Å holde hellig

Rundt 1500 år før Kristus ble en gjeter tiltrukket av en brennende busk i skråningen ved fjellet Horeb. Dette guddommelige møtet startet Moses’ forvandling fra gjeter til profet og hans arbeid fra sauegjeting til Israels innsamling. Tretten hundre år senere ble en privilegert ung prest ved et kongelig hoff trollbundet av vitnesbyrdet fra en fordømt profet. Dette møtet startet Almas utvikling fra en statstjenestemann til en Guds tjener. Nesten 2000 år senere gikk en 14 år gammel gutt ut i skogen for å søke svar på et oppriktig spørsmål. Joseph Smiths møte i lunden fikk ham inn på veien til å bli profet og førte til en gjenopprettelse.

Moses’, Almas og Joseph Smiths liv ble alle forandret av møter med det guddommelige. Disse erfaringene styrket dem til å holde seg trofaste mot Herren og hans verk gjennom hele livet, til tross for overveldende motstand og påfølgende vanskelige prøvelser.

Våre erfaringer med det guddommelige er kanskje ikke like direkte eller dramatiske, eller våre utfordringer like skremmende. Men i likhet med profetene, er vår styrke til trofast å holde ut avhengig av å gjenkjenne, huske og holde hellig det som vi mottar fra det høye.

I dag har myndighet, nøkler og ordinanser blitt gjengitt til jorden. Vi har også hellig skrift og spesielle vitner. De som søker Gud, kan motta dåp til syndenes forlatelse og bekreftelse “ved håndspåleggelse for dåpen med ild og Den Hellige Ånd” (L&p 20:41). Med disse dyrebare gjengitte gavene vil våre guddommelige møter for det meste involvere det tredje medlem av Guddommen, Den hellige ånd.

Når vi søker svar fra Gud, føler vi den milde, lave røsten hviske til vår ånd. Disse følelsene – tilskyndelsene – er så naturlige og så forfinede at vi kan overse dem eller tilskrive dem til fornuft eller intuisjon. Disse individuelle budskapene vitner om Guds personlige kjærlighet og omsorg for hvert av sine barn og deres personlige oppgaver i jordelivet. Å reflektere daglig over og skrive ned tilskyndelsene som kommer fra Ånden, tjener den doble hensikt (1) å hjelpe oss å gjenkjenne våre personlige møter med det guddommelige og (2) å bevare dem for oss selv og våre etterkommere. Å skrive dem ned er også en formell anerkjennelse av vår takknemlighet til Gud, for “ved intet krenker menneskene Gud mer, og mot ingen er hans vrede mer opptent enn mot dem som ikke anerkjenner hans hånd i alle ting” (L&p 59:21).

Med hensyn til det som vi mottar ved Ånden, sa Herren: “Husk at det som kommer fra det høye, er hellig” (L&p 63:64). Hans uttalelse er mer enn en påminnelse. Den er også en definisjon og en forklaring. Lys og kunnskap fra himmelen er hellig. Det er hellig fordi himmelen er dets kilde.

Hellig betyr at det er verdt ærbødighet og respekt. Ved å utpeke noe som hellig, signaliserer Herren at det er av høyere verdi og prioritet enn andre ting. Hellige ting skulle behandles med større varsomhet, vises mer hensyn og anses med dypere ærbødighet. Hellig rangeres høyt i hierarkiet av himmelske verdier.

Det som er hellig for Gud, blir bare hellig for oss gjennom utøvelse av handlefrihet, og hver må velge å akseptere og holde hellig det som Gud har definert som hellig. Han sender lys og kunnskap fra himmelen. Han oppfordrer oss til å motta og behandle det som hellig.

Men “det finnes motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11). Det motsatte av hellig er vanhellig eller sekulært – det som er timelig eller verdslig. Det verdslige konkurrerer kontinuerlig med det hellige om vår oppmerksomhet og våre prioriteringer. Kunnskap om det sekulære er viktig for vår timelige hverdag. Herren befaler oss å søke lærdom og visdom, å studere og lære av de beste bøker og å bli kjent med språk, tungemål og folk (se L&p 88:118; 90:15). Derfor handler valget om å sette det hellige over det verdslige om relativ prioritet, ikke eksklusivitet. “Det er godt å være lærd hvis [vi] lytter til Guds råd” (2 Nephi 9:29; uthevelse tilføyd).

Kampen om prioritering mellom det hellige og det verdslige i menneskehjertet kan illustreres ved Moses’ erfaring ved den brennende busken. Der fikk Moses sitt hellige kall fra Herren til å befri Israels barn fra trelldom. Men i utgangspunktet fikk hans verdslige kunnskap om Egypts og Faraos makt ham til å tvile. Til syvende og sist utøvde Moses tro på Herrens ord, undertrykte sin sekulære kunnskap og stolte på det hellige. Denne tilliten ga ham kraft til å overvinne timelige prøvelser og føre Israel ut av Egypt.

Etter å ha unnsluppet Noahs hærstyrker bare for å havne i slaveri under Amulon, kunne Alma ha tvilt på det åndelige vitnesbyrd han hadde fått da han lyttet til Abinadi. Han stolte imidlertid på det hellige og ble gitt styrke til å holde ut og unnslippe sine midlertidige prøvelser.

Joseph Smith sto overfor et lignende dilemma i den første tiden av Mormons boks oversettelse. Han visste hvor hellige platene og arbeidet med oversettelsen var. Likevel ble han overtalt av Martin Harris til å prioritere de verdslige hensynene vennskap og økonomi, i strid med hellige instruksjoner. Som følge av dette gikk manuskriptet med oversettelsen tapt. Herren bebreidet Joseph for å ha overlatt “det som var hellig til ugudelighet” (L&p 10:9), og tok for en tid fra ham platene og gaven å kunne oversette. Da Josefs prioriteringer igjen var slik de skulle, ble de hellige tingene gitt tilbake og arbeidet fortsatte.

Mormons bok gir andre eksempler på kampen for å prioritere det hellige. Den omtaler troende hvis tro ledet dem til livets tre for å ta del i dets hellige frukt, Guds kjærlighet. Så fikk spottingen fra de i den store og rommelige bygningen de troende til å vende sitt fokus fra det hellige til det verdslige. (Se 1 Nephi 8:11, 24–28.) Senere valgte nephittene stolthet og fornektet profetiens ånd og åpenbaring, og “gjorde narr av det som var hellig” (Helaman 4:12). Til og med noen øyenvitner til tegnene og miraklene i forbindelse med Herrens fødsel, valgte å avvise hellige tilkjennegivelser fra himmelen i favør av sekulære forklaringer (se 3 Nephi 2:1–3).

I dag fortsetter kampen. Sekulære stemmer vokser i volum og intensitet. I stadig større grad oppfordrer de troende til å oppgi trosoppfatninger som verden anser som irrasjonelle og urimelige. Fordi vi ser “som i et speil, i en gåte” (1 Korinterbrev 13:12) og ikke forstår “hva alle ting betyr” (1 Nephi 11:17), kan vi til tider føle oss sårbare og ønske sterkere åndelig forsikring. Herren sa til Oliver Cowdery:

“Hvis du ønsker enda et vitnesbyrd, så husk den natten da du ropte til meg i ditt hjerte om å få vite sannheten av disse ting.

Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?” (L&p 6:22–23).

Herren minnet Oliver og oss om å stole på hellige personlige vitnesbyrd vi allerede har mottatt, når vår tro blir utfordret. I likhet med Moses’, Almas og Josephs før oss, tjener disse guddommelige møtene som åndelige ankere for å holde oss trygge og på rett kurs i prøvelsens stund.

Det hellige kan ikke selektivt oppgis. De som velger å oppgi selv én hellig ting, får sitt sinn formørket (se L&p 84:54), og hvis de ikke omvender seg, vil det lys de har, bli tatt fra dem (se L&p 1:33). Uten forankring i det hellige, vil de snart oppdage at de driver omkring på det sekulæres hav. Til sammenligning mottar de som holder fast i hellige ting, løfter: “Det som er av Gud, er lys, og den som mottar lys og blir i Gud, mottar mer lys, og dette lys blir klarere og klarere inntil som ved høylys dag” (L&p 50:24).

Må Herren velsigne oss så vi stadig og alltid gjenkjenner, husker og holder hellig det som vi har mottatt fra det høye. Jeg vitner om at når vi gjør det, vil vi ha kraft til å utholde prøvelser og overvinne utfordringene i vår tid. I Jesu Kristi navn. Amen.