Tempelstandard

Av eldste Scott D. Whiting

i De sytti


De høye standardene for tempelbygging i denne kirken er et forbilde og symbol på hvordan vi skulle leve vårt eget liv.

Mens jeg nylig fikk omvisning i det vakre Brigham City Utah tempel, ble jeg minnet om en opplevelse jeg hadde mens jeg var koordinator for åpent hus, gjeninnvielsen og den kulturelle markeringen for det historiske Laie Hawaii tempel.

Noen måneder før ferdigstillelse av det omfattende oppussingsarbeidet, ble jeg invitert på omvisning i templet sammen med administrerende direktør i Tempelavdelingen, eldste William R. Walker, og hans medarbeidere i Tempelavdelingen. I tillegg var endel representanter for hovedentreprenørfirmaet tilstede. Formålet med omvisningen var blant annet å gjennomgå fremdriften og kvaliteten på det utførte arbeidet. Da denne omvisningen fant sted, var arbeidet om lag 85 prosent ferdigstilt.

På vår vei gjennom templet lyttet jeg og iakttok eldste Walker og hans medarbeidere mens de inspiserte arbeidet og samtalte med hovedentreprenøren. Nå og da så jeg en mann stryke hånden langs veggene mens vi beveget oss fra rom til rom. Noen ganger etter å ha gjort dette, gned han fingrene sammen for så å henvende seg til hovedentreprenøren og si: “Jeg kjenner partikler på denne veggen. Partikler er ikke tempelstandard. Dere må pusse denne veggen om igjen.” Entreprenøren tok pliktoppfyllende notater for hver anmerkning.

Da vi nærmet oss et område i templet som svært få noensinne ville få se, stoppet den samme mannen oss og rettet vår oppmerksomhet mot et nylig installert, vakkert blyglassvindu. Dette vinduet var cirka 60 cm bredt og 180 cm høyt og hadde et lite, integrert geometrisk mønster i farget glass. Han pekte på en liten, farget glassrute på 5 kvadratcentimeter som var en del av det enkle mønsteret, og sa: “Den ruten er skjev.” Jeg så på ruten, og i mine øyne satt den helt fint. Men ved nærmere ettersyn med måleutstyr i hånden, kunne jeg se at det var en feil og at denne lille ruten faktisk sto 3 mm skjevt. Instrukser ble deretter gitt til entreprenøren om at dette vinduet måtte erstattes fordi det ikke holdt tempelstandard.

Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over at et helt vindu måtte erstattes på grunn av en så liten, knapt merkbar feil. Det var da ganske usannsynlig at noen ville vite om eller legge merke til dette vinduet, med tanke på dets utilnærmelige plassering i templet.

Da jeg kjørte hjem fra templet den dagen, tenkte jeg på hva jeg hadde lært av denne erfaringen – eller snarere hva jeg trodde jeg lærte. Det var ikke før flere uker senere, da jeg ble invitert på omvisning i det nå ferdige templet, at min forståelse av den tidligere omvisningen ble klarere.

Da jeg kom inn i det totalrenoverte Laie Hawaii tempel, ble jeg overveldet av dets skjønnhet og kvaliteten på arbeidet. Dere forstår sikkert min forventning da jeg nærmet meg de “kornete” veggene og det “defekte” vinduet. Hadde entreprenøren pusset veggene på nytt? Ble vinduet virkelig erstattet? Da jeg nærmet meg de kornete veggene, ble jeg overrasket over å se at vakre tapeter nå hang på alle veggene. Min første tanke var: “Så det var slik entreprenøren rettet feilen – han dekket over den.” Men nei, jeg fant ut at det alltid hadde vært planen å tapetsere disse veggene. Jeg lurte på hvorfor noen få, knapt synlige partikler betydde noe når tapet skulle dekke dem. Jeg nærmet meg så ivrig området med det defekte vinduet, og ble overrasket over å se en vakker potteplante som gikk fra gulv til tak rett foran vinduet. Igjen tenkte jeg: “Så det var slik entreprenøren fikset den skjeve lille ruten – han skjulte den.” Da jeg kom nærmere, dyttet jeg bladene til side og smilte da jeg så at vinduet faktisk hadde blitt byttet. Den tidligere skjeve lille ruten sto nå pent og jevnt i mønsteret. Jeg fant ut at det alltid hadde vært en del av innredningen å ha en plante foran dette vinduet.

Hvorfor skulle vegger med noen partikler og et vindu med en liten asymmetri kreve ekstra arbeid og til og med utskiftning, når få menneskelige hender eller øyne noen gang ville merke det? Hvorfor ble en entreprenør forventet å holde slike høye standarder?

Da jeg forlot templet i dype tanker, fant jeg svaret da jeg så opp på den nyoppussede ytterveggen og så disse ordene: “Helliget Herren, Herrens hus”.

Denne kirkens templer er nøyaktig det vi sier de er. Disse hellige bygningene er bygget for vår bruk, og innenfor deres vegger blir hellige og frelsende ordinanser utført. Men det skulle ikke være noen tvil om hvem sitt hus det egentlig er. Ved å forlange høye byggestandarder ned til hver minste detalj, viser vi ikke bare vår kjærlighet og respekt for den Herre Jesus Kristus, men vi viser også alle iakttagere at vi hedrer og tilber Ham hvis hus det er.

I åpenbaringen gitt til profeten Joseph Smith om å bygge et tempel i Nauvoo, befalte Herren:

“Kom med alt deres gull og deres sølv og deres kostelige stener og med alle deres gamle kostbarheter, og med alle som har kunnskap om gamle kostbarheter og, … ha med … alle jordens dyrebare trær,

… og [bygg] et hus til mitt navn hvor Den Aller Høyeste kan bo.”1

Dette følger et mønster etablert av kong Salomo i Det gamle testamente da han bygde et tempel for Herren med kun de beste materialer og den beste utførelse.2 I dag fortsetter vi å følge dette mønsteret, med passende moderasjon, når vi bygger Kirkens templer.

Jeg lærte at selv om jordiske øyne og hender kanskje aldri vil se eller føle en mangel, kjenner Herren nivået av vår innsats og vet om vi har gjort vårt aller beste. Det samme gjelder våre egne personlige anstrengelser for å leve et liv som er verdig templets velsignelser. Herren har gitt følgende råd:

“Og såfremt mitt folk bygger et hus til meg i Herrens navn og ikke lar noe urent komme inn der og ikke lar det bli besmittet, skal min herlighet hvile over det,

ja, og mitt nærvær skal være der, for jeg vil komme inn der, og alle de rene av hjertet som kommer inn der, skal se Gud.

Men hvis det blir besmittet, vil jeg ikke komme inn der, og min herlighet skal ikke være der, for jeg vil ikke komme inn i vanhellige templer.”3

I likhet med entreprenøren, når vi blir oppmerksomme på elementer i vårt eget liv som er i strid med Herrens læresetninger, når vår innsats har vært mindre enn vårt aller beste, skulle vi raskt korrigere alt som er galt, idet vi erkjenner at vi ikke kan skjule våre synder for Herren. Vi må huske på at “når vi forsøker å skjule våre synder … , se, da trekker himlene seg tilbake, [og] Herrens Ånd bedrøves”.4

Jeg lærte også at de høye standardene for tempelbygging i denne kirken er et forbilde og symbol på hvordan vi skulle leve vårt eget liv. Vi kan hver for oss anvende den lære apostelen Paulus ga den tidlige kirken da han sa:

“Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere?

Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere.”5

Vi er alle laget av de fineste materialer, og vi er det mirakuløse resultat av guddommelig håndverk. Men når vi kommer over ansvarsalderen og går ut på syndens og fristelsens slagmark, kan vårt eget tempel få behov for renovering og reparasjoner. Kanskje det er vegger inni oss som er kornete og trenger pussing, eller vinduer i vår sjel som trenger utskifting slik at vi kan stå på hellige steder. Heldigvis er ikke de tempelstandarder vi er bedt om å oppfylle, det samme som fullkommenhet, selv om vi strekker oss etter den, men snarere at vi holder budene og gjør vårt beste for å leve som Jesu Kristi disipler. Det er min bønn at vi alle forsøker å leve et liv som er verdig templets velsignelser ved å gjøre vårt beste, ved å gjøre de nødvendige forbedringer og eliminere feil og ujevnheter slik at Guds Ånd alltid kan bo i oss. I Jesu Kristi navn. Amen.