Hvor er tronhimmelen?

I dypet av sin kval i Liberty fengsel ropte profeten Joseph Smith: “O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?”¹ Mange av oss føler i stunder med personlige kvaler at Gud er langt borte fra oss. Den tronhimmel som synes å avskjære guddommelig hjelp, dekker ikke Gud, men tidvis dekker den oss. Gud er aldri skjult, men noen ganger er vi det, dekket av en tronhimmel av motiver som trekker oss bort fra Gud og gjør at han virker fjern og utilgjengelig. Våre egne ønsker, snarere enn en følelse av “Skje din vilje”,² skaper følelsen av en tronhimmel som skjuler Gud. Gud er i stand til å se oss eller kommunisere med oss, men vi kan være uvillige til å lytte eller underkaste oss hans vilje og hans tid.

Våre følelser av adskillelse fra Gud vil avta etter hvert som vi blir mer barnlige for ham. Det er ikke lett i en verden der andres meninger kan ha så stor innflytelse på våre motiver. Men det vil hjelpe oss å anerkjenne denne sannheten: Gud er nær oss og oppmerksom på oss, og skjuler seg aldri for sine trofaste barn.

Mitt tre år gamle barnebarn illustrerte uskyldens og ydmykhetens evne til å forbinde oss med Gud. Hun dro med sin familie til åpent hus i Brigham City tempel i Utah. I et av rommene i den vakre bygningen så hun seg rundt og spurte: “Mamma, hvor er Jesus?” Moren forklarte at hun ikke ville se Jesus i templet, men hun ville være i stand til å føle hans innflytelse i sitt hjerte. Eliza overveiet nøye morens svar, virket deretter tilfreds og sa: “Å, Jesus er av sted og hjelper noen,” konkluderte hun.

Ingen tronhimmel skjulte Elizas forståelse eller hindret hennes syn på virkeligheten. Gud er nær henne, og hun føler seg nær til ham. Hun visste at templet er Herrens hus, men forsto også at den oppstandne og herliggjorte Jesus Kristus har en kropp og bare kan være på ett sted av gangen.³ Hvis han ikke var i huset sitt, visste hun at han måtte være et annet sted. Av det hun vet om Frelseren, visste hun at han ville være et sted hvor han gjorde godt for sin Faders barn. Det var tydelig at hun hadde håpet å se Jesus, ikke for et bekreftende mirakel på hans eksistens, men rett og slett fordi hun elsket ham.

Ånden kunne avsløre for hennes barnlige sinn og hjerte den trøst vi alle trenger og ønsker. Jesus Kristus lever, kjenner oss, våker over oss og bryr seg om oss. I stunder med smerte, ensomhet eller forvirring trenger vi ikke å se Jesus Kristus for å vite at han er klar over våre omstendigheter og at hans oppgave er å velsigne.

Jeg vet av egen erfaring at Elizas opplevelse kan være vår egen, lenge etter at barndommen er over. I de tidlige årene av min karriere jobbet jeg hardt for å sikre et fast professorat ved Stanford University. Jeg syntes jeg hadde skapt et godt liv for meg selv og min familie. Vi bodde i nærheten av min hustrus foreldre i svært komfortable omgivelser. Sett med verdens øyne hadde jeg oppnådd suksess. Kirken ga meg imidlertid sjansen til å forlate California og dra til Ricks College i Rexburg i Idaho. Mine livslange faglige mål kan ha vært en tronhimmel som skilte meg fra en kjærlig Fader som visste bedre enn meg hva min fremtid kunne bringe. Men jeg var velsignet med å vite at enhver suksess jeg hadde hatt i min karriere og mitt familieliv så langt, var en gave fra Gud. Som et barn knelte jeg i bønn for å spørre hva jeg skulle gjøre. Jeg var i stand til å høre en rolig stemme i mitt sinn som sa: “Det er min skole.” Det var ingen tronhimmel som skilte meg fra Gud. I tro og ydmykhet underkastet jeg meg hans vilje og følte hans omsorg og nærhet.

Mine år på Ricks College, der jeg prøvde å søke Guds vilje og følge den, hindret tronhimmelen i å dekke meg eller skjule Guds aktive rolle i mitt liv. Når jeg forsøkte å gjøre hans arbeid, følte jeg nærhet til ham og en forsikring om at han visste hva som opptok meg, og virkelig brydde seg om min lykke. Men slik de hadde på Stanford, begynte verdslige motiver å dukke opp. Det ene var et attraktivt jobbtilbud jeg fikk på slutten av mitt femte år som rektor ved Ricks College. Jeg overveiet tilbudet og ba angående det, og diskuterte det også med Det første presidentskap. De svarte med varme og litt humor, men absolutt ikke med noen rettledning. President Spencer W. Kimball lyttet til meg da jeg beskrev tilbudet jeg hadde fått fra et stort konsern, og sa: “Vel, Hal, det høres ut som en fantastisk mulighet! Og hvis vi trenger deg, vil vi vite hvor vi kan finne deg.” De ville ha visst hvor de kunne finne meg, men mine ønsker om faglig suksess kunne ha skapt en tronhimmel som ville gjøre det vanskelig for meg å finne Gud og vanskeligere for meg å lytte til og følge hans invitasjoner.

Min hustru, som fornemmet dette, fikk en sterk tilskyndelse om at vi ikke skulle forlate Ricks College. Jeg sa: “Det er godt nok for meg.” Men hun insisterte klokelig på at jeg måtte motta min egen åpenbaring. Så jeg ba igjen. Denne gangen mottok jeg rettledning, i form av en stemme i mitt sinn som sa: “Jeg skal la deg bli på Ricks College litt til.” Mine personlige ambisjoner kan ha fordunklet min oppfatning av virkeligheten og gjort det vanskelig for meg å motta åpenbaring.

Tretti dager etter at jeg ble velsignet med den inspirerte beslutningen om å avslå jobbtilbudet og bli på Ricks College, brast Tetondammen i nærheten. Gud visste at demningen ville briste og at hundrevis av mennesker ville trenge hjelp. Han lot meg søke råd og få hans tillatelse til å bli på Ricks College. Han visste alle grunnene til at min tjeneste fortsatt kunne være verdifull ved skolen og i Rexburg. Så jeg var der for å be vår himmelske Fader ofte i bønn om at han ville hjelpe meg å gjøre de tingene som ville hjelpe dem hvis eiendom og liv hadde blitt skadet. Jeg arbeidet i mange timer sammen med andre mennesker for å fjerne gjørme og vann fra boliger. Mitt ønske om å kjenne og gjøre hans vilje ga meg en anledning til å utfordre min sjels grenser.

Denne hendelsen illustrerer en annen måte vi kan skape en barriere for å kjenne Guds vilje eller føle hans kjærlighet til oss på: vi kan ikke insistere på vår timeplan når Herren har sin egen. Jeg trodde jeg hadde tilbragt nok tid i min tjeneste i Rexburg, og hadde hastverk med å komme videre. Noen ganger kan vår stahet med hensyn til å handle ifølge vår egen timeplan, fordunkle hans vilje for oss.

I Liberty fengsel ba profeten Joseph Herren om å straffe dem som forfulgte Kirkens medlemmer i Missouri. Han ba om en sikker og hurtig gjengjeldelse. Men Herren svarte at “om ikke mange år fra nå av”⁴ ville han ta seg av disse fiendene av Kirken. I det 24. og 25. vers i kapittel 121 i Lære og pakter sier han:

“Se, mine øyne ser og kjenner alle deres gjerninger, og når tiden er inne, har jeg en hastig dom rede for dem alle.

For det er en tid fastsatt for ethvert menneske ifølge dets gjerninger.”⁵

Vi fjerner tronhimmelen når vi føler og ber: “Skje din vilje” og “i din egen tid”. Hans tid burde være snart nok for oss, siden vi vet at han bare ønsker det beste for oss.

En av mine svigerdøtre følte i mange år at Gud hadde satt en tronhimmel over henne. Hun var en ung mor til tre som lengtet etter flere barn. Etter to spontanaborter ble hennes bønner forpinte. Da flere ufruktbare år gikk, følte hun seg fristet til sinne. Da hennes yngste reiste bort for å studere, var det som om tomheten i huset gjorde narr av hennes fokus på morsrollen – akkurat som bekjentes ikke planlagte og til og med uønskede svangerskap gjorde det. Hun følte seg like engasjert og innviet som Maria, som erklærte: “Se, jeg er Herrens tjenerinne.”⁶ Men selv om hun sa disse ordene i sitt hjerte, hørte hun ikke noe svar.

I håp om å oppmuntre henne inviterte hennes mann henne med på en forretningsreise til California. Mens han deltok på møter, gikk hun langs den vakre, folketomme stranden. Med et hjerte som var på bristepunktet, ba hun høyt. For første gang ba hun ikke om et nytt barn, men om et guddommelig ærend. “Himmelske Fader,” ropte hun. “Jeg vil gi deg all min tid. Kan du vise meg hvordan jeg skal fylle den?” Hun uttrykte sin villighet til ta sin familie med hvor de enn måtte bli pålagt å dra. Denne bønnen bragte en uventet følelse av fred. Den tilfredsstilte ikke hennes trang til visshet, men for første gang på mange år roet den hennes hjerte.

Bønnen fjernet tronhimmelen og åpnet himmelens sluser. Innen to uker fikk hun vite at hun ventet barn. Det nye barnet var bare ett år gammelt da misjonskallet kom til min sønn og min svigerdatter. Etter å ha lovet å gå og gjøre hva som helst og å dra hvor som helst, satte hun frykt til side og tok sine barn med til utlandet. På misjonsmarken fikk hun enda et barn – på en misjonæroverføringsdag.

Å underkaste seg himmelens vilje som denne unge moren gjorde, er avgjørende for å fjerne de åndelige tronhimler vi noen ganger setter over vårt hode. Men det garanterer ikke umiddelbare svar på våre bønner.

Abrahams hjerte synes å ha vært på rett plass lenge før Sara unnfanget Isak og før de fikk sitt lovede land. Himmelen hadde andre hensikter å oppfylle først. Disse hensiktene inkluderte ikke bare å bygge Abraham og Saras tro, men også å lære dem evige sannheter som de delte med andre på sin lange omvei til landet som var beredt for dem. Herrens forsinkelser virker ofte lange, og noen varer livet ut. Men de er alltid beregnet på å velsigne. De trenger aldri å være tider med ensomhet eller sorg eller utålmodighet.

Selv om hans tid ikke alltid er vår tid, kan vi være sikre på at Herren holder sine løfter. For alle dere som nå føler at han er vanskelig å nå, vitner jeg om at den dagen kommer da vi alle skal se ham ansikt til ansikt. Akkurat som det nå ikke er noe som tilslører hans utsikt til oss, vil det ikke være noe som tilslører vår utsikt til ham. Vi vil alle stå foran ham, i egen person. Som mitt barnebarn, ønsker vi å se Jesus Kristus nå, men vår sikre gjenforening med ham ved dommens skranke vil være mer behagelig hvis vi først gjør de tingene som gjør ham like kjent for oss som vi er for ham. Når vi tjener ham, blir vi som ham, og vi føler oss nærmere ham når vi nærmer oss den dagen da ingenting vil skjule vår utsikt.

Bevegelsen i retning av Gud kan være kontinuerlig. “Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt,”⁷ sier Frelseren. Så forteller han oss hvordan:

“For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.

Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.

Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke?

Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær?

Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?

Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”⁸

Når vi gjør det han vil vi skal gjøre for hans Faders barn, anser Herren det som barmhjertighet mot ham, og vi vil føle oss nærmere ham når vi føler hans kjærlighet og anerkjennelse. Med tiden vil vi bli som ham og vil tenke på dommens dag med glad forventning.

Den tronhimmel som synes å skjule dere fra Gud, kan være menneskefrykt, snarere enn dette ønsket om å tjene andre. Frelserens eneste motivasjon var å hjelpe folk. Mange av dere har, i likhet med meg, følt frykt for å ta kontakt med noen dere har fornærmet, eller som har såret dere. Og likevel har jeg sett Herren smelte hjerter gang på gang, inkludert mitt eget. Derfor utfordrer jeg dere til å gå til noen for Herren, til tross for eventuell frykt dere måtte ha, for å vise kjærlighet og tilgivelse. Jeg lover at når dere gjør det, vil dere føle Frelserens kjærlighet til vedkommende og hans kjærlighet til dere, og den vil ikke synes å komme langt bortefra. For dere kan denne utfordringen være i en familie, den kan være i et lokalsamfunn, eller den kan være i en nasjon.

Men hvis dere går for Herren for å velsigne andre, vil han se og belønne det. Hvis dere gjør dette ofte nok og lenge nok, vil dere føle en forandring i deres natur, gjennom Jesu Kristi forsoning. Ikke bare vil dere føle dere nærmere ham, men dere vil også føle at dere blir stadig mer lik ham. Så, når dere ser ham, slik vi alle vil, vil det være for dere som det var for Moroni, da han sa: “Og nå byr jeg dere alle farvel. Jeg går snart til hvile i Guds paradis inntil min ånd og mitt legeme igjen skal forenes og jeg skal føres seirende gjennom luften for å møte dere for Den Store Jehovas behagelige domstol, han som er både levendes og dødes evige dommer. Amen.”⁹

Hvis vi tjener med tro, ydmykhet og et ønske om å gjøre Guds vilje, vitner jeg om at den store Jehovas domstol vil være behagelig. Vi vil se vår kjærlige Fader og hans Sønn slik de ser oss nå – med fullkommen klarhet og fullkommen kjærlighet. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.