:17). Jeg vet at dere ved å ta imot denne oppfordringen, vil finne glede både nå og for evig. I Jesu Kristi navn. Amen.