Ordene vi bruker

Av Rosemary M. Wixom

Primærs generalpresident

Bilde

Hvordan vi snakker til våre barn og ordene vi bruker, kan oppmuntre og oppløfte dem og styrke deres tro.

En ung far fikk nylig høre at hans spesielle lærer i andreklasse hadde gått bort. Til minne om henne skrev han: “Av alle de følelser og opplevelser jeg husker, er den mest fremtredende følelsen ‘trygghet’. Hun lærte meg staving, grammatikk og matematikk, men langt viktigere var det at hun lærte meg å elske å være barn. I klasserommet var det greit å stave et ord feil her og der. ‘Vi skal jobbe med det,’ pleide hun å si. Det var greit å søle eller rive eller skitne til. ‘Vi skal fikse det, og vi skal rydde opp,’ pleide hun å svare. Det var greit å prøve, greit å strekke seg, greit å drømme og greit å nyte de gleder som kommer av ubetydelige ting som bare barn finner spennende.”

En av de største innflytelser man kan ha i denne verden, er å påvirke et barn. Barns oppfatninger og egenverd formes tidlig i livet. Alle som kan høre min røst, kan øke et barns tillit til seg selv og øke et barns tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus ved hjelp av ordene de bruker.

I Helaman kapittel 5 leser vi: “Og nå, mine sønner, husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll.”¹

Dette var ordene Helaman lærte sine sønner. Og videre leser vi: “Og de husket hans ord, og … de … gikk ut for å undervise Guds ord blant hele Nephis folk.”²

Selv om Helamans sønner ble forfulgt og satt i fengsel, ble de aldri sviktet av ordene de hadde hørt. De ble beskyttet og omkranset av en ildstøtte. Så kom det en røst som sa til dem som holdt dem fanget:

“Omvend dere, og forsøk ikke mer å drepe mine tjenere…

… [Det var ikke] tordenens røst, heller ikke var det en larmende, støyende røst, men se, det var en lav røst som var fullkomment mild likesom en hvisken, og den trengte inn i selve sjelen.”³

Vi kan lære av denne røsten fra himmelen. Den var ikke høy, skjennende eller nedverdigende. Det var en lav og fullkomment mild røst, som ga både veiledning og håp.

Hvordan vi snakker til våre barn og ordene vi bruker, kan oppmuntre og oppløfte dem og styrke deres tro til å holde seg på veien tilbake til vår himmelske Fader. De kommer til jorden beredt til å lytte.

Et eksempel på et barn som lyttet, fant sted i en tekstilbutikk. Butikken var overfylt med kunder da det ble klart for alle at en mor hadde panikk fordi hun hadde mistet sin unge sønn. I begynnelsen ropte hun navnet hans. “Connor,” sa hun mens hun gikk rundt i butikken i høyt tempo. Etter hvert ble stemmen hennes høyere og mer panisk. Snart ble butikkens sikkerhetsvakter varslet, og alle i butikken deltok i letingen etter barnet. Flere minutter gikk uten at de fant ham. Connors mor ble forståelig nok mer panisk for hvert minutt, og ropte navnet hans raskt om og om igjen.

Etter å ha holdt en stille bønn, kom én som ønsket å hjelpe, til å tenke på at Connor kanskje ble redd da han hørte sin mor skrike navnet sitt. Hun nevnte dette for en annen kvinne som deltok i letingen, og de la raskt en plan. Sammen begynte de å gå mellom bordene med stoff, mens de lavmælt gjentok ordene: “Connor, hvis du kan høre meg, si: ‘Her er jeg.’” Mens de sakte gikk gjennom butikken og gjentok disse ordene, fikk de høre en engstelig, lavmælt stemme si: “Her er jeg.” Connor gjemte seg mellom stoffrullene under et bord. Det var en fullkomment mild stemme som oppmuntret Connor til å svare.

Be om å få vite et barns behov

For å tale til et barns hjerte, må vi vite barnets behov. Hvis vi ber om å få vite disse behovene, kan ordene vi bruker ha kraft til å komme inn i deres hjerter. Vår innsats blir forsterket når vi søker Den hellige ånds veiledning. Herren sa:

“Tal de tanker som jeg skal legge i deres hjerter, …

for det skal bli gitt dere i samme stund, ja, i samme øyeblikk, hva dere skal si.”⁴

Koble fra, og lytt med kjærlighet

Dessverre forhindrer denne verdens distraksjoner mange barn i å høre oppmuntrende ord som kan forme deres syn på seg selv.

Dr. Neal Halfon, en lege som leder senteret for sunnere barn, familier og lokalsamfunn ved UCLA, snakker om “foreldres godartede forsømmelse”. Ett eksempel dreier seg om en 18 måneder gammel gutt og hans foreldre:

“‘Deres sønn virket fornøyd, aktiv og engasjert, og satte tydelig pris på tid og pizza sammen med foreldrene… Etter middagen reiste mamma seg for å gjøre et ærend, og overlot omsorgen til faren.’

Pappa… begynte å lese tekstmeldinger mens gutten kjempet for å få hans oppmerksomhet ved å kaste pizzabiter. Da engasjerte pappa seg igjen, snudde seg mot barnet og lekte med ham. Men snart valgte han isteden å se en video på telefonen sammen med gutten til hans hustru kom hjem.

… [Dr.] Halfon så en reduksjon i barnets indre lys, en svekkelse av forbindelsen mellom foreldre og barn.”⁵

Svaret på vår bønn om hvordan vi kan ivareta våre barns behov, kan være å koble oftere fra teknologisk. Dyrebare øyeblikk og muligheter til å samhandle og snakke med våre barn, forsvinner når vi er opptatt med distraksjoner. Hvorfor ikke velge en tid hver dag til å koble fra teknologi og koble til hverandre? Slå ganske enkelt av alt sammen. Når dere gjør dette, kan hjemmet synes stille i begynnelsen. Kanskje vet dere ikke helt hva dere skal gjøre eller si. Så, når dere gir barna deres fulle oppmerksomhet, vil en samtale begynne, og dere kan lytte til hverandre.

Skriv for å overbevise våre barn

Vi kan også påvirke våre barn ved ordene vi skriver til dem. Nephi skriver: “Vi arbeider flittig med å skrive, for å overbevise våre barn … til å tro på Kristus og bli forsonet med Gud.”⁶

President Thomas S. Monson fortalte om Jay Hess, en flyger som ble skutt ned over Nord-Vietnam i 1960: “I to år ante ikke familien om han var død eller levende. Hans fangevoktere i Hanoi lot ham endelig få skrive hjem, men begrenset meldingen til mindre enn 25 ord.” President Monson spør: Hva ville du og jeg si til vår familie hvis vi var i samme situasjon – og ikke hadde sett dem på mer enn to år og ikke visste om vi ville få se dem igjen noen gang? Bror Hess ønsket at familien skulle forstå at det kom fra ham, og også å gi dem verdifull veiledning, og skrev: ‘Dette er det som er viktig: tempelekteskap, misjon, høyere utdannelse. Stå på, sett dere mål, skriv historie, ta bilder to ganger i året.’”⁷

Hva ville du skrive til dine barn hvis du hadde 25 ord eller mindre?

Den unge faren jeg snakket om tidligere, som skrev sine minner om sin lærer i andreklasse, oppdrar nå en vakker datter. Han føler den himmelske tillit som har blitt vist ham. Hvordan vil hennes fremtid bli når hun vokser opp? Hva kan han si som vil synke dypt inn i hennes hjerte? Hvilke ord vil oppmuntre henne, styrke henne og hjelpe henne å holde seg på veien? Vil det bety noe om han tar seg tid å hviske: “Du er et Guds barn”? Vil hun huske en dag at hennes far ofte sa: “Jeg elsker alt ved deg”?

Var det ikke det vår himmelske Fader sa til sin Sønn og til oss alle da han sa: “Dette er min Sønn, den elskede”, og så tilføyde: “I ham har jeg velbehag”?⁸

Måtte ordene vi sier og skriver til våre barn gjenspeile den kjærlighet vår himmelske Fader har til sin Sønn, Jesus Kristus, og til oss. Og måtte vi så stoppe opp for å lytte, for et barn er absolutt i stand til å uttale store og vidunderlige ting til oss. Dette sier jeg i Jesu Kristi navn. Amen.