Vi er alle kalt

Med den bemerkelsesverdig gripende salmen og eldste Richard G. Hinckleys veltalende innledningsbønn i mitt hjerte, vil jeg tale åpent, brødre, og min åpenhet gjelder også unge menn i Det aronske prestedømme.

Når vi snakker om Josephs Smiths storslagne første syn, glatter vi noen ganger over den skremmende konfrontasjonen som fant sted like før, en konfrontasjon som var ment å tilintetgjøre gutten om mulig, og i det minste blokkere åpenbaringen som skulle komme. Vi omtaler ikke djevelen mer enn vi må, og jeg liker ikke å snakke om ham i det hele tatt, men den unge Josephs opplevelse minner oss om noe enhver mann, også enhver ung mann, i dette publikum må huske på.

Nummer én, Satan, Lucifer, eller løgnens far – kall ham hva dere vil – finnes virkelig, selve ondskapen personliggjort. Hans motiver er i alle tilfeller ondsinnede, og han vrir seg ved synet av forløsende lys eller bare ved tanken på sannhet. Nummer to, han vil for evig motarbeide Guds kjærlighet, Jesu Kristi forsoning og arbeidet for fred og frelse. Han vil kjempe mot disse når som helst og hvor som helst han kan. Han vet han til slutt vil tape og bli kastet ut, men han er fast bestemt på å ta med seg ned så mange han kan.

Hva er så noen av djevelens metoder i denne kampen hvor evig liv står på spill? Her er igjen opplevelsen i Den hellige lund lærerik. Joseph skrev at i et forsøk på å motarbeide alt som skulle komme, hadde Lucifer “en så forbløffende innvirkning på meg at den bandt min tunge så jeg ikke kunne tale”.¹

Som president Boyd K. Packer sa i formiddag, kan ikke Satan ta et liv direkte. Det er en av de mange ting han ikke kan gjøre. Men han vil åpenbart komme langt i sitt forsøk på å stanse verket om han bare kan binde de trofastes tunge. Brødre, hvis dette er tilfellet, søker jeg i kveld unge og gamle menn som bryr seg nok om denne kampen mellom godt og ondt til å verve seg og ta til orde. Vi er i strid, og i de neste minuttene vil jeg være en enmanns rekrutteringspost.

Må jeg nynne noen strofer av “Modig må vi kjempe”? [Her direkte oversatt fra engelsk.] Dere kan linjen “Vi venter nå på soldater, hvem vil verve seg?”² Det fine med dette kampropet er imidlertid at vi ikke ber om frivillige til å fyre av et gevær eller kaste en håndgranat. Nei, vi ønsker bataljoner som vil ta som sine våpen “hvert ord som går ut av Guds munn”.³ Jeg søker altså i kveld misjonærer som ikke frivillig vil binde sin tunge, men som, med Herrens ånd og i kraft av sitt prestedømme, vil åpne sin munn og uttale mirakler. Slik tale, sa de tidlige brødre, ville være middelet hvorved troens “mektigste gjerninger [har] blitt og vil bli utført”.⁴

Jeg vil spesielt be unge menn i Det aronske prestedømme om å rette seg opp og følge med. For deres skyld vil jeg bruke en sportsanalogi. Dette er en kamp på liv og død vi deltar i, unge menn, så jeg vil stå ansikt til ansikt med dere, med akkurat nok glød i røsten til å svi øyenbrynene deres en tanke – slik trenere gjør når kampen nærmer seg og en seier betyr nesten alt. Og når alt dere har satset på står på spill, forteller denne treneren dere at for å bli tatt ut til denne kampen, må noen av dere bli mer moralsk rene enn dere nå er. I denne kampen mellom godt og ondt kan dere ikke spille for motstanderen hver gang fristelsene kommer, for så å forvente å ta på dere Frelserens drakt når det er tid for templet og misjon, som om ingenting hadde hendt. Det kan dere ikke gjøre, mine unge venner. Gud lar seg ikke spotte.

Dere og jeg har altså et dilemma i kveld. Nemlig at det finnes tusenvis av unge menn i alder for Det aronske prestedømme som allerede står i Kirkens opptegnelser, som utgjør våre kandidater til fremtidig misjonærtjeneste. Utfordringen er å få disse diakonene, lærerne og prestene til å holde seg aktive nok og verdige nok til å bli ordinert til eldster og reise på misjon. Vi trenger altså at de unge mennene som er på laget, holder seg på laget og slutter å drible ut av banen akkurat når vi vil at dere skal komme inn i kampen og spille for harde livet! I nesten alle idrettskonkurranser jeg kjenner til, er linjer trukket på gulvet eller banen som alle deltagere må holde seg innenfor for å konkurrere. Herren har også trukket linjer for verdighet for dem som kalles til å arbeide sammen med ham i dette verk. Ingen misjonær som ikke har omvendt seg fra alvorlig seksuell overtredelse, stygt språk eller bruk av pornografi, kan vente å utfordre andre til å omvende seg fra disse tingene! Dere klarer det ikke. Ånden vil ikke være med dere, og dere vil sette ordene i halsen når dere prøver å uttale dem. Dere kan ikke gå på det Lehi kalte “forbudte stier”⁵, og forvente å lede andre til den “snevre og smale”⁶ sti – det lar seg ikke gjøre.

Det finnes imidlertid en løsning på denne utfordringen, like mye for dere som det finnes for undersøkeren dere vil gå til. Hvem dere enn er og hva dere enn har gjort, så kan dere få tilgivelse. Hver eneste en av dere unge menn kan legge bak dere enhver overtredelse som dere måtte streve med. Det er tilgivelsens mirakel. Det er vår Herre Jesu Kristi forsonings mirakel. Men dere klarer det ikke uten å være aktivt engasjert i evangeliet, og dere klarer det ikke uten omvendelse der det trengs. Jeg ber dere unge menn om å være aktive og rene. Om nødvendig, ber jeg dere bli aktive og bli rene.

Brødre, vi taler åpent til dere fordi dete som er mer fordekt, ikke synes å virke. Vi taler åpent fordi Satan er en virkelig person som er fast bestemt på å ødelegge dere, og dere møter hans innflytelse i stadig yngre alder. Derfor griper vi dere i jakkeslagene og roper så høyt vi kan:

Mine unge venner, vi trenger titusenvis flere misjonærer i månedene og årene som kommer. De må komme fra en stadig større andel av Det aronske prestedømme som vil bli ordinert og være aktive, rene og verdige til å tjene.

Dere som har tjent eller nå tjener, vi takker for det gode dere har gjort og for de liv dere har påvirket. Gud velsigne dere! Vi vet også at det finnes noen som har håpet hele sitt liv å kunne reise på misjon, men som på grunn av dårlig helse eller andre hindringer de ikke rår over, ikke kan gjøre det. Vi vil offentlig og med stolthet gjøre honnør til denne gruppen. Vi kjenner deres ønsker, og vi berømmer deres hengivenhet. Dere har vår kjærlighet og vår beundring. Dere er “på laget” og vil alltid være det, selv om dere er hederlig fritatt for heltidstjeneste. Men vi trenger dere andre!

Dere brødre i Det melkisedekske prestedømme, ikke smil og len dere komfortabelt tilbake i stolen. Jeg er ikke ferdig her. Vi trenger mange tusen flere ektepar i Kirkens misjoner. Enhver misjonspresident trygler om å få dem. Hvor de enn tjener, tilfører våre ektepar en modenhet til arbeidet som intet antall av 19-åringer kan oppnå, uansett hvor gode de er.

For å oppmuntre flere ektepar til å tjene, har Det første presidentskap og De tolvs quorum gjort noe av det dristigste og mest storsinnede vi har sett i misjonærarbeidet de siste 50 årene. I mai i år fikk prestedømsledere ute på misjonsmarken meddelelse om at boligkostnadene for ektepar (og da snakker vi bare om boligkostnader) ville bli dekket av Kirkens misjonærfond dersom de overstiger et fastsatt beløp pr måned. Hvilken velsignelse! Dette er himmelsendt hjelp med den absolutt største utgiften våre ektepar har på sin misjon. Brødrene har også bestemt at ekteparmisjoner kan vare i 6 eller 12 måneder, så vel som de tradisjonelle 18 eller 23. Som enda en fin gest, har ektepar nå tillatelse til, på egen bekostning, å reise hjem en kort periode i anledning viktige familiebegivenheter. Og slutt å bekymre dere for at dere vil måtte banke på dører eller følge samme timeplan som 19-åringene! Vi ber dere ikke om å gjøre det, men vi har en rekke andre ting dere kan gjøre, med ganske stort spillerom i måten dere gjør dem på.

Brødre, av gode grunner knyttet til helse, familie eller økonomi, forstår vi at noen av dere kan være ute av stand til å reise akkurat nå, eller kanskje i det hele tatt. Men med litt planlegging er det mange av dere som kan reise.

Biskoper og stavspresidenter, drøft dette behovet i deres råd og konferanser. Sitt på forhøyningen under deres møter, be og se ut over forsamlingen for å se om dere får tilskyndelser om hvem som skulle bli kalt. Snakk så med dem og hjelp dem å bestemme en dato når de kan tjene. Brødre, når det skjer, sier dere til deres hustru at hvis dere kan forlate godstolen og fjernkontrollen noen få korte måneder, så kan de dra fra barnebarna. Disse små englebarna vil klare seg helt fint, og jeg lover at dere vil gjøre ting for dem i Herrens tjeneste som dere aldri, i verdener uten ende, kunne ha gjort om dere ble hjemme for å henge over dem. Hvilken større gave kan besteforeldre gi sine etterkommere enn å si både i gjerning og ord: “I denne familien reiser vi på misjon!”

Misjonærarbeid er ikke det eneste vi trenger å gjøre i denne store og fantastiske kirken. Men nesten alt annet vi trenger å gjøre, avhenger av at folk først får høre Jesu Kristi evangelium og kommer inn i troen. Ganske sikkert var det derfor Jesu siste befaling til De tolv var så grunnleggende: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.”⁸ Da, og bare da, kan resten av evangeliets velsignelser komme – familiesolidaritet, ungdomsprogrammer, prestedømsløfter og ordinanser som bringer oss til templet. Men som Nephi vitnet om, kan ingenting av dette skje før man har gått inn gjennom porten.⁹ Med alt som må gjøres på veien til evig liv, trenger vi mange flere misjonærer som åpner porten og hjelper andre gjennom den.

Av enhver mann, ung eller gammel, som bærer prestedømmet, ber jeg om en sterkere og mer entusiastisk røst, ikke bare mot ondskap og ham som er personliggjørelsen av den, men en røst for det gode, en røst for evangeliet og en røst for Gud. Brødre i alle aldre, løs deres tunge og se deres ord utrette mirakler i deres liv “som holdes borte fra sannheten bare fordi de ikke vet hvor de kan finne den”.¹⁰

I Jesu Kristi, vår Mesters navn. Amen.