Stå sterkt på hellige steder

Brødre, det er en ære å være sammen med bærerne av Guds kongelige prestedømme. Vi lever i de siste dager, i “vanskelige tider”.¹ Som bærere av prestedømmet har vi ansvar for å stå sterkt med et skjold av tro mot djevelens brennende piler. Vi er rollemodeller for verden, idet vi beskytter umistelige rettigheter og friheter, gitt av Gud. Vi forsvarer våre hjem og våre familier.

Da jeg gikk i niendeklasse, kom jeg hjem etter min første bortekamp med skolens baseball-lag. Min far skjønte at på den lange bussturen hjem hadde jeg vært vitne til språk og adferd som ikke var i harmoni med evangeliets normer. Ettersom han var kunstner av yrke, satte han seg og tegnet en ridder – en stridsmann i stand til å forsvare slott og riker.

Mens han tegnet og leste fra Skriftene, lærte jeg hvordan man er en trofast prestedømsbærer som beskytter og forsvarer Guds rike. Apostelen Paulus’ ord var min rettesnor:

“Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.

Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje.

Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.

Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.

Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.”²

Brødre, hvis vi er trofaste i prestedømmet, vil denne rustningen bli gitt oss som en gave fra Gud. Vi trenger denne rustningen!

Unge menn, deres fedre og bestefedre opplevde aldri de fristelser som dere stadig opplever. Dere lever i de siste dager. Om faren deres ønsket trøbbel, måtte han oppsøke det. Ikke nå lenger! I dag finner fristelsene dere! Dette må dere huske! Satan vil ha dere, og “[synden ligger] på lur ved døren”.³ Hvordan vil dere motstå hans aggressive taktikk? Ta på Guds fulle rustning.

La meg fortelle om en annen opplevelse i mitt liv:

I januar 1982 talte jeg ved en andakt på BYU i Provo, Utah. Jeg ba elevene forestille seg at Kirken var på den ene siden av talerstolen, akkurat her, og verden bare var en halvmeter unna på den andre siden. Dette symboliserte den “svært korte avstanden mellom hvor verden var og hvor Kirkens normer var” da jeg var student. Så, da jeg sto foran studentene 30 år senere, holdt jeg opp hendene på samme måte og forklarte: “Verden er nå langt borte. [Den er ute av syne.] Den har beveget seg ut av denne [bygningen og jorden rundt]… Det vi og våre barn og våre barnebarn må huske, er at Kirken vil forbli konstant, [den er fortsatt her, men] verden vil fortsette å bevege seg – denne kløften [blir] større og større… Derfor må dere være svært forsiktige. Hvis dere vurderer deres handlinger og Kirkens normer på grunnlag av hvor verden er og hvor den er på vei, vil dere oppdage at dere ikke er der dere skulle være.⁴

Den gangen kunne jeg ikke ha forestilt meg hvor langt og hvor fort verden ville bevege seg bort fra Gud. Det var umulig å forstå det, med tanke på læresetningene, prinsippene og budene. Likevel har ikke Kristus og hans kirkes normer rikket seg. Som han sa: “Sannheten består evindelig og alltid.”⁵ Når vi forstår og aksepterer dette, er vi forberedt på å møte det sosiale presset, latterliggjørelsen og til og med diskrimineringen som vil komme fra verden og fra noen som kaller seg venner.

De fleste av oss kjenner noen som vil si: “Hvis du vil være min venn, må du godta mine verdinormer.” En sann venn ber oss ikke om å velge mellom evangeliet og hans eller hennes vennskap. For å låne Paulus’ ord: “Slike skal du vende deg fra.”⁶ En sann venn styrker oss til å bli på den smale og rette sti.

Å holde oss på evangeliets sti med pakter, bud og ordinanser, beskytter oss og forbereder oss til å gjøre Guds arbeid i denne verden. Når vi adlyder Visdomsordet, er vår handlefrihet beskyttet mot avhengighet av stoffer som alkohol, narkotika og tobakk. Når vi betaler vår tiende, studerer Skriftene, mottar dåp og bekreftelse, lever verdig til Den hellige ånds stadige veiledning, tar verdig del i nadverden, adlyder kyskhetsloven, forbereder oss til og mottar Det melkisedekske prestedømme og inngår hellige pakter i templet, er vi beredt til å tjene.

I templet blir vi forberedt til, og lover å etterleve innvielsesloven. Skikkede unge menn begynner å etterleve denne loven ved å søke et misjonskall – og gi en tiendedel av de første årene av sitt liv i heltidstjeneste for Herren. Dette offeret styrker dem til å gå videre til den høyeste pakt i livet – for mange vil det være å bli beseglet i templet og stifte en evig familie.

Når vi strever fremover på den rette og smale stien, utvikler vi progressiv åndelig styrke – styrke til å bruke vår handlefrihet til å velge på egen hånd. For både unge menn og unge kvinner blir denne veksten godt hjulpet når de lærer doktrinen og bærer vitnesbyrd gjennom det nye undervisningsmateriellet på Internett, Kom, følg med meg.

Bruk også deres handlefrihet til å utvikle dere personlig. Når dere oppdager deres evner og talenter, må dere huske at foreldre og veiledere kan hjelpe, men dere må la Ånden veilede dere. Velg og handle på egen hånd. Vær motivert innenfra. Legg en plan for deres liv, herunder utdannelse eller yrkesopplæring. Utforsk interesser og ferdigheter. Arbeid og bli selvhjulpne. Sett dere mål, overvinn feil, høst erfaring og fullfør det dere begynner på.

Underveis må dere delta i familiens, quorumets, klassens og GUFs aktiviteter. Nyt sunn moro sammen. Gjennom disse erfaringene vil dere lære å respektere og verdsette hverandres åndelige gaver og Guds sønner og døtres evige og utfyllende egenskaper.

Fremfor alt, ha tro på Frelseren! Frykt ikke! Når vi flittig etterlever evangeliet, blir vi sterke i Herren. Med hans styrke er vi i stand til å avvise antikrist som sier: “Spis, drikk og vær glad,” for Gud “vil rettferdiggjøre deg om du begår en liten synd, … det er ikke noe galt i det … , for i morgen dør vi.”⁷ I Herrens styrke kan vi stå imot enhver filosofi eller trosbekjennelse som fornekter Frelseren og er i strid med den store og evige plan for lykke for alle Guds barn.

Vi kan ikke forhandle om vilkårene for denne evige planen. Husk Nehemja, som ble befalt å bygge en mur for å beskytte Jerusalem. Noen ville at han skulle komme ned og sette sin stilling på spill, men Nehemja nektet. Han var ikke intolerant overfor andre, han bare forklarte: “Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Skulle jeg kanskje la arbeidet hvile?”⁸

Noen ganger blir vi lynavlederen og må “tåle steken” for å holde fast ved Guds normer og gjøre hans arbeid. Jeg vitner om at vi ikke behøver å være redde hvis vi er forankret i hans lære. Vi kan oppleve misforståelser, kritikk og til og med falske anklager, men vi er aldri alene. Vår Frelser ble “foraktet og forlatt av mennesker”.⁹ Det er vårt hellige privilegium å stå sammen med ham!

Ironisk nok innebærer det å stå sterkt noen ganger å unngå og til og med flykte fra verden. Frelseren erklærte: “Bort fra meg, Satan.”¹⁰ Josef i Egypt løp fra Potifars hustrus fristelser,¹¹ og Lehi forlot Jerusalem og tok sin familie med seg ut i villmarken.¹²

Være trygge på at alle profetene før oss sto sterkt i sin tid:

Nephi utførte Herrens fine arbeid til tross for Satans tuktelse og sine brødre Laman og Lemuels forfølgelse.¹³

Abinadi vitnet om Kristus i møte med mistenksomhet, hån og den visse død.¹⁴

De 2000 unge krigerne forsvarte sine familier mot dem som foraktet evangeliets verdinormer.¹⁵

Moroni hevet frihetens fane for å bevare sitt folks familier og religionsfrihet.¹⁶

Samuel sto på en mur og profeterte om Kristi komme mens steiner og piler suste mot ham.¹⁷

Profeten Joseph Smith gjenga Frelserens evangelium og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod.¹⁸

Og mormonpionerer sto sterkt i møte med knusende motstand og motgang, idet de fulgte en profet på sin store vandring og bosetting av Vesten.

Disse store tjenere og Guds hellige var i stand til å stå sterkt fordi de sto sammen med Frelseren. Tenk på hvordan Frelseren sto sterkt:

Som ung mann gikk Jesus trofast til sin Fars hus og underviste de lærde menn i templet i evangeliet.¹⁹ Gjennom hele sitt virke utførte han prestedømmets arbeid – undervise, helbrede, tjene, velsigne og oppbygge andre. Når det trengtes, sto han frimodig frem mot det onde, og renset til og med templet.²⁰ Han sto også for sannheten – enten med ord eller verdig taushet. Da yppersteprestene anklaget ham for Kaifas, nektet Jesus klokt og tappert å svare på usannhet, og tidde.²¹

I Getsemane vek ikke vår Frelser og Forløser tilbake fra å drikke forsoningens bitre kalk.²² Og på korset led han igjen for å gjøre sin Faders vilje, og til slutt kunne han si: “Det er fullbrakt.”²³ Han hadde holdt ut til enden. På grunn av Frelserens fullkomne lydighet i å stå sterkt, erklærte vår himmelske Fader: “Se, min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag, i hvem jeg har herliggjort mitt navn.”²⁴

Mine kjære brødre i prestedømmet, unge og gamle, la oss forherlige Guds navn ved å stå sterkt sammen med vår Frelser Jesus Kristus. Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at han lever og at vi “er kalt med et hellig kall”²⁵ for å delta i hans verk. “Derfor, stå på hellige steder og vær urokkelige.”²⁶ Når vi står lydige og sterke på vår Guds lære, står vi på hellige steder, for hans lære er hellig og vil ikke forandre seg med vår tids sosiale og politiske vinder. Jeg erklærer, i likhet med apostelen Paulus: “Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!”²⁷ Dette er min inderlige bønn for dere, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.