Beskytt barna

Av eldste Dallin H. Oaks

i De tolv apostlers quorum


Ingen burde motsette seg bønnen om at vi står sammen for å øke vår omtanke for våre barns velferd og fremtid – den oppvoksende generasjon.

Vi kan alle huske våre følelser da et lite barn gråt og strakte seg opp mot oss for å få hjelp. En kjærlig himmelsk Fader gir oss disse følelsene for å drive oss til å hjelpe hans barn. Vennligst husk disse følelsene mens jeg taler om vårt ansvar for å beskytte og handle for barns velbefinnende.

Jeg taler fra Jesu Kristi evangeliums perspektiv, herunder hans frelsesplan. Dette er mitt kall. Kirkens lokale ledere har ansvar for et begrenset geografisk område, som en menighet eller stav, men en apostel er ansvarlig for å vitne for hele verden. Alle barn i hver nasjon, av enhver rase og tro, er Guds barn.

Selv om jeg ikke taler om politikk, kan jeg, i likhet med andre kirkeledere, ikke tale om barns velferd uten følger for de valgene som blir gjort av borgere, offentlige tjenestemenn og arbeidere i private organisasjoner. Vi er alle under Frelserens befaling om å elske og ha omsorg for hverandre, og spesielt for de svake og forsvarsløse.

Barn er svært sårbare. De har liten eller ingen evne til å beskytte eller forsørge seg selv og liten innflytelse på så mye som er viktig for deres velvære. Barn trenger andre til å tale for seg, og de trenger beslutningstakere som setter deres velbefinnende foran egoistiske voksnes interesser.

I.

Over hele verden blir vi sjokkert over de millioner av barn som blir utsatt for onde voksnes forbrytelser og egoisme.

I noen krigsherjede land blir barn bortført for å tjenestegjøre som soldater i stridende hærer.

En FN-rapport anslår at over to millioner barn hvert år blir ofre for prostitusjon og pornografi.1

I lys av frelsesplanen er et av de mest alvorlige overgrep mot barn å nekte dem fødsel. Dette er en verdensomspennende trend. Den nasjonale fødselsraten i USA er den laveste på 25 år,2 og fødselsraten i de fleste europeiske og asiatiske land har vært lavere enn dødsratene i mange år. Dette er ikke bare et religiøst spørsmål. Når oppvoksende generasjoner avtar i antall, vil kulturer og til og med nasjoner bli uthulet og til slutt forsvinne.

En årsak til den synkende fødselsraten er praksisen med abort. På verdensbasis er det anslått at det foretas mer enn 40 millioner aborter i året.3 Mange lover tillater eller til og med fremmer abort, men for oss er dette et stort onde. Andre overgrep mot barn som finner sted under svangerskapet, er fosterets svekkelse som følge av mors mangelfulle ernæring eller bruk av narkotika.

Det er en tragisk ironi i de mange barn som blir eliminert eller skadet før fødselen, mens skarer av ufruktbare par lengter etter og søker barn å adoptere.

Overgrep eller omsorgssvikt mot barn som skjer etter fødselen, er mer synlig for offentligheten. På verdensbasis dør nesten åtte millioner barn før sin femte fødselsdag, for det meste av sykdommer som både kan behandles og forebygges.4 Verdens helseorganisasjon melder at ett av fire barn er underutviklet, mentalt og fysisk, på grunn av mangelfull ernæring.5 Ettersom vi bor og reiser over hele verden, ser vi ledere i Kirken mye av dette. Primærs generalpresidentskap rapporterer om barn som lever under forhold som er “utenfor vår fatteevne”. En mor på Filippinene sa: “Noen ganger har vi ikke nok penger til mat, men det er greit, for det gir meg anledning til å undervise mine barn om tro. Vi samles og ber om hjelp, og barna ser Herren velsigne oss.”6 I Syd-Afrika møtte en Primær-arbeider en liten jente, ensom og trist. I utydelige svar på kjærlige spørsmål, sa hun at hun hadde ingen mor, ingen far og ingen bestemor – bare en bestefar til å ta vare på seg.7 Slike tragedier er vanlige på et kontinent hvor mange omsorgspersoner er døde av aids.

Selv i rike land blir små barn og ungdom svekket av vanskjøtsel. Barn som vokser opp i fattigdom, har dårligere helsetilbud og manglende utdanningsmuligheter. De blir også utsatt for farlige miljøer i sine fysiske og kulturelle omgivelser, og til og med for sine foreldres forsømmelse. Eldste Jeffrey R. Holland fortalte nylig om noe en politimann som er medlem av Kirken, opplevde. Under en utrykning fant han fem små barn som lå tett sammen og prøvde å sove uten sengetøy på et skittent gulv i en bolig hvor deres mor og andre drakk og festet. I leiligheten fantes ingen mat til å lindre deres sult. Etter å ha bredt over barna i en provisorisk seng, knelte politimannen ned og ba om deres beskyttelse. Da han gikk mot døren, fulgte et av barna på cirka seks år etter ham, grep ham i hånden og tryglet: “Vil du være så snill å adoptere meg?”8

Vi minnes vår Frelsers undervisning da han satte et lite barn foran sine tilhengere og erklærte:

“Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.

Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp” (Matteus 18:5–6).

Når vi overveier farene som barn skulle beskyttes mot, skulle vi også ta med psykisk mishandling. Foreldre eller andre omsorgspersoner eller lærere eller jevnaldrende som nedverdiger, mobber eller ydmyker barn og unge, kan påføre skade som er mer varig enn fysisk skade. Å få et barn eller en ungdom til føle seg verdiløs, ikke elsket eller uønsket kan påføre alvorlig og langvarig skade for hans eller hennes følelsesmessige velvære og utvikling.9 Ungdommer som sliter med en eller annen eksepsjonell tilstand, inkludert tiltrekning til samme kjønn, er spesielt sårbare og trenger kjærlig forståelse – ikke mobbing eller utfrysing.10

Med Herrens hjelp kan vi omvende oss og forandre oss og bli mer kjærlige og hjelpsomme mot barn – våre egne og andre rundt oss.

II.

Det er få eksempler på fysiske eller psykiske trusler mot barn som er så alvorlige som de som kommer av deres forhold til foreldre eller foresatte. President Thomas S. Monson har talt om det han kalte de “skammelige gjerninger” som overgrep mot barn er, der en mor eller far har ødelagt eller vansiret et barn fysisk eller følelsesmessig.11 Jeg sørget da jeg måtte studere de sjokkerende bevisene i slike saker under min tjeneste i Utahs høyesterett.

Av største betydning for barns velbefinnende er om foreldrene er gift, ekteskapets art og varighet, og i videre forstand, kulturen rundt og forventningene til ekteskap og barnepass der de bor. To familieforskere forklarer: “Gjennom alle tider har ekteskapet først og fremst vært en institusjon for forplantning og barneoppdragelse. Det har gitt det kulturelle bånd som søker å knytte faren til sine barn ved å binde ham til barnas mor. Men i nyere tid har barn i økende grad blitt presset ut i periferien.”12

En jusprofessor ved Harvard beskriver dagens lov og holdning til ekteskap og skilsmisse: “Vår tids amerikanske historie om ekteskap, som fortalt i loven og i mye av populærlitteraturen, lyder noe sånt som dette: Ekteskapet eksisterer primært for de enkelte ektefellers tilfredsstillelse. Hvis det slutter å oppfylle denne funksjonen, kan ingen klandres, og en eller begge ektefeller kan avslutte det når de vil… Barn kommer knapt nok inn i bildet. I beste fall er de ganske skyggeaktige figurer i bakgrunnen.”13

Våre ledere i Kirken har sagt at å betrakte ekteskap “bare som en kontrakt som kan inngås for fornøyelsens skyld … og brytes ved første vanskelighet, … er et onde som medfører alvorlig fordømmelse”, spesielt hvis “barn må lide”.14 Og barn blir påvirket av skilsmisse. Over halvparten av skilsmissene i et av de senere år involverte par med mindreårige barn.15

Mange barn ville hatt velsignelsen av å bli oppdratt av begge foreldrene om bare foreldrene hadde fulgt denne inspirerte undervisningen i familieerklæringen: “Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn… Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov [og] til å lære dem å elske og tjene hverandre.”16 Den mest effektive undervisning av barn er ved deres foreldres eksempel. Foreldre som skiller seg, gir uunngåelig en negativ lærdom.

Det finnes helt klart tilfeller der en skilsmisse er nødvendig for barnas beste, men dette er unntaket.17 I de fleste ekteskapskonflikter skulle de stridende foreldrene legge mye større vekt på hensynet til barna. Med hjelp fra Herren kan de klare det. Barn trenger den følelsesmessige og personlige styrke som kommer av å bli oppdratt av to foreldre som er forenet i sitt ekteskap og sine mål. Som en som ble oppdratt av en enkemor, vet jeg av erfaring at dette ikke alltid er mulig, men det er idealet som skulle tilstrebes når det er mulig.

Barn er de første ofre for gjeldende lover som tillater skilsmisse hvor ingen behøver å ha skyld. Fra barnas ståsted er skilsmisse for enkelt. Idet han oppsummerte flere tiår med samfunnsvitenskapelig forskning, konkluderte en omhyggelig forsker med at “den familiestruktur som gir de beste resultater for barn, i gjennomsnitt, er to biologiske foreldre som forblir gift”.18 En skribent i New York Times bemerket “det slående faktum at selv mens det tradisjonelle ekteskapet har gått tilbake i USA, … har bevisene tårnet seg opp for institusjonens betydning for barns velbefinnende”.19 Denne realitet skulle gi viktig veiledning til foreldre og fremtidige foreldre i deres beslutninger angående ekteskap og skilsmisse. Vi trenger også at politikere, beslutningstakere og embedsmenn øker sin oppmerksomhet rundt hva som er best for barn, i motsetning til de selviske interessene til velgere og høyrøstede talsmenn for voksnes interesser.

Barn blir også ofre for ekteskap som ikke blir noe av. Få mål på vår oppvoksende generasjons velferd er mer urovekkende enn en rapport nylig om at 41 prosent av alle barn i USA ble født av ugifte kvinner.20 Ugifte mødre har store utfordringer, og bevisene er klare for at deres barn har en betydelig ulempe sammenlignet med barn oppdratt av gifte foreldre.21

De fleste barn født av ugifte mødre – 58 prosent – hadde foreldre som var samboere.22 Uansett hva vi måtte mene om at disse parene unnlater å gifte seg, viser studier at deres barn lider betydelige ulemper sammenlignet med andre.23 For barn spiller den relative stabiliteten i ekteskapet en rolle.

Vi bør kunne regne med de samme ulempene for barn som oppdras av par av samme kjønn. Samfunnsvitenskapelig litteratur er kontroversiell og politisk ladet med hensyn til den langsiktige virkningen av dette på barn, hovedsakelig fordi, som en skribent i New York Times sa, “homofile ekteskap er et sosialt eksperiment, og som med de fleste eksperimenter vil det ta tid å forstå konsekvensene.”24

III.

Jeg har talt på vegne av barn – barn overalt. Enkelte vil kanskje avvise noen av disse eksemplene, men ingen burde motsette seg bønnen om at vi står sammen for å øke vår omtanke for våre barns velferd og fremtid – den oppvoksende generasjon.

Vi snakker om Guds barn, og med hans mektige hjelp kan vi gjøre mer for å hjelpe dem. I denne bønnen henvender jeg meg ikke bare til siste-dagers-hellige, men også til alle med religiøs tro og andre som har et verdisystem som får dem til sette andres behov foran sine egne, spesielt når det gjelder barns velferd.25

Religiøse personer er også bevisste Frelserens undervisning i Det nye testamente om at rene små barn er våre forbilder på ydmykhet og lærevillighet:

“Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike” (Matteus 18:3–4).

I Mormons bok leser vi at den oppstandne Herre lærer nephittene at de må omvende seg og bli døpt “og bli som et lite barn”, ellers kunne de ikke arve Guds rike (3 Nephi 11:38; se også Moroni 8:10).

Jeg ber om at vi vil ydmyke oss som små barn og strekke oss ut for å beskytte våre små barn, for de er fremtiden for oss, for vår kirke og for våre nasjoner. I Jesu Kristi navn. Amen.

Show References

  1.  

    1.  Se UNICEF, The State of the World’s Children 2005: Childhood under Threat (2004), 26.

  2.  

    2.  Se Haya El Nasser, “National Birthrate Lowest in 25 Years,” USA Today, 26. juli 2012, A1.

  3.  

    3.  Se Gilda Sedgh og andre, “Induced Abortion: Incidence and Trends Worldwide from 1995 to 2008,” The Lancet, bind 379, nr. 9816 (18. feb. 2012), 625–32.

  4.  

    4.  Se UNICEF, “Young Child Survival and Development,” http://www.unicef.org/childsurvival/index.html.

  5.  

    5.  Se World Health Organization, World Health Statistics 2012 (2012), 109, 118.

  6.  

    6.  Rapport fra Primærs generalpresidentskap, 13. september 2012.

  7.  

    7.  Rapport fra Primærs generalpresidentskap.

  8.  

    8.  Se Jeffrey R. Holland, “Israel, Israel, Gud deg kaller” (Kirkens skoleverks andakt for unge voksne, 9. sep. 2012), lds.org/broadcasts; se også R. Scott Lloyd, “Zion Not Only Where, but How We Live, Says Elder Holland,” Deseret News, 10. sep. 2012, B2.

  9.  

    9.  Se Kim Painter, “Parents Can Inflict Deep Emotional Harm,” USA Today, 30. juli 2012, B8; Rachel Lowry, “Mental Abuse as Injurious as Other Forms of Child Abuse, Study Shows,” Deseret News, 5. aug. 2012, A3.

  10.  

    10.  Se “End the Abuses,” Deseret News, 12. juni 2012, A10.

  11.  

    11.  Thomas S. Monson, “En liten gutt skal gjete dem,” Liahona, juni 2002, 2.

  12.  

    12.  W. Bradford Wilcox og Elizabeth Marquardt, red., The State of Our Unions: Marriage in America (2011), 82.

  13.  

    13.  Mary Ann Glendon, Abortion and Divorce in Western Law: American Failures, European Challenges (1987), 108.

  14.  

    14.  David O. McKay, “Structure of the Home Threatened by Irresponsibility and Divorce,” Improvement Era, juni 1969, 5.

  15.  

    15.  Se Diana B. Elliott og Tavia Simmons, “Marital Events of Americans: 2009,” American Community Survey Reports, aug. 2011.

  16.  

    16.  “Familien – En erklæring til verden,” Liahona, nov. 2010, 129.

  17.  

    17.  Se Dallin H. Oaks, “Skilsmisse,” Liahona, mai 2007, 71.

  18.  

    18.  Charles Murray, Coming Apart: The State of White America, 1960–2010 (2012), 158.

  19.  

    19.  Ross Douthat, “Gay Parents and the Marriage Debate,” New York Times, 11. juni 2012, http://douthat.blogs.nytimes.com/2012/06/11/gay-parents-and-the-marriage-debate.

  20.  

    20.  Se Joyce A. Martin og andre, “Births: Final Data for 2010,” National Vital Statistics Reports, årg. 61, nr. 1 (aug. 2012), 10.

  21.  

    21.  Se William J. Doherty og andre, Why Marriage Matters: Twenty-One Conclusions from the Social Sciences (2002); W. Bradford Wilcox og andre, Why Marriage Matters: Thirty Conclusions from the Social Sciences, 3. utg. (2011).

  22.  

    22.  Se Martin, “Births: Final Data for 2010,” 10–11.

  23.  

    23.  Se Wilcox, Why Marriage Matters.

  24.  

    24.  Douthat, “Gay Parents and the Marriage Debate.” Den seneste og mest grundige studien finner betydelige ulemper for unge voksne med foreldre som hadde forhold til personer av samme kjønn før barnet fylte 18 (se Mark Regnerus, “How Different Are the Adult Children of Parents Who Have Same-Sex Relationships? Findings from the New Family Structures Study,” Social Science Research, årg. 41 [2012], 752–70).

  25.  

    25.  Siste-dagers-hellige går spesielt inn for at å være foreldre er et av de viktigste målene i livet (se Pew Research Center’s Forum on Religion and Public Life, Mormons in America: Certain in Their Beliefs, Uncertain of Their Place in Society, 12. jan. 2012, 10, 16, 51).