Om anger og forsetter

President Monson, vi er glad i deg. Takk for den inspirerte og historiske bekjentgjørelsen om bygging av nye templer og misjonærtjeneste. På grunn av dem, er jeg sikker på at store velsignelser vil komme til oss og til mange fremtidige generasjoner.

Mine kjære brødre og søstre, mine kjære venner! Vi er alle dødelige. Jeg håper ikke dette kommer som en overraskelse på noen.

Ingen av oss vil være på jorden særlig lenge. Vi har et antall verdifulle år, som i et evig perspektiv knapt tilsvarer et lite øyeblikk.

Og så drar vi herfra. Våre ånder “blir tatt hjem til den Gud som ga [oss] liv”.¹ Vi legger ned vårt legeme og legger bak oss det som hører denne verden til, idet vi går til det neste rike av vår tilværelse.

Når vi er unge, synes det som om vi vil leve evig. Vi tror et ubegrenset antall soloppganger venter like bakenfor horisonten, og fremtiden ser for oss ut som en ubrutt vei som fortsetter i det uendelige.

Jo eldre vi blir, jo mer har vi en tendens til å se tilbake og undre oss over hvor kort denne veien egentlig er. Vi lurer på hvordan årene kan ha gått så fort. Vi begynner å tenke på valgene vi har tatt og ting vi har gjort. Samtidig husker vi mange gode øyeblikk som gir varme til vår sjel og glede til vårt hjerte. Men vi husker også det vi angrer på – de tingene vi skulle ønske vi kunne gå tilbake og endre.

En sykepleier som pleier dødssyke, forteller at hun ofte har stilt sine pasienter et enkelt spørsmål når de har forberedt seg på å forlate dette livet.

“Er det noe du angrer på?” spurte hun.²

Å være så nær den siste dagen av dødeligheten gir ofte klarhet i tanke og innsikt og perspektiv. Så når disse personene ble spurt hva de angret på, åpnet de sitt hjerte. De reflekterte over hva de ville endre om de bare kunne skru tiden tilbake.

Da jeg tenkte over hva de hadde sagt, slo det meg hvordan de grunnleggende prinsippene i Jesu Kristi evangelium kan påvirke vårt livs retning til det bedre, hvis vi bare vil anvende dem.

Det er ingenting mystisk ved evangeliets prinsipper. Vi har studert dem i Skriftene, vi har diskutert dem i Søndagsskolen, og vi har hørt dem fra talerstolen mange ganger. Disse guddommelige prinsipper og verdier er enkle og klare, de er vakre, dype og kraftfulle, og de kan helt klart hjelpe oss å unngå fremtidig anger.

Kanskje den mest universelle anger døende pasienter uttrykte, var at de ønsket at de hadde tilbragt mer tid med dem de elsket.

Særlig menn sang denne universelle klagesangen: de beklaget “dypt at de hadde tilbragt så mye av sitt liv på arbeidets [daglige] tredemølle”.³ Mange hadde gått glipp av utsøkte minner som kommer av å tilbringe tid med familie og venner. De savnet å utvikle en dyp forbindelse med dem som betydde mest for dem.

Er det ikke sant at vi ofte får det så travelt? Og dessverre bærer vi til og med vår travelhet som en hedersbevisning, som om det å ha det travelt i seg selv var en bragd eller et tegn på et førsteklasses liv.

Er det?

Jeg tenker på vår Herre og vårt Forbilde Jesus Kristus og hans korte liv blant innbyggerne i Galilea og Jerusalem. Jeg har prøvd å forestille meg at han haster fra møte til møte eller gjør flere ting samtidig for å fullføre en liste med presserende oppgaver.

Jeg kan ikke se det for meg.

I stedet ser jeg den medfølende og omsorgsfulle Guds Sønn målbevisst leve hver dag. Når han var sammen med menneskene rundt seg, følte de seg viktige og elsket. Han kjente den uendelige verdien av menneskene han møtte. Han velsignet dem, tjente dem. Han løftet dem opp, helbredet dem. Han ga dem den dyrebare gaven som hans tid var.

I våre dager er det lett å bare late som vi tilbringer tid med andre. Med et museklikk kan vi få “kontakt” med tusenvis av “venner” uten å måtte møte en eneste av dem. Teknologi kan være en fantastisk ting, og den er svært nyttig når vi ikke kan være i nærheten av våre kjære. Min hustru og jeg bor langt unna dyrebare familiemedlemmer. Vi vet hvordan det er. Jeg tror imidlertid ikke at vi beveger oss i riktig retning, hverken individuelt eller som samfunn, når vår kontakt med familie eller venner stort sett består i å legge ut humoristiske bilder, videresende trivielle ting eller koble våre kjære til nettsteder. Jeg antar at denne type aktivitet har sin plass, men hvor mye tid er vi villige til å bruke på dette? Hvis vi ikke klarer å gi vårt beste og vår udelte tid til dem som virkelig er viktige for oss, vil vi en dag angre på det.

La oss bestemme oss for å verdsette dem vi er glad i ved å tilbringe meningsfylt tid med dem, gjøre ting sammen og dyrke skattede minner.

En annen ting mange angret på, var at de ikke klarte å bli den personen de følte de kunne og burde ha vært. Når de så tilbake på sitt liv, innså de at de aldri hadde levd opp til sitt potensial, at for mange sanger aldri ble sunget.

Jeg snakker ikke her om å klatre oppover karrierestigen. Den stigen, uansett hvor høy den kan virke her på jorden, utgjør knapt et eneste steg på den store, evige reisen som venter oss.

Jeg snakker om å bli den personen Gud, vår himmelske Fader, mente vi skulle være.

Vi kommer til denne verden, som dikteren sa, “på skyer av herlighet”⁴ fra den førjordiske sfære.

Vår himmelske Fader ser vårt egentlige potensial. Han vet ting om oss som vi ikke vet selv. Han tilskynder oss i løpet av livet til å oppfylle vår skapelses mål, å leve et godt liv og å vende tilbake til hans nærhet.

Hvorfor bruker vi da så mye av vår tid og energi på ting som er så flyktige, så ubetydelige og så overfladiske? Nekter vi å se galskapen i jakten på det trivielle og forbigående?

Ville det ikke være klokere av oss å “samle [oss] skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler”?⁵

Hvordan gjør vi det? Ved å følge Frelserens eksempel, ved å innlemme hans læresetninger i vårt daglige liv og ved virkelig å elske Gud og våre medmennesker.

Vi kan absolutt ikke gjøre dette med en slepe-med-føttene-, stirre-på-klokken-, syte-underveis-tilnærming til å bli en disippel.

Når det gjelder å etterleve evangeliet, skulle vi ikke være som gutten som dyppet tåen i vannet og deretter påsto at han hadde badet. Som sønner og døtre av vår himmelske Fader er vi i stand til så mye mer. I denne sammenheng strekker ikke gode intensjoner til. Vi må gjøre. Ikke minst må vi bli det vår himmelske Fader ønsker at vi skal være.

Å erklære vårt vitnesbyrd om evangeliet er bra, men å være et levende eksempel på det gjengitte evangelium er bedre. Å ønske å være mer trofaste mot våre pakter er godt. Å faktisk være trofast mot hellige pakter – inkludert å leve et dydig liv, betale tiende og offergaver, holde Visdomsordet og hjelpe de trengende – er mye bedre. Å bekjentgjøre at vi vil vie mer tid til familiebønn, skriftstudium og sunne familieaktiviteter er vel og bra, men å faktisk gjøre alle disse tingene jevnt og trutt vil bringe himmelske velsignelser i vårt liv.

En disippel søker hellighet og lykke. Det er veien til vårt beste og lykkeligste selv.

La oss bestemme oss for å følge Frelseren og arbeide med flid for å bli den personen vi var ment å bli. La oss lytte til og adlyde tilskyndelser fra Den hellige ånd. Når vi gjør det, vil vår himmelske Fader åpenbare for oss ting vi aldri visste om oss selv. Han vil belyse veien videre og åpne våre øyne så vi kan se våre ukjente og kanskje uante talenter.

Jo mer vi vier oss til å søke hellighet og lykke, jo mindre sannsynlig er det at vi vil komme til å angre på noe. Jo mer vi setter vår lit til Frelserens nåde, jo mer vil vi føle at vi er på det spor vår Fader i himmelen har lagt for oss.

En annen ting de som visste at de var døende, angret på, kan være noe overraskende. De ønsket at de hadde tillatt seg å være lykkeligere.

Så ofte lar vi oss lure av illusjonen om at det er noe like utenfor vår rekkevidde som ville bringe oss lykke: en bedre familiesituasjon, en bedre økonomisk situasjon eller slutten på en vanskelig prøvelse.

Jo eldre vi blir, jo mer ser vi tilbake og innser at ytre omstendigheter egentlig ikke betyr noe eller bestemmer vår lykke.

Vi betyr noe.Vi bestemmer vår lykke.

Du og jeg er i siste instans ansvarlige for vår egen lykke.

Min hustru Harriet og jeg elsker å sykle. Det er flott å komme seg ut og nyte naturens skjønnhet. Vi har visse ruter vi liker å sykle, men vi er ikke så opptatt av hvor langt eller hvor fort vi sykler sammenlignet med andre syklister.

Iblant syns jeg imidlertid vi kunne vært litt mer kappelystne. Jeg tror til og med vi kunne ha fått en bedre tid eller syklet i høyere hastighet om vi bare presset oss litt mer. Og noen ganger kan jeg til og med gjøre den store tabben å nevne denne tanken for min fantastiske hustru.

Hennes typiske reaksjon på mine forslag av denne art er alltid svært vennlig, svært klar og svært direkte. Hun smiler og sier: “Dieter, det er ingen konkurranse, men en tur. Nyt øyeblikket.”

Hun har så rett!

Noen ganger i livet blir vi så fokusert på mållinjen at vi ikke klarer å finne glede på veien. Jeg drar ikke på sykkeltur med min hustru fordi jeg gleder meg til å bli ferdig. Jeg gjør det fordi opplevelsen av å være sammen med henne er god og hyggelig.

Virker det ikke tåpelig å spolere gode og gledelige opplevelser fordi vi stadig ser frem til øyeblikket da de vil ta slutt?

Lytter vi til vakker musikk mens vi venter på at den siste noten toner ut, før vi tillater oss å virkelig nyte den? Nei, vi lytter og føler variasjoner i melodi, rytme og harmoni gjennom hele komposisjonen.

Holder vi våre bønner med bare “amen” eller slutten i tankene? Naturligvis ikke. Vi ber for å være nær vår himmelske Fader, for å motta hans Ånd og føle hans kjærlighet.

Vi skulle ikke vente med å være lykkelige til vi når et fremtidig tidspunkt, bare for å oppdage at lykke allerede var tilgjengelig – hele tiden! Det er ikke meningen at vi bare skal sette pris på livet i ettertid. “Dette er dagen som Herren har gjort … ,” skrev salmisten. “La oss fryde oss og glede oss på den.”⁶

Brødre og søstre, uavhengig av våre omstendigheter, uavhengig av våre utfordringer eller prøvelser, er det noe hver dag å omfavne og verdsette. Det er noe hver dag som kan bringe oss takknemlighet og glede hvis vi bare vil se og verdsette det.

Kanskje vi burde se mindre med øynene og mer med hjertet. Jeg elsker sitatet: “Man ser bare klart med hjertet. Alt det viktige er usynlig for øynene.”⁷

Vi er befalt å “takke for alle ting”.⁸ Er det ikke da bedre å se med våre øyne og vårt hjerte selv de små ting vi kan være takknemlige for, heller enn å forstørre det negative i vår nåværende tilstand?

Herren har lovet: “Den som mottar alle ting med takknemlighet, skal bli forherliget, og jordiske ting skal han få i tillegg, ja, ett hundre fold.”⁹

Brødre og søstre, med vår himmelske Faders rike velsignelser, hans generøse frelsesplan, de himmelske sannheter i det gjengitte evangelium og alt det vakre på denne jordiske reise, “har vi ikke grunn til å fryde oss?”¹⁰

La oss bestemme oss for å være lykkelige, uansett omstendigheter.

En dag vil vi ta det uunngåelige skritt og krysse over fra denne jordiske sfære og inn i neste tilværelse. En dag vil vi se tilbake på vårt liv og lure på om vi kunne ha vært bedre, tatt bedre beslutninger eller brukt vår tid mer fornuftig.

For å unngå noe av den verste angeren i livet, ville det være klokt å sette oss noen forsetter i dag. La oss derfor:

• Bestemme oss for å tilbringe mer tid med dem vi elsker.

• Bestemme oss for å anstrenge oss mer oppriktig for å bli den personen Gud ønsker vi skal være.

• Bestemme oss for å finne lykke, uavhengig av våre omstendigheter.

Det er mitt vitnesbyrd at mye av morgendagens verste anger kan forebygges ved å følge Frelseren i dag. Hvis vi har syndet eller gjort feil – hvis vi har gjort valg som vi nå angrer på – så har vi den dyrebare gaven Kristi forsoning, som gjør det mulig for oss å bli tilgitt. Vi kan ikke gå tilbake i tid og forandre fortiden, men vi kan omvende oss. Frelseren kan tørke bort våre tårer av anger¹¹ og fjerne byrden av våre synder.¹² Hans forsoning lar oss legge fortiden bak oss og gå videre med rene hender, et rent hjerte¹³ og en beslutning om å gjøre det bedre og bli bedre.

Ja, dette livet går fort, våre dager synes å svinne raskt, og døden virker skremmende til tider. Likevel vil vår ånd fortsette å leve og en dag bli gjenforenet med vårt oppstandne legeme for å motta udødelig herlighet. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at takket være den barmhjertige Kristus vil vi alle leve igjen og for evig. Takket være vår Frelser og Forløser vil vi en dag virkelig forstå og glede oss over betydningen av ordene “dødens brodd er oppslukt i Kristus”.¹⁴

Veien mot å oppfylle vårt guddommelige potensial som sønner og døtre av Gud, er evig. Mine kjære brødre og søstre, kjære venner, vi må begynne å gå på denne evige veien i dag. Vi kan ikke ta for gitt en eneste dag. Jeg ber om at vi ikke vil vente til vi er rede til å dø før vi virkelig lærer å leve. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.