Så de bortkomne kan finnes

Brødre og søstre, ifølge Skriftene var Liahona “en rund kule … kunstferdig utført” med to visere, hvorav den ene viste veien fader Lehis familie skulle gå i villmarken (1 Nephi 16:10).

Jeg tror jeg vet hvorfor Lehi ble storlig forbauset første gang han så den, for jeg husker min reaksjon første gang jeg så en GPS i virksomhet. I mitt sinn var det en moderne innretning som var “kunstferdig utført”. På et eller annet vis jeg ikke engang kan forestille meg, kan denne lille innretningen i telefonen min fastslå nøyaktig hvor jeg er og si meg nøyaktig hvordan jeg kan komme meg dit jeg skal.

For både min hustru Barbara og meg er GPS en velsignelse. For Barbara betyr det at hun ikke trenger å be meg stoppe og spørre om veien, og for meg betyr det at jeg kan ha rett når jeg sier: “Jeg trenger ikke å spørre noen. Jeg vet nøyaktig hvor jeg skal.”

Brødre og søstre, vi har tilgjengelig for oss et redskap som er enda mer bemerkelsesverdig enn den beste GPS. Alle går seg vill en eller annen gang, til en viss grad. Det er gjennom Den hellige ånds tilskyndelser at vi kan bringes trygt tilbake på den rette vei, og det er Frelserens sonoffer som kan bringe oss hjem.

Å være bortkommet kan gjelde for hele samfunn så vel som for enkeltpersoner. I dag lever vi i en tid da mye av denne verden er på villspor, spesielt med hensyn til verdier og prioriteringer i våre hjem.

For 100 år siden knyttet president Joseph F. Smith lykke direkte til familien og formante oss til å fokusere vår innsats der. Han sa: “Det kan ikke finnes noen ekte lykke adskilt fra hjemmet … Det finnes ingen lykke uten gjennom tjeneste, og det er ingen tjeneste større enn den som gjør hjemmet til en guddommelig institusjon og fremmer og bevarer familiens liv … Det som trenger å reformeres, er derfor hjemmet” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith [1998], 382, 384).

Det er våre hjem og familier som trenger fornyelse i denne stadig mer materialistiske og sekulære verden. Et slående eksempel er den økende mangel på respekt for ekteskapet her i USA. Tidligere i år rapporterte New York Times at “andelen barn født av ugifte kvinner har krysset en terskel: mer enn halvparten av fødslene til amerikanske kvinner under 30 skjer utenfor ekteskapet” (Jason DeParle og Sabrina Tavernise, “Unwed Mothers Now a Majority Before Age of 30”, New York Times, 18. feb. 2012, A1).

Vi vet også at av par i USA som gifter seg, blir nesten halvparten skilt. Selv de som forblir gift, kommer ofte på villspor ved å la andre ting forstyrre deres familieforhold.

Like bekymringsfullt er den stadig voksende kløften mellom rike og fattige og mellom dem som streber etter å bevare familiens verdier og forpliktelser, og dem som har gitt opp å gjøre det. Statistisk sett vil de som har mindre utdannelse og dermed lavere inntekt, ha mindre sannsynlighet for å gifte seg og gå i kirken, og større sannsynlighet for å bli innblandet i kriminalitet og å få barn utenfor ekteskapet. Og disse trendene er også urovekkende i mye av resten av verden. (Se W. Bradford Wilcox og andre, “No Money, No Honey, No Church: The Deinstitutionalization of Religious Life among the White Working Class”, tilgjengelig på www.virginia.edu/marriageproject/pdfs/Religion_WorkingPaper.pdf.)

I motsetning til det mange hadde trodd, synes velstand og utdannelse å være forbundet med en høyere sannsynlighet for å ha tradisjonelle familier og verdier.

Det virkelige spørsmålet gjelder selvfølgelig årsak og virkning. Har noen sektorer i samfunnet sterkere verdier og familier fordi de er mer utdannet og velstående, eller er de mer utdannet og velstående på grunn av sine verdier og sterke familier? I denne verdensomspennende kirken vet vi at det er det sistnevnte. Når folk i familiesammenheng og religiøs sammenheng forplikter seg til det gjengitte evangelium, begynner de å gjøre det bedre åndelig og ofte også timelig.

Og selvfølgelig blir samfunnet for øvrig styrket når familier vokser seg sterkere. Forpliktelser overfor familien og verdier er den grunnleggende årsak. Nesten alt annet er virkninger. Når par gifter seg og inngår forpliktelser overfor hverandre, øker de i stor grad sjansene for økonomisk velferd. Når barn blir født i ekteskap og har både en mor og en far, skyter deres muligheter og deres sannsynlighet for yrkesmessig suksess i været. Og når familier arbeider og leker sammen, blomstrer nabolag og lokalsamfunn, økonomier forbedres og det blir mindre behov for offentlig styring og kostbare sikkerhetsnett.

Så den dårlige nyheten er at familiens sammenbrudd forårsaker en rekke samfunnsmessige og økonomiske onder. Men den gode nyheten er at, som enhver årsak og virkning, kan disse ondene reverseres ved å endre det som forårsaker dem. Ulikheter utjevnes ved å etterleve riktige prinsipper og verdier. Brødre og søstre, den viktigste årsaken i vår levetid er våre familier. Hvis vi vil vie oss til denne saken, vil vi forbedre alle andre aspekter av vårt liv, og som et folk og som en kirke vil vi være et eksempel og et fyrtårn for alle folkeslag på jorden.

Men dette er ikke lett i en verden hvor hjerter vender seg i mange retninger og hvor hele planeten synes å være i konstant bevegelse og endring i et tempo som ingen før har forestilt seg. Ingenting forblir det samme særlig lenge. Stiler, trender, moter, politisk korrekthet og til og med oppfatninger om rett og galt forandrer og beveger seg. Som profeten Jesaja forutsa, blir galt fremstilt som riktig og riktig som galt (se Jesaja 5:20).

Det åndelige skillet blir enda bredere og det onde blir stadig mer villedende og spissfindig, og trekker folk til seg som en mørk magnet – samtidig som sannhetens og lysets evangelium tiltrekker seg de ærlige av hjertet og de hederlige på jorden som søker det som er moralsk og godt.

Vi er kanskje relativt få i antall, men som medlemmer av denne kirken kan vi strekke oss over disse økende kløfter. Vi kjenner kraften i Kristus-sentrert tjeneste som samler Guds barn, uavhengig av deres åndelige eller økonomiske status. For et år siden oppfordret Det første presidentskap oss til å delta i en dag med tjeneste for å markere 75 år med velferdsprogrammet, som hjelper folk å bli selvhjulpne. Våre medlemmer over hele verden har bidratt med millioner av timer.

Kirken er en fortøyning i dette stormfulle hav, et anker i det frådende vann av endring og splid og et fyrtårn for dem som verdsetter og søker rettferdighet. Herren bruker denne Kirken som et redskap til å trekke sine barn over hele verden til hans evangeliums beskyttelse.

Elijahs ånd, som ikke kjenner noen grenser, er også en stor kraft i Herrens hensikter for hans barns evige fremtid. Ifølge Malaki vender Den hellige ånd “fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre” (Malaki 4:6).

Kirken står som et eksempel på vending av hjerter og som en katalysator for det gode i verden. Blant medlemmer av Kirken som er gift i templet, og som jevnlig deltar på søndagsmøtene, er skilsmisseraten betydelig lavere enn i resten av verden, og familier holder seg nærmere hverandre og kommuniserer hyppigere. Helsen i våre familier er bedre, og vi lever flere år lenger enn gjennomsnittet for befolkningen. Vi bidrar med mer økonomiske ressurser og mer tjeneste per innbygger for de trengende, og det er mer sannsynlig at vi søker høyere utdannelse. Jeg påpeker ikke disse tingene for å skryte, men for å vitne om at livet er bedre (og mye lykkeligere) når hjerter vender seg til familien og når familier lever i lyset av Kristi evangelium.

Hva kan vi så gjøre for å unngå å gå oss vill? Jeg vil først foreslå at vi prioriterer. La alt dere gjør utenfor hjemmet, være underordnet og til støtte for det som skjer i hjemmet. Husk president Harold B. Lees råd: “[Det] aller viktigste … du noensinne kommer til å utføre, vil du utføre innenfor veggene i ditt eget hjem” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Harold B. Lee [2000], 134), og president David O. McKays tidløse “Ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet” (sitert fra J. E. McCulloch, Home: The Savior of Civilization [1924], 42; i Conference Report, april 1935, 116).

Organiser deres liv slik at dere har tid til bønn og Skriftene og familieaktiviteter. Gi barna ansvar i hjemmet som vil lære dem å arbeide. Lær dem at etterlevelse av evangeliet vil lede dem bort fra smuss, promiskuitet og vold som finnes på Internett, i medier og i videospill. De vil ikke gå seg vill, og de vil være forberedt på å takle ansvaret når det blir lagt på dem.

For det annet må vi gjøre ting i riktig rekkefølge! Ekteskap først og deretter familie. Altfor mange i verden har glemt denne naturlige orden, og mener at de kan endre eller til og med reversere den. Fordriv enhver frykt med tro. Stol på Guds kraft til å veilede dere.

Dere som ennå ikke er gift, skulle vie stor oppmerksomhet til å finne deres evige ledsager. Unge menn, husk noe annet president Joseph F. Smith sa: “Ungkarsstand … gir overfladiske mennesker den tanke at dette er ettertraktelsesverdig fordi det innebærer et minimum av ansvar. … Den virkelige feilen ligger hos de unge mennene. Tidens tøylesløshet leder dem bort fra plikten og ansvarets veier… Deres søstre er ofrene … [og] ville gifte seg hvis de kunne, og ville med glede påta seg familielivets ansvar” (Gospel Doctrine, 5. utg. [1939], 281).

Og til dere unge kvinner vil jeg legge til at heller ikke dere må miste dette ansvaret av syne. Ingen karriere kan gi dere så mye selvrealisering som å oppdra en familie. Og når dere er på min alder, vil dere innse dette enda sterkere.

For det tredje: Ektemenn og hustruer, dere skulle være likeverdige partnere i deres ekteskap. Les ofte og forstå erklæringen om familien, og følg den. Unngå urettferdig herredømme i noen form. Ingen eier en ektefelle eller barn. Gud er vår alles Fader og har gitt oss det privilegium det er å ha vår egen familie, som tidligere bare var hans, for å hjelpe oss å bli mer lik ham. Som hans barn skulle vi lære hjemme å elske Gud og å vite at vi kan be ham om den hjelpen vi trenger. Alle, gifte eller enslige, kan være lykkelige og oppmuntrende i den familie dere måtte ha.

Og til slutt, bruk Kirkens familieressurser. Når det gjelder å oppdra barn, kan familier få hjelp av menigheten. Støtt og samarbeid med ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene, og dra full nytte av Kirkens ungdoms- og familieprogrammer. Husk en annen av president Lees innsiktsfulle fraser – at Kirken er stillaset som vi bygger evige familier med (se Læresetninger – Harold B. Lee [2000], 148).

Hvis dere av en eller annen grunn har kommet på villspor, enkeltvis eller som familie, så trenger dere bare å anvende Frelserens læresetninger fra Lukas kapittel 15 for å korrigere deres kurs. Her forteller Frelseren om en gjeters innsats for å lete etter sine bortkomne får, om en kvinne som leter etter en mistet mynt, og om den velkomst den fortapte sønn får når han kommer hjem. Hvorfor ga Jesus oss disse lignelsene? Han ville at vi skulle vite at ingen av oss noensinne vil være så bortkommet at vi ikke kan finne veien igjen ved hjelp av hans forsoning og hans læresetninger.

Hvis dere prøver å etterleve Kristi evangelium og lære, vil Den hellige ånd lede dere og deres familie. Dere vil ha en åndelig GPS som alltid forteller dere hvor dere er og hvor dere skal. Jeg bærer vitnesbyrd om at menneskenes oppstandne Forløser elsker oss alle, og han har lovet at hvis vi vil følge ham, vil han lede oss trygt tilbake til vår himmelske Faders nærhet. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.