Kom, alle I Guds menn

To ganger hvert år synes dette praktfulle Konferansesenteret å si med sin overbevisende stemme: “Kom, alle I Guds menn som har fått del i makten!”¹ Det er en karakteristisk ånd som gjennomsyrer generalkonferansens prestedømsmøte.

I kveld er det mange tusen blant oss over hele verden som tjener Herren som hans misjonærer. Som jeg nevnte i mitt budskap i formiddag, har vi i dag mer enn 65 000 misjonærer ute, med mange tusen flere som venter på å komme til misjonæropplæringssenteret eller hvis søknader er under behandling. Vi elsker og berømmer dem som er villige til og ivrige etter å tjene.

Den hellige skrift inneholder ingen proklamasjon mer relevant, intet ansvar mer forpliktende, ingen instruksjon mer direkte enn påbudet som ble gitt av den oppstandne Herre da han viste seg i Galilea for de elleve disipler. Han sa:

“Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,

og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”²

Denne guddommelige befalingen, kombinert med dens strålende løfte, er vår parole i dag, slik den var i tidens midte. Misjonærarbeid er et særtrekk ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det har det alltid vært, og det vil det alltid være. Profeten Joseph Smith erklærte: “Etter alt som er blitt sagt, er den største og mest betydningsfulle forpliktelse å forkynne evangeliet.”³

Innen to korte år vil alle heltidsmisjonærer som for tiden tjenestegjør i denne Guds kongelige hær, ha avsluttet sitt arbeid og vendt tilbake til sine hjem og sine kjære. For eldstene vil deres erstatninger i kveld finnes i rekkene av Det aronske prestedømme i Kirken. Unge menn, er dere klare til å stille? Er dere villige til å arbeide? Er dere forberedt på å tjene?

I beste fall krever misjonærarbeid drastiske justeringer i den enkeltes livsførsel. Det krever lange timer og stor hengivenhet, uselvisk offer og inderlig bønn. Som følge av dette, gir trofast misjonærtjeneste et utbytte i form av evig glede, som strekker seg gjennom jordelivet og inn i evigheten.

Utfordringen er å være mer nyttige tjenere i Herrens olivenhage. Dette gjelder oss alle, uansett alder, og ikke bare dem som forbereder seg til å tjene som heltidsmisjonærer, for vi er alle befalt å spre Kristi evangelium.

Jeg skal gi dere en formel som vil sikre vår fremgang. Først: Gransk Skriftene med flid. Dernest: Planlegg livet målbevisst (og jeg vil tilføye, planlegg uavhengig av alder). For det tredje: Undervis i sannheten med vitnesbyrd. Og for det fjerde: Tjen Herren med kjærlighet.

La oss se på hver av de fire delene av formelen.

Først: Gransk Skriftene med flid.

Skriftene vitner om Gud og inneholder det evige livs ord. De danner grunnlaget for vårt budskap.

Hovedvekten i Kirkens undervisningsplan er De hellige skrifter, programmert og koordinert ved korrelasjonsarbeidet. Vi blir også oppfordret til å studere Skriftene hver dag, både individuelt og sammen med vår familie.

La meg gi dere bare én henvisning som har umiddelbar anvendelse i vårt liv. I Mormons bok, det 17. kapittel av Alma, leser vi beretningen om Almas glede da han fikk se Mosiahs sønner igjen og ble klar over deres standhaftighet i sannhetens sak. Opptegnelsen forteller oss: “De hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord.

Men dette er ikke alt. De hadde hengitt seg til mye bønn og faste, derfor hadde de profetiens ånd og åpenbaringens ånd, og når de underviste, underviste de med kraft og myndighet fra Gud.”⁴

Brødre, gransk Skriftene med flid.

Neste del av vår formel: Planlegg livet målbevisst.

Kanskje ingen generasjon unge har stått overfor slike vidtrekkende avgjørelser som dagens ungdom. Forberedelser må gjøres for skole, misjon og ekteskap. For noen vil militærtjeneste være inkludert.

Forberedelse til en misjon begynner tidlig. I tillegg til åndelig forberedelse vil kloke foreldre hjelpe en ung sønn å starte sitt personlige misjonærfond. Han kan gjerne etter hvert oppfordres til å studere et fremmedspråk, slik at hans språkferdigheter om nødvendig kan utnyttes. Omsider kommer den strålende dagen da biskopen og stavspresidenten inviterer den unge mannen inn til en samtale. Verdighet konstateres, og en misjonæranbefaling fylles ut.

Aldri i noen annen periode venter hele familien så spent på postmannen og brevet som inneholder avsenderadressen 47 East South Temple, Salt Lake City, Utah. Brevet kommer. Spenningen er overveldende. Kallet blir lest. Ofte er det tildelte virkefeltet langt hjemmefra. Uavhengig av hvor, er imidlertid den forberedte og lydige misjonærs reaksjon den samme: “Jeg vil tjene.”

Forberedelsene til avreisen begynner. Unge menn, jeg håper dere verdsetter de ofre som foreldrene deres så villig gjør for at dere skal kunne tjene. Deres arbeid vil støtte dere, deres tro oppmuntre dere, deres bønner holde dere oppe. En misjon er et familieanliggende. Selv om vidstrakte kontinenter eller hav kan skille, er hjerter som ett.

Brødre, når dere målbevisst planlegger deres liv, må dere huske at misjonæranledninger ikke er begrenset til tiden med et formelt kall. For de av dere som tjenestegjør i militæret, kan og bør en slik tid være nyttig. Hvert år bringer våre unge menn i uniform mange sjeler inn i Guds rike ved å hedre sitt prestedømme, etterleve Guds bud og undervise andre i Herrens guddommelige ord.

Overse ikke deres privilegium å være misjonærer mens dere tar formell utdannelse. Deres eksempel som siste-dagers-hellige, vil bli iakttatt, veid og ofte etterlignet.

Brødre, uansett alder, uansett omstendigheter, ber jeg dere om å planlegge livet målbevisst.

Så til det tredje punktet i vår formel: Undervis i sannheten med vitnesbyrd.

Følg apostelen Peters råd, som oppfordret: “Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere.”⁵ Åpne deres munn og bær vitnesbyrd om Guddommens sanne natur. Erklær deres vitnesbyrd om Mormons bok. Formidle de strålende og vakre sannheter som finnes i frelsesplanen.

Da jeg var misjonspresident i Canada for mer enn 50 år siden, undret en ung misjonær fra et lite, landlig tettsted, seg over hvor stor Toronto var. Han var liten av vekst, men hadde et stort vitnesbyrd. Ikke lenge etter sin ankomst, kom han og ledsageren hjem til Elmer Pollard i Oshawa, Ontario i Canada. Fordi han syntes synd på de unge mennene som under en blendende snøstorm gikk fra hus til hus, inviterte Pollard misjonærene inn. De fremla sitt budskap for ham. Han følte ikke Ånden. Til slutt ba han dem om å dra og ikke komme tilbake. Hans siste ord til eldstene idet de gikk fra verandaen hans, ble uttalt i en hånlig tone: “Dere kan ikke mene at dere faktisk tror at Joseph Smith var en Guds profet!”

Døren ble lukket. Eldstene fulgte gangveien ut. Gutten fra landet sa til sin ledsager: “Eldste, vi svarte ikke Pollard. Han sa at vi ikke trodde Joseph Smith var en sann profet. La oss gå tilbake og bære vitnesbyrd for ham.” Først nølte den mer erfarne misjonæren, men til slutt ble han med sin ledsager. De ble grepet av frykt da de nærmet seg døren som de nettopp hadde blitt kastet ut fra. De banket på, møtte Pollard, utholdt et pinefullt øyeblikk, og med en kraft som kom fra Ånden, sa vår uerfarne misjonær så: “Pollard, du sa vi egentlig ikke trodde at Joseph Smith var en Guds profet. Jeg vitner om at Joseph var en profet. Han oversatte virkelig Mormons bok. Han så Gud Faderen og Jesus, Sønnen. Jeg vet det.”

En tid senere sto Pollard, nå bror Pollard, på et prestedømsmøte og fortalte: “Den natten fikk jeg ikke sove. Om og om igjen hørte jeg ordene: ‘Joseph Smith var en Guds profet. Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg vet det.’ Dagen etter ringte jeg til misjonærene og ba dem om å komme tilbake. Deres budskap, kombinert med deres vitnesbyrd, forandret mitt og min families liv.” Brødre, undervis i sannheten med vitnesbyrd.

Det siste punktet i vår formel er å tjene Herren med kjærlighet. Ingenting kan erstatte kjærlighet. Fremgangsrike misjonærer er glad i sine ledsagere, sine misjonsledere og de dyrebare menneskene de underviser. I fjerde kapittel av Lære og pakter fastslo Herren forutsetningene for arbeidet i riket. La oss se på noen få vers:

“Derfor, se til, dere som trer inn i Guds tjeneste, at dere tjener ham av hele deres hjerte, og av all makt, sinn og styrke, så dere kan stå ulastelige for Gud på den ytterste dag…

Og tro, håp, kjærlighet og omsorg med øyet fullt og helt vendt mot Guds ære, gjør ham skikket til arbeidet.

Kom ihu tro, dyd, kunnskap, måtehold, tålmodighet, broderlig vennlighet, gudfryktighet, kjærlighet, ydmykhet og flid.”⁶

Kanskje hver av dere som kan høre min røst, spør dere selv: “Har jeg i dag vokst i tro, i kraft, i kunnskap, i gudsfrykt, i kjærlighet?”

På grunn av deres hengivne trofasthet hjemme eller ute, kan disse sjelene som dere bidrar til å frelse, godt bli dem dere elsker høyest.

For mange år siden kom mine kjære venner Craig Sudbury og hans mor, Pearl, til kontoret mitt før Craig skulle reise til Australia Melbourne misjon. Fred Sudbury, Craigs far, var merkbart fraværende. 25 år tidligere hadde Craigs mor giftet seg med Fred, som ikke delte hennes kjærlighet til Kirken og heller ikke var medlem.

Craig fortalte meg om sin dype og varige kjærlighet til sine foreldre og sitt håp om at hans far på en eller annen måte måtte bli påvirket av Ånden og åpne sitt hjerte for Jesu Kristi evangelium. Jeg ba om inspirasjon til å vite hvordan et slikt ønske kunne bli oppfylt. Inspirasjonen kom, og jeg sa til Craig: “Tjen Herren av hele ditt hjerte. Vær lydig mot ditt hellige kall. Skriv brev til dine foreldre hver uke. Skriv iblant spesielt til pappa og la ham vite hvor høyt du elsker ham, og fortell ham hvorfor du er takknemlig for å være hans sønn.” Han takket meg, og han og moren gikk fra kontoret.

Jeg traff ikke Craigs mor igjen før 18 måneder senere, da hun kom til kontoret mitt og sa i setninger oppstykket av tårer: “Det er nesten to år siden Craig reiste på misjon. Han har alltid skrevet til oss hver uke. Nylig reiste mannen min, Fred, seg for første gang på et vitnesbyrdsmøte og overrasket meg og sjokkerte alle som var der, med å bekjentgjøre at han hadde bestemt seg for å bli medlem av Kirken. Han sa at han og jeg skulle reise til Australia for å møte Craig på slutten av hans misjon, slik at Fred kunne bli Craigs siste dåp som heltidsmisjonær.”

Ingen misjonær raget så høyt som Craig Sudbury, da han, langt borte i Australia, hjalp sin far ned i vannet, løftet sin høyre arm i rett vinkel og sa de hellige ordene: “Frederick Charles Sudbury, med fullmakt fra Jesus Kristus døper jeg deg i Faderens og i Sønnens og i Den hellige ånds navn.”

Kjærligheten hadde seiret. Tjen Herren med kjærlighet.

Brødre, måtte hver og en av oss granske Skriftene med flid, planlegge livet målbevisst, undervise i sannheten med vitnesbyrd og tjene Herren med kjærlighet.

Våre sjelers fullkomne hyrde, misjonæren som forløste menneskeheten, ga oss sin guddommelige forsikring:

“Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!

Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!”⁷

Om ham som uttalte disse ordene, bærer jeg mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn, vår Forløser og vår Frelser.

Jeg ber om at vi alltid må følge hans milde invitasjon: “Følg du meg.”⁸ I vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.