Prestedømmets kraft i gutten

Av eldste Tad R. Callister

i De syttis presidentskap


Prestedømmet i gutten er like kraftfullt som prestedømmet i mannen når det utøves i rettferdighet.

I 1878 var min oldefar George F. Richards 17 år gammel. Slik det noen ganger forekom på den tiden, hadde han allerede blitt ordinert til eldste. En søndag stønnet hans mor av intense smerter. Ettersom hans far ikke var tilgjengelig, ble biskopen og flere andre bedt om å gi henne en velsignelse, men ingen lindring kom. Følgelig vendte hun seg til sønnen George og ba ham legge hendene på hennes hode. Han skrev i sin dagbok: “Midt i mine tårer for min mors lidelse og oppgaven med å utføre en salvelse som jeg aldri før hadde gjort, gikk jeg til et annet rom hvor jeg gråt og ba.”

Da han fikk roet seg, la han hendene på hennes hode og ga henne en svært enkel velsignelse. Han sa senere: “Mor sluttet å stønne og fikk lindring for sine lidelser mens hendene mine ennå var på hennes hode.” Han skrev så i sin dagbok denne svært innsiktsfulle bemerkning: Han sa at han alltid hadde følt at grunnen til at hans mor ikke fikk lindring av biskopens velsignelse, ikke var at Herren ikke godtok biskopens velsignelse, men at Herren hadde forbeholdt denne velsignelsen for en ung gutt for å lære ham at prestedømmet i unggutten er like kraftfullt som prestedømmet i mannen når det utøves i rettferdighet.

I kveld vil jeg tale om denne kraften. Selv om jeg skal tale om diakonenes quorumspresidenter, gjelder prinsippene for alle ungdommer i Det aronske prestedømme og deres ledere, herunder lærernes quorumspresidenter og assistentene til prestenes quorumspresident.

Da jeg var misjonspresident, så jeg en dramatisk økning i unge menns åndelighet og lederegenskaper i løpet av deres misjon. Hvis vi kunne tallfeste disse egenskapene i løpet av deres år i Det aronske prestedømme og på misjon, ville de kanskje se ut omtrent som den blå linjen dere ser på denne grafen. Etter min oppfatning er det minst tre hovedfaktorer som bidrar til en slik dramatisk vekst i løpet av misjonen: (1) vi stoler på disse unge mennene som aldri før, (2) vi har høye, men kjærlige forventninger til dem og (3) vi gir dem stadig opplæring slik at de kan oppfylle disse forventningene.

Man kan med rette spørre: “Hvorfor kan ikke de samme prinsippene anvendes på diakonenes quorumspresidenter?” Hvis det ble gjort, ville kanskje veksten ha startet mye tidligere og sett mer ut som den grønne linjen i grafen. La meg forklare hvordan disse prinsippene kan gjelde for diakonenes quorumspresident.

Først tillit. Vi kan overlate et stort ansvar til våre diakoners quorumspresidenter. Herren gjør det så visst – noe som vises i hans villighet til å gi dem nøkler, eller retten til å presidere over og lede arbeidet i deres quorum. Som et tegn på denne tilliten, kaller vi diakonenes quorumspresidenter ved åpenbaring, ikke bare etter ansiennitet eller lignende faktorer. Enhver leder i denne kirken, også diakonenes quorumspresident, har rett til å vite, og burde vite, at han er blitt kalt ved åpenbaring. Denne forsikringen hjelper ham å vite at Gud både stoler på ham og støtter ham.

Den andre og den tredje faktoren er forbundet med hverandre – høye forventninger og nødvendig opplæring for å innfri dem. Jeg lærte en viktig lekse på misjonsmarken: Misjonærer pleier enten å løfte seg eller falle til misjonspresidentens forventningsnivå, og det samme gjelder diakonenes quorumspresidenter. Hvis de bare forventes å lede quorumsmøter og delta på møter i biskopsrådets ungdomskomité, da er det alt de vil gjøre. Dere ledere kan imidlertid gi dem et større perspektiv – Herrens perspektiv. Og hvorfor er perspektivet så avgjørende? Fordi et større perspektiv gir økt motivasjon.

Med hvert kall i Kirken følger retten til å motta åpenbaring. Derfor trenger disse diakonenes quorumspresidenter å vite at de har rett til å motta åpenbaring for å anbefale sine rådgivere, rett til å motta åpenbaring for å redde de bortkomne og rett til å motta åpenbaring for å lære quorumsmedlemmene deres plikter.

En klok leder vil lære diakonenes quorumspresident de prinsippene som vil være nyttige for å motta åpenbaring. Han kan lære ham Herrens utvetydige løfte: “Hvis du ber, skal du motta åpenbaring på åpenbaring” (L&p 42:61). Herren er særdeles storsinnet med hensyn til å gi åpenbaring. Ga han ikke Joseph Smith og Oliver Cowdery denne påminnelsen: “Så ofte som du har adspurt, er du blitt undervist av min Ånd” (L&p 6:14)? Slik kan det også være med dere diakonenes quorumspresidenter. Herren elsker dere og ønsker å åpenbare sitt sinn og sin vilje for dere. Kan dere forestille dere at Herren har et problem han ikke kan løse? Jeg kan ikke. Fordi dere har rett til åpenbaring, kan han hjelpe dere å løse enhver bekymring dere har som president for deres quorum, om dere bare vil søke hans hjelp.

Dere flotte ledere kan lære denne diakonenes quorumspresident at åpenbaring ikke er en erstatning for hardt arbeid og forberedelse. President Henry B. Eyring spurte en gang president Harold B. Lee: “Hvordan får jeg åpenbaring?” President Lee svarte: “Hvis du ønsker å få åpenbaring, må du forberede deg.”1 Den kloke leder kan snakke med sine diakoners quorumspresident om noen av de åndelige forberedelser han kan gjøre for å anbefale sine rådgivere. Han må kanskje stille og besvare spørsmål som: Hvem ville være et godt eksempel som kunne løfte de andre guttene? Eller hvem ville være følsom for behovene til dem som opplever spesielle utfordringer?

Og ikke minst kan denne kloke leder lære ham å gjenkjenne og handle etter åpenbaring når den kommer. Vi lever i en handlingspreget, fartsfylt verden hvor skarpe lys og kraftige høyttalere er normen. Men denne unge mannen trenger å vite at dette er verdens måte, ikke Herrens måte. Frelseren ble født i den relative anonymitet av en krybbe. Han utførte den mest fantastiske og enestående handling gjennom tidene i en fredelig hage, og Joseph mottok sitt første syn i et avsondret skogholt. Guds svar kommer ved den milde, lave røsten – følelser av fred eller trygghet, tilskyndelser til å gjøre godt, opplysning – noen ganger i form av ørsmå frø av tanker som, hvis de og aktes og gis næring, kan vokse til åndelige kjempetrær. Noen ganger kan disse tilskyndelsene eller tankene også få dere diakoners quorumspresidenter til å anbefale en ung mann som for tiden er mindre aktiv som rådgiver, eller som en som kan gis et oppdrag.

Som stavspresidentskap for mange år siden, følte vi oss tilskyndet til å kalle en god mann som stavssekretær. På den tiden strevde han med å komme regelmessig i kirken. Vi visste imidlertid at hvis han tok imot kallet, ville han gjøre en fantastisk jobb.

Vi ga ham kallet, men han svarte: “Nei, jeg tror ikke jeg kan det.”

Så kom en tilskyndelse. Jeg sa: “Da vil med andre ord Glendale stav ikke ha noen stavssekretær.”

Sjokkert svarte han: “Hva er det du snakker om? Dere må ha en stavssekretær.”

Jeg svarte: “Vil du at vi skal kalle en annen som stavssekretær, når Herren tilskyndet oss til å kalle deg?”

“Greit,” sa han, “jeg skal gjøre det.”

Og det gjorde han. Det er ikke bare mange menn, men også mange gutter som vil ta imot et kall når de vet at Herren kaller dem og at Herren trenger dem.

Deretter kan dere la denne diakonenes quorumspresident få vite at en av Herrens forventninger til ham er å redde de bortkomne, både mindre aktive og ikke-medlemmer. Herren erklærte sin sentrale oppgave på denne måten: “For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt” (Matteus 18:11). Hvis det er en prioritet for Frelseren å redde de fortapte, hvis det er en prioritet for president Thomas S. Monson, slik han har vist hele sitt liv, bør det ikke også være en prioritet for enhver leder, enhver diakons quorumspresident i denne kirken? Sentralt i vår ledelse, som en sentral del av vår tjeneste, skulle det være en brennende, drivende og ubøyelig beslutning om å finne de bortkomne og bringe dem tilbake.

En ung mann som ble besøkt av sine quorumsmedlemmer, sa: “Det var overraskende i dag da… 30 personer kom hjem til meg … Det får meg til å ønske å gå i kirken nå.” Hvordan kan en ungdom motstå en slik kjærlighet og oppmerksomhet?

Jeg blir begeistret når jeg hører de mange historiene om diakoners quorumspresidenter som har forstått dette, og iblant holder hele eller deler av leksjonen på sine quorumsmøter. For noen uker siden deltok jeg i en leksjon i diakonenes quorum. En 12 år gammel gutt holdt en 25-minutters leksjon om forsoningen. Han begynte med å spørre de andre diakonene hva de trodde forsoningen var. Så presenterte han noen meningsfylte skriftsteder og stilte gjennomtenkte spørsmål, som de svarte på. Men da han skjønte at det var mer tid enn gjenværende leksjonsmateriale, hadde han åndsnærværelse nok, og kanskje litt forvarsel fra sin far til å spørre lederne som var tilstede, hvilke spørsmål de hadde blitt stilt om forsoningen på misjon, og hva de svarte. Han avsluttet med sitt vitnesbyrd. Jeg lyttet i ærefrykt. Jeg tenkte: “Jeg kan ikke huske å ha holdt en betydelig del av en leksjon da jeg var ungdom i Det aronske prestedømme.” Vi kan heve listen og utvide perspektivet for disse unge mennene, og de vil heve seg til det.

Dere ledere løfter disse diakonenes quorumspresidenter best når dere lar dem lede an, og dere trer ut av rampelyset. Dere har foredlet deres kall best, ikke når dere holder en god leksjon, men når dere hjelper dem å holde en god leksjon, ikke når dere redder den ene, men når dere hjelper dem å gjøre det.

Det er et gammelt ordtak: Dø ikke mens det fortsatt er musikk i deg. Tilsvarende vil jeg si til dere voksne ledere: Bli ikke avløst mens det fortsatt er lederegenskaper i dere. Undervis våre ungdommer ved enhver anledning. Lær dem å forberede et møteprogram, å lede møter med verdighet og varme, å redde den ene, å forberede og holde en inspirert leksjon og å motta åpenbaring. Dette vil være målet på deres suksess – arven av lederskap og åndelighet dere etterlater i disse unge mennenes hjerter og sinn.

Hvis dere diakoners quorumspresidenter vil foredle deres kall, vil dere være redskaper i Guds hender også nå, for prestedømmet i gutten er like kraftfullt som prestedømmet i mannen når det utøves i rettferdighet. Og så, når dere inngår tempelpakter og blir denne kirkens misjonærer og fremtidige ledere, vil dere vite hvordan dere kan motta åpenbaring, redde den ene og undervise i rikets lærdommer med kraft og myndighet. Da vil dere ha blitt ungdom av den edle fødselsrett. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn, han som er denne verdens Frelser og Forløser. Amen.

Mostrar referencias

  1.  

    1. I Henry B. Eyring, “Waiting upon the Lord,” i Brigham Young University 1990–91 Devotional and Fireside Speeches (1991), 17.