Den tid skal komme

Som ung misjonær virket jeg i flere måneder i de sentrale deler av Lima i Peru. Som følge av dette krysset jeg Limas Plaza de Armas mange ganger. Regjeringspalasset, den offisielle bolig og kontor for Perus president, ligger ved dette torget. Min ledsager og jeg inviterte folk på torget til å høre det gjengitte evangelium. Jeg lurte ofte på hvordan det måtte være å komme inn i palasset, men å virkelig gjøre det virket veldig fjernt.

I fjor møtte eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum, sammen med noen få andre og jeg Alan García, som da var Perus president, i regjeringspalasset. Vi fikk omvisning i de vakre rommene, og ble hjertelig mottatt av president García. Mine drømmer om palasset som ung misjonær ble oppfylt på en måte jeg aldri kunne ha drømt om i 1970.

Ting har forandret seg i Peru siden jeg var misjonær, ikke minst for Kirken. Det var cirka 11 000 medlemmer av Kirken der den gangen, og bare én stav. I dag er det over 500 000 medlemmer og nesten 100 staver. I byer hvor det bare var små grupper av medlemmer, pryder nå pulserende staver og vakre møtehus landet. Det samme har hendt i mange andre land rundt om i verden.

Kirkens bemerkelsesverdige vekst fortjener en forklaring. Vi begynner med en profeti fra Det gamle testamente.

Daniel var en hebraisk slave i Babylon. Han fikk anledning til å tyde en drøm kong Nebukadnesar hadde hatt. Daniel ba Gud åpenbare for ham drømmen og tydningen av den, og hans bønn ble besvart. Han fortalte Nebukadnesar: “Det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter. Han har kunngjort kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager. Dette er … synene du hadde i ditt indre mens du hvilte på ditt leie.” Daniel sa at kongen hadde sett en skremmende billedstøtte med hode, overkropp, armer, bein og føtter. En sten ble revet løs fra et fjell, men ikke med hender, og rullet frem mens den gradvis ble større. Denne stenen kolliderte med billedstøtten og knuste den i biter, og “steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden”.

Daniel forklarte at billedstøtten symboliserte fremtidige politiske riker, og at “i disse [fremtidige] kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges … Det skal knuse” disse rikene og oppsluke dem. “Men selv skal det stå fast i evighet.”¹

Så til nyere tid. Engelen Moroni viste seg første gang for Joseph Smith i 1823, og fortalte ham “at Gud hadde et verk [han] skulle utføre, og at [hans] navn skulle nevnes for godt og ondt blant alle nasjoner, slekter og tungemål.” ² Moronis budskap må ha forundret Joseph, som bare var 17 år gammel.

I 1831 sa Herren til Joseph at Guds rikes nøkler igjen var “overgitt mennesket på jorden”. Han sa at “evangeliet [ville] rulle frem like til jordens ender, likesom stenen som rives løs fra fjellet, men ikke med hender, … inntil det har fylt hele jorden”³, akkurat som Daniel hadde fortalt Nebukadnesar.

I 1898 fortalte president Wilford Woodruff om noe han hadde opplevd som nytt medlem i 1834 på et prestedømsmøte i Kirtland. Han fortalte: “Profeten kalte på alle som hadde prestedømmet, til å samle seg i det lille skolehuset av tømmer som de hadde der. Det var et lite hus, kanskje vel fire meter i firkant. … Da vi kom sammen, kalte profeten på Israels eldster … til å bære vitnesbyrd om dette verk. … Da de hadde gjort det, sa profeten: ‘Brødre, deres vitnesbyrd her i kveld har oppløftet meg og lært meg meget. Men jeg vil gjerne si til dere for Herrens åsyn at dere ikke vet mer om denne kirkes og dette rikes fremtid enn et lite barn på sin mors fang. Dere forstår det ikke. … Det er bare en liten håndfull av prestedømmet dere ser her i kveld, men denne kirken skal fylle Nord- og Syd-Amerika – den skal fylle verden.’”⁴

Disse profetiene om at:

• Guds rike er som en sten revet løs fra et fjell, som skulle fylle jorden;

• Joseph Smiths navn skulle bli kjent over hele verden, og

• Kirken skulle fylle Amerika og fylle verden,

kan ha virket latterlige for 170 år siden. Den lille gruppen troende som strevde for å overleve på Amerikas koloniseringsgrense og flyttet for å unnslippe forfølgelse, så ikke ut som grunnvollen til en tro som ville krysse internasjonale grenser og gjennomtrenge hjerter overalt.

Men det er nettopp det som har skjedd. La meg gi et eksempel.

1. juledag 1925, i Buenos Aires i Argentina, innviet eldste Melvin J. Ballard hele det syd-amerikanske kontinent for evangeliets forkynnelse. I august 1926 hadde en håndfull konvertitter blitt døpt. De var de første medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som ble døpt i hele Syd-Amerika. Det var for 85 år siden, etter at mange av dem som lytter til konferansen i dag, var født.

I dag er det 23 Sions staver i Buenos Aires, med mange titalls staver og titusenvis av medlemmer av Kirken i byer over hele Argentina. Nå er det godt over 600 staver og flere millioner medlemmer over hele Syd-Amerika. Mens vi ser på, fyller Guds rike kontinentet, og Joseph Smiths navn blir bekjentgjort både av oss og hans baktalere i land han kanskje aldri engang hadde hørt om mens han levde.

Det er nesten 3000 staver i den verdensomspennende Kirken i dag, fra Boston til Bangkok og fra Mexico City til Moskva. Vi nærmer oss 29 000 menigheter og grener. I mange land er det modne staver, med medlemmer hvis besteforeldre var konvertitter. I andre møtes små grupper av nye medlemmer som små Kirkens grener i leide lokaler. Hvert år sprer Kirken seg videre og lenger rundt om i verden.

Disse profetiene om å fylle jorden og bli kjent over hele verden: Absurde? Kanskje. Usannsynlige? Utvilsomt. Umulige? Absolutt ikke. Det utspiller seg foran øynene våre.

President Gordon B. Hinckley sa:

“Det ble en gang sagt at solen aldri vil gå ned over det britiske imperium. Det imperiet har nå blitt redusert. Men det er en realitet at solen aldri går ned over Herrens verk der det rører ved menneskers liv over hele jorden.

Og dette er bare begynnelsen. Vi har så vidt skrapt i overflaten. … Vårt arbeid kjenner ingen grenser. … De nasjoner som nå er lukket for oss, vil en dag bli åpnet.”⁵

I dag kan vi se at vi nærmer oss oppfyllelsen av en profeti i Mormons bok:

“Og … [det skal] skje at konger skal lukke sin munn, for det som ikke hadde blitt fortalt dem, skal de se, og det de ikke hadde hørt, skal de forstå.

For på den dag skal Faderen for min skyld utføre et verk som skal være et stort og vidunderlig verk blant dem.”⁶

Dette Herrens verk er i sannhet stort og vidunderlig, men det går fremover for det meste ubemerket av mange av våre politiske, kulturelle og akademiske ledere. Det beveger seg til ett hjerte og én familie om gangen, stille og diskret, og dets hellige budskap velsigner mennesker overalt.

Et vers i Mormons bok gir en nøkkel til Kirkens mirakuløse vekst i dag: “Og videre sier jeg dere at den tid skal komme da kunnskapen om en Frelser skal utbres blant alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.”⁷

Vårt viktigste budskap, som vi både har guddommelig fullmakt til og befaling om å bringe til hele verden, er at det finnes en Frelser. Han levde i tidens midte. Han sonet for våre synder, ble korsfestet og sto opp fra de døde. Dette makeløse budskap, som vi forkynner med myndighet fra Gud, er den virkelige grunn til at Kirken vokser som den gjør.

Jeg vitner om at han viste seg sammen med sin Fader for Joseph Smith. Under ledelse av Faderen etablerte han på nytt sitt evangelium på jorden. Han sendte apostler, profeter og prestedømsnøkler til jorden igjen. Han leder sin kirke gjennom en levende profet, president Thomas S. Monson. Hans kirke er stenen som ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender, som ruller frem over hele jorden.

Vi er takknemlige for Joseph Smith, og ser med forundring på at hans navn ikke bare holdes i ære, men faktisk også spottes i stadig større utstrekning over hele jorden. Men vi er også klar over at dette mektige siste-dagers-verk ikke dreier seg om ham. Det er Den allmektige Gud og hans Sønn, Fredsfyrstens verk. Jeg vitner om at Jesus Kristus er Frelseren, og sammen med dere står jeg helt forundret mens dette verk går frem mirakuløst, forunderlig og uimotståelig. Sannelig, “den tid [har kommet] da kunnskapen om en Frelser … utbres blant alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.” Jeg bærer vitnesbyrd om ham, hele menneskehetens Frelser, og om dette verk, i Jesu Kristi navn. Amen.