Var det verdt det?

Under denne konferansen og i andre møter nylig,¹ har mange av oss lurt på: Hva kan jeg gjøre for å bidra til å bygge opp Herrens kirke og oppleve virkelig vekst der jeg bor?

I denne og enhver annen viktig bestrebelse er vårt viktigste arbeid alltid innenfor vårt eget hjem og i vår egen familie.² Det er i familier Kirken blir etablert og virkelig vekst finner sted.³ Vi skal lære våre barn evangeliets prinsipper og læresetninger. Vi må hjelpe dem å ha tro på Jesus Kristus og forberede dem til dåp når de er åtte år gamle.⁴ Vi må selv være trofaste slik at de kan se vårt eksempel på kjærlighet til Herren og hans kirke. Dette hjelper våre barn å føle glede over å holde budene, lykke i familien og takknemlighet i tjeneste for andre. I vårt hjem skulle vi følge mønsteret gitt av Nephi da han sa:

“Vi arbeider flittig … for å overbevise våre barn … så de vil tro på Kristus og bli forsonet med Gud…

… Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder.”⁵

Vi arbeider flittig for å bringe disse velsignelsene til våre barn ved å gå i kirken sammen med dem, holde familiens hjemmeaften og lese Skriftene sammen. Vi ber daglig sammen med vår familie, tar imot kall, besøker syke og ensomme og gjør andre ting som lar våre barn vite at vi elsker dem og at vi elsker vår himmelske Fader, hans Sønn og Deres kirke.

Vi snakker og profeterer om Kristus når vi holder en familiens hjemmeaften-leksjon eller sitter sammen med et barn og forteller om vår kjærlighet til ham eller henne og vårt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium.

Vi kan skrive om Kristus ved å skrive brev til dem som er borte. Misjonærer som er ute, sønner eller døtre i Forsvaret og alle vi elsker, blir velsignet ved brevene vi skriver. Brev fra hjemmet er ikke bare kjappe e-postmeldinger. Virkelige brev gir noe håndgripelig som kan holdes, tenkes på og verdsettes.

Vi hjelper våre barn å stole på Frelserens forsoning og kjenne tilgivelse fra en kjærlig himmelsk Fader ved å vise kjærlighet og tilgivelse i vår egen barneoppdragelse. Vår kjærlighet og tilgivelse trekker ikke bare våre barn nærmere oss, men bygger også opp troen på at deres himmelske Fader elsker dem og at han vil tilgi dem når de omvender seg og streber etter å gjøre og være bedre. De stoler på denne sannheten fordi de har opplevd det samme fra sine jordiske foreldre.

I tillegg til det arbeidet vi gjør i vår egen familie, sa Nephi at “vi arbeider flittig … for å overbevise våre … brødre så de vil tro på Kristus og bli forsonet med Gud”.⁶ Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har hver og en av oss velsignelsen og ansvaret for å dele evangeliet med andre. Noen av dem som trenger evangeliet i sitt liv, er ennå ikke medlem av Kirken. Noen var en gang iblant oss, men trenger igjen å føle gleden de følte da de tok imot evangeliet på et tidligere tidspunkt i livet. Herren elsker både den som aldri har hatt evangeliet, og den som vender tilbake til ham.⁷ For ham og for oss spiller det ingen rolle. Det er det samme arbeidet. Det er sjelers verdi, uansett tilstand, som er stor for vår himmelske Fader, hans Sønn og for oss.⁸ Vår himmelske Faders og hans Sønns gjerning er “å tilveiebringe [alle sine barn] udødelighet og evig liv”⁹, uavhengig av deres nåværende omstendigheter. Vår velsignelse er å bidra til dette store arbeidet.

President Thomas S. Monson forklarte hvordan vi kan hjelpe da han sa: “Våre misjonærerfaringer må være oppdaterte. Det er ikke nok å lene seg tilbake og fundere på tidligere erfaringer. For å være tilfreds må dere fortsette å forkynne evangeliet naturlig og normalt.”¹⁰

Arbeidet med naturlig og normalt å dele evangeliet med dem vi bryr oss om og elsker, vil være vårt livs arbeid og glede. La meg fortelle om to slike erfaringer.

Dave Orchard vokste opp i Salt Lake City, hvor de fleste av hans venner var medlemmer av Kirken. De hadde stor innflytelse på ham. I tillegg inviterte kirkeledere i nabolaget ham stadig på aktiviteter. Hans venner gjorde det samme. Selv om han ikke sluttet seg til Kirken på den tiden, ble hans oppvekst velsignet ved påvirkning fra gode venner i Kirken og aktiviteter i Kirkens regi. Da han begynte på college, flyttet han hjemmefra, og de fleste av hans venner reiste på misjon. Han savnet deres innflytelse i sitt liv.

En av Daves high school-venner var fortsatt hjemme. Hver uke møtte denne vennen sin biskop i et forsøk på å få orden på sitt liv og bli i stand til å virke som misjonær. Han og Dave ble romkamerater, og som naturlig og normalt var, snakket de om hvorfor han ikke var på misjon og hvorfor han hadde hyppige møter med biskopen. Vennen uttrykte sin takknemlighet og respekt for sin biskop og muligheten til å omvende seg og tjene. Deretter spurte han Dave om han ville bli med på neste intervju. For et invitasjon! Men i lys av deres vennskap og omstendigheter, var det både naturlig og normalt.

Dave sa ja og møtte snart biskopen selv. Dette fikk Dave til å bestemme seg for å møte misjonærene. Han fikk et vitnesbyrd om at evangeliet er sant, og en dato for hans dåp ble satt. Dave ble døpt av biskopen, og et år senere ble Dave Orchard og Katherine Evans gift i templet. De har fem nydelige barn. Katherine er min lillesøster. Jeg vil være evig takknemlig for denne gode vennen, som sammen med en god biskop, bragte Dave inn i Kirken.

Da Dave talte om sin omvendelse og bar sitt vitnesbyrd om disse hendelsene, stilte han spørsmålet: “Var det så verdt det? Var all innsats fra venner og ungdomsledere og min biskop, i alle disse årene, verdt det for at bare én gutt skulle bli døpt?” Idet han pekte på Katherine og sine fem barn, sa han: “Vel, i hvert fall for min hustru og våre fem barn er svaret ja.”

Uansett når evangeliet blir delt med andre, er det aldri “bare én gutt”. Hver gang en omvendelse finner sted eller noen vender tilbake til Herren, er det en familie som blir reddet. Etter hvert som Dave og Katherines barn har vokst opp, har de alle tatt imot evangeliet. En datter og to sønner har vært på misjon, og en har nettopp fått sitt kall til å tjene i Alpene tyskspråklige misjon. De to eldste har giftet seg i templet, og den yngste går nå på high school, trofast på alle måter. Var det verdt det? Ja visst var det verdt det.

Søster Eileen Waite deltok på stavskonferansen hvor Dave Orchard fortalte om sin omvendelse. Gjennom hele konferansen klarte hun ikke å tenke på annet enn sin egen familie og spesielt sin søster Michelle, som lenge hadde vært borte fra Kirken. Michelle var skilt og prøvde å oppdra fire barn. Eileen følte seg tilskyndet til å sende henne et eksemplar av eldste M. Russell Ballards bok Our Search for Happiness, sammen med sitt vitnesbyrd, noe hun gjorde. Allerede uken etter fortalte en venninne Eileen at også hun hadde følt at hun skulle kontakte Michelle. Denne venninnen skrev også et brev til Michelle hvor hun bar sitt vitnesbyrd og uttrykte sin kjærlighet. Er det ikke interessant hvor ofte Ånden arbeider med flere personer for å hjelpe én i nød?

Tiden gikk. Michelle ringte Eileen og takket henne for boken. Hun sa at hun begynte å kjenne det åndelige tomrommet i livet sitt. Eileen fortalte henne at hun visste at freden hun søkte, var å finne i evangeliet. Hun fortalte henne at hun elsket henne og ønsket at hun skulle være lykkelig. Michelle begynte å gjøre endringer i sitt liv. Snart møtte hun en fantastisk mann som var aktiv i Kirken. De giftet seg, og et år senere ble de beseglet i Ogden Utah tempel. Nylig ble hennes 24 år gamle sønn døpt.

Til de andre i Michelles familie, og alle andre som ennå ikke vet at denne Kirken er sann, jeg oppfordrer dere til å be og overveie om Kirken er sann. La deres familie og venner og misjonærer hjelpe. Når dere vet at den er sann, og det er den, kom og bli med oss ved å ta det samme steget i deres liv.

Slutten på denne historien er ennå ikke skrevet, men velsignelser har blitt gitt til denne fantastiske kvinnen og hennes familie fordi de som er glad i henne, fulgte en tilskyndelse og på en naturlig og normal måte delte sitt vitnesbyrd og inviterte henne til å komme tilbake.

Jeg har tenkt mye på disse to erfaringene. En ung mann som arbeidet med å sette sitt eget liv i orden, hjalp en annen ung mann som søkte sannheten. En kvinne delte sitt vitnesbyrd og sin tro med sin søster som hadde vært borte fra Kirken i 20 år. Hvis vi vil be og spørre vår himmelske Fader hvem vi kan hjelpe, og love å følge tilskyndelsene han gir oss om hvordan vi kan hjelpe, vil han besvare våre bønner, og vi vil bli redskaper i hans hender til å gjøre hans arbeid. Å kjærlig følge tilskyndelsene Ånden gir oss, blir katalysatoren.¹¹

Når dere har lyttet til disse erfaringene med naturlig og normalt å dele evangeliet med dem dere bryr dere om, har mange av dere hatt den samme opplevelsen som Eileen Waite hadde. Dere har tenkt på noen dere burde strekke dere ut til og enten invitere til å komme tilbake eller dele med dem deres følelser om Jesu Kristi evangelium. Jeg vil oppfordre dere til å følge denne tilskyndelsen uten utsettelse. Snakk med deres venn eller familiemedlem. Gjør det på en naturlig og normal måte. La ham eller henne få vite om deres kjærlighet til dem og til Herren. Misjonærer kan hjelpe. Mitt råd er det samme som president Monson har gitt så mange ganger fra denne talerstolen: “Utsett aldri en tilskyndelse.”¹² Hvis dere følger tilskyndelsen og gjør det med kjærlighet, vil dere se at vår himmelske Fader bruker deres villighet til å handle til å tilveiebringe et mirakel i deres liv og i livet til den dere bryr dere om.¹³

Mine kjære brødre og søstre, vi kan bygge opp Hans kirke og oppleve virkelig vekst hvis vi arbeider med å bringe evangeliets velsignelser til vår familie og til dem vi elsker. Dette er vår himmelske Faders og hans elskede Sønns verk. Jeg vet at de lever og at de besvarer bønner. Hvis vi følger disse tilskyndelsene og har tro på deres evne til å frembringe et mirakel, vil mirakler skje og liv vil bli forandret. I Jesu Kristi navn. Amen.