Offer

Av eldste Dallin H. Oaks

i De tolv apostlers quorum


Våre liv i tjeneste og offer er de mest passende uttrykk for vårt engasjement for å tjene Mesteren og våre medmennesker.

Jesu Kristi sonoffer har blitt kalt “den mest ufattelige av alle begivenheter siden skapelsens morgen til evighetens endeløse tidsaldre”.1 Dette offer er alle profetenes sentrale budskap. Det ble bebudet av de dyreofre som foreskrives av Moseloven. En profet erklærte at hele meningen med dem var å “[peke] hen på det store og siste offer, … Guds Sønn, ja, altomfattende og evig” (Alma 34:14). Jesus Kristus utholdt ufattelig lidelse for å ofre seg for alles synder. Dette var et offer av det ypperste av det gode – det rene, lytefrie lam – for den største mengde ondskap – hele verdens synder. Med Eliza R. Snows minneverdige ord:

Han utgjøt sitt dyrebare blod,
sitt liv han villig bød,
et syndfritt offer for vår skyld,
Han frelste verden fra død.2

Dette offer – Jesu Kristi forsoning – står sentralt i frelsesplanen.

Jesu Kristi ubegripelige lidelse endte ofring ved blodsutgytelse, men det endte ikke viktigheten av offer i evangeliets plan. Vår Frelser krever at vi fortsetter å ofre, men de ofre han nå krever, er at vi gir ham “et sønderknust hjerte og en angrende ånd” (3 Nephi 9:20). Han befaler også hver enkelt av oss å elske og tjene hverandre – på en måte å tilby en liten etterligning av hans eget offer ved å ofre av vår egen tid og våre selviske prioriteringer. I en inspirert salme synger vi: “Offer og lydighet kronen ham bringer.”3

Jeg vil tale om disse jordiske ofre vår Frelser ber oss om å gjøre. Dette vil ikke omfatte ofre vi er tvunget til å gjøre, eller handlinger som kan være motivert av personlig vinning fremfor tjeneste eller offer (se 2 Nephi 26:29).

I.

Den kristne tro har en historie av offer, herunder det største offer. I de tidlige årene av den kristne æra lot Roma tusener dø martyrdøden for sin tro på Jesus Kristus. I senere århundrer, etter hvert som dogmatiske tvister splittet de kristne, ble noen grupper forfulgt og til og med drept av medlemmer av andre grupper. Kristne drept av andre kristne er de mest tragiske martyrer for den kristne tro.

Mange kristne har frivillig ofret motivert av troen på Kristus og ønsket om å tjene ham. Noen har valgt å vie hele sitt voksne liv til tjeneste for Mesteren. Denne edelmodige gruppen omfatter dem som er i religiøse ordener i den katolske kirke og dem som har ytt livslang tjeneste som kristne misjonærer i ulike protestantiske trosretninger. Deres eksempel er utfordrende og inspirerende, men de fleste som tror på Kristus, er hverken forventet eller i stand til å vie hele sitt liv til religiøs tjeneste.

II.

For de fleste tilhengere av Kristus innebærer våre ofre det vi kan gjøre på daglig basis i vårt ordinære, personlige liv. I lys av dette kjenner jeg ingen annen gruppe hvis medlemmer ofrer mer enn siste-dagers-hellige. Deres ofre – deres ofre, mine brødre og søstre – står i kontrast til verdens vanlige søken etter selvrealisering.

Mine første eksempler er våre mormonpionerer. Deres episke ofre av liv, familieforhold, hjem og bekvemmeligheter er grunnlaget for det gjengitte evangelium. Sarah Rich belyste hva som motiverte disse pionerene da hun beskrev da hennes mann, Charles, ble kalt på misjon: “Dette var virkelig en vanskelig tid for meg så vel som for min mann, men plikten kalte oss til å skille lag for en tid, og da vi visste at vi [var] lydige mot Herrens vilje, følte vi at vi skulle ofre våre egne følelser for å hjelpe med å etablere verket … og bidra til å bygge opp Guds rike på jorden.”4

I dag er den mest synlige styrken i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige dens medlemmers uselviske tjeneste og ofre. Før gjeninnvielsen av et av våre templer spurte en kristen prest president Gordon B. Hinckley hvorfor det ikke var noen kors der, det vanligste symbolet på den kristne tro. President Hinckley svarte at symbolene på vår kristne tro er “vårt folks liv”.5 Vårt liv i tjeneste og offer er virkelig det mest passende uttrykk for vårt engasjement for å tjene Mesteren og våre medmennesker.

III.

Vi har ingen yrkesutdannede og lønnede prester i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Som følge av dette må vanlige medlemmer som kalles til å lede og betjene våre forsamlinger, bære hele belastningen av våre mange møter, programmer og aktiviteter. De gjør dette i mer enn 14 000 forsamlinger bare i USA og Canada. Selvfølgelig er vi ikke alene om at vanlige medlemmer av våre menigheter tjener som lærere og ledere. Men den tid som brukes av våre medlemmer til å undervise og tjene hverandre, er enestående stor. Vår innsats for at hver familie i våre menigheter skal få besøk av hjemmelærere hver måned, og hver voksen kvinne skal få besøk av Hjelpeforeningens besøkende lærerinner hver måned, er eksempler på dette. Vi kjenner ingen sammenlignbar tjeneste i noen organisasjon i hele verden.

De mest kjente eksemplene på unik siste-dagers-hellig tjeneste og offer er det arbeid våre misjonærer gjør. For tiden er det mer enn 50 000 unge menn og unge kvinner og over 5000 voksne menn og kvinner. De vier fra seks måneder til to år av sitt liv til å undervise i Jesu Kristi evangelium og yte humanitærtjeneste i over 160 land over hele verden. Deres arbeid innebærer alltid offer, inkludert de årene de gir til Herrens verk, og også de ofrene som er gjort for å sørge for penger til deres underhold.

De som er igjen hjemme – foreldre og andre familiemedlemmer – ofrer også ved å gi avkall på samvær med og hjelp fra misjonærene de sender ut. En ung brasiliansk misjonær fikk for eksempel et misjonærkall mens han arbeidet for å forsørge sine brødre og søstre etter at hans far og mor døde. En generalautoritet fortalte at disse barna møttes til familieråd og husket at deres avdøde foreldre hadde lært dem at de alltid skulle være beredt til å tjene Herren. Den unge mannen tok imot sitt misjonskall, og en 16 år gammel bror overtok ansvaret for å arbeide for å forsørge familien.6 De fleste av oss vet om mange andre eksempler på offer for å reise på misjon eller for å støtte en misjonær. Vi kjenner ikke til noen annen frivillig tjeneste og noe offer som dette i noen annen organisasjon i verden.

Vi blir ofte spurt: “Hvordan overtaler dere deres unge og eldre medlemmer til å forlate sin skolegang eller sin pensjonisttilværelse for å ofre på denne måten?” Jeg har hørt mange gi denne forklaringen: “Når jeg vet hva min Frelser gjorde for meg – hans nåde ved å lide for mine synder og overvinne døden så jeg kan leve igjen – føler jeg meg privilegert som kan gjøre det lille offeret jeg blir bedt om å gjøre i hans tjeneste. Jeg ønsker å dele den forståelsen han har gitt meg.” Hvordan overbeviser vi slike Kristi etterfølgere om verdien av å tjene? Som en profet forklarte: “Vi [bare] spør dem.”7

Andre ofre som følge av misjonærtjeneste, er de ofre som gjøres av dem som handler ifølge misjonærenes undervisning og blir medlemmer av Kirken. For mange konvertitter er disse ofrene svært betydelige, inkludert tap av venner og familieforhold.

For mange år siden fikk denne konferansen høre om en ung mann som fant det gjengitte evangelium mens han studerte i USA. Da denne mannen snart skulle vende tilbake til sitt fedreland, spurte president Gordon B. Hinckley ham hva som ville skje med ham når han kom hjem som en kristen. “Min familie vil bli skuffet,” svarte den unge mannen. “De vil kanskje kaste meg ut og anse meg som død. Når det gjelder min fremtid og min karriere, vil kanskje alle muligheter være stengt for meg.”

“Er du villig til å betale en så høy pris for evangeliet?” spurte president Hinckley.

Med tårer i øynene svarte den unge mannen: “Det er jo sant, er det ikke?” Da det ble bekreftet, svarte han: “Hvilken rolle spiller da alt annet?”8 Dette er den offervilje som finnes blant mange av våre nye medlemmer.

Andre eksempler på tjeneste og offer vises i livet til de trofaste medlemmene som tjenestegjør i våre templer. Tempeltjeneste er unikt for siste-dagers-hellige, men betydningen av et slikt offer skulle være forståelig for alle kristne. Siste-dagers-hellige har ingen tradisjon for tjeneste i kloster, men vi kan likevel forstå og berømme det offer de gjør hvis kristne tro motiverer dem til å vie sitt liv til denne religiøse aktiviteten.

På denne konferansen for bare et år siden fortalte president Thomas S. Monson om et eksempel på offer i forbindelse med tempeltjeneste. En trofast siste-dagers-hellig far på en avsidesliggende øy i Stillehavet gjorde tungt fysisk arbeid på et sted langt borte i seks år, for å tjene de nødvendige pengene til å kunne ta sin kone og 10 barn med til New Zealand tempel for å bli viet og beseglet for all evighet. President Monson forklarte: “De som forstår de evige velsignelser som kommer av templet, vet at intet offer er for stort, ingen pris for høy, ingen anstrengelse for vanskelig for å kunne motta disse velsignelsene.”9

Jeg er takknemlig for de fantastiske eksempler på kristen kjærlighet, tjeneste og offer jeg har sett blant de siste-dagers-hellige. Jeg ser dere utføre deres kall i Kirken, ofte med store ofre av tid og midler. Jeg ser dere reise på misjon for egen regning. Jeg ser dere med glede gi av deres yrkesferdigheter i tjeneste for deres medmennesker. Jeg ser dere vise omsorg for de fattige gjennom personlig innsats og ved å støtte Kirkens velferd og humanitære bidrag.10 Alt dette ble bekreftet i en landsomfattende studie som konkluderte med at aktive medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige “utfører frivillig arbeid og donerer betydelig mer enn den gjennomsnittlige amerikaner, og er enda mer rause med tid og penger enn de øverste [20 prosent] av religiøse mennesker i Amerika.”11

Slike eksempler på å gi til andre styrker oss alle. De minner oss om Frelserens lære:

“Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv …

For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det” (Matteus 16:24–25).

IV.

Kanskje de mest kjente og viktigste eksemplene på uselvisk tjeneste og offer utføres i våre familier. Mødre vier seg til å føde og oppdra sine barn. Ektemenn gir av seg selv for å forsørge sin hustru og sine barn. De ofre som er involvert i den evig betydningsfulle tjeneste for våre familier, er for mange til å nevne og for kjente til at de behøver å nevnes.

Jeg ser også uselviske siste-dagers-hellige adoptere barn, innbefattet de med spesielle behov, og forsøke å gi fosterbarn håp og muligheter som ble nektet dem i deres tidligere omstendigheter. Jeg ser dere bry dere om familiemedlemmer og naboer som lider av fødselsskader, psykiske og fysiske skavanker og virkningene av fremskreden alder. Herren ser dere også, og han har fått sine profeter til å erklære at “når dere ofrer for hverandre og deres barn, vil Herren velsigne dere”.12

Jeg tror at siste-dagers-hellige som yter uselvisk tjeneste som en ærbødig imitasjon av vår Frelser, fastholder evige verdinormer i større grad enn noen annen gruppe mennesker. Siste-dagers-hellige ser på sine ofre av tid og midler som en del av sin skolegang og kvalifisering for evigheten. Dette er en sannhet som er åpenbart i Lectures on Faith, som forklarer at “en religion som ikke krever at man ofrer alt, har aldri tilstrekkelig kraft til å frembringe den tro som er nødvendig for liv og frelse … Det er ved et slikt offer, og kun det, at Gud har forordnet at menneskene skulle få evig liv.”13

Akkurat slik Jesu Kristi sonoffer står sentralt i frelsesplanen, må vi, Kristi tilhengere, gjøre våre egne ofre for å forberede oss på den fremtid som planen forespeiler oss.

Jeg vet at Jesus Kristus er Gud den evige Faders enbårne Sønn. Jeg vet at på grunn av hans sonoffer har vi forsikringen om udødelighet og muligheten til evig liv. Han er vår Herre, vår Frelser og vår Forløser, og jeg vitner om ham i Jesu Kristi navn. Amen.

Exibir Referências

  1.  

    1. Bruce R. McConkie, The Promised Messiah: The First Coming of Christ (1981), 218.

  2.  

    2. “How Great the Wisdom and the Love”, Hymns, nr. 195.

  3.  

    3. “Priser profeten som skuet Jehova”, Salmer, nr. 12.

  4.  

    4. Sarah Rich, i Guinevere Thomas Woolstenhulme, “I Have Seen Many Miracles,” i Richard E. Turley jr. og Brittany A. Chapman, red., Women of Faith in the Latter Days: Bind 1, 1775–1820 (2011), 283.

  5.  

    5. Gordon B. Hinckley, “Symbolet på vår tro”, Liahona, april 2005, 3.

  6.  

    6. Se Harold G. Hillam, “Offer i tjenesten”, Lys over Norge, jan. 1996, 42.

  7.  

    7. Gordon B. Hinckley, “Troens mirakel”, Liahona, juli 2001, 84.

  8.  

    8. Gordon B. Hinckley, “Det er jo sant, er det ikke?” Lys over Norge, okt. 1993, 2; se også Neil L. Andersen, “Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?” Liahona, mai 2007, 74.

  9.  

    9. Thomas S. Monson, “Det hellige tempel – et fyrtårn for verden”, Liahona, mai 2011, 91–92.

  10.  

    10. Se for eksempel Naomi Schaefer Riley, “What the Mormons Know about Welfare”, Wall Street Journal, 18. feb. 2012, A11.

  11.  

    11. Ram Cnaan og andre: “Called to Serve: The Prosocial Behavior of Active Latter-day Saints” (utkast), 16.

  12.  

    12. Ezra Taft Benson, “Til Kirkens enslige voksne brødre”, Lys over Norge, juli 1988, 47.

  13.  

    13.  Lectures on Faith (1985), 69.