Boken

Som 12 år gammel speider fikk jeg et lenge etterlengtet tilskudd til mitt speiderutstyr i gave. Det var en øks med et kraftig lærhylster! På neste overnattingstur kom vi til leiren etter mørkets frembrudd, våte og kalde på grunn av den tunge snøen på stien. Alt jeg kunne tenke på, var å bygge et svært bål. Med den nye øksen min begynte jeg straks å hugge opp et tre som hadde falt ned. Mens jeg hugget, ble jeg frustrert fordi den ikke syntes å hugge særlig godt. I min frustrasjon arbeidet jeg hardere. Skuffet gikk jeg tilbake til leiren med bare noen få vedkubber. I lyset fra en annens bål oppdaget jeg problemet. Jeg hadde ikke fjernet hylsteret på øksen. Jeg kan imidlertid melde om at hylsteret var hugget i filler. Lærdommen: Jeg ble avledet av andre ting.

Når vi arbeider mot opphøyelse, må vi arbeide på alle kravene og ikke bli distrahert ved å fokusere på ett eller to krav eller andre ubeslektede ting. Å søke Guds rike fører til glede og lykke.¹ Om nødvendig må vi være villige til å gjøre endringer. Hyppige små korrigeringer er mindre smertefulle og forstyrrende enn store kursendringer.

For ikke lenge siden reiste søster Packer og jeg til mange land. Vi klargjorde pass og andre dokumenter. Vi ordnet vaksiner, legeundersøkelser, visum og stempler. Da vi kom frem, ble dokumentene våre inspisert, og da alle kravene var oppfylt, fikk vi lov til å komme inn.

Å kvalifisere seg til opphøyelse er som å komme inn i et annet land. Vi må alle skaffe vårt åndelige pass. Vi stiller ikke kravene, men hver for oss må vi oppfylle alle sammen. Frelsesplanen inneholder alle læresetninger, lover, bud og ordinanser som trengs for at alle kan kvalifisere seg til opphøyelse.² Da kan “hele menneskeheten… bli frelst gjennom [Jesu] Kristi forsoning.”³ Kirken hjelper, men kan ikke gjøre det for oss. Å gjøre oss kvalifisert til opphøyelse blir vårt livs viktigste oppgave.

Kristus organiserte sin kirke for å hjelpe oss. Han har kalt 15 menn som vi oppholder som profeter, seere og åpenbarere for å lede Kirken og undervise folket. Det første presidentskap⁴ og De tolv apostlers quorum⁵ er likestilt hva gjelder makt og myndighet,⁶ men seniorapostelen er utpekt som Kirkens president. De sytti er kalt til å hjelpe.⁷ Lederne fastsatte ikke kravene for opphøyelse. Det gjorde Gud! Disse lederne er kalt til å undervise, forklare, formane og også advare, slik at vi holder oss på riktig kurs.⁸

Som forklart i Kirkens instruksjonshåndbok: “For å oppfylle sitt formål om å hjelpe enkeltpersoner og familier å kvalifisere seg til opphøyelse, fokuserer Kirken på guddommelig forordnede ansvarsoppgaver. Disse innbefatter å hjelpe medlemmene å etterleve Jesu Kristi evangelium, samle Israel gjennom misjonærarbeid, yte hjelp til de fattige og trengende og legge til rette for frelse for de avdøde ved å bygge templer og utføre stedfortredende ordinanser.”⁹ Disse fire fokusområdene og alle andre lover, bud og ordinanser er obligatoriske og ikke valgfrie. Gjennom Jesu Kristi forsoning og ved å gjøre alt dette, legger vi til nødvendige stempler i våre åndelige pass.

Under denne konferansen blir vi undervist om endringer som vil hjelpe oss alle å bli bedre forberedt.

Familien står sentralt i frelsesplanen, og det er kanskje derfor den også kalles “den store plan for lykke”.¹⁰ President Boyd K. Packer har sagt: “Det endelige mål med enhver aktivitet i Kirken er at en mann og hans hustru og deres barn kan være lykkelige hjemme.”¹¹

President Spencer W. Kimball sa: “Den suksess som hver enkelt av oss og som Kirken som et hele vil oppnå, vil i høy grad bero på hvor trofast vi konsentrerer oss om å etterleve evangeliet i hjemmet.”¹² Tempelarbeid og slektshistorie er en del av å etterleve evangeliet i hjemmet. Det skulle være en familieaktivitet langt mer enn en aktivitet i kirken.

Det første presidentskap og De tolvs quorum har lagt fornyet vekt på slektshistorie og tempelarbeid.¹³ Hvis dere følger denne vektleggingen, vil det styrke deres personlige og familiens glede og lykke.

I Lære og pakter leser vi: “Herrens store dag er nær… La oss derfor som en kirke og et folk og som siste-dagers-hellige, ofre til Herren et offer i rettferdighet, og la oss fremlegge i hans hellige tempel… en bok verdig all antagelse som inneholder opptegnelsen over våre avdøde.”¹⁴

Denne “boken” vil bli utarbeidet ved hjelp av opptegnelsene over navn og ordinanser i Kirkens FamilyTree-database.

Jeg kontrollerer og legger opptegnelser til denne databasen fordi jeg ønsker at navnene på alle dem jeg er glad i, skal være med i boken. Ønsker ikke dere også det?

I Lære og pakter kapittel 128 leser vi: “For vi kan ikke bli fullkomne uten [våre forfedre], ei heller kan de bli fullkomne uten oss.”¹⁵

Slektshistorie er mer enn slektsforskning, regler, navn, datoer og steder. Det er mer enn et fokus på fortiden. Slektshistorie omfatter også nåtiden, idet vi skaper vår egen historie. Den omfatter fremtiden, idet vi former fremtidens historie gjennom våre etterkommere. En ung mor gjør for eksempel slektshistorisk arbeid ved å dele sine historier og bilder med sine barn.

I likhet med å delta i nadverden, være tilstede på møter, lese Skriftene og holde personlig bønn, skulle slektshistorie og tempelarbeid være en regelmessig del av vår personlige religionsutøvelse. Responsen fra våre ungdommer og andre på profetiske oppfordringer har vært inspirerende, og beviser at dette arbeidet kan og skulle gjøres av alle medlemmer i enhver alder.

Som eldste Quentin L. Cook forklarte: “Vi har [nå] læren, templene og teknologien.”¹⁶ Det er nå mye enklere å gjøre arbeidet, og det begrenses bare av antall medlemmer som gjør det til en prioritet. Arbeidet krever fortsatt tid og offer, men alle kan gjøre det, og med relativ letthet i forhold til for bare noen år siden.

For å hjelpe medlemmene har Kirken samlet opptegnelser og gitt oss hjelpemidler for at mye av arbeidet kan utføres i vårt eget hjem eller i våre menighetsbygninger og i templet. De fleste hindringer har blitt fjernet. Uansett hvilken oppfatning dere hadde før, er det annerledes nå!

Men det er ett hinder Kirken ikke kan fjerne. Det er den enkeltes betenkeligheter med å utføre arbeidet. Alt det krever, er en beslutning og litt innsats. Det krever ikke en masse tid. Bare litt tid på regelmessig basis, vil gi gleden av arbeidet. Ta beslutningen om å ta ett skritt, om å lære og be andre om hjelp. De vil hjelpe! Navnene dere finner og tar med til templet, vil bli opptegnelser til “boken”.¹⁷

Selv med den dramatiske økningen i medlemmers medvirkning, ser vi at relativt få medlemmer av Kirken er regelmessig engasjert i å finne og utføre tempelordinanser for sin familie.¹⁸ Det trengs en forandring i våre prioriteringer. Ikke motarbeid forandringen. Ta imot den med glede! Forandring er en del av den store plan for lykke.

Dette arbeidet må gjøres, ikke for Kirkens skyld, men for våre avdøde og oss selv. Vi og våre avdøde forfedre trenger stemplene i våre åndelige pass.

“Sammenføyningen”¹⁹ av våre familier på tvers av generasjoner kan bare finne sted i Herrens templer gjennom beseglingsordinanser. Fremgangsmåten er enkel: Bare finn et navn og ta det med til templet. Med tiden vil dere kunne hjelpe andre å gjøre det samme.

Med få unntak kan alle gjøre dette!

Håndgripelige velsignelser ledsager dette arbeidet. Mange foreldre og ledere er opptatt av de nåværende forholdene i verden og virkningen på familier og ungdom.

Eldste David A. Bednar har lovet: “Jeg vil be Kirkens unge lære om og oppleve Elijahs ånd… Jeg lover at dere vil bli beskyttet mot djevelens voksende innflytelse. Hvis dere deltar i og elsker dette hellige arbeidet, vil dere bli beskyttet i deres ungdom og resten av livet.”²⁰

Brødre og søstre, det er på tide å fjerne hylsteret fra øksen og sette i gang. Vi må ikke ofre vår egen eller familiens opphøyelse til fordel for mindre viktige interesser.

Dette er Guds verk, som må gjøres av såvel medlemmer som ikke-medlemmer, både unge og gamle, menn og kvinner.

Jeg avslutter med å sitere første vers av salme 324 [i den engelske salmeboken], og forandrer ett ord:

Jesus Kristus er kongen! Jeg bærer vitnesbyrd om ham i Jesu Kristi navn. Amen.