Hva jeg håper mine barnebarn vil forstå angående Hjelpeforeningen

Jeg håper mine barnebarn vil forstå at hjelpeforeningen i dag er organisert etter et mønster for disippelskap som fantes i Kirken i oldtiden. Da Frelseren organiserte sin kirke på nytestamentlig tid, var kvinner “viktige deltagere i [hans] tjenestegjerning”.¹ Han besøkte Marta og Maria, to av sine mest trofaste tilhengere, i Martas hjem. Marta lyttet til ham og tjente ham ifølge den tidens skikk og bruk, men han hjalp henne å forstå at hun kunne gjøre mye mer enn som så. Han hjalp Marta og Maria å forstå at de kunne velge “den gode del” som ikke ville bli fratatt dem.² Denne milde kommentaren tjente som invitasjon til å delta i Herrens tjenestegjerning. Senere i Det nye testamente gir Martas sterke vitnesbyrd om Frelserens guddommelighet oss litt innsikt i hennes tro og disippelskap.³

Når vi leser videre i Det nye testamente, lærer vi at apostlene fortsatte å opprette Herrens kirke. Vi lærer også om trofaste kvinner hvis disippelskap bidro til Kirkens vekst. Paulus omtalte kvinnelige disipler på steder som Efesus⁴ og Filippi.⁵ Men da Herrens Kirke gikk tapt på grunn av frafall, gikk også dette mønsteret for disippelskap tapt.

Da Herren begynte å gjenopprette sin kirke gjennom profeten Joseph Smith, inkluderte han igjen kvinner i et mønster for disippelskap. Noen måneder etter at Kirken ble formelt organisert, åpenbarte Herren at Emma Smith skulle beskikkes som leder og lærer i Kirken og som en offisiell hjelper for sin mann, profeten.⁶ I sitt kall til å hjelpe Herren å bygge opp sitt rike, mottok hun instruksjoner om hvordan hun kunne øke sin tro og personlige rettferdighet, styrke sin familie og sitt hjem og tjene andre.

Jeg håper mine barnebarn vil forstå at siden den dagen evangeliet begynte å bli gjengitt i denne evangelieutdeling, har Herren trengt trofaste kvinner som sine disipler.

Ett eksempel på deres bemerkelsesverdige bidrag var i misjonærarbeid. Den tidlige Kirkens store vekst var mulig fordi trofaste menn var villige til å forlate sine familier og reise til ukjente steder og lide nød og vanskeligheter for å forkynne evangeliet. Disse mennene forsto imidlertid at deres misjoner ikke ville ha vært mulig uten kvinnenes fulle tro og partnerskap, som holdt hjem og forretninger gående og forsørget sine familier og misjonærene. Søstrene tok seg dessuten av de tusenvis av konvertitter som kom til deres lokalsamfunn. De forpliktet seg fullstendig til en ny måte å leve på for å bygge opp Herrens rike og delta i hans frelsesverk.

Jeg håper mine barnebarn vil forstå at Herren inspirerte profeten Joseph Smith til å organisere Kirkens kvinner “under prestedømmet etter prestedømmets mønster”⁷ og lære dem “hvordan [de] ville komme i besittelse av prestedømmets privilegier, velsignelser og gaver”.⁸

Da Hjelpeforeningen ble offisielt organisert, fortsatte Emma Smith i sitt kall som leder. Hun ble utnevnt til organisasjonens president, med to rådgivere som skulle virke sammen med henne i et presidentskap. Istedenfor å bli valgt ved folkets stemme, slik det var vanlig i organisasjoner utenfor Kirken, ble dette presidentskapet kalt ved åpenbaring, oppholdt av dem de skulle lede, og beskikket av prestedømsledere til å virke i sine kall, og slik ble de “kalt av Gud ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet”.⁹ Ettersom de var organisert under prestedømmet, kunne presidentskapet motta veiledning fra Herren og hans profet for et målrettet arbeid. Hjelpeforeningens organisasjon gjorde det også mulig for Herrens lagerhus av talenter, tid og midler å bli forvaltet i visdom og orden.

Denne første gruppen av kvinner forsto at de hadde fått myndighet til å undervise, inspirere og organisere søstrene som disipler for å delta i Herrens frelsesarbeid. På sine første møter fikk søstrene lære Hjelpeforeningens styrende formål: å styrke vår tro og personlige rettskaffenhet, styrke vår familie og vårt hjem og oppsøke og hjelpe de trengende.

Jeg håper mine barnebarn vil forstå at Hjelpeforeningens organisasjon var nødvendig for å forberede de hellige på de privilegier, velsignelser og gaver som bare finnes i templet. President Joseph Fielding Smith sa at Hjelpeforeningen “er av avgjørende betydning for Guds rike på jorden” og “er oppbygget og blir drevet slik at den hjelper sine trofaste medlemmer å oppnå evig liv i vår Faders rike”.¹⁰ Vi kan forestille oss hvordan det må ha vært for søstrene å være i Joseph Smiths røde teglstensbutikk på disse første Hjelpeforenings-møtene, med utsikt til en høyde hvor et tempel ble bygget, og hvor profeten lærte dem at “det skulle være en utvalgt forening, adskilt fra all verdens ondskap, utsøkt, dydig og hellig”.¹¹

Jeg håper mine barnebarn setter pris på templet slik søstrene i den første Hjelpeforeningen gjorde det, som trodde at templets velsignelser var enhver siste-dagers-hellig kvinnes hovedpremie og store mål. Jeg håper mine barnebarn, i likhet med tidlige Hjelpeforenings-søstre, vil anstrenge seg daglig for å bli tilstrekkelig modne til å inngå og holde hellige tempelpakter og at de, når de drar til templet, vil følge med på alt som blir sagt og gjort. Ved templets velsignelser vil de bli væpnet med kraft¹² og velsignet med å motta “nøkkelen til kunnskap om Gud”.¹³ Ved de prestedømsordinanser som bare finnes i templer, vil de bli velsignet så de kan oppfylle sitt guddommelige, evige ansvar, og de vil love å leve som trofaste disipler. Jeg er takknemlig for at en av Herrens viktigste hensikter med å organisere Hjelpeforeningen var å gi kvinnene ansvar for å hjelpe hverandre å forberede seg “for prestedømmets større velsignelser, som var å finne i templets ordinanser og pakter”.¹⁴

Jeg håper mine barnebarn vil komme til å forstå den viktige innflytelse og kapasitet som Hjelpeforeningens store, verdensomspennende søsterfellesskap har. Siden 1842 har Kirken spredt seg langt utenfor Nauvoo, og Hjelpeforeningen finnes nå i over 175 land, hvor søstrene snakker ialt mer enn 80 språk. Hver uke blir nye menigheter og grener organisert, og nye Hjelpeforeninger blir en del av det stadig voksende søsterfellesskapet “spredt over kontinentene”.¹⁵ Da Hjelpeforeningen var relativt liten i antall og hovedsakelig organisert i Utah, kunne dens ledere fokusere mye av sin organisasjon og sitt disippelskap på lokale sosiale programmer og tilhørende hjelpearbeid. De utviklet hjemmeproduksjon og gjennomførte prosjekter for å bygge sykehus og lagre korn. Dette tidlige arbeidet i Hjelpeforeningen bidro til å etablere mønstre for disippelskap som nå anvendes over hele verden. Etter hvert som kirken har vokst, er Hjelpeforeningen nå i stand til å oppfylle sine formål i alle menigheter og grener, staver og distrikter, og samtidig tilpasse seg en verden i stadig forandring.

Hver dag opplever søstre i Hjelpeforeningen over hele verden alt som finnes av jordiske utfordringer og erfaringer. Kvinner og deres familier i dag lever ansikt til ansikt med urealiserte forventninger, fysisk, psykisk og åndelig sykdom, ulykker og død. Noen søstre opplever ensomhet og skuffelse fordi de ikke har sin egen familie, mens andre lider under konsekvensene av familiemedlemmers dårlige valg. Noen har opplevd krig, sult eller naturkatastrofer, mens andre lærer om de påkjenninger som avhengighet, arbeidsledighet eller utilstrekkelig utdannelse og opplæring medfører. Alle disse vanskelighetene er i stand til å bleke troens ben og tappe enkeltpersoner og familier for styrke. En av Herrens hensikter med å organisere søstrene i et disippelskap, var å hjelpe dem og løfte dem over “alt som hindrer en kvinnes glede og fremgang”.¹⁶ I enhver menighet og gren er det en Hjelpeforening med søstre som kan søke og motta åpenbaring og rådføre seg med prestedømsledere for å styrke hverandre og finne løsninger som er anvendelige i deres egne hjem og lokalsamfunn.

Jeg håper mine barnebarn vil forstå at deres disippelskap blir forlenget gjennom Hjelpeforeningen, og at de sammen med andre kan delta i den slags imponerende og heroisk arbeid som Frelseren har gjort. Det arbeid søstrene i denne kirken blir bedt om å gjøre i vår tid, har aldri vært for beskjedent i omfang eller betydningsløst for Herren. Ved sin trofasthet kan de føle hans anerkjennelse og bli velsignet med hans Ånds veiledning.

Mine barnebarn skulle også vite at Hjelpeforeningens søsterfellesskap kan gi dem sikkerhet, tilflukt og beskyttelse.¹⁷ Etter hvert som tidene blir stadig vanskeligere, vil de trofaste søstrene i Hjelpeforeningen stå sammen for å beskytte Sions hjem mot verdens skjærende røster og djevelens rovlystne og provoserende innflytelse. Gjennom Hjelpeforeningen vil de bli undervist og styrket, og rettferdige kvinners innflytelse kan velsigne mange flere av vår Faders barn.

Jeg håper mine barnebarn vil forstå at besøkende lærerinners virksomhet er et uttrykk for deres disippelskap og en betydelig måte å overholde sine pakter på. Dette elementet av vårt disippelskap skulle minne mye om vår Frelsers tjenestegjerning. I Hjelpeforeningens tidlige tid fikk en besøkskomité fra hver menighet i oppdrag å vurdere behov og samle inn bidrag som skulle fordeles på de trengende. I årenes løp har Hjelpeforenings-søstre og -ledere lært ett trinn om gangen og forbedret sin evne til å våke over andre. Til tider har søstre fokusert mer på å utføre sine besøk, holde sine leksjoner og legge igjen lapper når de har vært innom sine søstres hjem. Denne praksis har hjulpet søstrene å lære mønstre for omsorg. Akkurat som folket på Mose tid konsentrerte seg om å holde lange lister med regler, har søstrene i Hjelpeforeningen til tider pålagt seg selv mange skrevne og uskrevne regler i sitt ønske om å forstå hvordan de kunne styrke hverandre.

Med så stort behov for hjelp og redning blant søstrene og deres familier i dag, trenger vår himmelske Fader at vi følger en høyere vei og viser vårt disippelskap ved at vi oppriktig bryr oss om hans barn. Med dette viktige formål i sinne skulle ledere nå be om rapporter om søstrenes og deres familiers åndelige og timelige velbefinnende og om tjeneste som er utført.¹⁸ Besøkende lærerinner har nå ansvar for å bli “godt kjent med og glad i hver enkelt søster, [hjelpe] henne å styrke sin tro, og [yte] tjeneste”.¹⁹

Som Frelserens trofaste disipler, utvikler vi vår evne til å gjøre det han ville gjort om han var her. Vi vet at for ham er det vår omsorg som teller, og derfor prøver vi å konsentrere oss om å bry oss om våre søstre istedenfor å fylle ut lister over ting som skal gjøres. Sann tjenestegjerning måles mer ved dybden av vår kjærlighet enn ved hvor gode våre statistikker er. Vi vil vite om vi lykkes som besøkende lærerinner hvis våre søstre kan si: “Min besøkende lærerinne hjelper meg å vokse åndelig”, og “Jeg vet at min besøkende lærerinne virkelig bryr seg om meg og mine familie”, og “Hvis jeg har problemer, vet jeg at min besøkende lærerinne vil trå til uten å vente til hun blir bedt om det.” Ledere som forstår viktigheten av å tjene andre, vil rådføre seg med hverandre for å søke og motta åpenbaring om hvordan besøkende lærerinner kan oppbygges og hvordan de kan organisere og gjennomføre en inspirerende tjenestegjerning.

Besøkende lærerinners virksomhet er dessuten en forlengelse av biskopens ansvar for å ta vare på Herrens hjord. Biskopen og Hjelpeforeningens president trenger inspirerte besøkende lærerinners tjeneste for at de skal kunne ivareta sitt ansvar. Gjennom besøkende lærerinners arbeid kan en Hjelpeforenings-president få oversikt over hver søsters velbefinnende og rapportere om deres velbefinnende når hun snakker med sin biskop.

President Thomas S. Monson har sagt at “når vi strever i tro uten å nøle for å oppfylle de plikter som vi er kalt til, når vi søker Den allmektiges inspirasjon for å utføre vårt kall, kan vi gjøre mirakler”.²⁰ Jeg håper mine barnebarn vil delta i mirakler ved at de hjelper besøkende lærerinners virksomhet å bli et mønster for disippelskap som Herren vil vedkjenne seg når han kommer igjen.

Disse og andre viktige læresetninger om Hjelpeforeningen kan mine barnebarn nå studere i Døtre i mitt rike: Hjelpeforeningens historie og arbeid. Denne boken inneholder en opptegnelse om Hjelpeforeningens arv og Kirkens kvinner. Den vil forene og innrette et verdensomspennende søsterfellesskap etter Hjelpeforeningens formål og disiplers mønstre og privilegier. Den er et vitnesbyrd om kvinners viktige rolle i vår Faders plan for lykke, og den fastsetter en urokkelig norm for hva vi tror på, hva vi gjør og hva vi vil forsvare. Det første presidentskap har oppfordret oss “til å studere denne boken og la dens tidløse sannheter og inspirerende eksempler påvirke [vårt] liv”.²¹

President Joseph F. Smith, som visste at Hjelpeforeningens organisasjon var guddommelig opprettet, fortalte Hjelpeforenings-søstrene: “Det er opp til dere å lede verden og spesielt verdens kvinner… Dere er hodet,” sa han, “ikke halen”.²² Etter hvert som Herrens tilbakekomst nærmer seg, håper jeg mine barnebarn vil bli sterke, trofaste kvinner som anvender Hjelpeforeningens prinsipper og mønstre i sitt eget liv. Når Hjelpeforeningen blir en livsstil for dem, håper jeg de vil arbeide i fellesskap med andre for å oppfylle dens guddommelige hensikter. Jeg har et vitnesbyrd om Jesu Kristi sanne og gjenopprettede kirke, og jeg er takknemlig for det mønster for disippelskap som ble gjengitt da Herren inspirerte profeten Joseph Smith til å organisere Hjelpeforeningen. I Jesu Kristi navn. Amen.