Fire titler

En tittel som definerer oss alle, på det mest grunnleggende vis, er “sønn av vår himmelske Fader”. Uansett hva annet vi er eller gjør i livet, må vi aldri glemme at vi er Guds åndebarn i bokstavelig forstand. Vi var hans barn før vi kom til denne verden, og vi vil være hans barn for evig og alltid. Denne grunnleggende sannhet skulle endre vårt syn på oss selv, våre brødre og søstre og selve livet.

Dessverre lever ingen av oss helt opp til alt som denne tittelen antyder, for “alle har syndet og står uten ære for Gud”.¹

Det kan til tider være nedslående å vite hva det betyr å være en Guds sønn og likevel komme til kort. Motstanderen liker å utnytte disse følelsene. Satan vil heller at dere definerer dere selv ved deres synder enn ved deres guddommelige muligheter. Brødre, ikke hør på ham.

Vi har alle sett en liten pjokk lære å gå. Han tar et lite skritt og vakler. Han faller. Refser vi et slikt forsøk? Naturligvis ikke. Hvilken far ville straffe en liten pjokk for å snuble? Vi oppmuntrer, vi applauderer og vi roser fordi for hvert lite skritt blir barnet mer likt sine foreldre.

Brødre, i forhold til Guds fullkommenhet er vi mennesker knapt nok mer enn keitete, vaklende småbarn. Vår kjærlige himmelske Fader ønsker imidlertid at vi skal bli mer lik ham, og kjære brødre, det skulle også være vårt evige mål. Gud forstår at vi ikke kommer dit på et øyeblikk, men ved å ta ett skritt om gangen.

Jeg tror ikke på en Gud som setter opp regler og bud bare for å vente på at vi skal mislykkes, slik at han kan straffe oss. Jeg tror på en himmelsk Fader som er kjærlig og omsorgsfull, og som jubler for vår minste innsats for å stå rakt og gå mot ham. Selv når vi snubler, oppfordrer han oss til ikke å bli motløse – ikke å gi opp eller flykte fra vårt tildelte arbeidsfelt – men til å fatte mot, finne vår tro og fortsette å prøve.

Vår Fader i himmelen veileder sine barn og sender ofte usett himmelsk hjelp til dem som ønsker å følge Frelseren.

Og det bringer oss til neste tittel vi alle har til felles: Alle som streber oppriktig etter å følge Kristus, kalles hans disipler. Selv om vi erkjenner at ingen av oss er fullkomne, bruker vi ikke dette som en unnskyldning for å senke våre forventninger, leve under det vi er gode for, utsette vår omvendelsesdag eller nekte å utvikle oss til bedre, mer fullkomne, mer foredlede etterfølgere av vår Mester og Konge.

Husk at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke er bygget for fullkomne menn og kvinner som er upåvirket av jordiske fristelser, men for akkurat sånne som dere og meg. Den er bygget på vår Forløseres klippe, Herren Jesus Kristus,² og ved hans forsoning kan vi bli renset og bli “de helliges medborgere og Guds husfolk”.³

Uten Jesu Kristi forsoning, ville livet vært en blindvei uten håp eller fremtid. Med forsoningen er livet en foredlende, inspirerende reise av vekst og utvikling som fører til evig liv i vår himmelske Faders nærhet.

Men selv om forsoningen er ment å hjelpe oss alle til å bli mer lik Kristus, er den ikke ment å gjøre oss alle like. Noen ganger kan vi forveksle forskjeller i personlighet med synd. Vi kan til og med gjøre den feilen å tro at fordi noen er annerledes enn oss, må det bety at de ikke behager Gud. Denne tankegangen får noen til å tro at Kirken ønsker å skape ethvert medlem ved hjelp av samme form – at hver og en bør se ut, føle, tenke og oppføre seg som alle andre. Dette ville stå i strid med Guds genialitet, som skapte hver mann annerledes enn sin bror, hver sønn forskjellig fra sin far. Selv eneggede tvillinger er ikke identiske i sin personlighet og åndelige identitet.

Det er også i strid med hensikten og formålet med Jesu Kristi Kirke, som anerkjenner og beskytter handlefriheten – med alle dens vidtrekkende konsekvenser – for hvert eneste av Guds barn. Som Jesu Kristi disipler står vi sammen i vårt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium og vår beslutning om å holde Guds bud. Men vi er forskjellige i våre kulturelle, sosiale og politiske preferanser.

Kirken styrkes når vi drar nytte av dette mangfoldet og oppmuntrer hverandre til å utvikle og bruke våre talenter til å løfte og styrke våre meddisipler.

Brødre, disippelskap er en livslang reise i vår Frelsers fotspor. Langs vår metaforiske sti fra Betlehem til Golgata, vil vi ha mange muligheter til å oppgi vår reise. Til tider vil det virke som om veien krever mer enn vi hadde ønsket. Men som menn som bærer prestedømmet, må vi ha mot til å følge vår Forløser, også når vårt kors virker for tungt å bære.

For hvert skritt vi tar for å følge Guds Sønn, kan vi bli minnet på at vi ikke er fullkomne ennå. La oss imidlertid være trofaste og standhaftige disipler. La oss ikke gi opp. La oss være trofaste mot våre pakter. La oss aldri miste vår Talsmann og Forløser av syne mens vi går mot ham, ett ufullkomment skritt etter det andre.

Brødre, hvis vi virkelig følger vår Herre Jesus Kristus, må vi fylle en tredje tittel: Helbreder av sjeler. Vi som er blitt ordinert til Guds prestedømme, er kalt til å “lege kval og savn”.⁴

Det er vår oppgave å bygge opp, reparere, styrke, løfte og gjøre hel. Vår oppgave er å følge Frelserens eksempel og strekke oss ut til dem som lider. Vi skulle “sørge med dem som sørger … og trøste dem som trenger trøst”.⁵ Vi forbinder sårene til de nødlidende. Vi styrker de svake, løfter de hengende hender, og gir kraft til de vaklende knær.⁶

Som hjemmelærere er vi helbredere. Som prestedømsledere er vi helbredere. Som fedre, sønner, brødre og ektemenn skulle vi være engasjerte og trofaste helbredere. Vi har i den ene hånden en flaske med innviet olje for velsignelse av syke. I den andre har vi et brød til den som sulter, og i vårt hjerte har vi Guds behagelige ord “som leger den sårede sjel”.⁷

Dette er vårt første og fremste ansvar som prestedømsbærere – og det gjelder bærere av både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme. Jesu Kristi gjengitte evangelium velsigner oss ikke bare når vi tror på det – men mye mer når vi etterlever det. Det er ved anvendelse av evangeliets prinsipper at enkeltpersoner oppbygges og familier blir styrket. Det er vårt privilegium og ansvar ikke bare å snakke, men også å anvende.

Frelseren utfører mirakler. Han er Den store helbreder. Han er vårt eksempel, vårt lys, selv i de mørkeste stunder, og han viser oss den rette veien.

La oss følge ham. La oss stige opp til vår rolle og bli helbredere ved å tjene Gud og våre medmennesker.

Den fjerde tittelen vi alle deler, bringer oss tilbake til den første tittelen på listen. Som sønner av vår himmelske Fader, er vi arvinger til alt han har.

“Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.

Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.”⁸

Tenk på dette, mine kjære brødre. Vi er Kristi medarvinger!

Virker det da logisk at mange av oss tilbringer så mye av vår dyrebare tid, våre tanker, våre midler og vår energi i jakten på prestisje eller jordisk gods eller å bli underholdt av de nyeste og kuleste elektroniske innretningene?

Herren har fremsatt for oss det guddommelige løfte om at “alle som er trofaste og mottar disse to prestedømmer … og foredler sine kall, … mottar meg, sier Herren, … og den som mottar min Fader, … derfor, alt som min Fader har, skal bli gitt ham.”⁹

Jeg er ikke i stand til å forestille meg alt som dette løftet innebærer. Men jeg vet det er storslagent, det er guddommelig, det er evig og det er verdt alle våre anstrengelser i livet.

Når vi vet dette, hvordan kan vi annet enn villig og med glede engasjere oss i tjeneste for Herren og våre medmennesker og leve opp til vårt ansvar i Guds prestedømme?

Dette er et særdeles edelt arbeid som vil utfordre alle våre sanser og tøye alle våre evner. Ønsker vi å se himmelen åpen og oppleve at Den hellige ånds tilskyndelser viser vei? La oss da ta vår sigd og anstrenge oss i dette store arbeidet – denne sak som er mye større enn oss selv!

Å tjene Gud og våre medmennesker vil utfordre oss og forvandle oss til noe større enn vi trodde var mulig.

Kanskje dere tenker at det ikke er behov for dere, at dere er oversett eller uønsket, at dere ikke betyr noe.

Jeg er oppriktig lei meg hvis noen prestedømsbærer føler det slik. Du er absolutt ikke oversett eller uønsket av din himmelske Fader. Han er glad i deg. Og jeg forteller deg med sikkerhet at det er behov for deg i Kirken.

Vet dere ikke at “Gud har valgt det dåraktige i verden for å gjøre de vise til skamme, det svake i verden for å gjøre det sterke til skamme”?¹⁰

Kanskje det er sant at vi er svake. Kanskje vi ikke er kloke eller mektige. Men når Gud virker gjennom oss, kan ingen og ingenting stå imot oss.¹¹

Det er derfor det er behov for dere. Dere har deres eget spesielle bidrag å yte, og Gud kan foredle dette bidraget på en mektig måte. Deres evne til å bidra er ikke avhengig av deres kall i Kirken. Deres muligheter til tjeneste er uendelige. Hvis dere venter på sidelinjen, oppfordrer jeg dere til å bli med i kampen.

Ikke vent på et bestemt kall før dere blir fullt engasjert i å bygge Guds rike. Som prestedømsbærere er dere allerede kalt til arbeidet. Studer Guds ord daglig, be til vår himmelske Fader hver dag, gjør prinsippene i det gjengitte evangelium til en del av dere, takk Gud og be om hans veiledning. Etterlev så det dere lærer, først i familien, men også i alle situasjoner i livet.

I den store Komponistens symfoni har dere deres egen spesielle rolle – deres egne noter å synge. Hvis dere ikke fremfører dem, vil symfonien med sikkerhet fortsette. Men hvis dere reiser dere og bli med i koret og lar Guds kraft virke gjennom dere, vil dere se “himmelens luker” bli åpnet, og han vil “øse ut velsignelser over dere i rikelig mål”.¹² Hev dere til deres sanne potensial som Guds sønner, og dere kan være en kraft til det gode i deres familie, deres hjem, deres samfunn, deres nasjon og faktisk i hele verden.

Og underveis, når dere “mister [deres] liv” i tjeneste for andre,¹³ vil dere vokse og utvikle dere til dere kommer til “aldersmålet for Kristi fylde”.¹⁴ Da vil dere være beredt til å arve, sammen med Kristus, alt som deres Fader har.

Mine kjære brødre, mine kjære venner, dere er viktige. Dere er elsket. Det er behov for dere. Dette verket er sant. Prestedømmet dere har det privilegium å bære, kommer virkelig fra Gud.

Jeg ber om at når dere grunner på de mange titler en verdig prestedømsbærer kan ha, vil dere oppdage en guddommelig vind i ryggen, som løfter dere stadig høyere mot den store arv deres himmelske Fader har i vente for dere. Jeg gir dere denne velsignelse og mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.