Evangeliet til hele verden

Av eldste John B. Dickson

i De sytti


Kirken har beveget seg jevnt og trutt over hele verden fra nasjon til nasjon, fra kultur til kultur, fra folk til folk, ifølge Herrens kalender og i hans egen beleilige tid.

Frelserens jordiske virke var fullført. Hans lidelse i Getsemane og på korset var over. Vi leser i Apostlenes gjerninger 1 at han virket i 40 dager etter sin oppstandelse, og da “viste han seg” for apostlene og “talte om det som hører Guds rike til” (Apostlenes gjerninger 1:3).

Han sa: “Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende” (Apostlenes gjerninger 1:8).

Kort tid etterpå “ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne.

Mens de stod der og stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn i hvite klær hos dem,

og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen” (Apostlenes gjerninger 1:9–11).

Frelseren skulle komme igjen ved sitt annet komme, men i mellomtiden skulle Jesu Kristi evangelium utbres “like til jordens ende”.

Matteus forteller oss om en spesiell befaling til apostlene om å bringe evangeliet til alle folkeslag:

“Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn” (Matteus 28:18–19).

I Kirkens første tid, i tidenes midte, ble evangeliet bare gitt til Israels hus. Så kom åpenbaringen til Peter, seniorapostelen, om at tiden var kommet for å bringe evangeliet ut fra Israel og til hedningefolkene. Kapittel 10 og 11 i Apostlenes gjerninger hjelper oss å forstå prosessen og mønsteret hvorved denne nødvendige utvidelsen av Kirken til flere av Guds barn, ble gjort kjent for dens presiderende embedsmenn og Kirkens medlemmer generelt.

Ved hjelp av Kornelius, som var en hedning, en høvedsmann og en god mann, understreket Herren for Peter at evangeliet skulle bringes til hedningene, noe som var nytt og fremmed for de hellige på den tiden. Åpenbaringen om denne endringen i Kirkens anliggender kom til Peter, seniorapostelen. Vi vet at evangeliet deretter raskt ble spredt ut til hedningefolkenes nasjoner.

Et eksempel på Kirkens utvidelse på den tiden var Paulus’ omvendelse, han som ble den store apostel for hedningene. Han fikk et syn da han var på vei til Damaskus, der han så et lys og hørte en stemme, omvendte seg fra sine synder og ble kalt av Gud (se Apostlenes gjerninger 22:6–8), og gjorde deretter et enormt arbeid for å spre Jesu Kristi evangelium.

La oss så gå 1800 år frem i tid til evangeliets gjengivelse, eller gjenopprettelsen av alle ting forut for det annet komme. Jeg vitner om at gjennom profeten Joseph Smith har Kirken blitt gjenopprettet og fortsetter å gå fremover under ledelse av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. Deres befaling om å bringe evangeliet ut til verden, er den samme som for apostlene i fordums tid.

Siden organiseringen av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1830, har Kirken beveget seg jevnt og trutt over hele verden fra nasjon til nasjon, fra kultur til kultur, fra folk til folk ifølge Herrens kalender og i hans egen beleilige tid.

I 1978, i samsvar med det etablerte mønster for åpenbaring gjennom seniorapostelen, president Spencer W. Kimball, kom en åpenbaring, denne gangen om å gi prestedømmets velsignelser til alle verdige menn over hele verden. Det betyr at i vår tid kan alle vår himmelske Faders barn over hele verden få del i alle det gjengitte evangeliums velsignelser. Hvor hensiktsmessig for Guds rike på jorden i tiden forut for Kristi annet komme.

Personlig hadde jeg nettopp blitt kalt som misjonspresident, og søster Dickson og jeg forberedte flytting av vår familie til Mexico, da eldste Richard G. Scott, den gang et medlem av De sytti, fortalte meg om denne spesielle åpenbaringen. Jeg husker at jeg fikk tårer i øynene da han fortalte meg hva som hadde skjedd. Jeg ble ubeskrivelig glad, ettersom jeg visste at det var riktig og at tiden var kommet til at hele menneskeheten skulle ha tilgang til alle evangeliets ordinanser, pakter og velsignelser.

Det var for nesten 35 år siden, og lite visste jeg den gangen om at jeg skulle tilbringe flere år av min tjenestegjerning i De sytti i området Vest-Afrika blant troende, trofaste mennesker hvis liv ville bli så påvirket av åpenbaringen om prestedømmet i 1978. Søster Dickson og jeg har bodd der i fire år, og det har vært en fantastisk og livsforandrende opplevelse for oss.

Som folk tror vestafrikanere på Gud, føler absolutt ingen skam over å erklære og dele sin tro med andre, og har fantastiske lederegenskaper. De kommer inn i Kirken i hundrevis, og nesten hver uke blir det opprettet et par menigheter eller grener et eller annet sted i området Vest-Afrika, nesten i hvert tilfelle med kun afrikanske ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene.

Jeg skulle ønske dere kunne bli med de hellige i templet i Aba i Nigeria eller Accra i Ghana, hvor dere ville følt de helliges standhaftighet og blitt kjent med tempelpresidentskaper kun bestående av afrikanere. Eller jeg skulle ønske jeg kunne introdusere dere for de afrikanske områdesyttiene som er sammen med oss her i Konferansesenteret i dag, og som er advokater, professorer og bedriftsledere, eller la dere bli kjent med afrikanske ledere på stavs- og menighetsplan og deres familier.

Over hele Afrika er det å delta i en klasse i Søndagsskolen, en hjelpeorganisasjon eller prestedømmet en hellig opplevelse der Kirkens undervisningsplan følges og der det er stor forståelse av evangeliet, undervisning og læring ved Ånden.

Evangeliet i Afrika kommer til et lykkelig folk, ytterst ubeheftet av de ytre tingene som påvirker mange i Vesten. De er ikke opptatt av å ha materielle eiendeler i det vide og brede.

Det har blitt sagt om afrikanere at de har svært lite av det som betyr minst, og en hel del av det som betyr mest. De har liten interesse av enorme boliger og de fineste bilene, men stor interesse av å kjenne sin himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus, og av å ha evige familier. Som en naturlig følge av deres tro, løfter Herren dem opp på meningsfylte måter.

Når vi kjenner dem slik vi gjør, er det ingen overraskelse at de er en så viktig del av utvidelsen av Jesu Kristi Kirke i de siste dager. Gitt at Daniel, profeten i Det gamle testamente, så Guds rike i de siste dager “rulle frem like til jordens ender, likesom stenen som rives løs fra fjellet, men ikke med hender, skal rulle frem, inntil det har fylt hele jorden” (L&p 65:2), er det svært passende at våre fantastiske afrikanske brødre og søstre vil være en viktig del av oppfyllelsen av denne profetien, og at åpenbaringene som gjorde det slik, ville følge Herrens etablerte mønstre.

Jeg vitner om at vår himmelske Fader elsker alle sine barn, at Jesus er Kristus og at evangeliet er tilgjengelig for alle, både levende og døde. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.