Hjelp dem å sikte høyt

Av president Henry B. Eyring

Førsterådgiver i Det første presidentskap


Med veiledning vil de dere leder, kunne se, ønske og tro at de kan oppnå sitt fulle potensial for tjeneste i Guds rike.

Jeg er så takknemlig for denne muligheten til å være på dette store prestedømsmøtet og ha hørt slike fantastiske læresetninger og vitnesbyrd. Det har fått meg til å tenke på min egen erfaring. Nesten alt jeg har vært i stand til å oppnå som prestedømsbærer, skyldes at noen som kjente meg, så ting i meg som jeg ikke kunne se.

Som ung far ba jeg for å få vite hvilke bidrag mine barn kunne gjøre i Herrens rike. For guttene visste jeg at de kunne få prestedømsmuligheter. For jentene visste jeg at de ville yte tjeneste som Herrens representanter. Alle ville utføre hans arbeid. Jeg visste at hver av dem var et individ, og derfor hadde Herren gitt dem egne talenter som hver enkelt kunne bruke i hans tjeneste.

Jeg kan ikke gi enhver far og ungdomsleder detaljene for hva som er best for dere å gjøre. Men jeg kan love dere at dere vil være til velsignelse for dem med å hjelpe dem å gjenkjenne de åndelige gaver de ble født med. Enhver er forskjellig og har et eget bidrag å gjøre. Ingen er dømt til å mislykkes. Når dere søker åpenbaring for å se de talenter Gud ser i dem dere leder i prestedømmet – spesielt de unge – vil dere bli velsignet med å løfte deres blikk til den tjeneste de kan utføre. Med deres veiledning vil de dere leder, kunne se, ønske og tro at de kan oppnå sitt fulle potensial for tjeneste i Guds rike.

Med mine egne barn, ba jeg om åpenbaring for å få vite hvordan jeg kunne hjelpe hver enkelt av dem å forberede seg til konkrete muligheter til å tjene Gud. Og så prøvde jeg å hjelpe dem å visualisere, håpe på og arbeide mot denne fremtiden. Jeg laget en planke med utskjæringer til hver sønn med et sitat fra Skriftene som beskrev hans spesielle gaver og et bilde som representerte denne gaven. Under bildet og inskripsjonen skar jeg inn datoene for hver gutts dåp og ordinasjon til prestedømsembeder, med hans høyde avmerket på datoen for hver milepæl.

Jeg skal beskrive plankene med utskjæringer jeg laget til hver sønn for å hjelpe ham å se sine åndelige gaver og hva han kunne bidra med i Herrens verk. Dere kan bli inspirert til å gjenkjenne, slik jeg gjorde, bestemte gaver og unike muligheter for hver av ungdommene dere er glad i og leder.

Da min eldste sønn ble diakon og ørnespeider, så jeg for meg et bilde av en ørn da jeg tenkte på ham og hans fremtid. Vi bodde i Idaho nær foten av South Teton-fjellet, der vi gikk tur sammen og så ørnene sveve. Dette bildet i mitt sinn ga meg følelsen av Jesajas ord:

“Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.

Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler.

Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”1

Med denne eldste sønnen hadde vi faktisk avsluttet turen før toppen av South Teton fordi min sønn ble sliten. Han ville stoppe. Han sa: “Vil jeg alltid angre på at vi ikke nådde toppen? Gå videre du, pappa – jeg vil ikke at du skal være skuffet.”

Jeg svarte: “Jeg vil aldri bli skuffet, og du vil aldri angre. Vi vil alltid huske at vi gikk opp hit sammen.” Øverst på høydeplanken hans skar jeg inn en ørn og inskripsjonen “på ørnevinger”.

I årenes løp steg min sønn høyere som misjonær enn jeg hadde forestilt meg i mine villeste forhåpninger. I utfordringene på misjonsmarken virket noe av det han sto overfor, å være utenfor hans rekkevidde. For gutten dere løfter, kan det være, som det var for min sønn, at Herren løftet ham høyere i å forkynne evangeliet på et vanskelig språk enn jeg hadde trodd var mulig. Hvis dere vil prøve med enhver ung mann å se hans prestedømsmuligheter, lover jeg at Herren vil fortelle dere så mye som dere trenger. Gutten kan ha potensial også utover hva Herren vil åpenbare for dere. Hjelp ham å sikte høyt.

Gutten dere oppmuntrer, kan virke for sjenert til å være en effektiv prestedømstjener. En annen av mine sønner var så sjenert som liten gutt at han ikke ville gå inn i en butikk og snakke med en ekspeditør. Han var for redd. Jeg var bekymret mens jeg ba angående hans prestedømsfremtid. Jeg tenkte på ham på misjonsmarken – og det virket ikke lovende. Jeg ble ledet til et skriftsted i Ordspråkene: “De ugudelige flykter uten at noen forfølger dem, men de rettferdige er trygge som ungløven.”2

Jeg skar “Trygg som ungløven” inn i planken hans, under et bilde av et stort løvehode som brølte. På misjon og i årene som fulgte, oppfylte han håpet i min utskjæring. Min en gang sjenerte sønn forkynte evangeliet med stor overbevisning og møtte farer med tapperhet. Han ble foredlet i sitt ansvar for å representere Herren.

Dette kan skje for den unge mannen dere leder. Dere må bygge opp hans tro på at Herren kan forvandle ham til en tjener som er modigere enn den sjenerte gutten dere nå ser.

Vi vet at Herren gjør sine tjenere modige. Den unge Joseph som så Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus i et skogholt, ble forvandlet til en åndelig kjempe. Parley P. Pratt så dette da profeten Joseph Smith irettesatte de sjofle vaktene som holdt dem i fangenskap. Eldste Pratt skrev:

“Med ett reiste han seg og talte med en tordenrøst, som en brølende løve, og uttalte, så vidt jeg kan huske, følgende ord:

STILLE, dere djevler i helvetes dyp. I Jesu Kristi navn irettesetter jeg dere og befaler dere å være stille. Jeg vil ikke leve et eneste minutt til og høre et slikt språk. Slutt å snakke slik, ellers skal dere eller jeg dø I DETTE ØYEBLIKK!’”

Om denne opplevelsen skrev eldste Pratt: “Verdighet og majestet har jeg sett kun én gang, i lenker ved midnatt i et fangehull i en ukjent landsby i Missouri.”3

Herren vil gi sine rettferdige tjenere muligheter til å være trygge som løver når de taler i hans navn og som vitner i hans prestedømme.

En annen sønn hadde, til og med som gutt, hatt en stor vennekrets som ofte søkte hans selskap. Han hadde lett for å knytte bånd med andre. Da jeg ba og prøvde å forutse hans bidrag i Guds rike, følte jeg at han ville ha evnen til å bringe folk sammen i kjærlighet og enhet.

Dette førte meg til beretningen i Lære og pakter som beskriver prestedømseldsters anstrengelser for å bygge Sion i Missouri, til bifallsrop av engler som så deres innsats og deres bidrag. Dette krevde stort offer. Åpenbaringen i Lære og pakter lyder: “Likevel er dere velsignet, for det vitnesbyrd dere har båret, er nedtegnet i himmelen så englene kan se det, og de fryder seg over dere, og deres synder er dere tilgitt.”4

På min sønns høydeplanke skar jeg inn: “Englene fryder seg over deg.”

Denne sønnens store evne til å samle og påvirke folk strakte seg langt utover hans år på skolen. Sammen med andre prestedømsbærere organiserte han stavsaktiviteter som ga ungdommene i hans område tro til å holde ut og til og med seire i vanskelige situasjoner. Når han utviklet tro i disse unge mennene og kvinnene, var han med på å bygge utposter av Sion i Amerikas urbane sentra. I utskjæringen lot jeg englene blåse i trompeter – kanskje ikke nøyaktig sånn de gjør det – men det var lettere å skjære ut en trompet enn et rop.

Engler fryder seg når prestedømsledere over hele verden bygger Sion i sine menigheter, staver og misjoner. Og de vil fryde seg over de unge menn og kvinner dere hjelper å bygge opp Sion der de er og i de omstendigheter de måtte befinne seg i. Sion er et resultat av mennesker som er bundet ved pakt og kjærlighet. Jeg oppfordrer dere til å hjelpe deres ungdom å delta.

For en av mine sønner ble jeg tilskyndet til å skjære ut en sol – det vil si solen på himmelen – og ordene fra Frelserens forbønn: “Dette er det evige liv.” Nær slutten av sitt virke på jorden ba Frelseren til sin Fader:

“Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre.”5

Min sønn har utført prestedømstjeneste på tre kontinenter, men først og fremst i sitt hjem og i sin familie. Han har bygget sitt liv rundt dem. Han arbeider nær hjemmet og kommer ofte hjem for å spise lunsj sammen med sin hustru og sine yngste barn. Hans familie bor svært nær søster Eyring og meg. De tar seg av hagen vår som om det var deres egen. Denne sønnen lever ikke bare for å kvalifisere seg til evig liv, men også for å leve evig omgitt av takknemlige familiemedlemmer som han samler rundt seg.

Evig liv er å leve i enhet, i familier og med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Evig liv er bare mulig gjennom Guds prestedømmes nøkler, som ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith. Å holde dette evige målet frem for ungdommene dere leder, er den største gave dere kan gi dem. Dere vil gjøre det først og fremst ved eksempel i deres egen familie. De dere leder har kanskje ingen familie i Kirken, men jeg utfordrer dere til å hjelpe dem å føle og ønske familiekjærlighet på begge sider av sløret.

Høydeplankene jeg har beskrevet, er bare én måte å hjelpe unge mennesker å få et glimt av den storhet Gud ser i dem, deres fremtid og den unike tjeneste han har forberedt dem til å utføre. Han vil hjelpe dere å se hvordan dere kan gjøre det for deres barn eller for andre ungdommer dere leder. Men når dere ydmykt søker å få et glimt av denne fremtiden selv, og å kommunisere det til den unge på tomannshånd, vil dere få vite at Gud elsker alle sine barn som enkeltpersoner og ser flotte og unike gaver i hver av dem.

Som far ble jeg velsignet med å se en stor fremtid i Guds rike for mine døtre så vel som mine sønner. Når jeg ydmykt søkte veiledning, ble jeg vist en måte å hjelpe mine døtre å se hvilken tillit Gud hadde vist dem som tjenere som kunne bygge opp hans rike.

Da mine døtre var unge, så jeg at vi kunne hjelpe andre å føle kjærlighet til dem på den andre siden av sløret, gjennom alle slektsledd. Jeg visste at kjærligheten kommer av tjeneste og vekker håp om evig liv.

Så vi laget brødfjeler som vi la et hjemmebakt brød på, og gikk sammen for å levere vår gave til enker, enkemenn og familier. Min inskripsjon på hver brødfjel lød: “J’aime et J’espere,” fransk for “Jeg elsker og jeg håper”. Beviset på deres unike åndelige gaver vistes ikke bare i brødfjelene jeg skar ut, men enda tydeligere da vi delte dem ut til dem som trengte det, midt i smerte eller tap, som en forsikring om at Frelserens kjærlighet og forsoning kunne frembringe et fullkomment, klart håp. Dette er det evige liv, for mine døtre og for hver enkelt av oss.

Nå tenker dere kanskje: “Bror Eyring, sier du at jeg må lære treskjæring?” Svaret er nei. Jeg lærte treskjæring med hjelp fra en snill og begavet mentor, daværende eldste Boyd K. Packer. Den lille dyktighet jeg har oppnådd, kan tilskrives hans store begavelse som treskjærer og hans tålmodighet som lærer. Bare himmelen kan gi en slik mentor som president Packer. Men det er mange måter å forme barns hjerter på, uten å lage treplanker med utskjæringer eller høydeplanker til dem.

For eksempel gjør ny kommunikasjonsteknologi det mulig å sende budskap om tro og håp over store avstander som skiller oss, umiddelbart og til liten eller ingen kostnad. Min hustru hjelper meg å gjøre dette. Vi begynner med å snakke i telefon med barnebarn eller barn vi kan nå. Vi ber dem fortelle historier om sine personlige suksesser og tjeneste som de har utført. Vi ber dem også sende bilder av disse aktivitetene. Vi bruker disse bildene til å illustrere et par avsnitt med tekst. Vi legger til ett eller to vers fra Mormons bok. Kanskje Nephi og Mormon ikke ville være særlig imponert over den åndelige kvaliteten på innholdet vårt eller den begrensede innsats som kreves for å lage det vi kaller “Familiedagboken: De mindre plater”. Men søster Eyring og jeg blir velsignet av innsatsen. Vi føler inspirasjon når vi velger skriftsteder og de korte vitnesbyrdene vi skriver. Og vi ser tegn i deres liv på at deres hjerter blir vendt til oss og til Frelseren og oppover.

Det finnes andre måter å nå ut på. Dere er allerede engasjert i mange av dem. Deres vaner med familiebønn og skriftlesning vil skape flere varige minner og større forandringer i hjertet enn dere kanskje er klar over nå. Selv tilsynelatende timelige aktiviteter, for eksempel å være tilstede på et sportsarrangement eller se en film, kan forme et barns hjerte. Det som teller er ikke aktiviteten, men følelsene som kommer når dere gjør den. Jeg har oppdaget en god prøve for å finne aktiviteter med potensial til å gjøre en stor forskjell i et ungt menneskes liv. Det er at de foreslår aktiviteten på grunn av en interesse de føler har kommet til dem som en gave fra Gud. Av egen erfaring vet jeg det er mulig.

Da jeg ble diakon i en alder av 12, bodde jeg i New Jersey, 8 mil fra New York City. Jeg drømte om å bli en stor baseball-spiller. Min far gikk med på å ta meg med til en kamp som ble spilt i det gamle og sagnomsuste Yankee Stadium i Bronx. Jeg kan fortsatt se for meg slaget da Joe DiMaggio slo en home run opp på tribunen mens far satt ved siden av meg, den eneste gangen vi noensinne gikk på en Major League-kamp sammen.

Men en annen dag sammen med min far formet livet mitt for alltid. Han tok meg med fra New Jersey til hjemmet til en ordinert patriark i Salt Lake City. Jeg hadde aldri sett mannen før. Min far forlot meg på dørstokken. Patriarken ledet meg til en stol, la hendene på hodet mitt og uttalte en velsignelse som en gave fra Gud som innbefattet en erklæring om mitt hjertes store ønske.

Han sa at jeg var en av dem som det hadde blitt sagt om: “Salige er de som stifter fred.”6 Jeg ble så overrasket over at en vilt fremmed kunne kjenne mitt hjerte at jeg åpnet øynene for å se rommet hvor et slikt mirakel fant sted. Denne velsignelsen om mine muligheter har formet mitt liv, mitt ekteskap og min prestedømstjeneste.

Av den erfaringen og det som har fulgt den, kan jeg bekrefte: “For alle har ikke fått enhver gave, for det finnes mange gaver, og enhver er gitt en gave ved Guds Ånd.”7

Ved at Herren har åpenbart en gave til meg, har jeg vært i stand til å gjenkjenne og forberede muligheter til å utøve den til velsignelse for dem jeg elsker og tjener.

Gud kjenner våre gaver. Min utfordring til dere og meg er å be for å få vite hvilke gaver vi har fått, å vite hvordan vi kan utvikle dem og å se de muligheter til å tjene andre som Gud gir oss. Mest av alt ber jeg imidlertid om at dere vil bli inspirert til å hjelpe andre å finne sine spesielle gaver fra Gud til å tjene.

Jeg lover at hvis dere spør, vil dere bli velsignet med å hjelpe og løfte andre til sitt fulle potensial i tjeneste for dem de leder og elsker. Jeg vitner om at Gud lever, at Jesus er Kristus, at dette er Guds prestedømme vi bærer, og at Gud har forberedt oss med spesielle gaver til å tjene ham utover våre villeste forhåpninger. I Jesu Kristi navn. Amen.

Show References

  1.  

    1.   Jesaja 40:29–31.

  2.  

    2.   Ordspråkene 28:1.

  3.  

    3.   Autobiography of Parley P. Pratt, red. Parley P. Pratt jr. (1938), 211.

  4.  

    4.   Lære og pakter 62:3.

  5.  

    5.   Johannes 17:3–4.

  6.  

    6.   Matteus 5:9.

  7.  

    7.   Lære og pakter 46:11.