Lydighet gir velsignelser

Av president Thomas S. Monson


Kunnskap om sannhet og svar på våre største spørsmål kommer til oss når vi er lydige mot Guds bud.

Mine kjære brødre og søstre, jeg er så takknemlig for å være sammen med dere i dag. Jeg ønsker deres tro og bønner når jeg nå har det privilegium å tale til dere.

Gjennom alle tider har menn og kvinner søkt kunnskap og forståelse om denne jordiske tilværelse og sin plass og hensikt i den, så vel som veien til fred og lykke. Dette er noe vi alle søker.

Denne kunnskapen og forståelsen er tilgjengelig for hele menneskeheten. Den finnes i sannheter som er evige. I Lære og pakter kapittel 1, vers 39, leser vi: “Se, og gi akt, Herren er Gud, og Ånden bærer vitnesbyrd, og vitnesbyrdet er sant, og sannheten består evindelig og alltid.”

Lyrikeren skrev:

Om himlen og jorden omdannes,
for visst skal sannheten leve og ei lide brist.
Den seirer og aldri forgår.1

Noen vil spørre: “Hvor er denne sannhet å finne, og hvordan skal vi gjenkjenne den?” I en åpenbaring som ble gitt gjennom profeten Joseph Smith i Kirtland i Ohio i mai 1833, erklærte Herren:

“Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli…

Sannhetens Ånd er av Gud…

og intet menneske mottar en fylde uten at det holder hans bud.

Den som holder [Guds] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.”2

Hvilket strålende løfte! “Den som holder [Guds] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.”

I denne opplyste tidsalder da evangeliets fylde er gjengitt, trenger hverken dere eller jeg å seile på ukjent hav eller ta oss frem på umerkede veier på leting etter sannhet. En kjærlig himmelsk Fader har stukket ut vår kurs og gitt oss en ufeilbarlig rettesnor – nemlig lydighet. Kunnskap om sannhet og svar på våre største spørsmål kommer til oss når vi er lydige mot Guds bud.

Vi lærer lydighet gjennom hele livet. Fra vi er svært unge, fastsetter de ansvarlige for vår omsorg retningslinjer og regler for vår sikkerhet. Livet ville vært enklere for oss alle hvis vi ville følge slike regler fullstendig. Mange av oss lærer imidlertid ved erfaring visdommen i å være lydig.

Hver sommer i min oppvekst, fra begynnelsen av juli til begynnelsen av september, bodde min familie på hytten vår i Vivian Park i Provo Canyon i Utah.

En av mine beste venner i denne bekymringsløse tiden i dalen var Danny Larsen, hvis familie også hadde hytte i Vivian Park. Hver dag vandret han og jeg omkring i dette gutteparadiset, fisket i bekken og elven, samlet steiner og andre skatter, gikk turer, klatret og nøt hvert minutt av hver time av hver dag.

En morgen fant Danny og jeg ut at vi ville ha et leirbål den kvelden sammen med alle våre venner i dalen. Vi måtte bare rydde et område på et nærliggende jorde hvor vi alle kunne samles. Juni-gresset som dekket jordene, hadde blitt tørt og stikkende, slik at jordet var uegnet til vårt formål. Vi begynte å dra i det høye gresset, og planla å rydde et stort, rundt område. Vi slet og dro av all vår makt, men klarte bare å få små håndfuller av det gjenstridige ugresset. Vi visste at denne oppgaven ville ta hele dagen, og allerede var energien og entusiasmen avtagende.

Og så kom det jeg trodde var den perfekte løsningen, til mitt åtte år gamle sinn. Jeg sa til Danny: “Vi trenger bare å tenne på ugresset. Vi kan bare brenne en sirkel i ugresset!” Han trengte ingen overtalelse, og jeg løp til hytta for å hente fyrstikker.

Så ingen av dere skal tro at vi i en alder av åtte hadde lov til å bruke fyrstikker, vil jeg gjøre det klart at både Danny og jeg hadde forbud mot å bruke dem uten tilsyn av en voksen. Vi hadde begge blitt advart gjentatte ganger om farene ved ild. Jeg visste imidlertid hvor familien hadde fyrstikkene, og vi trengte å rydde dette jordet. Uten å tenke meg om løp jeg til hytta og tok noen fyrstikker, og jeg passet på at ingen så meg. Jeg gjemte dem raskt i lommen.

Jeg løp tilbake til Danny, glad for at jeg hadde løsningen på problemet vårt i lommen. Jeg tenkte at brannen bare ville brenne så langt som vi ønsket, og så, som ved et trylleslag, slukke seg selv.

Jeg tente en fyrstikk på en stein og satte fyr på det tørre junigresset. Det antente som om det var dynket i bensin. Til å begynne med var Danny og jeg begeistret da vi så ugresset forsvinne, men det ble snart klart at brannen ikke ville dø ut på egenhånd. Vi fikk panikk da vi skjønte at vi ikke kunne gjøre noe for å stoppe den. De faretruende flammene begynte å følge villgresset opp fjellsiden, og satte furutrær og alt annet i fare på sin vei.

Til slutt hadde vi ingen annen mulighet enn å løpe etter hjelp. Ikke lenge etter løp alle tilgjengelige menn og kvinner i Vivian Park frem og tilbake med våte striesekker og slo på flammene i et forsøk på å slukke dem. Etter flere timer ble de siste gjenværende glørne slukket. De eldgamle furutrærne hadde blitt reddet, og det samme hadde boligene som flammene til slutt ville ha nådd.

Danny og jeg fikk flere vanskelige, men viktige lærdommer den dagen – ikke minst hvor viktig lydighet var.

Det finnes regler og lover som skal bidra til vår fysiske sikkerhet. På samme måte har Herren gitt retningslinjer og bud for vår åndelige sikkerhet, slik at vi kan navigere gjennom dette ofte lumske jordelivet og til slutt vende tilbake til vår himmelske Fader.

For mange århundrer siden, til en generasjon med sterke tradisjoner for dyreofring, erklærte Samuel djervt: “Lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer.”3

I denne evangelieutdeling åpenbarte Herren til profeten Joseph Smith at han krever “hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig, skal ete det gode i Sions land i disse siste dager”.4

Alle profeter, både før og nå, har visst at lydighet er avgjørende for vår frelse. Nephi erklærte: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt.”5 Selv om andre vaklet i sin tro og sin lydighet, unnlot aldri Nephi å gjøre det som Herren bedt ham om. Utallige generasjoner har blitt velsignet på grunn av det.

En gripende beretning om lydighet er den om Abraham og Isak. Hvor vondt og vanskelig det må ha vært for Abraham, i lydighet mot Guds befaling, å bringe sin kjære sønn Isak til Moria-landet for å ofre ham. Kan vi forestille oss Abrahams tunge hjerte da han reiste til avtalt sted? Kvalene må ha herjet hans kropp og torturert hans sinn da han bandt Isak, la ham på alteret og tok kniven for å avlive ham. Med urokkelig tro og ubetinget tillit til Herren fulgte han Herrens befaling. Hvilken herlig erklæring, og hvor kjærkommen og etterlengtet den var: “Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.”6

Abraham hadde blitt satt på prøve, og for hans trofasthet og lydighet ga Herren ham dette strålende løfte: “I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.”7

Selv om vi ikke blir bedt om å bevise vår lydighet på en like dramatisk og hjerteskjærende måte, kreves det også lydighet av oss.

President Joseph F. Smith erklærte i oktober 1873: “Lydighet er himmelens første lov.”8

President Gordon B. Hinckley sa: “De siste-dagers-helliges lykke, de siste-dagers-helliges fred, de siste-dagers-helliges utvikling, de siste-dagers-helliges velstand og dette folks evige frelse og opphøyelse ligger i å vandre i lydighet mot Guds rettledning.”9

Lydighet er et kjennetegn på profeter. Det har gitt dem styrke og kunnskap gjennom alle tider. Det er viktig for oss å innse at også vi har rett til denne kilden til styrke og kunnskap. Den er lett tilgjengelig for hver enkelt av oss i dag hvis vi adlyder Guds bud.

I årenes løp har jeg kjent utallige personer som har vært spesielt trofaste og lydige. Jeg har blitt velsignet og inspirert av dem. Jeg skal fortelle om to slike personer.

Walter Krause var et standhaftig medlem av Kirken som, sammen med sin familie, bodde i det som var kjent som Øst-Tyskland etter andre verdenskrig. Til tross for vanskelighetene han opplevde på grunn av mangelen på frihet i dette området den gangen, var bror Krause en mann som elsket og tjente Herren. Han utførte trofast og samvittighetsfullt enhver oppgave som ble gitt ham.

Den andre mannen, Johann Denndorfer, opprinnelig fra Ungarn, ble omvendt til Kirken i Tyskland og døpt der i 1911 i en alder av 17 år. Ikke altfor lenge etterpå kom han tilbake til Ungarn. Etter andre verdenskrig var han praktisk talt fange i sitt eget land, i byen Debrecen. Friheten hadde også blitt fratatt folket i Ungarn.

Bror Walter Krause, som ikke kjente bror Denndorfer, fikk i oppdrag å være hans hjemmelærer og besøke ham regelmessig. Bror Krause ringte sin hjemmelærerledsager og sa: “Vi har fått i oppdrag å besøke bror Johann Denndorfer. Kan du bli med meg denne uken for å besøke ham og gi ham et evangeliebudskap?” Og så la han til: “Bror Denndorfer bor i Ungarn.”

Den forskrekkede ledsageren spurte: “Når drar vi?”

“I morgen,” var svaret fra bror Krause.

“Når kommer vi hjem?” spurte ledsageren.

Bror Krause svarte: “Å, om en ukes tid – hvis vi kommer hjem.”

Avsted dro de to hjemmelærerledsagerne for å besøke bror Denndorfer, med tog og buss fra den nordøstlige delen av Tyskland til Debrecen i Ungarn – en betydelig reise. Bror Denndorfer hadde ikke hatt hjemmelærere siden før krigen. Da han så disse Herrens tjenere, ble han overveldet av takknemlighet for at de hadde kommet. Først nektet han å håndhilse på dem. Han gikk isteden til soverommet og fant frem fra et lite skap en eske som inneholdt hans tiende som han hadde spart i mange år. Han ga tienden til sine hjemmelærere og sa: “Nå er jeg à jour med Herren. føler jeg meg verdig til å håndhilse på Herrens tjenere!” Bror Krause fortalte meg senere at han hadde blitt ubeskrivelig rørt over at denne trofaste mannen, som ikke hadde noen kontakt med Kirken på mange år, lydig og konsekvent hadde tatt 10 prosent av sin beskjedne inntekt for å betale sin tiende. Han hadde spart den uten å vite når eller om han ville få det privilegium å betale den.

Bror Walter Krause døde for ni år siden i en alder av 94. Han tjente trofast og lydig hele sitt liv, og var en inspirasjon for meg og alle som kjente ham. Når han ble bedt om å utføre oppgaver, stilte han aldri spørsmål ved det, han knurret aldri, og han kom aldri med unnskyldninger.

Mine brødre og søstre, dette livets store prøve er lydighet. “Vi vil prøve dem ved dette,” sa Herren, “for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem.”10

Frelseren erklærte: “For alle som ønsker en velsignelse fra mine hender, skal holde den lov som ble fastsatt for denne velsignelse og dens betingelser slik de ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt.”11

Det finnes intet større eksempel på lydighet enn vår Frelser. Om ham sa Paulus:

“Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.

Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham.”12

Frelseren viste sann kjærlighet til Gud ved å leve et fullkomment liv, ved å hedre den hellige misjon han hadde. Han var aldri hovmodig. Han var aldri oppblåst av stolthet. Han var aldri illojal. Han var alltid ydmyk. Han var alltid oppriktig. Han var alltid lydig.

Selv om han ble fristet av bedrageriets mester, ja, djevelen, og selv om han var fysisk svekket etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter og var sulten, og selv da den onde fremla for Jesus de mest forlokkende og fristende forslag, ga han oss et guddommelig eksempel på lydighet ved å nekte å avvike fra det han visste var riktig.13

Da han gjennomgikk store kvaler i Getsemane, hvor han led slike smerter at hans svette ble som store bloddråper som falt ned på jorden,14 viste han at han var den lydige Sønn da han sa: “Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.”15

Som Frelseren instruerte sine første apostler, instruerer han også dere og meg: “Følg du meg.”16 Er vi villige til å adlyde?

Kunnskapen vi søker, svarene vi lengter etter og styrken vi ønsker i dag for å møte utfordringene i en innviklet og omskiftelig verden, kan bli våre hvis vi villig adlyder Herrens bud. Jeg siterer igjen Herrens ord: Den som holder [Guds] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.”17

Det er min ydmyke bønn at vi må bli velsignet med de rike belønninger som er lovet de lydige. I Jesu Kristi, vår Herre og Frelsers navn. Amen.

Mostrar referencias

  1.  

    1. “Å, si hva er sannhet?” Salmer, nr.181.

  2.  

    2. Lære og pakter 93:24, 26–28.

  3.  

    3. 1 Samuelsbok 15:22.

  4.  

    4. Lære og pakter 64:34.

  5.  

    5. 1 Nephi 3:7.

  6.  

    6. 1 Mosebok 22:12.

  7.  

    7. 1 Mosebok 22:18.

  8.  

    8. Joseph F. Smith, “Discourse,” Deseret News, 12. nov. 1873, 644.

  9.  

    9. Gordon B. Hinckley, “If Ye Be Willing and Obedient,” Ensign, des. 1971, 125.

  10.  

    10. Abraham 3:25.

  11.  

    11. Lære og pakter 132:5.

  12.  

    12. Hebreerne 5:8–9.

  13.  

    13. Se Matteus 4:1–11.

  14.  

    14. Lukas 22:44.

  15.  

    15. Lukas 22:42.

  16.  

    16. Johannes 21:22.

  17.  

    17. Lære og pakter 93:28.