Arbeid ivrig

Av eldste M. Russell Ballard

i De tolv apostlers quorum


Store ting blir tilveiebragt og byrder blir lettet gjennom mange henders innsats, som “arbeide[r] ivrig for en god sak”.

Eldste Perry, jeg tror du må være den yngste 90-åringen i hele Kirken. Dere så sikkert hvordan han spratt opp av stolen.

Mine kjære brødre og søstre, hver gang jeg nyter en frisk tomat som har modnet på planten, eller spiser en saftig fersken rett fra treet, går mine tanker 60 år tilbake, til da min far eide en liten ferskenhage i Holladay i Utah. Han hadde bikuber der for å pollinere ferskenblomstene, som til slutt vokste til svært store, deilige ferskener.

Far elsket sine milde honningbier og undret seg over hvordan tusenvis av dem i samarbeid forvandlet nektar samlet fra hans ferskenblomster, til søt, gyllen honning – en av naturens nyttigste matvarer. Faktisk sier ernæringseksperter at det er én av matvarene som inneholder alle stoffene – enzymer, vitaminer, mineraler og vann – som trengs for å opprettholde livet.

Min far forsøkte alltid å involvere meg i sitt arbeid med bikubene, men jeg overlot gjerne biene til ham. Men siden den gang har jeg lært mer om den svært organiserte bikuben – en koloni på cirka 60 000 bier.

Honningbier er sterkt motivert til å pollinere, samle nektar og kondensere nektar til honning. Det er deres storartede besettelse preget i deres genetiske sammensetning av vår Skaper. Det er anslått at for å produsere bare dette ene pundet (0,45 kg) honning, må den gjennomsnittlige bikube med 20 000 til 60 000 bier til sammen besøke millioner av blomster og reise tilsvarende to ganger rundt jorden. I løpet av sin korte levetid på bare noen uker til fire måneder, er en enkelt bies bidrag av honning til bikuben bare en tolvtedel av en teskje.

Selv om det kan virke ubetydelig i forhold til totalen, er hver bies tolvtedel av en teskje honning avgjørende for bikubens liv. Biene er avhengige av hverandre. Arbeid som ville vært overveldende for noen få bier å utføre, blir lettere fordi alle biene trofast gjør sin del.

Bikuben har alltid vært et viktig symbol i vår kirkes historie. Vi lærer i Mormons bok at jaredittene hadde med seg honningbier (se Ether 2:3) da de reiste til Amerika for tusenvis av år siden. Brigham Young valgte bikuben som symbol for å oppmuntre og inspirere til det samarbeid og den energi som var nødvendig blant pionerene for å forvandle den golde ørkenen rundt Store Saltsjø til de fruktbare dalene vi har i dag. Vi nyter godt av deres kollektive visjon og flid.

Bikubesymbolet finnes både inne i og utenpå mange av våre templer. Denne talerstolen er laget av valnøtt-tre som vokste i president Gordon B. Hinckleys bakhage, og er utsmykket med utskårne bikubebilder.

All denne symbolikken vitner om ett faktum: store ting blir tilveiebragt og byrder blir lettet gjennom mange henders innsats, hender som “arbeide[r] ivrig for en god sak” (L&p 58:27). Forestill dere hva de millioner av siste-dagers-hellige kunne utrette i verden hvis vi fungerte som en bikube i vårt fokuserte, konsentrerte engasjement for vår Herre Jesu Kristi læresetninger.

Frelseren lærte at det største og første bud er:

“Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand…

Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.

På disse to bud hviler hele loven og profetene” (Matteus 22:37, 39–40).

Frelserens ord er enkle, men deres betydning er dyp og ytterst viktig. Vi skulle elske Gud og elske og ha omsorg for våre neste som oss selv. Forestill dere hva godt vi kan gjøre i verden hvis vi alle står sammen, forenet som Kristi etterfølgere, og ivrig ivaretar andres behov og tjener menneskene rundt oss – våre familier, våre venner, våre naboer og våre medborgere.

Som Jakobs brev forteller oss, er tjeneste selve definisjonen på ren religion (se Jakobs brev 1:27).

Vi leser om den tjeneste Kirkens medlemmer utfører rundt om i verden, og spesielt den humanitære tjeneste som utføres i krisetider – branner, oversvømmelser, orkaner og tornadoer. Denne sårt tiltrengte og høyt verdsatte nødhjelpen skulle absolutt fortsette som en måte å bære hverandres byrder på. Men hva med vår hverdag? Hva ville være den kumulative effekten av millioner av små barmhjertige handlinger utført daglig av oss, på grunn av vår oppriktige kristne kjærlighet til andre? Over tid ville dette hatt en transformerende effekt på alle vår himmelske Faders barn ved å overbringe hans kjærlighet til dem gjennom oss. Vår urolige verden trenger denne Kristi kjærlighet i dag mer enn noensinne, og den vil trenge den enda mer i årene som kommer.

Disse enkle, daglige tjenestegjerninger virker kanskje ikke som mye i og av seg selv, men når vi ser dem samlet, blir de akkurat som den tolvtedels teskjeen honning som en enkelt bie bidrar med til kuben. Det er kraft i vår kjærlighet til Gud og til hans barn, og når denne kjærligheten blir håndgripelig tilkjennegitt gjennom millioner av handlinger av kristen godhet, vil det blidgjøre og nære verden med livreddende nektar av tro, håp og nestekjærlighet.

Hva trenger vi å gjøre for å bli som de hengivne honningbiene og la denne hengivenheten bli en del av vår natur? Mange av oss er pliktoppfyllende når det gjelder å delta på våre møter i Kirken. Vi arbeider hardt i våre kall og spesielt på søndager. Dette fortjener utvilsomt ros. Men arbeider vårt sinn og vårt hjerte like ivrig for gode ting i løpet av resten av uken? Følger vi bare mekanisk, eller er vi virkelig omvendt til Jesu Kristi evangelium? Hvordan tar vi det troens frø som har blitt næret i vårt sinn, og planter det dypt i vår sjels fruktbare jord? Hvordan oppnår vi den mektige forandring i hjertet som Alma sier er avgjørende for vår evige lykke og fred? (se Alma 5:12–21).

Husk at honning inneholder alle stoffene som er nødvendige for å opprettholde jordelivet. Kristi lære og evangelium er den eneste måten å oppnå evig liv på. Bare når vårt vitnesbyrd overgår det som er i vårt sinn og trenger dypt inn i vårt hjerte, vil vår motivasjon til å elske og tjene bli lik Frelserens. Det er da, og bare da, at vi blir dypt omvendte Kristi disipler, styrket av Ånden til å nå våre medmenneskers hjerter.

Når vårt hjerte ikke lenger higer etter det som hører verden til, vil vi ikke lenger trakte etter menneskers ære eller bare søke å tilfredsstille vår stolthet (se L&p 121:35–37). Snarere utvikler vi de Kristus-lignende egenskaper som Jesus lærte oss:

  1. Vi er milde og ydmyke og langmodige (se L&p 121:41).
  2. Vi er vennlige, uten hykleri eller svik (se L&p 121:42).
  3. Vi føler kjærlighet til alle mennesker (se L&p 121:45).
  4. Våre tanker er alltid dydige (se L&p 121:45).
  5. Vi ønsker ikke lenger å gjøre ondt (se Mosiah 5:2).
  6. Den hellige ånd er vår faste følgesvenn, og prestedømmets lærdommer strømmer til vår sjel som himmelens dugg (se L&p 121:45–46).

Brødre og søstre, jeg oppmuntrer ikke til religiøs fanatisme. Tvert imot! Jeg foreslår bare at vi tar det neste logiske steg i vår fullstendige omvendelse til Kristi evangelium ved å samle dets læresetninger dypt i vårt hjerte og vår sjel, så vi vil handle og konsekvent etterleve – med integritet – det vi sier vi tror på.

Denne integriteten forenkler vårt liv og forsterker vår følsomhet for Ånden og for andres behov. Den bringer glede inn i vårt liv og fred i sjelen – den slags glede og fred som kommer til oss når vi omvender oss fra våre synder og følger Frelseren ved å holde hans bud.

Hvordan gjør vi denne endringen? Hvordan innprenter vi denne Kristi kjærlighet i vårt hjerte? Det er en enkel daglig praksis som kan gjøre en forskjell for hvert medlem av Kirken, inkludert dere gutter og jenter, dere unge menn og dere unge kvinner, dere enslige voksne og dere fedre og mødre.

Denne enkle praksisen er: I deres morgenbønn hver nye dag ber dere vår himmelske Fader om å veilede dere til å gjenkjenne en mulighet til å tjene et av hans dyrebare barn. Gå så gjennom dagen med hjertet fullt av tro og kjærlighet, på utkikk etter noen å hjelpe. Hold fokus, akkurat som honningbier fokuserer på blomstene de skal samle nektar og pollen fra. Hvis dere gjør dette, vil deres åndelige følsomhet vokse, og dere vil oppdage muligheter til å tjene som dere aldri før trodde var mulig.

President Thomas S. Monson har sagt at i mange tilfeller besvarer vår himmelske Fader en annen persons bønner gjennom oss – gjennom deg og meg – gjennom våre vennlige ord og gjerninger, gjennom våre enkle tjenestegjerninger og vår kjærlighet.

Og president Spencer W. Kimball sa: “Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre” (Læresetninger fra Kirkens presidenter: Spencer W. Kimball [2006], 82).

Jeg vet at hvis dere gjør dette – hjemme, på skolen, på jobb og i kirken – vil Ånden veilede dere, og dere vil være i stand til å skjelne hvem som trenger en tjeneste som kanskje bare dere er i stand til å utføre. Dere vil bli tilskyndet av Ånden og praktfullt motivert til å hjelpe med å pollinere verden med Kristi rene kjærlighet og hans evangelium.

Og husk, i likhet med den lille honningbiens en tolvtedels teskje honning til kuben, hvis vi ganger vår innsats med titusener, til og med millioners innsats styrket av bønn, for å dele Guds kjærlighet med hans barn gjennom kristen tjeneste, vil det bli en kraftig virkning av godt som vil bringe Kristi lys til denne stadig mørkere verden. Bundet sammen vil vi bringe kjærlighet og medfølelse til vår egen familie og til den ensomme, den fattige, den sønderknuste og til de av vår himmelske Faders barn som søker etter sannhet og fred.

Det er min ydmyke bønn, brødre og søstre, at vi vil be i våre daglige bønner om inspirasjon til å finne noen som vi kan utføre meningsfylt tjeneste for, inkludert tjenesten med å dele evangeliets sannheter og vårt vitnesbyrd. Måtte vi, på slutten av hver dag, være i stand til å svare “ja” på følgende spørsmål: “Har på jorden jeg gjort noe godt i dag? Har jeg hjulpet en sjel i nød?” (Salmer, nr. 173).

Dette er Guds verk. Måtte vi delta i det like trofast som de hengivne små honningbiene deltar i sitt. Det ber jeg ydmykt om i Jesu Kristi navn. Amen.