Du er betydningsfull for Ham

Jo mer vi lærer om universet, jo mer forstår vi – iallfall til en viss grad – av det Moses visste. Universet er så stort, mystisk og praktfullt at det er ubegripelig for det menneskelige sinn. “Verdener uten tall har jeg skapt,” sa Gud til Moses.³ Nattehimmelens undere er et vakkert vitnesbyrd om denne sannheten.

Det finnes ikke mye som har fylt meg med så åndeløs ærefrykt som å fly midt på svarte natten over hav og kontinenter og se ut av cockpitvinduet på den uendelige prakt av millioner av stjerner.

Astronomer har forsøkt å telle hvor mange stjerner det er i universet. En gruppe forskere anslår at antall stjerner innen rekkevidde av våre teleskoper er 10 ganger større enn alle sandkorn som utgjør verdens strender og ørkener.⁴

Denne konklusjonen har en slående likhet med oldtidsprofeten Enoks erklæring: “Var det mulig for mennesket å telle jordens partikler – ja, millioner av jordkloder som denne – ville det ikke utgjøre en begynnelse av dine skapelsers tall.”⁵

Med tanke på omfanget av Guds skaperverk, er det ikke rart at den store kong Benjamin rådet sitt folk til å “alltid bevare i erindringen Guds storhet og deres egen ubetydelighet”.⁶

Men selv om mennesket er intet, blir jeg full av undring og ærefrykt med tanke på at “sjeler er av stor verdi i Guds øyne”.⁷

Og selv om vi kan se på det enorme universet og si: “Hva er mennesket sammenlignet med skaperverkets prakt?” har Gud selv sagt at vi er grunnen til at han skapte universet! Hans gjerning og herlighet – hensikten med dette fantastiske univers – er å frelse og opphøye menneskene.⁸ Med andre ord er evighetens vide utstrekning, det uendelige rom og tidens herlighet og mysterier skapt for vanlige dødelige som dere og meg. Vår himmelske Fader skapte universet så vi kunne oppfylle våre muligheter som hans sønner og døtre.

Dette er menneskets paradoks: Sammenlignet med Gud er mennesket intet, men samtidig er vi alt for Gud. Selv om vi, sammenlignet med det uendelige skaperverk, kan virke som intet, har vi en gnist av den evige flamme brennende i vårt bryst. Vi har det ufattelige løfte om opphøyelse – verdener uten ende – innenfor vår rekkevidde. Og det er Guds største ønske å hjelpe oss å oppnå det.

Den store bedrager vet at et av hans mest effektive redskaper for å lede Guds barn på villspor, er å appellere til ytterlighetene i menneskets paradoks. Overfor noen appellerer han til deres stolte tendenser, blåser dem opp og ansporer dem til å tro på fantasien av sin egen innbilskhet og uovervinnelighet. Han forteller dem at de har overgått det ordinære og at de, på grunn av sine evner, sin fødselsrett eller sosiale status, skiller seg ut fra alle de alminnelige menneskene rundt seg. Han leder dem til å konkludere med at de derfor ikke er underlagt noen andres regler og ikke kan være brydd med noen andres problemer.

Abraham Lincoln skal ha vært glad i følgende dikt:

Jesu Kristi disipler forstår at sammenlignet med evigheten er vårt liv i denne jordiske tilværelse bare “et lite øyeblikk” i tid og rom.¹⁰ De vet at en persons sanne verdi har lite å gjøre med det verden lovpriser. De vet at man kunne ha samlet alle penger som finnes i hele verden, og det ville fremdeles ikke vært nok til et brød i himmelens økonomi.

De som vil “arve Guds rike”¹¹, er de som blir “som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet”.¹² “For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.”¹³ Slike disipler forstår også “at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste”.¹⁴

En annen måte Satan bedrar oss på er ved motløshet. Han prøver å få oss til å fokusere på vår egen ubetydelighet, helt til vi begynner å tvile på om vi har noen særlig verdi i det hele tatt. Han forteller oss at vi er for små til at noen skal legge merke til oss, at vi er glemt – særlig av Gud.

La meg fortelle om en personlig opplevelse som kan være til en viss hjelp for dem som føler seg ubetydelige, glemt eller alene.

For mange år siden gikk jeg på flyskole i det amerikanske Luftforsvaret. Jeg var langt hjemmefra, en ung vesttysk soldat, født i Tsjekkoslovakia og oppvokst i Øst-Tyskland, og jeg hadde store vanskeligheter med å snakke engelsk. Jeg husker godt reisen til vår treningsbase i Texas. Jeg satt på et fly ved siden av en passasjer som snakket med bred sørstatsaksent. Jeg skjønte knapt et ord av det han sa. Jeg lurte faktisk på om jeg hadde lært feil språk hele denne tiden. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at jeg måtte konkurrere om de ettertraktede fremste plassene i pilotopplæringen mot elever som hadde engelsk som morsmål.

Da jeg kom frem til basen i den lille byen Big Spring i Texas, lette jeg etter og fant den lille grenen av siste-dagers-hellige, som besto av en håndfull flotte medlemmer som møttes i leide lokaler inne på selve basen. Medlemmene var i ferd med å bygge et lite møtehus som skulle bli et permanent tilholdssted for Kirken. Den gangen sto medlemmene selv for mye av arbeidet på nye bygninger.

Dag etter dag deltok jeg i pilotopplæringen og studerte så hardt jeg kunne, for så å tilbringe mesteparten av min fritid med å jobbe på det nye møtehuset. Der lærte jeg at en to-tom-fire ikke er et dansetrinn, men en planke av tre. Jeg lærte også den viktige overlevelseskunsten å ikke treffe tommelen når jeg slo i en spiker.

Jeg jobbet så mye på det nye møtehuset at grenspresidenten – som tilfeldigvis også var en av flyinstruktørene våre – uttrykte sin bekymring og sa at jeg kanskje heller skulle studere mer.

Mine venner og medflyelever deltok også i fritidsaktiviteter, men jeg tror det er trygt å si at noen av disse aktivitetene ikke ville ha vært i samsvar med dagens hefte Til styrke for ungdom. For min del likte jeg å være en aktiv del av denne lille grenen i Vest-Texas, praktisere mine nyfunne snekkerferdigheter og forbedre min engelsk mens jeg utførte mine kall som lærer i eldstenes quorum og Søndagsskolen.

Den gangen var Big Spring, til tross for sitt navn, et lite, ubetydelig og ukjent sted. Ofte følte jeg meg også akkurat slik – ubetydelig, ukjent og ganske alene. Likevel lurte jeg aldri på om Herren hadde glemt meg eller om han ville finne meg der. Jeg visste det var uvesentlig for min himmelske Fader hvor jeg var, hvordan jeg lå an sammenlignet med de andre på flyskolen eller hvilket kall jeg hadde i Kirken. Det som betydde noe for ham, var at jeg gjorde mitt beste, at mitt hjerte søkte hen til ham og at jeg var villig til å hjelpe menneskene rundt meg. Jeg visste at hvis jeg gjorde mitt beste, ville alt gå bra.

Og det gjorde det.¹⁵

Herren bryr seg ikke det minste om hvorvidt vi arbeider hele dagen i en marmorhall eller i en stall. Han vet hvor vi er, uansett hvor enkle våre kår måtte være. Han vil bruke – på sitt eget vis og i sine hellige hensikter – dem som i sitt hjerte søker ham.

Gud vet at noen av de største sjeler som noensinne har levd, er de som aldri vil bli nevnt i historiens krøniker. De er de velsignede, ydmyke sjeler som følger Frelserens eksempel og bruker sitt liv til å gjøre godt.¹⁶

Et slikt ektepar, foreldrene til en venn av meg, er eksempler på dette prinsippet for meg. Mannen arbeidet i et stålverk i Utah. I lunsjen fant han frem sine Skrifter eller et av Kirkens tidsskrifter og leste. Når de andre arbeiderne så dette, gjorde de narr av ham og kom med innsigelser mot hans tro. Hver gang de gjorde det, snakket han vennlig og frimodig til dem. Han lot ikke deres manglende respekt gjøre ham sint eller oppskaket.

Mange år senere ble en av de mer aktive mobberne svært syk. Før han døde, spurte han denne ydmyke mannen om han ville tale i begravelsen hans – noe han gjorde.

Dette trofaste medlemmet av Kirken hadde aldri mye av sosial status eller rikdom, men hans innflytelse stakk dypt i alle som kjente ham. Han døde i en arbeidsulykke mens han stoppet for å hjelpe en annen arbeider som satt fast i snøen.

Mindre enn et år senere ble enken hans hjerneoperert, og mistet evnen til å gå. Mange elsker imidlertid å være sammen med henne fordi hun lytter. Hun husker. Hun bryr seg. Hun kan ikke skrive, så hun lærer sine barn og barnebarns telefonnumre utenat. Kjærlig husker hun fødselsdager og årsdager.

De som besøker henne, ser lysere på sitt liv og seg selv når de går derfra. De føler hennes kjærlighet. De vet at hun bryr seg om dem. Hun klager aldri, men bruker all sin tid på å velsigne andre. En av hennes venner sa at denne kvinnen var en av de få hun hadde kjent som virkelig var et eksempel på Jesu Kristi kjærlighet og liv.

Dette ekteparet ville vært de første til å si at de ikke var av stor betydning i denne verden. Men Herren bruker en helt annen vekt enn verden til å måle en sjels verdi. Han kjenner dette trofaste ekteparet. Han er glad i dem. Deres handlinger er levende vitnesbyrd om deres sterke tro på ham.

Mine kjære brødre og søstre, det kan hende at mennesket er intet sammenlignet med universets storhet. Til tider kan vi til og med føle oss ubetydelige, usynlige, alene eller glemt. Men husk alltid at dere er betydningsfulle for ham! Hvis dere noensinne tviler på det, tenk på disse fire guddommelige prinsippene:

For det første: Gud elsker de ydmyke og saktmodige, for de er “[størst] i himlenes rike”.¹⁷

For det annet: Herren lar “fylden av [sitt] evangelium … bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender”.¹⁸ Han har utvalgt “det som er svakt i verden [til å] komme frem og bryte ned de mektige og sterke”¹⁹ og til å gjøre “det sterke til skamme”.²⁰

For det tredje: Uansett hvor dere bor, uansett hvor enkle deres kår er, hvor beskjedent deres arbeid er, hvor begrensede deres evner er, hvor ordinært deres utseende er eller hvor lite deres kall i Kirken kan virke, er dere ikke usynlige for deres himmelske Fader. Han elsker dere. Han kjenner deres ydmyke hjerte og deres kjærlige og vennlige handlinger. Til sammen danner de et varig vitnesbyrd om deres lojalitet og tro.

For det fjerde og siste: Forstå at det dere ser og opplever nå, ikke er slik det vil være i evigheten. Dere vil ikke føle ensomhet, sorg, smerte eller motløshet for alltid. Vi har Guds trofaste løfte om at han hverken vil glemme eller svikte dem som søker ham.²¹ Ha håp og tro på dette løftet. Lær å elske deres himmelske Fader og bli hans disippel i ord og i gjerning.

Vær trygge på at om dere bare holder ut, tror på ham og trofast holder budene, vil dere en dag selv få oppleve de løfter som ble åpenbart til apostelen Paulus: “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”²²

Brødre og søstre, universets mektigste skapning er deres ånds Far. Han kjenner dere. Han elsker dere med fullkommen kjærlighet.

Gud ser deg ikke bare som et jordisk menneske på en liten planet som lever en kort stund – han ser deg som sitt barn. Han ser deg som den du er i stand til og ment å bli. Han vil du skal vite at du er betydningsfull for ham.

Måtte vi alltid tro, ha tillit og innrette vårt liv slik at vi vil forstå vår sanne, evige verdi og våre muligheter. Måtte vi være verdige til de store velsignelser vår himmelske Fader har i vente for oss. Dette er min bønn i hans Sønn Jesu Kristi navn. Amen.