Tro, mot, tilfredshet: Et budskap til enslige foreldre

Av eldste David S. Baxter

i De sytti


Dere streber etter å oppdra deres barn i rettferdighet og sannhet, vel vitende om at selv om dere ikke kan forandre fortiden, kan dere forme fremtiden.

Mitt budskap er til enslige foreldre i Kirken, som for det meste er alenemødre – dere tapre kvinner som på grunn av forskjellige omstendigheter i livet, nå oppdrar barn og styrer et hjem alene. Kanskje dere har blitt enke eller er skilt. Kanskje dere hanskes med utfordringene ved å være aleneforeldre som følge av å ha tatt en feil sving utenfor ekteskapet, men nå lever innenfor rammen av evangeliet etter å ha gjort forandringer i livet deres. Gud velsigne dere for at dere unngår den type omgang som ville gå på bekostning av dyd og disippelskap. Det ville være en altfor høy pris å betale.

Selv om dere kanskje til tider har spurt “hvorfor meg?”, er det gjennom livets vanskeligheter vi vokser mot guddommelighet mens vår karakter formes i lidelsens smeltedigel, idet livets hendelser utspiller seg mens Gud respekterer menneskets handlefrihet. Som eldste Neal A. Maxwell sa, kan vi ikke finne alle sluttsummene eller få det hele til å stemme fordi “vi ikke har alle tallene”.1

Uansett omstendigheter eller årsaker til dem, er dere fantastiske. Hver dag møter dere livets kamper, og gjør det arbeidet for det meste alene, som alltid var ment for to. Dere må være både far og mor. Dere styrer deres husstand, våker over familien, strever noen ganger med å få endene til å møtes, og mirakuløst nok finner også styrke til å tjene i Kirken på betydningsfullt vis. Dere oppfostrer deres barn. Dere gråter og ber med dem og for dem. Dere ønsker det beste for dem, men bekymrer dere hver kveld for at deres beste aldri er godt nok.

Selv om jeg ikke liker å være altfor personlig, er jeg er et produkt av et slikt hjem. Gjennom det meste av barndommen og tenårene mine oppdro min mor oss på egenhånd i fattige kår. Pengene ble omhyggelig rasjonert. Hun måtte hanskes med en indre ensomhet, til tider sterkt lengtende etter støtte og selskap. Til tross for alt dette var det en verdighet ved min mor, en enorm kilde til besluttsomhet og ren skotsk tæl.

Heldigvis var hennes senere år mer velsignet enn i starten. Hun giftet seg med en ny konvertitt, en enkemann. De ble beseglet i London England tempel og virket en kort tid som ordinansarbeidere der. De var sammen i nesten et kvart århundre – lykkelige og tilfredse inntil dødeligheten innhentet dem.

Det er mange av dere gode kvinner i Kirken over hele verden som står overfor lignende forhold, og som viser den samme utholdenhet år etter år.

Dette er ikke akkurat det dere håpet eller planla, ba om eller forventet i starten for mange år siden. Deres reise gjennom livet har hatt humper, omveier, vendinger og svinger, mest som følge av at livet i en fallen verden er ment å være et sted for prøving og testing.

I mellomtiden strever dere med å oppdra deres barn i rettferdighet og sannhet, vel vitende om at selv om dere ikke kan forandre fortiden, kan dere forme fremtiden. Underveis vil dere få kompenserende velsignelser, selv om de ikke er umiddelbart åpenbare.

Med Guds hjelp trenger dere ikke frykte for fremtiden. Deres barn vil vokse opp og kalle dere velsignet, og hver eneste en av de mange tingene dere har utrettet, vil stå som en hyllest til dere.

Dere må aldri føle at dere er i en slags annenrangs underkategori av Kirkens medlemmer, som av en eller annen grunn skulle være mindre berettiget til Herrens velsignelser enn andre. I Guds rike er det ingen annenrangs borgere.

Vi håper at når dere deltar på møter og ser tilsynelatende komplette og lykkelige familier eller hører noen snakke om familieidealer, vil dere føle glede over å tilhøre en kirke som fokuserer på familier og underviser om deres sentrale rolle i vår himmelske Faders plan for sine barns lykke, i visshet om at midt i verdens elendighet og moralske forfall har vi læren, myndigheten, ordinansene og paktene som gir verden det største håp, blant annet for deres barns og deres familiers fremtidige lykke.

På Hjelpeforeningens fellesmøte i september 2006 gjenga president Gordon B. Hinckley en opplevelse som fortelles av en fraskilt alenemor med syv barn som da var i alderen 7 til 16 år. Hun hadde gått over gaten for å levere noe til en nabo. Hun sa:

“Da jeg snudde for å gå hjem igjen, kunne jeg se huset mitt opplyst. Jeg kunne høre mine barn som et ekko idet jeg gikk ut av døren få minutter tidligere. De sa: ‘Mamma, hva skal vi ha til middag?’ ‘Kan du kjøre meg til biblioteket?’ ‘Jeg må ha tak i noe papir til plakater i kveld.’ Trett og sliten så jeg på huset og så lys i hvert rom. Jeg tenkte på alle disse barna som var hjemme og ventet på at jeg skulle komme og dekke alle deres behov. Byrdene føltes tyngre enn jeg kunne bære.

Jeg husker at jeg så gjennom tårer opp mot himmelen og sa: ‘Kjære Fader, jeg klarer det bare ikke i kveld. Jeg er for sliten. Jeg takler det ikke. Jeg kan ikke gå hjem og ta meg av alle disse barna alene. Kan jeg ikke få komme til deg og være hos deg bare for en natt? …’

Jeg hørte nok egentlig ikke ordene, men jeg hørte dem i mitt sinn. Svaret var: ‘Nei, lille venn, du kan ikke komme til meg nå… Men jeg kan komme til deg.’”2

Takk, søstre, for alt dere gjør for å oppfostre deres barn og ha et kjærlig hjem der det er godhet, fred og muligheter.

Selv om dere ofte føler dere alene, er dere egentlig aldri helt alene. Hvis dere går fremover med tålmodighet og tro, vil Forsynet gå med dere. Himmelen vil skjenke sine nødvendige velsignelser.

Deres perspektiv og syn på livet vil forandre seg når dere istedenfor å bli motløse, ser opp.

Mange av dere har allerede oppdaget den store, omformende sannhet at når dere lever for å løfte andres byrder, blir deres egne byrder lettere. Selv om omstendighetene kanskje ikke har endret seg, har deres innstilling det. Dere er i stand til å møte deres egne prøvelser med større aksept, et mer forståelsesfullt hjerte og dypere takknemlighet for det dere har, istedenfor en lengsel etter det dere ennå mangler.

Dere har oppdaget at når vi gir håpefull kreditt til dem hvis livskontoer synes tomme, blir vår egen beholdning av trøst beriket og etterfylt. Vårt “beger flyter over” (Salmene 23:5).

Gjennom rettskaffen livsførsel kan dere og deres barn en dag nyte velsignelsene av å være del av en komplett, evig familie.

Medlemmer og ledere, er det mer dere kan gjøre for å støtte familier med én forelder uten å dømme eller kritisere? Kan dere være mentor for de unge i disse familiene, ikke minst gi unge menn eksempler på hva gode menn gjør og hvordan gode menn lever? I fravær av fedre, er dere rollemodeller som er verdt å ta etter?

Det finnes naturligvis noen familier hvor det er far som er eneforsørger. Brødre, vi ber også for dere og berømmer dere. Dette budskapet er også til dere.

Enslige forsørgere, jeg vitner om at hvis dere gjør deres aller beste i den vanskeligste av menneskets utfordringer, vil himmelen smile til dere. Dere er virkelig ikke alene. La Jesu Kristi forløsende, kjærlige kraft opplyse deres liv nå og fylle dere med håp om evige løfter. Fatt mot. Ha tro og håp. Betrakt nåtiden med tapperhet, og se fremover med optimisme. I Jesu Kristi navn. Amen.

Quellenangaben anzeigen

  1.  

    1. Neal A. Maxwell, Notwithstanding My Weakness (1981), 68.

  2.  

    2. I Gordon B. Hinckley, “I Hans kjærlighets armer”, Liahona, nov. 2006, 117.